Positiv forskjellsbehandling
Magnus Moan har gledet det norske kombinertpublikummet i mange år. 34–åringen går fort som en vind på ski, og har alltid vært ustabil i hoppbakken. Før OL i Sør–Korea var han igjen i ferd med å finne formen, etter noen gode resultater, selv om han ennå ikke har klart å hevde seg helt blant de beste.
Formstigningen, og erfaringene han har som mesterskapsløper, bidro til at landslagssjefen tok Moan ut til OL. Det var tøff konkurranse på det norske laget, der Jan Schmid kjemper om å vinne verdenscupen sammenlagt.
Så skjer det: Blekket hadde ikke rukket å bli tørt i avisene som meldte om OL–uttaket, før Moan velger å gi fra seg plassen. Begrunnelsen ga han i en pressemelding:
«Jeg har ikke fått imøtekommet den oppladningen som jeg erfaringsmessig mener er best for meg, og det å være reserve og bruke negativ energi gagner verken meg eller laget, så det ble mest riktig for meg å gi fra meg OL–plassen», sa Moan.
Landslagsledelsen slo raskt tilbake, og understreket at Moan ikke fikk lov til å kjøre sitt eget løp frem mot OL:
«I går kveld var vi enige med Magnus Moan om veien fram mot OL sammen med resten av laget. I dag hadde han ombestemt seg, og følte seg ikke klar for å prestere i OL. Moan ønsket å kjøre sitt eget løp, i stedet for å følge lagets plan. Det kunne ikke vi gå med på», uttalte sportssjef Ivar Stuan i en pressemelding.
Reagerte på forskjellsbehandling
Saken roet seg, og Moan klarte å motivere seg til å delta den kommende konkurransen i verdenscupen. Så ble det bråk igjen: Kravene om å kjøre sitt eget løp frem til OL – de samme kravene han selv hadde stilt til ledelsen ble innvilget andre utøvere på laget – nærmere bestemt vår bestemann: Jan Schmid.
Det opplevde Moan som blodig urettferdig:
– Jeg ba om tre dager på egenhånd. Det var alt. Men det kunne ikke ledelsen gå med på. Tolv timer senere er det greit at Jan gjør en endring på OL–samlingen. Enhver person skjønner at det må ligge noe mer bak. I det ene øyeblikket klarer de ikke klarer å imøtekomme mine ønsker og behov. Så gjør de det stikk motsatte like etterpå, sa han til Aftenposten.
Kombinertledelsen påpekte at dette dreier seg om to forskjellige utøvere, som har ulike behov. Schmid kjemper i verdenstoppen, og er god i både løype og bakke. Moan er en ustabil hopper, og trenger tett oppfølging i forberedelsene.
– Vi følte at vi burde være sammen med Magnus i denne prosessen under OL-samlingen for å jobbe med dette, men det ville han ikke. Han ville heller kjøre det alene. I denne saken er det et lag som står veldig bak Jan Schmid, og som skjønner at han ikke vil gi bort muligheten til å kjempe om verdenscupseieren, sa landslagssjef Kristian Hammer til NRK.
Forskjellsbehandling
Ledelsesmessig er det lett å forstå landslagsledelsen. Utøverne har ulike behov, men også ulike ferdigheter. Når Jan Schmid kjemper om verdenscuptroféet, bør han få muligheten til å ta det med hjem til Trondheim. Det får han gjennom å delta i flest mulig renn, og ved å tilpasse seg den situasjonen. Magnus Moan har vært «hit or miss» i hoppbakken, og det er han sikkert også den første til å innrømme selv. Da virker en oppfølgingsstrategi, med terping på detaljer og fokus på gode opplevelser i en lagsetting mer fornuftig.
Det ironiske her er at Magnus Moan kritiserer landslagsledelsen for å gi Jan Schmid den spesialordningen han selv ønsket å ha. Dersom man mener at ledelsen skal gi slike ordninger til enkeltutøvere, bør man akseptere at det er ledelsen som treffer beslutningene om hvem de passer best for. Denne gangen var det ikke Moan.
