– Det er vi som styrer denne skuta her

Hun snakker om seg selv og sine tre kolleger i Gloria – Katja Rugaas, Marit Johansen Storm og Kristin Brandtsegg Johansen. De fire eier femten prosent hver av det nystartede forlaget hver, mens det like nystartede forlaget Pilar, hvor Stordalen er en av tre eiere, eier resten.

– Du skulle egentlig starte forlag og hadde sagt opp i Kagge før du kom i forbindelse med Stordalen, hvorfor sluttet du?

– Det er ikke noe hokuspokus ved det. Jeg har jobbet for andre hele mitt liv, og har sannsynligvis hatt en gründer i ryggraden hele tiden. Plutselig kom jeg til et punkt hvor jeg innså jeg at jeg kan så mye om denne bransjen at hvis jeg skal prøve meg for meg selv noen gang, må jeg gjøre det nå, sier Gaathaug.

– Så snakket jeg med Marit Johansen Storm, en av mine tidligere kolleger i Kagge. Det viste seg at hun syslet med lignende planer, så da slo vi oss sammen.

Vil tjene penger

Kontakten med Stordalen, forteller Gaathaug, kom fordi Johansen Storm ble oppringt av kriminalforfatteren Jørn Lier Horst, som også gikk med et forlag i magen og ville ha med Storm Johansen. Han hadde en investor, men hvem det var ville han først ikke røpe. Da Storm Johansen fortalte at hun var i partnerskap med Gaathaug, ringte han tilbake og fortalte at investoren var, «hennes medtelemarking Petter Stordalen», og kort tid etter ringte Stordalen til Gaathaug.

– Vi hadde en morsom samtale om visjoner og sånt, og samtalen endte med et tilbud. Vi ønsket jo ikke bli hverandres konkurrenter. Men i Gloria insisterte vi på å beholde aksjemajoriteten. Vi hadde idéen, og det er vi som skal styre skuta, sier Gaathaug. Hun synes det er udramatisk å slå seg sammen med en «forlags-jomfru». Selv har de fire gründerdamene så mye forlagserfaring at Stordalens mangel på bransjeerfaring ikke gir henne søvnløse netter.

– Han hadde gjort god research om forlagsbransjen. Det er klart at når en av landets flinkeste investorer ringer og tilbyr et samarbeid, må vi vurderer det. Men vi styrer skuta. Stordalen har vi uhyre liten kontakt med. Ja, jeg har jo telefonnummeret hans.

Jeg har ­jobbet for andre hele mitt liv, og har sannsynligvis hatt en gründer i rygg­raden hele tiden

– Stordalen ha sagt til media at han er sikker på at han vil tjene penger på dette på sikt. Hvor sikker er du?

– Vi har jo gått inn i dette for å skape et levebrød for oss selv. Hvor mye, vil tiden vise, men vi er ganske ambisiøse på egne vegne.

– Du kommer fra markedsføring i Schibsted og Samlaget. Hvor mye er du opptatt av inntjening versus litterær kvalitet?

– Jeg er veldig opptatt av inntjening! Hun lener seg forover og legger trykk på hvert ord.

– Men det er ikke dermed sagt at jeg ikke er opptatt av litterær kvalitet. Så lenge bunnlinja går i pluss, kan enkelte utgivelser subsidieres av andre som selger godt. Men vi kan ikke bare utgi smal verdenslitteratur, det går ikke. Vi gir ut ni titler i vårt første halvår i Gloria, tre av dem er skjønnlitterære debutanter. Men de kommer til å selge! En av dem er 26 år, hun er utdannet på Westerdals, er fra Eid i Nordfjord og har skrevet en fantastisk roman på nynorsk. Det blir gøy. Så kommer det en flott strikkebok med Sanitetskvinnenes egne oppskrifter. Og en utrolig stilig utgivelse, «Ti kniver i hjertet». Vi har invitert forfattere som Tom Egeland og Cecilie Enger til å skrive sin tolkning av egne valgte scener eller skikkelser fra de gamle kongesagaene. Rundt 4000 ord i hver fortelling. Ti av våre favorittforfattere takket ja til å bli med. Jon Fosse er også med, det er vi skikkelig stolte av.

– Du har vært i Kagge i åtte år. Tar du ikke litt av en risiko når du forlater en dyktig seilt skute?

– En kjemperisiko. Men jeg har tenkt grundig over det, og jeg er ikke redd for at vi skal mislykkes.

– Og hvis dere mot formodning gjør det, så har du muligheter i andre forlag?

– Det bekymrer meg ikke. Jeg er sikker på at vi ikke kommer til å mislykkes. Og gjør vi det, får jeg alltids jobb. Jeg har en ganske god track record. Det eneste måtte være om proppen gikk ut av hele forlagsbransjen. Men da skal jeg nok finne meg noe annet.

– Kommer du til å drive forlaget Gloria på en annen måte enn de store?

– Vi har lagt opp til en transparent organisasjon hvor alle fire tar beslutninger sammen. Jeg er så romantisk, eller naiv, at jeg håper dette kan fortsette lenge, også når vi vokser.

– Tror du dette en typisk kvinnelig lederstil?

– Du får spørre meg når jeg har ansatt den første mannen! Jeg vet ikke om det er kvinnelig å være ikke-hierarkisk. Men jeg har stor tillitt til at alle skal med.

Unner Stordalen oppmerksomheten

– Du sluttet på dagen uten dramatikk, ifølge VG. Er det så udramatisk å slutte på dagen? Du var jo til og med forlagssjef og sjefen til Erling Kagge?

– Erling visste det en måned før, mens de andre i Kagge forlag fikk vite det samme dag, forklarer Gaathaug. Hun avdramatiserer også at alle de fire i Gloria har jobbet i Kagge. De sluttet på ulike tidspunkt, så det var ikke en orkestrert utmarsj fra det samme forlaget basert på misnøye.

– Hvordan er ditt forhold til Erling Kagge nå?

– Vi ser hverandre ikke kjempemye, men kontakten er helt fin, den! Vi mailer og ringer hverandre og har en god plan om å komme sammen før sommeren og ta en øl, catche opp som det heter.

– Hva synes du om at det er Stordalen som får all oppmerksomheten rundt etableringen av de tre forlagene, også ditt, selv om det var på trappene lenge før han dukket opp?

– Jeg synes det er helt greit at media slo stort opp at Stordalen og Jørn Lier Horst, en profilert investor og en kjent krimforfatter, går inn i forlagsbransjen. Det hadde vært rart om de ikke gjorde det. Vi i Gloria har laget vår egen femårige forretningsplan, og er indirekte blitt godt kjent i mediene fordi navnene på de tre nye forlagene har blitt slått stort opp. Vi har kunnet jobbe med vårt og har fått massevis av publisitet på grunn av samarbeidet med de to andre forlagene – uten å måtte bruke tid og krefter på å stille opp på forsiden av avisene.

– Hva er din rolle i Pilar, og med det siste av de tre «Stordalen-forlagene», Capitana?

– Marit og jeg har blitt hyret inn på som rådgivere i en overgangsfase, siden vi begge har bred forlagserfaring. Det er alt.

Foto

Anne Gaathaug. (Foto: Nina Kraft)

Se folk i øynene

Hun hadde ikke blinket ut forlagsbransjen som karrierevei da hun vokste opp i Oslo og på Enebakk, forteller hun. Nei, hun skulle bli skuespiller, det var hun overbevist om. Hun gikk på dramalinjen på videregående, spilte Reveenka i en skoleoppsetning og var med i en kabaretgruppe sammen med sine tre søstre.

Teaterskolen søkte hun allikevel ikke, men tok heller drama grunnfag – og med det avsluttet hun sin akademiske utdannelse. Og her begynner det uvanlige – i hvert fall i forlagsverdenen: Hun begynte i et inkassoselskap, dro rundt til folk som ikke hadde betalt regningene sine og krevde inn penger.

– Hva lærte du om ledelse som pengeinnkrever?

– Ganske mye. Om å tro på dialog og om å se folk i øynene. Om å ta alle med på råd og la dem få sin plass. Jeg tror ikke jeg kunne ha gjort jobben i inkassoselselskapet uten å møte folk med ydmykhet og forståelse.

– Er det slik man skal lede?

– Det er mange måter å være leder på, men dette har blitt min vei: Jeg lytter og ser folk. Det er hyggelig, og jeg tror dessuten at det er smart å være raus og inkluderende. Jeg hadde ikke fått bedre resultater av å gjøre det på noen annen måte, sier hun og tilføyer at hun aldri har gått på lederkurs. Hun fikk smak på ledelse da hun var markedsdirektør i Det norske samlaget, og steget inn i toppledelsen skjedde tok hun da hun var markedssjef i Kagge og ble oppringt av en hodejeger. Nina Refseth, som var administrerende direktør i Samlaget, skulle omorganisere hele forlaget og ville utvide ledergruppen til å også omfatte salgs- og markedsdirektøren, som da også skulle ha ansvar for almen litteratur og skolebøker.

Om jeg ville bli salgs- og markedsdirektør? Jeg sa nei. Det hadde jeg ikke kompetanse til som halvstudert røver uten det minste kurs på BI, så det sa jeg kort og godt nei til, ler hun.

– Men så var det så stilig å bli spurt, så da hodejegeren spurte igjen, lot jeg meg overtale til slutt. Han sa: «Hvis du tar denne jobben, trenger du aldri å ta noe lederkurs». Det stemmer nok.

– Hvilken leder har du hatt som du har lært mest av, og hvorfor?

– Astrid de Vibe i Gyldedal er en. Hun lærte meg i sin tid at det er de 50 ekstra solgte eksemplarene som er det viktigste. Du trodde du ville få solgt 3000, men så solgte du 3050. Aagot Skjeldal i Gyldendal lærte meg mye om raushet og åpenhet, og Nina Refsnes, som var min sjef i Samlaget, lærte meg å bli en hardcore leder, også med tall.

Hollywoodhustruer

– Min idé om deg, hvis jeg skal prøve meg som hodejeger, er: Utadvendt, sosial, selvsikker, glup, tar sjanser, er absolutt ikke selvhøytidelig, har humor..... Hva er ditt bilde av deg selv?

– Jeg tror det ligger omtrent der du sa. Ja, jeg er folkelig. Men også kvalitetsbevisst. Jeg vet hva jeg vil. Lydhør, håper jeg. Jeg tar alle med på råd hvis mulig, og det er ingen big deal for meg å endre oppfatning hvis argumentene er gode. Men til slutt så sitter det igjen en person som skal ta avgjørelsen dersom ikke alle er enige, og denne personen er meg. Jeg bli sjelden sur, jo, det hender jo...

– Og så er jeg en riktig nyttig kombinasjon av skikkelig b-menneske og a-menneske. Jeg legger meg sent og står opp ti på sju hver dag. En av nettene i helgene sover jeg åtte timer, mer trenger jeg ikke. Da jeg studerte drama, lærte jeg meg noen avslapningsøvelser som jeg bruker hvis jeg ikke får sove en sjelden gang.

– Hvorfor er du så glad i Grand Prix?

– Jeg bare elsker Grand Prix! I år fikk jeg ikke sett finalen, og da ble jeg så lei meg. Det kommer nok fra denne rare familien jeg kommer fra. Nei, ikke rare, men vi var alle glade i musikk, og show på TV var alltid stas. Hver gang det er Grand Prix-finale, stikker nostalgikeren i meg frem. Hele familien flokker seg rundt TV-en, og jeg serverer samme meny hvert år: loff med reker. Jeg er en sucker etter enkle poplåter en gang i året. Ja gjerne hele året. Sånt liker jeg.

– Du har noen åpenbart usnobbete interesser, av typen Grand Prix. Hvor viktig er det å ha det som leder i forlagsbransjen?

– Det gjelder å være tro mot seg selv og hvem du selv er. Ikke å forsøke å skape et inntrykk av at man er noen annen. Jeg liker Grand Prix og fotballkamper og jeg er kanskje litt på parti med fremtiden. I forleggerrollen er det viktig å ligge litt i forkant.

– Boken som forandret ditt liv var ...?

– Jeg kan fortelle deg om flere bøker som forandret livet mitt for så vidt, disse er mer «guilty pleasures» ... Da jeg var liten var det «Frøken Detektiv»-bøkene, de ga meg leseglede. Da jeg begynte å bli voksen, leste jeg Agatha Christie. Men boken som gjorde at jeg alltid siden har hatt med meg en bok i veska, var «Hollywoodhustruer» av Jackie Collins. Den var så spennende at jeg måtte lese hele tiden. Hun ler og tilføyer: – Det er sikkert vanligere å svare Dostojevskij eller Hamsun!

– Spenning er undervurdert?

– Utrolig mange mennesker setter pris på spennende bøker, og det skal man ikke kimse av.

– Selv har du skrevet tre quiz-bøker ...

– Fire, og den femte er på vei. Jeg er veldig glad i spørreleker. Alle i familien min var glade i konkurranser. Hjemme spilte vi stadig amerikaner eller fordrev tiden med spørreleker. Mora mi var stjerne i Rolf Kirkevaags radioprogram «20 spørsmål» i 20 år. Fremdeles hender det at folk spør om jeg er i slekt med «hu Bjørg».

- Les Markens grøde

– De tre bøkene man bør ha lest her i livet? Dette er ingen quiz, men helt alvorlig ment ...

Nå blir Gaathaug også litt mer konvensjonell og foreslår faktisk Hamsun, nærmere bestemt «Markens Grøde».

– Den har vel mange av oss måttet lese på skolen, og det kan ha dempet entusiasmen litt..?

– Les den en gang til, som voksen! Det var først da jeg ble gammel nok til å forstå hva det betyr å jobbe og skape noe, slik som Isak Sellanraa gjør, hva jorda betyr, hva livet dreier seg om, om hardt arbeid, at jeg skjønte hva boka dreier seg om. Deretter synes jeg man skal lese «Gjengangere» av Ibsen. Dramatikk kan være vel så fint å lese som lyrikk og romaner. Som nummer tre foreslår jeg «Andvake» av Jon Fosse. Jeg liker godt de korte bøkene hans, denne er på 64 sider hvis jeg husker rett. Setningene er ikke korte, den første setningen går over halvannen side. Det er noe med rytmen, du kan nesten slå takten til den, det er som en musikalsk opplevelse.

– Hvorfor Gloria? Sic transit gloria mundi (slik forgår verdens storhet)?

– Nei, nå skal du høre her! Det kan bli mye bra når fire damer slår seg sammen, men det kan også bli litt uenighet om hva barnet skal hete. En onsdag kl 10 skulle vi ha avtale med advokaten vår og undertegne papirer, men vi måtte ha et navn først. Hva er det fineste ordet dere vet, spurte jeg, og Marit sa «gloria» for hun var med på å starte et utested som het «Gloria Flames». Gloria, gloria, tenkte jeg, det er jo fint. Og Kristin, forlagets selvutnevnte skapkatolikk ble veldig begeistret. Så da ringte vi advokaten fem på ti og kunne fortelle at barnet skal hete «Gloria»!

-Gloria in excelsis Deo (Ære være Gud i det høyeste)?

– Heller det.