Lytter og lærer

Jeg er på vei for å møte Ina Libak, og jeg går og grunner over Utøya. Hvordan kan jeg unngå det? Ina Libak ikke bare overlevde etter å ha fått fire kuler i kroppen, hun smilte og viste til og med humor under rettssaken mor Breivik i 2012.

Jeg må lose henne inn i Universitetsbiblioteket der vi har planlagt å møtes. For hun er ikke så vant til «Vestkanten», forteller hun. Hun ferdes mest rundt Youngstorget, der Arbeiderpartiet har sine partikontorer.

Libak smiler mens hun sier det, hun smiler fortsatt mye. Hun kommenterer og stiller meg, journalisten, spørsmål også . Nå sitter hun rett overfor meg, og av tragedien for syv år siden ser jeg tre synlige spor – men bare hvis du ser spesielt etter dem. Hun har et lite søkk i det venstre kinnet, og på innsiden av begge underarmene er det lange spor etter at hun er blitt sydd. Det siste skuddet var i brystet, så det arret ser jeg ikke.

Mange har opplevd traumer

– Har du en følelse av at du har vært i krigen på en måte, og at det er en slags kløft mellom deg og oss andre, vi som ikke har hatt en slik grusom erfaring?

– Jeg tror vi mennesker har såpass universelle følelser at alle kan kjenne seg igjen på en måte. Alle har vært redde og lei seg. Det er ganske mange mennesker i Norge som har opplevd store traumer, mennesker som vi ikke vet om eller ikke tenker over. Flyktninger som har grusomme opplevelser bak seg, for eksempel. Alle slags mennesker, også mange av dem som går og surrer her på Solli plass, sier hun og viser til plassen utenfor vinduet.

– Men jeg setter pris på at du spør om det, legger hun til. – Jeg setter pris på mennesker som sier at man ikke kan forstå alt andre har opplevd. Det ligger en respekt i å si at det er noe man ikke forstår eller kan sette seg inn i hundre prosent.

Hun nøler når jeg spør hvordan hun har hatt det etter terrorangrepet, om det har gått ned og oppover igjen. Jeg aner en viss trø-meg-ikke-for-nære-holdning.

– Hmmm. Når man vet hvilke alvorlige ting som kan skje, så setter man kanskje mer pris på de små tingene. Det viktigste har kanskje ikke endret seg, men jeg ser på tilværelsen med nye øyne. Setter pris på å ha det godt i hverdagen. Det er vel noe med at du ikke er takknemlig for A4-livet før du ikke har det. Jeg har nok mer ydmykhet på at jeg ikke kan ta hverdagen for gitt, og mindre behov for å realisere meg sjøl eller lengte etter noe annet, sier hun omsider.

Jeg spør om hva som er det viktigste i livet, og hun svarer etter nok en pause:

– Det viktigste i mitt liv, som i de fleste andres, er at familien min og de nærmeste vennene mine har det bra og at jeg har tid sammen med dem.

Å bry seg

– En del overlevende har fått depresjon eller angst eller har av ulike grunner valgt å ikke komme tilbake til politikken?

– Det har jeg jo tenkt mye på. For meg var det riktig å gå rett tilbake til AUF og arbeide for det vi står for med enda større alvor. Det føles enda mer livsviktig. Å gå tilbake til politikken var tøft, men enda mer meningsfullt før, syntes jeg. Vi kan ikke ta demokratiet for gitt. Men jeg forstår og respekterer at det ikke føles likt for alle.

– Siden jeg kommer fra Ukeavisen Ledelse, lurer jeg på om Utøya-erfaringen på en eller annen måte kan ha hjulpet deg til å bli en bedre leder?

– Jeg opplever at det gir meg en styrke som leder i den brytningstiden vi er inne i nå, når min generasjon, vi som var der 22. juli, er i ferd med å gå ut av AUF. Terroraksjonen er en del av vår historie. Det er nå vi må skrive ned denne historien, finne måter å bevare den på, slik at vi kan minnes og lære. Slik at de som kommer etter meg kan ta engasjementet videre.

– Men jeg har opplevd noe dramatisk som jeg tror har gitt meg et perspektiv som kanskje går litt lengre enn det som er vanlig i politikken. En del av det vi driver med i politikken er ikke så viktig. Noe er viktig, andre ting er glemt om noen uker eller måneder.

– Noen eksempler på hva som er viktig og uviktig i politikken?

– Det som er aller viktigst er det som gjør livet mer rettferdig for mennesker. Det som er mindre viktig er det som er mer til for politikerne, sier Libak. Jeg spør om hun har noen eksempler på det siste, og hun svarer at det å slå sammen fylker til regioner neppe er noe velgere har etterspurt – og så innrømmer hun smilende at det jo, dette er jo en Høyre-sak, ikke en Ap-sak.

Fan av Kristin

– Hvis du skulle ha holdt et lederkurs, hva hadde du lært deltakerne?

– Betydningen av å ha en agenda og å jobbe målbevisst mot den. Det andre som er nesten like viktig, er å bygge med det laget man har, de folkene man har. Noen sier det er ensomt på toppen, og på en måte forstår jeg hva de mener. Men hvis du har et godt lag, gir det deg trygghet.

– Og jeg som trodde at dere drev og stakk hverandre i ryggen på bakrommet i Ap? At Arbeiderpartiet ikke er noen søndagsskole, som Einar Gerhardsen sa...

– Nei, sånn føler jeg det ikke! Jeg føler stor trygghet i å være med i Arbeiderpartiet. Vi har samme ideologi, er på samme lag, uansett hvor i Norge du er. Jeg kan reise hvor som helst i landet og treffe Ap-folk og AUFere. Hva sier de andre du intervjuer om ledelse?

– De sier litt forskjellige ting. Noen ganger ikke så mye. Hvem har inspirert deg som leder?

Kristin ­Halvorsen var mitt store idol

– Kristin Halvorsen var mitt store idol...

– Men hun er jo i gærnt parti?

– Det kommer an på hva du mener med gærnt! Mange partier mer gærne enn SV. Da jeg begynte i AUF var hun er av de få veldig synlige kvinnene, for det var ikke så mange kvinner i partitoppene eller avisene den gang. Joda, vi hadde hatt Gro, men det var før min tid. Kristin Halvorsen var en visjonær leder som alltid hadde fokus på det hun brant for, som var verdens beste skole. Samtidig visste hun alltid hvor langt vi var kommet på veien, og hun viste hun en trygghet på at vi ville komme i land. Hun var empatisk og lyttende, viste det man ofte kaller kvinnelige egenskaper, selv om jeg ikke er så glad i å dele egenskaper inn etter kjønn. Jeg tror det styrker lederskapet å ha empati i tillegg til å ha andre viktige egenskaper som å være tydelig og trygg.

– Og jeg tror ikke man føler seg ikke dum når man snakker med henne, selv om hun er lynskarp. Jeg måtte ta en selfie da jeg traff henne. Selv om det er litt pinlig å innrømme.

– Når skjedde dette?

– Ha ha! Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var da jeg var 16, men det var under Arendalsuka ifjor.

Historiens største krise

– Hadde du trodd etter Utøya at du skulle bli leder for AUF?

– Nei, det kan jeg avkrefte med en gang! Jeg er vokst opp ytterst ute på en øy, Averøya i Møre og Romsdal, og var ikke politisk aktiv veldig tidlig. Jeg var med i Natur og Ungdom og snuste først litt på SU, sier hun og forteller at hun var med i øyrevyen og sang i operakoret til operaen i Kristiansund. Hun sang alt – «selv om det egentlig ligger for dypt for meg, men da kunne jeg stå bakerst og bråke og snakke med de andre og ikke følge med hele tiden». Det var da de ville bygge en scene på skolen for å oppføre teaterstykker og revy at hun først engasjerte seg i nærmiljøet.

– Jeg innså at man ikke bare behøver å se på alt som skjer i verden, man kan være med og gjøre noe påvirke. Mot urettferdighet for eksempel. Det var et stort engasjement i musikkmiljøet. Jeg gikk på musikklinjen på videregående, og der var det veldig engasjerte folk. Vi startet et lokallag i AUF, og jeg følte jeg meg hjemme der, sier Libak.

Hun ble også vekket da hun så «The Inconvenient Truth», dokumentaren til Al Gore om klimaendringer som tenåring, og sier at hun «ble livredd».

– Min generasjon er den første som har fått utdelt den største krisen i menneskehetens historie. Ja, sånn at jeg går og tenker på klimaet hele tiden, men jeg dusjer ikke i kaldt vann, utdyper hun og spør: – Tenker du mye på klimaet?

– Sikkert ikke nok. Jeg dusjer i varmt vann og ikke alltid så flink med søppelsorteringen. Du var tidlig med i kommunestyret, hva fikk dere til der?

– Jeg var 17 og yngst i landet. Vi gjennomførte en miljøundersøkelse i kommunen og utredet å verne et naturområde, og det var selvfølgelig «kjempepopulært»...

– Altså ikke så populært? Ikke i ditt eget parti heller?

– Mange er mer opptatt av næringsliv enn miljø. Man må ha gode argumenter i slike saker, og man må møte andres argumenter med respekt. Det lærte jeg. Voksenpolitikerne må også huske det når det gjelder unge folk som kommer inn med nye, friske ideer. Ikke slå ned de unge, men virkelig lytte. Dette er noe jeg har tatt med meg siden, og også at man bør gjøre det på en måte som alle kan delta i, ikke utrykke seg for vanskelig. Det var mye sakspapirer da jeg begynte i kommunestyret, og noen av dem forstod jeg ikke til å begynne med.

– Lokaldemokratiet er noe av det fineste vi har, det er også noe jeg har tatt med meg siden. I media fremstilles ofte politikk som en karrierevei, men for de fleste politikerne i Norge tror jeg ikke at det er sånn. Lokalpolitikere jobber hardt og er tett på folk uten at de synes så godt.

Store vyer

– Noen vil si at det virker litt overmodig å ønske å fase ut norsk olje- og gassindustri innen 2035, slik dere har foreslått i AUF?

– Det er det nok noen som mener, ja, for det er et radikalt forslag. Men det er nødvendig hvis vi skal nå FN-målet om å redusere utslippene med femti prosent de neste tolv årene. Økonomien er viktig, og vi må ta ansvar for økonomien, men fremover vil vi bli stilt overfor spørsmål om hvordan vil har redusert utslipp fra olje og gass, og vi vil måtte stå like mye til ansvar for det.

– Det er farlig å tro at vi kan leve av oljen bestandig. Kina investerer massivt i alternativ energi, mens Norge investerer i oljefelt som aldri vil bli lønnsomme. Vi kan bli sittende igjen med teleksmaskiner mens resten av verden har gått over til epost. Omstilling lar seg gjøre. «Vi skal til månen innen ti år», sa amerikanerne” i 1960. Så landet de på månen etter ni år.

Nå snakker hun på innpust og utpust – her har vi tydeligvis landet mitt i det som driver henne:

– Men når det er store endringer i et samfunn, slik det blir med klimapolitikken, er det viktig å gi trygghet til folk. Det er et stort politisk ansvar å sørge for alternative arbeidsplasser for de som mister jobben sin i olje- og gassindustrien.

– Siden du er så opptatt av miljø, hvorfor er du ikke like godt med i De grønne?

– Der kunne jeg ikke vært! Jeg har mye pent å si om dem, de har satt miljøvern på det politiske kartet igjen, men jeg mener de ikke har ideologisk verktøy til å ta vare på arbeidstakerne. Vi må også treffe riktig med avgifter slik at det ikke rammer de som har minst, mens de rike kan betale seg ut av det. Det er farlig å ta fra mennesker tryggheten i hverdagen, jobben, livsgrunnlaget. Arbeiderpartiet vet at når en hjørnesteinsbedrift forsvinner, lider et helt lokalsamfunn. Arbeidsplasser som forsvinner som følge av det grønne skiftet, må alltid erstattes. Der har vi et stort ansvar.

Godt å leve

«Ansvar» og «fellesskap» er ord som faller henne lett i munnen. Så er hun også sosionom av utdannelse. Som sin mor. Hun fulgte også etter moren, som nå er ordfører på hjemstedet, når det gjaldt partivalg – skjønt da etter litt nøling.

Når hun skriver i dagboken sin – for hun har skrevet dagbok siden hun var elleve – er det ikke om hva hun har gjort hver dag, men om «hva som var fint som jeg opplevde den dagen, ja ikke alt som skjer i detalj. Jeg har ingen ambisjoner om å bli Knausgaard». Psykiatrien skriver hun en del om, hvordan Norge er et av landene som bruker mest tvang, det bekymrer henne som sosionom. Hun har jobbet på avdeling med psykosepasienter. Ungdom som ikke finner fotfeste, ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet og mister håpet, bekymrer henne; det skriver hun om i Manifest magasin.

En av de siste dagboksnotatene dreide seg om «hvor fint det er når barnebarn og besteforeldre kommuniserer tillitsfullt» og hun funderer på hvordan politikere kan legge til rette for steder hvor alle generasjonene møtes. Eller hun kan skrive om naturopplevelser.

– Høsten er ikke bare kulde og mørke, men blader som blir gule og så røde, det er vakkert. Her om dagen skrev jeg om den deilige lille knitringen vi hører når vi går på en skogsti under den første frosten, før snøen har lagt seg, forteller hun.

– Etter 22. juli føltes det i blant godt bare å leve, å kunne gå ut i skogen og kjenne på hvor heldig man er som lever. Det er det viktig å huske på. Men der er kanskje ikke sånt som man går rundt og sier til andre hele tiden.

Intet springbrett

Foran valget av ny AUF-leder i september var Ina Libak klar på at hun gjerne ville ta roret i ungdomsorganisasjonen – i motsetning til andre politikere som ofte sier at de kun stiller opp fordi de ble spurt av partiet sitt. Ingen falsk beskjedenhet altså. Men heller ingen statsministerdrømmer, slik hun fremstiller det.

– Får du fremdeles hatmeldinger fra personer som synes Anders Beiring Brekvik gjorde en halvveis jobb og skulle ønske han hadde lykkes enda bedre; du har jo fortalt om dette offentlig før?

– Ja, det hender. Jeg har tenkt mye på det i det siste, at vi må være synlige og ta til motmæle. Jeg har alltid vært opptatt av ytringsfriheten, men det er forskjell mellom hat og trusler, og ytringsfrihet. Motpolen til hat er fremdeles kjærlighet. Trusler må aldri stoppe oss. Vi må skape saklige, gode og respektfulle debatter. Og vi må snakke om hva vil ha, ikke bare hva vi ikke vil ha.

– Er det sånn at dere ungdomspolitikere kjenner hverandre kjempegodt sosialt, slik at dere blir en liten gruppe venner, en egen politisk kaste, og kan bli isolert fra de dere skal representere?

– Å, du har lest den artikkelen i Klassekampen? Nei, slik synes jeg ikke det er. Vi i ungdomspartiene har en god tone oss i mellom når vi debatterer, og det synes jeg er en styrke i en verden som holder på å revne av polarisering. Men vi henger ikke mye sammen slik det fremstilles som. Det mest interessante i artikkelen synes jeg var omtalen av de sterke lobbyorganisasjonene som påvirker i det skjulte, ikke det at vi i ungdomsorganisasjonene kjenner hverandre.

– Hva er framtidsambisjonene? Å ende som statsråd eller enda bedre, statsminister?

– Jeg synes det er skadelig hvis man tenker at politisk arbeid er springbrett til en politisk karriere. Det er et tillitsverv. Man er valgt fordi andre har tillit til en. Jeg tenker at jeg kommer til å jobbe som sosionom. Det er et yrke og en utdannelse som jeg er glad i. Nær de jeg har ansvar for og, håper jeg, uten for mye målstyring og New Public Management.