Lyver seg en sannhet

Folk med kofferter småløper frem og tilbake på Oslo Lufthavn. Utenfor 7-Eleven står bror til Bjørn, Eddi Eidsvåg, og venter. Han har fløyet inn til Gardemoen en onsdagsmorgen, men skal om et par timer sette seg på flyet tilbake til Stavanger.

Eidsvåg styrer i klar retning mot bakeriet på W.B. Samson ved avreisehallen. Kanskje ikke helt tilfeldig siden mannen på et tidspunkt var omtalt som Norges mest kjente baker, selv om han aldri har tatt fagbrev i noe som helst.

Bakeren Eddi solgte sex-brød med «garantert virkning» under disken og var den første til å importere og selge bagetter og croissanter i landet. Bakeriet hans i Sandnes ble også starten på noe mye større og landsomfattende, nemlig Pøbelprosjektet.

Prosjektet som han har drevet frem til august i år, har hjulpet trøblete ungdom ut i jobb og tilbake på skolebenken. Nå har han derimot overlatt hjertebarnet sitt til Aleris, som skal drifte Pøbelprosjektet videre. I august lanserte sørlendingen selskapet Hulid AS som skal jobbe med mye av det samme, nemlig ettervern, men som et utvidet tilbud for flere grupper.

– Jeg har fremdeles nummeret til alle ungdommene fra Pøbelprosjektet på telefonen min og har daglig kontakt med flere av dem, foreller Eidsvåg.

Fordømmer fleksitid

Over Atlanteren har Eidsvåg forkynt det glade budskap om hvordan man får pøbler på rett kjøl. Forrige gang han var i USA ble han sammenliknet med den kontroversielle canadiske psykologiprofessoren Jordan Peterson. Årsaken skal ha vært deres felles tilnærming til å få unge, spesielt menn, til å ta ansvar for seg selv.

– Man må stille krav. Skal ungdom ut i arbeid, må de stå opp om morgenen. Det nytter ikke å gi uendelig med sjanser.

Han mener arbeidsmoral er det motsatte av fleksitid.

Våre fedre var manns­sjåvinister. Vi ble rævdiltere etter kvinne­fronten

– Det høres kanskje litt flåsete ut når jeg sier det, men det er sannheten. Det produktive Norge kan ikke drive med fleksitid. Er det noe ungdom trenger, er det konsekvenser.

Eidsvåg har aldri kastet en ungdom ut av Pøbelprosjektet, men det fins unge som har valgt å slutte fordi de brøt reglene. Ifølge ham, fins det to måter å slutte på. Den første metoden er å si at man ønsker å slutte.

– Det er en talentløs måte å slutte på. Vi er nemlig verdensmestere i å manipulere. Det er ikke uten grunn vi fremdeles jobber med mennesker etter alle disse årene. I løpet av et minutt har jeg fått ungdommene til å ombestemme seg, sier han fornøyd.

Hvis du virkelig vil slutte, mener Eidsvåg det er lurest å bare bryte reglene. Som å komme for sent. Tredje gangen man bryter reglene, er det på hue og ræva ut.

– Da sier vi takk for kampen. Jeg foretrekker den siste utveien.

Konsekvensen ved å si opp selv er at man ikke får arbeidsledighetstrygd på åtte uker. Den lønner seg nemlig å bli sagt opp når man vil slutte. Man må bryte noen regler og håpe på at man blir sagt opp.

Lever for å provosere

En annen livsfilosofi Eidsvåg gjerne deler med sine unge pøbler er at det lønner seg å lyve. Man skal ikke legge seg altfor mye opp i fortiden, for det er sannhet. Harde fakta.

– Skal man komme seg frem i Norge, uansett hvem man er, leder eller arbeidstaker, er man nødt til å lyve seg en sannhet. Vi vet ingenting om fremtiden, men vi kan forestille oss den. Frem til det vi tror skjer, skjer, er det en løgn.

I forretningslivet snakker man om budsjett. Eidsvåg mener budsjett er løgn. Det er regnskapet som forteller sannheten. Han forklarer at det å lyve er et annet ord for å manifestere.

– Personlig har jeg begynt å kalle dette for å lyve, fordi det provoserer. Det får folk til å stoppe litt opp. Man skal jo ikke lyve.

Når Eidsvåg forteller ungdom om løgn, måper de og gisper «Wow. De tenker: «Er det noe jeg kan, er det å lyve om fremtiden».

– Da skjer det noe som gjør at vi klarer å få ungdom i en bevegelse mot sannhet.

Foto

Eddi Eidsvågs Pøbelprosjekt har også blitt film. Her fra premieren i Haugesund i 2017 med Jan Olav Saywer, som også er med  i filmen «Pøbler». (Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix)

Utagerende og macho

Det har vært mye skriveri om unge menn som faller utenfor arbeidslivet, skole og familielivet. I Norge tar dobbelt så mange menn som kvinner selvmord. De faller i større grad ut av videregående, lever kortere, og utgjør nesten alle fengselsinnsatte.

– Hva tror du løsningen på gutter som faller utenfor er?

Eidsvåg nøler. Tar en bit av eplekaken han nettopp har vært og kjøpt seg. Vurderer hvor mye han ønsker å uttale seg om tematikken. Veier ordene nøye.

– Jeg tror bevisstgjøringen av det å være mann er veldig lite tilstede. Når man skal bevisstgjøre mannen i puberteten, gir det utslag i pøbler på Stovner. Gutter som er utagerende og macho. Dette er en forestilling av hvordan norske menn er. Våre nye medborgere kommer til Norge og ser denne macho-kulturen. Det fører til et utbrudd som ikke stemmer overens med den empatiske mannen.

I Pøbelprosjektet får ungdommene i oppgave å velge tre drømmeyrker. Over 80 prosent av ungdommene velger seg ut et empatisk yrke, som for eksempel «å jobbe med mennesker» blant sine topp tre yrker.

– Jeg trodde rørlegger og snekker, de macho yrkene, ville havne på topp. Det stemmer ikke. De ligger langt nede. Det stemmer ikke overens med den forventingen gutter har til menn.

Pøbel-gründeren mener det største problemet norske barn har, er fraværet av far. Far er rett og slett ikke til stede.

– Da jeg var gift var jeg 10 prosent far for mine to døtre 100 prosent av tiden. Da jeg ble skilt, var jeg veldig heldig, da ble jeg 100 prosent far 50 prosent av tiden. Jeg fikk bestemme mer og ta mer plass som mann og far. Barn og unge trenger fedre som er tydelige, konsekvente og empatiske.

Rævdiltere etter kvinnefronten

Sjefspøbelen forklarer at hans at hans generasjon, menn som pusher 50, gikk bakerst i kvinnetogene på 70-tallet med plakater som de egentlig ikke viste hva innebar. De var så opptatt av kvinnekamp at det ble deres egen kampsak.

– Våre fedre var mannssjåvinister. Vi ble rævdiltere etter kvinnefronten. Midt i denne viktige kampen glemte vi oss selv. Vår generasjon glemte det å være mann og hva det innebærer.

Historisk sett var det mennene som tjente til livets opphold – både for seg selv, kvinnen og barna.

Vi må legge ned skolen slik den er i dag

– Det var forferdelig at det var slik. I dag ser vi at kvinner i 20-30-årene begynner å gjøre det samme. De går ut for å finne menn som kan forsørge dem og gi dem barn. Dette er trist for kvinnene. Samtidig tenker jeg at dersom det er det de vil, så kan man ikke stoppe det.

For Eidsvåg er det viktig å ha mannlige rollemodeller som ikke bare skal være macho. Han mener vi ikke kan drømme oss bort i Rambo, Rocky og James Bond. Slik er nemlig ikke verden. Det er en uoppnåelig forestilling som har blitt idealet for gutter.

– Dette tror jeg er mye av grunnen til at mange menn ender opp barnløse, boende i barndomshjemmet hos mor og finner seg selv i vanskelige situasjoner. Det er ikke kvinnenes skyld at det er blitt slik, det er mannens. Ene og alene, sier han bestemt.

Sinte, unge menn

«Menn som blir tapere» er en gjenganger i norske avisoverskrifter. Men hva kan man egentlig gjøre med sinte, unge menn som har stemplet seg selv som tapere?

– Jeg tror det er vanskelig. Jeg tror det går på oss selv, som tror at visse mennesker føler det slik om seg selv. De ser ikke på seg selv som tapere. Hvis vi får andre til å føle seg som tapere, får vi mye trøbbel. Sinte, unge menn som tar igjen mot storsamfunnet.

Vi har sett handlingene til mange av disse mennene over hele Vesten. I Sverige brenner noen av dem biler og Eidsvåg tror ikke det tar lang tid før vi ser lignende hendelser i Norge.

– Kanskje vi trenger disse reaksjonene? Vi har ingen tapere hvis vi ikke har vinnere. Hvis noen ser på seg selv som vinnere, må de se på andre som tapere. Jeg tror ikke ungdommer ser på seg selv som tapere.

– Men hva skal man gjøre med de som slutter og trekker seg bort fra storsamfunnet?

– Det er en ressurs å velge å slutte. Alle sier du skal gjøre noe, men så velger du selv å slutte. Du skal ha baller da. Du skal være tøff når du står opp mot foreldre, lærere og politikere. Vi er nødt til å gi ungdommer framtidshåp og troen på at de kommer til å få det til. Hele samfunnet ser på kriminelle og rusmisbrukere som nederst på rangstigen. Det er storsamfunnet som må endre seg.

Eidsvåg mener vi må ta de som faller utenfor på alvor. Ikke tvinge dem til å begynne på skole igjen.

– Jeg blir helt matt når det offentlige sier at de tar ungdom på alvor ved å prøve å overtale dem til å begynne på skole igjen. Å ta dem på alvor betyr å lytte til dem, forstå hva de ønsker og tilpasse løpet for dem videre. Gi dem alternativer.

Han mener vi kan skape et samfunn uten vinnere og tapere ved å ta hverandre på alvor, se likeverdet og si til hverandre at vi er gode nok.

– Se deg selv i speilet og si at du strekker til. Jeg er faktisk verdensmester i å være meg selv. Det er jeg best i, selv om alle andre forteller meg det motsatte.  

Egosentrisk samfunn

Det er Nav som har ansvaret for å få de som faller utenfor tilbake i samfunnet. Denne oppgaven mener Eidsvåg de håndterer bra og at de følger med i tiden. Av og til tenker han derimot at de kanskje følger litt for fort med i tiden.

– Noe av det viktigste i arbeidet med mennesker er sosialisering. Dette er noe som Nav viker bort i fra for tiden. Nå om dagen skal man bare jobbe individuelt.

Hver enkelt Nav-bruker som mottar tiltak er en del av et samfunn og skal ut i et arbeidslag hvor de skal jobbe sammen med mennesker. Derfor mener Eidsvåg gruppesosialisering må gjeninnføres.

– Nav har gått helt bort fra grupper, og jobber bare individuelt. Da får vi et veldig farlig og egosentrisk samfunn. Vi ser allerede nå at høyreekstremsimen blir sterkere. De er selvfikserte idioter som tror at de alene vet, fordi de ikke har fått korrigering i grupper. Vi har mange stygge eksempler på det i Norge på hvor folk har handlet alene og blitt behandlet individuelt. Det går ikke an. Det må Nav slutte med.

Han mener automatisering i Nav handler om å få ungdom eller sosialhjelpmottakerne fort ut i arbeid. Ofte går produktivitetsjaget på helsa løs og de samme menneskene ender enda raskere tilbake i Nav-systemet.

– Vi trenger flere ansatte i Nav. Uten flere mennesker vil man få enda flere og sintere unge som begynner å ta igjen på et eller annet vis. Det håper jeg vi slipper.

Strebe-samfunnet

Frafall regnes som et av de største problemområdene i norsk skole og får mye oppmerksomhet, både blant politikerne og i media. Totalt fullfører 74,4 prosent av elevene videregående skole etter fem år. Frafallet i skolen «koster» minst 7,5 milliarder i året.

Løsningen på problemet mener Eidsvåg er å endevende hele det norske skolesystemet.

Det er ikke mye empati i utspillene mine

– Barn blir sett på som verdens vakreste og flotteste av sine foreldre. Jeg husker det selv fra da jeg ble far. Jeg svevde i en konstant lykkerus. Jeg beundret jentene mine og syns alt de gjorde var helt fantastisk. Da den eldste datteren min så vidt begynte å gå, husker jeg hvor stolt jeg var. Jeg ringte foreldrene mine og tok bilder. Hva var det første jeg gjorde? Jeg satt opp lekegrinder for å begrense hennes bevegelighet. Det er fare og risiko.

Når barn blir seks år, begynner de på skolen. De begynner på skolen som verdensmestere, hvertfall ifølge mamma og pappa.

– Det første man lærer på skolen er derimot at man ikke er god nok. Skolen forteller deg at du er grei nok, men at du kan bli bedre. Dette budskapet får de servert i ti år på grunnskolen: Strebe, strebe, strebe for å være god nok. I stedet burde de si at du er så god at du kan bli enda bedre i for eksempel matematikk. Det er en helt annen innfallsvinkel.

Forhindre frafall

Første steg for å forhindre frafall i norsk skole, mener Eidsvåg er å gjøre videregående skole obligatorisk. I dag kan en 16-åring velge om han eller hun ønsker å begynne på videregående.

– Vi må legge ned skolen slik den er i dag, slår han i bordet.

Planen er å legge opp til et teoriløp og et arbeidsløp. Skolegangen skal forlenges fra tre til fire år. Som elev får du betalt 4800 kroner i måneden, uansett om man velger å jobbe i bakeri eller ta teoretiske fag på skolen.

– Beløpet eksisterer slik at man unngår at ungdom dropper ut av skolen for å tjene egne penger. Da jeg begynte å jobbe i bakeri etter grunnskolen, droppet kompisen min ut av videregående for å jobbe i olja. Han tjente en halv million kroner i året. Ungdom skal ikke ha mulighet til det.

Regnestykket til Eidsvåg viser at med en månedlig utbetalt sum til elever, vil kostnadene totalt være 230.400 kroner per elev. I løpet av tredje året må alle elevene ut i samfunnstjeneste; miljø, skole, barnehage og helse. Det skattepengene går til. Fjerde året er et kompetanseår –  da skal elevene enten studere eller ta fagbrev.  

– Hvis noen dropper ut dette året er det en grunn, og det offentlige må ta det på alvor på samme måte som når noen dropper ut av ungdomsskolen.

I dag er barnevernet på plass med en gang dersom elever dropper ut av grunnskolen. Eidsvåg hevder at de ikke er til stede i like stor grad i løpet av videregående, selv om de har ansvar fram til eleven er fylt 18 år.

– Systemet fanger dermed ikke opp rusproblem, kriminalitet og psykisk sykdom. I mitt skolesystem ville man kunne fange opp dette. Frafallet ville blitt eliminert og man ville hatt et behandlingstilbud for de som trenger det. Det er den eneste måten man kan løse frafallet i Norge på. Det fins ingen andre måter, sier han bestemt.

Finansieringen av dette nye skolesystemet har Eidsvåg regnet seg fram til at vil koste 18 milliarder kroner i løpet av fire år. Frafall koster samfunnet 20 milliarder kroner i samme tidsrom.

– I dag er det billigere og ansatte én lærer per elev i 13 år enn hva frafallet koster. Det er skummelt.

Patriarkalsk leder

Konflikter er noe Eidsvåg er glad i. På denne måten tilpasser vi oss og kommer oss videre i verden. Han takler uoverensstemmelser ved å stå i konflikten og ikke være redd.

– Du må ha guts til å stå i konflikten. Personlig er jeg glad i å leve et konfliktfylt liv. Jeg er ytterlighetene selv på godt og vond og befinner meg aldri midt i mellom. Jeg er nok ingen diplomat. Man må enten prøve å løse konflikten, eller la den ligge.

– Hva slags type leder er du?

– Jeg er ganske patriarkalsk. Jeg hater omkamper. Jeg er en leder som elsker diskusjoner og åpner gjerne for dem, men når jeg har bestemt meg, så har jeg bestemt meg.

Eidsvåg omringer seg også med mennesker som er bedre enn ham i alt. Han lever etter utrykket «baker bli ved din loff».

– Jeg gir fra meg veldig mye ansvar og delegerer oppgaver. Av det negative er jeg av det ytterste direkte. Det er ikke mye empati i utspillene mine. Jeg fyrer løs for du skal vite hvor du har meg. Det er noe jeg sliter med, og som kan betegnes som en av mine dårlige egenskaper. Jeg tenker meg ikke om to ganger.

Det beste rådet Eidsvåg har fått kom fra Jan Eggum på et nachspiel på 80-tallet. På den tiden drev Eidsvåg selv og ga ut musikk og var en stor fan av Eggum.

– Han fortalte meg at jeg var god nok. At jeg var god som gull. Det var et godt råd.

Fri fant

Det har vært utallige vendepunkter i Eddi Eidsvågs liv. Spørsmålet han stiller seg selv er om han i det hele tatt har hatt noen ståpunkt.

– Jeg har vel aldri stått i ro. Det obligatoriske svaret på hva som har vært det viktigste vendepunktet i livet er når døtrene mine ble født.

Eidsvåg var også den første til å starte butikk på Aker Brygge da han åpnet Bakeriteateret på 80-tallet. Han brakte også standup-bevegelsen til Norge og startet Narkokollektivet for å få tunge narkomaner ut i arbeid sent på 80-tallet.

– Vendepunktene er ikke når du gjør det, men når du bestemmer deg for å gjøre det. Jeg er ekstremt endringsdyktig. Er det noe jeg kan, er det å endre og tilpasse meg min situasjon. Før var jeg veldig feit og på et tidspunkt bestemte jeg meg for å bli tynn. Vendepunktet var ikke da jeg ble tynn, det skjer i en fase. Jeg har vært veldig syk og blitt frisk. Det er resultatet av et vendepunkt.

Eidsvåg beskriver seg selv som en fri fant som aldri har eid noe som helst. Det var frem til han kjøpe seg båt og bil denne sommeren.

– Jeg var på en messe og sa at om båten kan være på vannet om 20 minutter, skal jeg kjøpe den. Men det var en speedbåt, og den kan jeg ikke fiske fra. Så den skal selges.

Pensjonistdrømmen er å sette seg i en motorbåt ved fylte 65 år og så reise jorda rundt for å skrive om alt han har opplevd.

– Om all dobbeltmoralismen, om alle korrupsjonsmistankene, alle offentlige byråkrater og historien til Pøbelprosjektet.

Tittelen på boken er for så vidt allerede spikret: «Pøbelprosjektet: En reise på et flyvende teppe».