– Jeg håper grunnen til motstanden jeg møtte før jeg tiltrådte, ikke var at jeg er kvinne

Internasjonal opera er bygget på verker av ­mannlige, ofte genierklærte komponister. Operaledelse har også vært et mannlig domene. – Som kvinne blir du behandlet som et unaturlig unntak, sier operasjef Annilese Miskimmon.

Annilese Miskimmon ble kritisert sønder og sammen før hun tiltrådte som operasjef i august 2017, og den dengang nyansatte musikksjefen ved Operaen, Karl-Heinz Steffens, sa opp før han hadde hatt muligheten til å samarbeide med henne – fordi hun angivelig var vanskelig å samarbeide med. Det synes hun er merkelig.

– Det var en stor overraskelse. Kanskje jeg er naiv, men jeg tror selv at jeg ikke har møtt noen som jeg ikke kan samarbeide med profesjonelt, sier Miskimmon. 

– For meg er det vanskelig å akseptere at det finnes noen som misliker meg umiddelbart. Jeg har jobbet sammen med utrolig forskjellige mennesker med hensyn til personlighet, arbeidsområde og nasjonalitet. Jeg håper grunnen til motstanden jeg møtte før jeg tiltrådte, ikke var at jeg er kvinne.

Få kvinner

Den nye operasjefen i Bjørvika trives for øvrig fint med både den relativt nye administrerende direktøren Geir Bergkastet og med ballettsjefen Ingrid Lorentzen. Sant å si kan hun ikke få rost dem nok for deres profesjonalitet og vennlighet. Hun sier at det er en fornøyelse å møte kollegene på jobb hver dag. 

Selv sitter hun kanskje i den mest utsatte posisjonen av de tre, mener hun. Selv mannlige sjefer får seg gjerne en omgang i operaverdenen, for både medier og sangmiljøet har sterke meninger om verdens operasjefer. Men å være kvinne i ledelsen i hennes bransje, er langt mer utfordrende.

– Er det ikke litt annerledes i Norge med vår likestilling, som vi selv mener har kommet så langt?

– Nei, fordi opera er en internasjonal kunstart. Denne operaen ligger fysisk sett i Oslo, men vurderes som et internasjonalt operahus – og slik skal det være. Vi skal måle oss med de beste. Men det spesielle med denne ekstremt internasjonale bransjen, er også at den er ekstremt mannsdominert. Det finnes få kvinnelige operasjefer på verdensbasis. Det finnes også svært få kvinnelig operainstruktører. Jeg er begge deler, påpeker Miskommon.

Uakseptabelt

– Opera bygger på en sterk kanon av verker av mannlige, ofte genierklærte komponister. Operaledelse har også vært et mannlig domene. Som kvinne blir du behandlet som om du var en anomali – et unaturlig unntak – i stedet for en person som representerer halvparten av menneskeheten, halvparten av de ansatte og halvparten av publikum. Det er uakseptabelt i det 21. århundre for en kunstart som er så viktig og som mottar så store offentlige midler, fastslår hun.

Opera skal være et sted der alle slags mennesker skal kunne komme og føle at de passer inn

– Siden vi er i disse metoo-tider, har du opplevd ubehagelig episoder?

– Da jeg var i 20-årene, flere ganger. Jeg har to ganger vært i situasjoner hvor en mann har truet og vært fysisk aggressiv, og hvor en annen person heldigvis var til stede og kunne gripe inn. 

– Var du i en sjefsrolle da dette skjedde?

– Ja, sier Miskimmon, uten at hun ønsker å utdype når og hvor.

Skandinavia tiltaler henne

Hun har jobbet som regissør i den uhyre anerkjente Glyndebourne-festivalen, hun har vært leder for Den walisiske operaen og hun har ledet Den jyske opera i Aahus. Hun har en lang sjefskarriere; for 44-åringen steg tidlig i gradene etter at hun ble uteksaminert fra Cambridge. 

At hennes siste lederstilling var i Danmark og at hun nå er i Oslo, ser hun ikke på som noen tilfeldighet. Skandinaviske land tiltaler henne. Hun synes at det norske samfunnet ligner på landet hun kommer fra. I likhet med Irland er Norge et lite land med mye vann rundt, og det er et land med en historie der vi var underlagt et annet land i flere århundrer. Som irlenderne har vi dessuten en levende kulturarv med korsang og folkesanger.  

Stoler på folk

– Jeg føler meg veldig heldig som har fått lov til å bo her, og som har fått lov til å ha denne jobben. Jeg føler meg hjemme med den flate sosiale strukturen som er vanlig i Skandinavia, sier Miskimmon.

– Vi nordmenn synes selv at vi kanskje vi selv er noe naive?

– Gjør dere det? Jeg ser heller en form for stoisisme hos nordmennene. Det kjenner jeg igjen fra Irland. Jeg har forøvrig en form for naivitet i meg som person, som gjør at jeg automatisk tror godt om folk. Dette syns jeg også er det beste fundamentet for lederskap. Når du stoler på andre, bygger du relasjonen til medarbeiderne på fast grunn.

Se til Norge

– Jeg føler meg utrolig optimistisk når det gjelder opera i Norge. Publikum her møter opp med et åpent hjerte og sinn. De har ikke med seg all bagasjen fra en del andre land, som kan kvele kunstformen. Jeg blir glad når jeg ser uttrykket i ansiktene på publikummere som aldri har vært i operaen før – «opera virgins» – når de opplever sin første forestilling. Frisøren min kom hit og opplevde sin først opera og ble helt betatt, forteller hun.

– Fra tidligere jobber er jeg så vant til å måtte styre økonomisk fornuftig. I mange deler av verden er det å få råd til å ha større forestillinger en ønskedrøm. Noen steder blir opera og andre kunstformer sensurert. Jeg ser på det nærmest som en hellig forpliktelse å drive et godt operahus, og jeg er utrolig takknemlig for å ha fått muligheten.

– Så vi har ingen liten provinsopera langt mot nord?

– Absolutt ikke! Jeg tror opera i Norge kan bidra til å redde kunstformen, også internasjonalt. Andre operahus skal kunne se til Norge for å få et bilde av hva operaen kan bety i det 21. århundre.

Foto

Operasjefen sier hun har en form for naivitet i seg, som gjør at hun automatisk tror godt om folk. Hun mener dette er et godt fundament for lederskap: – Når du stoler på andre, bygger du relasjonen til medarbeiderne på fast grunn, sier Miskimmon. (Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix)

Irsk oppvekst

Miskommon bygger sin optimisme på sin egen bakgrunn og hva opera, og kunst i det store og det hele, har betydd for henne. Hun vokste opp i Bangor, en vakker liten by rett utenfor Belfast under «The Troubles», den konfliktfylte perioden fra 1968 til 1998. De bodde i en fredelig tomannsbolig rett overfor en park og ikke langt fra sjøen. Faren kom fra en protestantisk familie, mens i morens familie var de fleste katolikker. Faren var ingeniør og ivrig amatørsanger i en gruppe som holdt høy kvalitet, og Annilese sang også i amatøroperaer og musikaler. Hun er mezzosopran.

Som praktisk talt alle steder i Irland var Bangor sterkt preget av religion, de fleste var protestanter. Selv om Bangor ikke var det mest utsatte stedet, beskriver hun oppveksten som en virkelighet der ingen kunne være sikre på om man kunne gå i butikken eller på kino uten å bli offer for en bombe. 

– Som et følsomt barn vokste jeg opp under en konflikt jeg ikke kunne forstå som liten. Konfliktens kjerne forsto jeg først senere, men jeg ble jo sterkt preget av den. Alle ble det, det er en del av å være nord-irsk, reflekterer hun. 

Livets verdi

– Men «The Troubles» ga meg også mange gaver. Man forstår verdien av liv når det kan tas fra en, det skjønte jeg tidlig. Og kunstlivet var blomstrende, minnes hun.

Miskimmon forteller at urolighetene i Nord-Irland hadde medført at de profesjonelle kunstinstitusjonene ikke var så utbygd, dermed var det stor plass for et amatørmiljø på høyt nivå – der alle med talent og interesse kunne få plass.

– Kunst holdt landet sammen i de vanskelige tidene. Kreftene i kunsten ga oss en forståelse av dynamikken som kan finnes under overflaten. Når man lever i en vanskelig situasjon som liten, kan det gi deg et nært forhold til kunst, og for meg var det bøker, teater, irsk folkemusikk og opera. Opera kom helt naturlig, det føltes aldri som fremmed.

Miskimmon beskriver sin kunstneriske smak som en skjære som samler på alt hun finner har verdi. Som liten var hun betatt av Mary Poppins og Star Wars. Begge er på sett og vis totalkunstverk, hvor musikk spiller en avgjørende rolle, tenker hun i dag. Forskjellen mellom såkalt høy og lav kultur synes hun ikke spiller noen rolle. Når hun har fri – noe som ikke skjer altfor ofte med det arbeidspresset som er i operaen – leser hun gjerne Agatha Christie, som hun mener er grovt undervurdert. Hun hører imidlertid så mye musikk på jobb, at når hun er alene prioriterer hun ofte å høre på drama eller lydbøker, rett på øret. En av de siste var «The Essex Serpent» av Sarah Perry.

– Jeg finner musikk for emosjonelt når jeg skal slappe av, forklarer hun.

Være oss selv

En dikter som har spilt en stor rolle for henne, er Gerard Manley Hopkins. Han levde i det 19. århundre og har religion som tema i mange av diktene sine. Jeg ber henne sitere noe, og hun sier raskt: «As kingfishers catch fire, dragonflies draw flame...»

– Jeg synes diktet snakker om hvordan vi alle er på denne jorda for at vi skal være oss selv. Det tenker jeg også mye over som leder. Jeg ønsker virkelig at medarbeidere også skal få mulighet til å være seg selv, at de kan ta med seg det unike i seg på jobben. Det er viktig for meg når det gjelder publikum også. Opera skal være et sted der alle slags mennesker skal kunne komme og føle at de passer inn, også når livet er tøft eller forvirrende.

I denne bransjen er man som en fotballtrener. Alle har en mening om hva du gjør

– Vi trenger skjønnhet, har du sagt til Lokalavisen i Aarhus. Hvorfor akkurat skjønnhet og ikke mening eller samfunnsrelevans eller lignende?

– Vi trenger det også, men skjønnhet er så undervurdert. Jeg føler sterkt at vi er i en krise i den vestlige verden, at vår mentale helse er i ferd med å forverres, og at det må finnes steder mennesker kan søke til. Som Ionesco sa, «det eneste som forblir igjen etter oss er kunst og barn». Noen finner berikelse i sport, andre finner det de trenger i kunst og religion. For meg befinner kunst og religion seg på samme område i livet, der hvor vi er kreative. Mennesker lengter etter et sted hvor de kan få utløp for kreativitet og «noe større». Hvor religiøs jeg er? Jeg tro det er umulig for en som er oppvokst i Irland ikke å ha et forhold til religion, uansett trossamfunn. For meg er kunst og religion mye av det samme, sier Miskommon.

– Jeg elsker lyrikk og teater og film, men når verdens kompleksiteter blir for tunge, svikter ordene, mens musikk forblir. Musikken er tilgjengelig både på et bevisst og ubevisst nivå.

Raske kostymeskift

Da Annilese Miskimmon var operasjef i Århus, var hun engasjert i et prosjekt hvor publikum skulle bestemme om operaen skulle spilles i moderne eller historiske kostymer. Publikum stemte over det hver kveld, og så måtte sangerne skynde seg og ta på seg det publikum ønsket. Jeg spør henne om hun vil introdusere noe lignende i Oslo, og hun sier at det vil hun faktisk vurdere.

– Noen ganger må vi minne oss selv på at publikum er i sentrum for alt vi gjør. Som operasjef føler jeg meg ofte som en representant for publikum. 

Hun er ikke redd for å gå nye veier. To «babyoperaer» står allerede på programmet for de fremtidige sesongene, med norske komponister. Det er ikke babyer som synger, selvsagt, de skal være publikum. Opera passer for alle aldre, fra vugge til grav, mener hun. Babyoperaene bli skapt, original nok, ved at en scenograf tenker ut en ramme, og først så kommer komponisten inn. Sammen med sangere og andre medvirkende skaper de et kunstverk tilpasset veldig små barn. Dette er en mindre hierarkisk måte å skape en opera på, som Miskimmon mener kan virke frigjørende for komponister, også når de lager voksenoperaer.

Nok en nyskapning er festivalen VOeX Oslo, som skal arrangeres hver vår, neste år mellom 24. og 26. mai. Hvert år vil festivalen ha et nytt tema.

– Legger du mer vekt på nyskapning enn de fleste operasjefer? Det går jo stadig nye oppsetninger av Carmen og La Boheme i mange operahus rundt om i verden?

– Jeg synes det er ganske modig å ha så mange utradisjonelle forestillinger på programmet. Jeg kan ikke huske at andre operahus har forsøkt å bestille så mange nye verk som vi gjør de neste årene.

Godt lederskap

– Jeg er så heldig at arbeidslivet ikke dreier seg om meg, men om noe som er viktigere enn meg: kunst, skjønnhet og mening for mange mennesker. Det er en større sak enn meg alene. Jeg har ofte tenkt på at hvis jeg ikke hadde hatt denne jobben, vet jeg ikke hva ellers skulle ha gjort. Jeg føler meg privilegert.

– Til tross for at du til tider får kritikk som kan føles urettferdig?

– I denne bransjen er man som en fotballtrener. Alle har en mening om hva du gjør. Hvem som helst kan ha en oppfatning, og har det gjerne. Men hvem som helst vet ikke hva en operasjef gjør. En operasjef skal både ha et blikk på kvalitet og på inntjening, på de ansatte og på publikum, på operaens internasjonale rennommé og på lokalsamfunnet. Samtidig. De som kritiserer, har gjerne fokus på ett av aspektene. Da denne operaen ble bygget, var det en kraftinnsats, og bygget ble storartet. Nå er det viktig å sørge for at innholdet hele tiden er like godt.

– Nylig sendte Norsk operasangerforbund et brev til kulturministeren hvor de fryktet «rasering av rettigheter» fordi ledelsen vil kutte ned på antallet fast ansatte til fordel for åremålsstillinger og frilansere. Kommentar?

– Vi er i forhandlinger, så det kan jeg ikke si noe om. Men generelt er det mye feilinformasjon om dette med faste stillinger. Vi skal ikke slutte å ha fast ansatte, men det er som sagt operasjefens oppgave å sørge for finansiell stabilitet og kunstnerisk kvalitet. Uansett hvor lovede en ung tenor er, har jeg ikke nok jobb for ham til å ta ham inn i ensemblet dersom jeg allerede har tre tenorer ansatt.  

– Det blir gjerne hevdet at kunstnere kan være vanskelige å samarbeide med fordi de har så store krav til perfeksjon – til seg og andre. Operaen har fagfolk md høy kompetanse og sterke meninger fra mange svært disipliner. Er det vanskelig for deg som lederen deres?

– Jeg har alltid syntes det har vært en glede å samarbeide med talentfulle mennesker. De vet at opera er et lagspill, og at de som enkeltindivider skal ha fokus på sin prestasjon, mens jeg må ha fokus på helheten.