Fikser ikke fomling

Uenighet kan være oppklarende. Det er noe forfriskende i det å forstå et synspunkt etter å ha lyttet til andres argumenter. Det er bra å diskutert noe til bunns og se nye innfallsvinkler.

Som leder for Den norske Nobelkomiteen gleder Berit Reiss-Andersen seg til førstkommende mandag.

Medlemmene i den mye omtalte og omdiskuterte komiteen har både lyttet, diskutert og kommet frem til enighet. Prisvinnerne ble offentliggjort 5. oktober. Nobelfesten og utdelingen går av stabelen 11. desember.

I år deler de ut årets fredspris til den kongolesiske legen Denis Mukwege og Nadia Murad, den unge kvinnen som overlevde og klarte å rømme fra fangenskap hos IS. De to vinner prisen for deres kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter.

Fred med fem person

– Hvordan jobber egentlig en nobelkomite?

– Nobelkomiteen består av bare fem personer, forklarer Berit Reiss-Andersen. – Vi har en stor og ansvarsfull oppgave. Hvert år skal vi finne den person eller organisasjon som har gitt det viktigste bidrag til fred i det foregående år. Mine kolleger er sterke personligheter med mye kunnskap og erfaring.

Målet for Nobelkomiteen er å komme frem til én kandidat alle er enige om.

– Det krever at man er villig til å ikke ri egne kjepphester, men å arbeide frem en konsensus. Det krever gjensidig respekt og en velutviklet evne til å lytte. Alle må nok i løpet av prosessen fire på egne synspunkter. Det er en usedvanlig spennende og lærerik arbeidsform.

Argumentets kraft

Berit Reiss-Andersen har flere roller hun må ivareta. Hun er partner i advokatfirmaet DLA Piper, var statssekretær i Justisdepartementet i Thorbjørn Jaglands regjering og har gitt ut to krimromaner sammen med Anne Holt.

– Nobelkomiteens møter er formelle, sier Berit Reiss-Andersen om sin rolle i Den norske Nobelkomiteen.

– Det er ikke uviktig i hvilken rekkefølge man snakker. Vi avbryter ikke hverandre, uansett hvor fristende det kan være. Denne kommunikasjonsformen hvor alle må gi et bidrag og alle snakker ut, hvor alle får komme med replikker i tur og orden er en prosess som er sjelden i samfunnet vårt i dag, sier hun.  

– Nobelkomiteen er et av få steder hvor jeg opplever at det skapes en atmosfære hvor argumentets kraft får virke og hvor du ikke bare sitter og tenker på hvordan du skal slå ned det argumenter du er uenig i. Du må vente og lytte til hva andre sier. Mange ganger har jeg opplevd at noen har endret synspunkt etter å ha lyttet til andres argumenter. Det er ganske unikt. Det er ikke mange andre steder hvor samtaleformen er så disiplinert.

Søker enighet

– Er Nobelkomiteen et forum for å kunne endre seg som menneske?

– Jeg tror vi endrer oss hele tiden ettersom vi går ut og inn i nye oppgaver og opplever nye mennesker og blir påvirket av nye ting. Livet er jo en evig endringsprosess. Så svaret er ja, det er klart komiteens arbeid har endret meg og gitt meg verdifull erfaring. Å lede komiteen er selvsagt krevende.

Det er komitélederens oppgave å være talspersonen utad. Innad er det lederens jobb å komme med gode oppsummeringer for å forstå hva komiteen som kollegium mener og hvordan de skal jobbe videre. Hva er det som er interessant i nå, hva er det de kan bort? Hva er det som skiller dem på dette stadium? Å definere problemstillingene i løpet av prosessen er viktig.

Jeg må innrømme at min humor er av det røffe ­slaget. Jeg trøster meg med at hvis de ler så har ikke såret noen. Men der er jeg litt usikker

– Hva skal vi fokusere på, hvor skal vi plukke opp tråden og arbeide videre? Alle ledere burde bruke tid på å reflektere over hva som egentlig kommuniseres av medarbeidere, sier komitélederen.

Berit Reiss-Andersen er en tøff advokat. Du skal helst ikke erte henne på deg. Noen har til og med sagt hun er sta og egenrådig. Kan man være det i en Nobelkomite?

-–Nobelkomiteen er et kollegium. Og med noen ytterst få historiske unntak, har komiteen alltid stått samlet bak en avgjørelse. Det at man må søke en enighet, setter preg på arbeidet. Det er en komite hvor man må bidra med klare oppfatninger og synspunkter.

– Egenrådigheten må jeg legge igjen på trappa utenfor.

Ofte tatt ledelsen

– Men uenighet og motstand, det setter du pris på?

– En absolutt enighet, der alle bare nikker, det kan tilsløre mye. Ting kommer ikke frem og man går glipp av relevant informasjon. Derfor synes jeg uenighet og motstand er viktig. Det er også rettens metode. Motstemmen er del av rettsprosessen. En dommer må lytte like mye til begge sider, få synspunkter fra ulike posisjoner. Bare da har dommeren et godt grunnlag for å komme frem til sannheten.

– Dette kalles noe så fint som kontradiksjon. Det er motsigelsen som kan være oppklarende og utdypende for å få ny forståelse.

Berit Reiss-Andersen er usikker på om hun er leder eller ikke. Men at hun mange ganger har tatt ledelse, det er hun klar på.

– På generelt grunnlag vil ledelse bety at man har ansvar for andre mennesker. Det definerer hvor vi er, hva vi vil og hvilken vei vi skal gå for å komme dit.

– Hvorfor jeg nøler litt med å kalle meg selv leder, er at jeg aldri er blitt ansatt som leder noen steder, eksplisitt for å lede. – Men jeg har ofte tatt ledelsen, og jeg har hatt mange oppgaver og oppdrag hvor det ligger ledelse implisitt. Men jeg er ikke sånn leder som står på toppen av en pyramide og har ansvar for en definert gruppe. Men det er klart at som advokat har man også ofte ledelsen selv om man er en partsaktør i en rettssak. Jeg leder klienten min.

Foto

5. oktober 2018: Berit Reiss-Andersen offentliggjør at Denis Mukwege og Nadia Murad er vinnerne av årets fredspris. Direktør ved Nobelinstituttet Olav Njølstadi bakgrunnen. (Foto: Terje Pedersen / NTB)

Stille og forsiktig

– Det er veldig viktig å ha kontroll på hvem som gjør hva og hvordan vi jobber mest effektivt. Hvilket produkt skal vi levere? Det er ikke bare å snu alle stener uten å ha noen plan. Dette er en form for ledelse. Man tar på en måte ledelsen.

– Ligger det i deg at du vil bestemme eller betyr det at du ikke vil miste kontroll?

– Det er sikkert mye av begge deler. Jeg tror ikke jeg er en stille og forsiktig person, jeg kan faktisk være veldig sjenert, men absolutt ikke stille og forsiktig. Jeg blir veldig engasjert av ting som skjer rundt meg. Og jeg føler meg kallet til å mene og gjøre noe. Jeg greier ikke sitte stille og høre at noen fomler. Nei, det fikser jeg ikke. Men jeg synes det er helt greit at andre har ledelsen hvis de virkelig er i stand til å ta den, sier Berit Reiss-Andersen.

Reiss-Andersen er ikke lært opp til å ta ledelse. Faren jobbet i etterretningstjenesten mens moren var husmor. Selv likte hun bedre litteratur, språk og teater. Jusen var ingen selvfølgelighet. Hun var lillesøster i søskenflokken, så kanskje tvert imot, sier hun.

– Jeg har vel hatt det litt sånn at jeg har gått min egen vei. Jeg tenkte på det her om dagen. Første gang jeg bestemte meg for å ta ledelsen var da jeg ville bli redaktør i skoleavisen på ungdomsskolen. Det var en tøff valgkamp. En annen gutt ville også bli redaktør.

– Vi fikk delt redaktørskap, og dette var min første erfaring med en skikkelig dårlig ledelsesmodell. To var en for mye.

Modningsprosess

– Jeg har lurt på hvorfor jeg så gjerne ville bli redaktør. Jo, jeg så en mulighet. Det var en privilegert jobb, vi hadde et eget rom på skolen. Jeg var sjefen der inne. Med stensilmaskin, og et sted rektor ikke gikk inn. Vi røkte der. Jeg syntes det var morsomt å skrive og lage noe, og få til noe.

– Hvorfor ble det jusen på Berit Reiss-Andersen?

– Jeg tok vel et valg. Bare det å melde seg inn på fakultetet, var et valg. Da jeg først valgte, hadde jeg ikke bevissthet om at jeg valgte et livsløp. Jeg hadde bare en bevissthet om at nå velger jeg dette, og at jeg gjør akkurat dette. Det ene tok det andre, jusen ble mye mer interessant enn det jeg hadde forestilt meg. Jeg hadde forestilt meg det var et pliktløp, litt sånn som resten av skolen hadde vært. Dette måtte jeg gjøre for å komme meg videre for igjen å kunne gjøre noe annet. Jeg ville enda mer. Men jeg ble veldig glad i jusen i løpet av studiet.

– Det var ikke kjærlighet ved første blikk, overhode ikke. Men det vokste i meg. Det lange studiet ble en modningsprosess. – Og så skjønte jeg etter hvert hvilken fantastisk nøkkel jusen var til å forstå samfunnet. Jusen er reglene som regulerer nesten alle aktiviteter i samfunnet, privatsfæren, det offentlige, som borger, stat og menneskerettighetene.

Komme på jobb

Berit Reiss-Andersen har vært gift to ganger og hun har mistet en bror. Og jeg kan ikke annet enn å spørre: – Er det nødvendig at ledere har det greit på hjemmebane?

– Må man det? spør hun og ser undrende ut. – Det er jo alltid greit å ha det bra på hjemmebane, men jeg tror folk kan gjøre de mest fantastiske ting til tross for problemer hjemme. Jeg kjenner mange mennesker som har slitt privat, det gjelder også meg i perioder.  Når man er i en vanskelig livssituasjon, er det veldig greit å komme på jobb. Handler ikke hele NAV-opplegget om gradert sykemelding nettopp om det? At det er veldig fint å komme tilbake på jobb? Det er alltid hyggelig å ha det greit på hjemmebane. Nå har jeg det veldig greit selv, for jeg bor alene. Så om det skulle være noe som er ugreit, må jeg lage det selv.

Det finnes så uendelig mange lederegenskaper. Jeg har sett mange unge mennesker som bare har det i seg

– Foreldre oppdrar sine barn, skal ledere oppdra sine ansatte, også?

– Definitivt, i hvert fall de unge, sier Berit Reiss-Andersen. – Det er viktig å være til stede på en all right måte, se hva som er bra eller plukke bort unoter, og ikke minst stille spørsmålene: Hvorfor lurer du på dette? Hvorfor gjør du det på denne måten? Og noen ganger er det nødvendig å si: Dette gjør vi aldri!

I jobben som advokat er det mange dilemmaer. Noen bør man absolutt oppdras til å se og løse. Å oppdra noen til å tenke selvstendig og håndtere dilemmaer får du ikke til ved bare å gi beskjeder om hvordan ting skal være, framhever Reiss-Andersen.

– Man må starte med å stimulere til en analyse. I vårt yrke ser du de som har hatt gode prinsipaler, en tittelform vi har i jusen, vi er jo glad i det, og det er vel et annet ord for sjef. De som har hatt gode prinsipaler blir nesten alltid gode advokater.

Learning by doing

– Du hadde med andre ord en god prinsipal?

– Jeg hadde ingen prinsipal i det hele tatt, smiler Berit Reiss-Andersen. – Jeg fikk godkjent den perioden jeg hadde som politifullmektig i Oslo politidistrikt. Så sånn sett hadde jeg en god prinsipal fordi jeg fikk masse arbeid og prosedyrer. Det var så vidt jeg hadde foten i bakken. Men jeg hadde ikke en person som mentor, men et kollegium, med mange erfarne folk jeg kunne spørre: hva gjør jeg med dette?

– Det var skikkelig learning by doing. Jeg dummet meg ut mange ganger og kunne gå tilbake fra retten med skamrøde i kinnene. Det er ikke så galt å skamme seg. For å lære av sine feil, må først forstå at man har gjort en feil. Deretter skal man gjerne skamme seg over dem, for da er man villig til ikke å gjøre samme feilen en gang til. De farligste er de som benekter at de har gjort en feil og hever seg over den. De vil ikke snakke om det, og så gjør de samme feilen om igjen. De evner ikke å utvikle seg.

– Ledere blir ofte sett på som fars- eller morserstatninger. Er du en morserstatning?

– Den første fullmektigen jeg ansatte fikk jeg et nært forhold til. Vi er fortsatt venner, selv om vi ikke jobber sammen. Hennes mor sa: «Ja, Berit, du er nesten som en mor for datteren min». Da svarte datteren skarp tilbake: «Rollen er omvendt, det er jeg som er moren hennes!»

– Jeg bærer selvfølgelig en autoritet i sånne relasjoner. Men håper likevel jeg oppleves som varm, sier Reiss-Andersen.

– Men jeg må innrømme at min humor er av det røffe slaget. Jeg trøster meg med at hvis de ler så har ikke såret noen. Men der er jeg litt usikker.

Holde seg til rollene

– Forsvinner Berit Reiss-Andersen når du tar på deg den sorte kappen og blir advokat?

– Ja, definitivt. Det er forskjell på Berit og advokat Berit Reiss-Andersen. Da handler det om klienten, det handler ikke om meg. Privatsnakk holder jeg meg unna i den settingen. Det handler likevel om et absolutt krav om høflighet til alle som er i rommet. Jeg blir kanskje litt for formell. Jeg liker ikke påtalemyndighet som er i overkant vennlige og snille og vil vise omsorg og omtanke for min klient. De må gjerne føle det, men det blir veldig uryddig når de samtidig legger ned en påstand om fengselsstraff. Jeg mener man skal holde seg til de rollene man har og stå ved det.

– Noen ganger innebærer rollen å være konfronterende, fortsetter Berit Reiss-Andersen. – Jeg kan stille tøffe spørsmål til et vitne som kan oppleve det som ubehagelig. Jeg innleder ikke ubehageligheten med å si at «jeg skjønner at du blir lei deg». Det synes jeg er å ikke stå inne for det man gjør.

Mange lederegenskaper

Berit Reiss-Andersens jobb handler om å stå i strid og motstrid. En advokat har alltid en motpart og en klient.

– Da må du forstå hvem du er på parti med, og på hvem du har profesjonell distanse til. Det viktige er likevel vennlighet og høflighet, det gjelder overfor alle jeg møter.

– Er det viktig å ha noen år på baken for å være en god leder?

– Det finnes så uendelig mange lederegenskaper. Jeg har sett mange unge mennesker som bare har det i seg. De har en egen evne til å ta ansvar. Jeg synes det finnes mange unge gode ledere, sier Berit Reiss-Andersen.

– Lederegenskaper er avhengig av personlighet, fortsetter hun. – Det avgjørende ved ledelse er at man tar ansvar for andre mennesker. Hvis de du leder ikke har tillit til at du kan bære det ansvaret, går det ikke. Se på verdensmesteren i sjakk, Magnus Carlsen, han har stått alene og vist at han er den sterkeste, som intellektuelt har overtaket på andre. Det er også en form for ledelse. Han vinner. Vi ser at mange unge mennesker har akkurat det.

– Det er ikke de som roper og skriker: «Jeg vil det skal være sånn!», man lytter til. Det er heller de som forsiktig sier: «Jeg synes vi kan gjøre det sånn, hvorfor går vi ikke den veien?».

Foto

11. desember deles årets Nobelpris ut til den kongolesiske legen Denis Mukwege og Nadia Murad, som klarte å rømme fra fangenskap hos IS. De to vinner prisen for deres kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter. (Foto: JOEL SAGET,  MARK WILSON/AFP)

Ivaretagende

– En medarbeider kommer inn på kontoret og sier: jeg har et problem, hjelp meg. Hvordan skal man takle det?

– Det har mye å si hvilken relasjon man har fra før av. Ansatte kan bli syke, de kan ha brutte relasjoner eller oppleve død og sorg. Den beste oppmuntringen man kan gi, er å si: dette forstår jeg, jeg forstår at du trenger en time out, sier Reiss-Andersen.

– Det viktig å forstå når man ikke skal kreve for mye og når man skal kunne gi rom.

Reiss-Andersen mener man som leder må evne å legge til rette på jobben. Og så må man kunne gå til de stedene hvor man virkelig kan få hjelp.

– En leder skal ikke påta seg alle roller og være sjelesørger eller mor og far. Man skal være ivaretagende når noen trenger denne time out-en. Kanskje trenger vedkommende hjelp og støtte for å komme seg på jobb? Hvis noen har behov for beskyttelse, lag et lite skall rundt smerten, fortsetter Berit Reiss-Andersen.

– Det er noen problemer som krever mer involvering. For eksempel jobbproblemer der man har gjort en feil, at den ansatte ikke så problemstillingen eller er kommet i skade for å si noe uriktig. Det er noe som skjer oss alle sammen. – Da må vi lære folk å rydde opp i feilene og få dem til håndterer det på en måte som kan være gjenopprettende og at man kan se seg selv i øynene etterpå. Der bør lederen involvere seg.

Et mysterium

– Kan Berit Reiss-Andersen tillate seg noen såkalte friminutt?

– Noen ganger er det befriende å bare sitte i frisørstolen og la en vennlig frisør snakke i vei og ha en lykkelig mening om alt. Da blir en helt vidunderlig atmosfære skapt rundt meg. Siden jeg lever i et problemorientert miljø, synes jeg det lette og lystige er deilig noen ganger.

– Må en god leder oppleve det kompliserte livet?

– Jeg tror klokskap kommer av å ha opplevd mye i livet, slår hun fast.

– Hva sier du til de som spør om meningen med livet?

– Jeg er høyst usikker på om livet har en overordnet mening. Men jeg kan si mye om plikter man har som menneske. Men det er kanskje noe annet? sier Berit Reiss-Andersen, og tar opp igjen tråden.

– Men du spurte om meningen med livet? – Det forutsetter at det er en overordnet masterplan for hvorfor vi er på jorden. Det er et utrolig fantastisk mysterium at vi er her, at vi har klart å skape et samfunn, at mennesker har utviklet seg på godt og vondt. Det er et stort mysterium. Som jeg ikke ser noen synlig mening med. Derfor er det et mysterium, filosoferer hun.  

– Men jeg har mye tro på plikter vi har som mennesker, som mer av de grunnleggende tingene som ærlighet, toleranse og å ta hensyn til andre og ikke bare seg selv. Det gjelder å finne balansen mellom meg og mitt og resten av verden. En god oppsummering er Arbeiderpartiets store slagord, «gjør din plikt, krev din rett».

Jobbe selvstendig

– Jeg tror jeg glemte å spørre om ledelsesfilosofien din?

– Jeg definerer meg i liten grad som leder. Den ledelsen jeg utøver kommer som en følge av profesjonsutøvelse, verv og samfunnsengasjement. Ledelse har aldri vært målet for meg. Ledelse er en følge av andre ting jeg gjør. Jeg er vel en litt gylden middelvei-leder. Jeg har tro på å vise autoritet, men samtidig på å få folk til å tenke selv, at de greier å ta avgjørelser.

– Det beste jeg vet er å se at folk evner å jobbe selvstendig. Men jeg innser at det er en vei å gå dit. Man trenger å utvikle seg for å kunne gjøre jobben på egenhånd. Det kommer ikke av seg selv, men man må hjelpe hverandre. Det viktigste ved å lede er faktisk å tenke, tenke nytt, ta ledelsen og tørre å se at det lille faktisk kan bli noe veldig stort.

Skal være stjerner

Berit Reiss-Andersen hevder hun strever mye med å være på parti med Berit.

– Jeg prøver noen ganger å si at jeg må være mer snill mot meg selv. Jeg er nemlig en person som krever mye av meg selv. Og jeg kan nok tøye strikken ganske langt. Men jeg er også en person som håper jeg er en god venn. Vennskap og familie gir meg mye. Alle mennesker trenger rekreasjon, jeg er glad i noen få venner som betyr mye, sier hun.

– Gleder du deg til nobelfesten?

– Det er et ufattelig stort øyeblikk når prisvinnerne kommer, og å bli kjent med dem. De er bærere av den ideen som begrunner prisen. De har sterke personlige historier. De har sett så mye lidelse, de har hatt forferdelige opplevelser. Jeg gleder meg til å hedre dem, og at de skal være stjerner på de feltene de er.

– Nobelprisen er virkelig fest, og det er en fest med mening.