– Ledere har ikke peiling på teknologi

Gründer og programmerer Wilhelm Joys Andersen mener mye av den teknologiske utviklingen i Norge skjer på feil premisser.

– Én ting er den faglige utviklingen, men det handler også om personlighet om du skal kunne skape noe av verdi, er den tidligere utvikleren i Operas klare budskap.

I dag er Joys Andersen leder i teknologiselskapet Minus, og under Substans-konferansen i Bergen i februar ga han uttrykk for at han ikke er særlig imponert når ledere snakker om teknologi.

I sitt foredrag pekte han på at han har mye bedre samtaler med sin japanske svigerfar som viderefører familiens 400-årige keramikkproduksjon, enn han har med bedriftsledere og andre gründere.

Joys Andersen snakker om «hvordan vi kan lage ting som virker, og hvordan vi kan undersøke hvordan tingene påvirker verden – og forhåpentligvis unngå at de tingene vi lager, ødelegger verden».

Sjefer som ikke har peiling

Selv om han ikke er komfortabel med betegnelsen gründer, men foretrekker programmerer, har Joys Andersen gjennom sitt entreprenørskap utfordret maktstrukturer og forsøkt å prege verden gjennom teknologien. Han identifiserer seg klart med venstresiden – om enn langt mindre i dag enn for noen år tilbake.

– Jeg har alltid følt meg mer som en håndverker, blant dem som skaper noe ut av ingenting, forteller Joys Andersen, kanskje mest av alt som et motsvar til generasjoner av sin egen familiens jakt på rikdom, siden hans tipp-tipp-tipp-tipp-tippoldefar slo seg frem på slutten av 17-hundretallet ved å plyndre India – ifølge Joys Andersen selv.

– Jeg vil egentlig bare bygge fine ting sammen med fine folk og være i fred for dumme avgjørelser.

For Joys Andersen har vært viktig å ta side med dem som faktisk skaper verdiene, og ikke dem som teller verdiene opp etterpå. Han ser sin egen gründervirksomhet som en måte å bryte ut, istedenfor å finne seg for eksempel i dårlige arbeidsforhold.

Selv om han selv er sjef i dag, som daglig leder i Minus, gjorde Joys Andersen det raskt klart under Substans 2018 at han har et dårlig forhold til mange bedriftsledere.

– Når sjefer snakker om teknologi, får jeg vondt, sa han med ettertrykk.

Hans bilde av bedriftsledere er i så måte alt annet enn oppløftende. For dem opptrer teknologien som en abstrakt, magisk kraft som virker på oss. Om de bare bruker de samme formuleringene om og om igjen, så skal det skje innovasjon på ett eller annet mystisk eller uforklarlig vis i følge Joys Andersen.

Ikke en sjokoladefabrikk

– Mitt første spørsmål er hvordan vi kan lage ting som virker? Det er i hvert fall ikke sånn som DNB. I deres innovasjonssatsing skal de trekke til seg de beste hodene. De har laget et innovasjonsrom der det henger plakater med drøssevis av post-it-lapper og det ligger spraylakkerte bildekk rundt omkring, som en garasjeinspirasjon, hentet fra Silicon Valley.

Han sammenligner DNB og andre tunge organisasjoners teknologisatsing med måten Willy Wonka i den kjente filmen og Roald Dahl-boken driver sjokoladefabrikken sin. I det ene rommet har du de geniale menneskene som pønsker ut hva som skal lages. Og så kastes de gode ideene over veggen til Oompa Loompa-ene som implementerer på andre siden.

– Det skjer uten at de forstår hva de lager. «Vi har ikke peiling, men Willy Wonka sa at vi skulle lage dem, så da får vi gjøre det, da», harselerer Wilhelm Joys Andersen.

Det er i de små avgjørelsene at det virkelige geniale ligger. Det er ingen sjefer som kan forholde seg til alle disse avgjørelsene

Hans poeng er at noe går tapt i den overleveringen. Og så lurer en etterpå hvorfor det ikke virket? Hvorfor var det så dyrt? Hvorfor gikk det så mange millioner over budsjett?

DNB slipper ganske visst unna likevel, ifølge Joys Andersen. De kaster bare inn en milliard ekstra, og så fester det seg alltid noe på veggen, sånn som med Vipps.

– Det finnes bedre måter å gjøre det på, mener han.

– Vi må slutte å snakke om hva og heller snakke om hvordan vi skal lage ting.

Wilhelm Joys Andersen peker på at den første store ideen er veldig lett. Det er de tusen små ideene som følger etterpå som er vanskelig, som man må rigge seg for å klare og løse på en eller annen måte.

De mange, små ideene

Under Substans 2018 viste Joys Andersen en utskrift av koden som styrte Apollo-programmet for månelandingen. Det ble kanskje en stakk på halvannen meter med papir. Som han understreker: – Det er ganske mange ideer og avgjørelser som er tatt i det monsteret av en kodebase.

– Det er i de små avgjørelsene at det virkelige geniale ligger. Det er ingen sjefer som kan forholde seg til alle disse avgjørelsene.

Det Joys Andersen vil frem til, er at selskaper som jobber med teknologiutviklingen, må rigge seg med de riktige menneskene med de riktige egenskapene og med den riktige innstillingen til å løse problemet. Man må forstå materialene som man arbeider med og ha tilgang til de riktige materialene – og kanskje aller viktigst; de som vet hvordan en kan finne svaret, må ha makten til å sette det ut i livet uten å måtte spørre sjefer over seg som ikke har den miste peiling.

– I tillegg må du ha den rette kombinasjonen av personligheter for å kunne skape noe av verdi.

Han sammenligner en forenklet versjon av alt som må til for å skape noe nytt av verdi, med samspillet mellom Kirk og Spock in Star Trek. Kirk er kapteinen på skipet. Hvis han får lov til å styre alene, så krasjer skipet inn i en måne i løper av 14 minutter. Hvis Spock, som er den logiske og den som følger reglene, får lov til å styre alene, så kommer ikke skipet seg en millimeter mot målet. Men de to sammen er dynamitt, ifølge Joys Andersen.

– Sånn bør velfungerende, kreative prosjekter fungere, spesielt med teknologi. Du må ha noen som utfordrer, og du må ha noen som tar inn igjen slarken. Og de må like å jobbe sammen.

Store norske leksikon

Joys Andersen peker også på at man må spille på lag med virkeligheten. Virkeligheten vinner alltid. Han har alt for ofte sett tekniske prosjekter som var perfekt utført, men som aldri har løst et eneste brukerbehov. Men, han har like ofte sett det motsatte, at du har de perfekte skissene og det perfekte systemet, men som er umulig å implementere.

Det som er viktig er å ha kortest mulig feedback-løkker. En må få en følelse av hvordan det er å bruke produktet fra dag til dag. Og det er viktig å ha en god kritikkultur, med åpne linjer der en kan kritisere hverandre for å komme frem til bedre løsninger. Joys Andersens erfaring er at sammensveisete kollektiver tar bedre beslutninger.

En av de viktigste reglene for ham er å sette fyr på det som ikke virker.

Gjennom Minus har Wilhelm Joys Andersen deltatt i en redningsaksjon for Store norske leksikon, der lesertallet er femdoblet siden aksjonen startet. Han fortalte Substans 2018 at det egentlig var bygget på leire og på det han kalte «en søplete publiseringsløsning» som Kunnskapsforlaget laget i tidenes morgen.

– Høsten året etter at vi startet, kom det store jordskjelvet som jeg hadde ventet på og som vi ikke hadde kontroll på. Ting gikk til helvete, vi var nede i flere timer. Hva gjør man da?

Joys Andersen konstaterte at Store norske leksikon er der for å spre kunnskap til mennesker som trenger kunnskapen. Så mens leksikonet var nede og skoleelevene som hadde tentamen, ble stadig mer frustrerte, da må man hjelpe dem som best er. Det er derfor en er der.

– Da sitter sjefredaktøren for Store norske leksikon og svarer på meldinger fra skoleelevene, kunne Joys Andersen fortelle.

Ta ansvar!

Han ser at teknologi kan skape mye bra, men også mye dårlig. Ikke minst er det synlig på internett. Han fastslår at vi nå er på et punkt der maskinene spionerer på oss, der de manipulerer oss. Samtidig understreker han at disse maskinene er laget av mennesker.

– Mitt fag er så ungt at vi ikke har skjønt at vi må lage noe som faktisk betyr noe. Vi er vant til å lage fantasiverdener i det virtuelle rommet. Og så plutselig er det samfunnsbærende infrastruktur. Den diskonnekten der, er det som gjør så fryktelig vondt nå, sier Joys Andersen.

– Og inn kommer de kyniske pengemenneskene, etterretningsorganisasjoner, militæret og så videre. Vi er havnet i et ufrivillig teknokrati med mennesker som er godt skikket til å bygge gode systemer for å løse konkrete problemer, men som er uskikket til å ta de store etiske beslutningene.

En av hans konklusjoner er at en må lære utviklerne sosiologi, rett og slett fordi maskinene påvirker mennesker. Og så er han klokkeklar på at vi trenger reguleringer for å ta inn de verste utfallene av at folk forvalter vår felles samfunnsarv på en dårlig måte.

– Likevel, det viktigste forsvaret vi har mot at vi kjører alt på ræva, er at vi selv må ta ansvar. Vi må snakke med hverandre og diskutere for å finne gode løsninger på de problemstillingene vi står overfor.