Toppleder med ryggen mot veggen

Fotballtrenere har en utrygg hverdag, og er mer avhengige av resultatene enn de fleste ledere. Utflatningen i antall trenerskifter i Eliteserien bærer imidlertid bud om en profesjonalisering og at et målrettet arbeid har båret frukter, mener eksperter.

Har norske Eliteserieklubber blitt mer langsiktige i måten de driver klubbene sine på? Det inntrykket kan man få dersom man ser på antall trenerutskiftninger i årets sesong. I 2006 var det hele 9 trenere som forlot sine respektive klubbanlegg, mens bare 2 trenere fikk sparken i år. Den siste treneren, Ian Burchnall i Viking, holdt nesten hele sesongen: kontrakten hans ble terminert to serierunder før slutt. Da hadde Viking allerede rykket ned.

Ukeavisen Ledelse har sett på alle treneravgangene siden sesongen 1997, og etter noen år med et høyt antall trenere som har sluttet eller fått sparken, peker pila nedover. I 2017, et år uten nevneverdig suksess for norsk fotball, tyder mye på at vi har lært: Å bytte ut treneren gir ikke umiddelbar suksess – verken i form av poeng eller penger i kassa.

• OVERBLIKK: 21 år med turnover blant trenere i Eliteserien

Siden sesongen 1997 har fem trenere i snitt måttet rydde kontorene sine. I løpet av de 10 siste sesongene har det hendt 3 ganger at så mange som 7 trenere har sluttet eller fått sparken. Det er ulike grunner til at trenerne slutter: De fleste får sparken, noen rykker oop til en stilling som sportdirektør, andre prøver lykken i andre klubber, mens det også hender at trenere bytter karriere eller slutter av helseårsaker.

Utviklingen i andre land synes ikke å ha gått i samme retning. I Sverige har for eksempel 5 trenere måttet gå i løpet av de siste 15 månedene i Allsvenskan, svenskenes øverste divisjon.

Ifølge leder av Norsk Fotballtrenerforening (NFT), Teddy Moen, har det blitt jobbet enda mer målbevisst her hjemme med støtte til trenere enn tilfellet har vært i søsterforeningene i Norden. Det har gitt resultater, mener han:

– Vi har etablert en sterkere organisasjon med flere medlemmer og større kontinuitet i arbeidet med å gi våre medlemmer og fotballtrenere i Norge mer vern og støtte når det blåser, forteller Moen.

Det betyr ikke at det ikke fortsatt tas beslutninger i klubbene som kan virke underlige. 5. november sa administrerende direktør i Viking, Eirik Henningsen til VG at styret ikke anbefalte å gjøre endringer i trenerteamet til klubben. Viking hadde allerede rykket ned, og skulle nå starte arbeidet med evalueringen etter den skuffende sesongen i ro og fred.

– Hadde vi trodd at sannsynligheten for å redde plassen var større om vi gjorde endringer der, så hadde vi gjort det, men det gjorde vi altså ikke, sa Henningsen til avisen.

Fire dager senere fikk trener Ian Burchnall likevel sparken.

– Selvsagt finner vi fremdeles merkelige avgjørelser også i Norge. Det var interessant å se administrerende direktør Eirik Henningsens uttalelser i VG–saken. Kort tid etterpå landet han på det motsatte av det han fremholdt i avisen, eksemplifiserer Moen.

Målrettet arbeid

Moen påpeker at mekanismene i fotballen kan styre frem at treneravskjedigelser eller frivillige fratredener fra trenerstillingen kan være rett løsning. Likevel jobber NFT, sammen med Norsk Toppfotball og Toppfotballsenterets lederprogrammer, med å få frem en bedre forståelse av kriterier for suksess i profesjonelle prestasjonskulturer.

– I den forbindelse ønsker jeg å fremheve det arbeidet som Toppfotballsenteret har gjort for å skape en bedre forståelse i toppklubbene om nødvendigheten av ett «teknisk hjerte» i klubben, som bedre skaper omforent forståelse av «sport i klubbdriften», forklarer han.

I dette legger han at hovedtrener, daglig leder og sportssjef må jobbe tett sammen som et team, som danner kontrollsystemet i klubben – det tekniske hjertet. Slik er det ikke i alle klubber. Noen har for eksempel en løsning med både klubbstyre og et driftsselskap ved siden av. Da blir det to styrer, og muligheter for potensielle konflikter.

Flatet ut

Utviklingen i Eliteserien viser en utflatning, i forhold til trenerskifter. I 2006 sluttet 9 trenere i det som den gangen het Tippeligaen, i 2008 sluttet 6 – mens antallet trenere som har måttet forlate sine klubber siden har ligget på mellom 2 og 5 årlig.

En av årsakene til at tilstanden har stabilisert seg noe mer her hjemme, sammenlignet med andre land, er at de fleste miljøene i Norge som er befattet med idrett har utarbeidet et fornuftig planverk. I Norge har vi en klar idé om hvordan vi skal drive fornuftig aktivitet, selv om det ikke alltid er like lett å gjennomføre dette i praksis, hevder Moen:

– En fotballklubb er annerledes enn de fleste andre typer virksomheter. Det er umulig bare å planlegge seg til prestasjoner. Klubbene er avhengige av å ha tilstrekkelig kunnskap i organisasjonen, både med tanke på spillere, trenere og ledere. Alle må kjenne til hva som kreves for å lykkes. Per i dag har vi ikke mange nok med denne kunnskapen i alle klubbene til å lykkes helt, sier han.

Leder i Norsk trener­forening, Teddy Moen, mener målrettet arbeid over tid har bidratt til at det har blitt færre trener­skifter i Elite­serien det siste året.

Foto

Ivar Thoresen

Kontinuitet

Få klubber har nok is i magen til å la trenere utvikle sine prosjekter over tid, men det finnes unntak: Dag Eilev Fagermo i Odd har fått gode resultater med en filosofi om utvikling av unge, og gjerne lokale, spillere. Den siste tiden har det imidlertid buttet litt imot for Grenlandslaget. Ingen snakker likevel om å sparke den fargerike treneren.

– For klubber som er sunt drevet handler dette om erkjennelse. Lederne forstår at de ikke kan drømme seg opp på et høyere nivå, der de egentlig ikke hører hjemme, sier Moen.

Han trekker frem Start som et eksempel på det motsatte. Kristiansand–klubben rykket tidligere i høst opp i Eliteserien. De lå også an til opprykk da den nye klubbledelsen bestemte seg for å sparke trener og mangeårig Start–spiller Steinar Pedersen.

– For tre måneder siden var han den beste treneren de visste om. Så sparket de ham, uten egentlig å argumentere for hvorfor, forklarer Moen.

Ifølge NFT–sjefen er det mange som er inneforstått med at det er slik det er i fotballen, og at dette er noe man må godta. Selv er han ikke enig i det, og mener at uforutsigbarheten og kortsiktigheten svekker fotballen.

– Vi er ikke tilhengere av slik styring. Over tid har ikke hyppige skifter og kortsiktige løsninger noen effekt, presiserer han.

I stedet mener Moen at det er avgjørende at ledelsen i klubben er samkjørte når det gjelder målsetninger, strategi og hvem som skal ha nøkkelrollene i klubben. Det innebærer også kontinuerlig oppfølging av hvordan man ligger an i forhold til målene. Sammen må man jobbe seg gjennom de vanskelige periodene. Det avhenger imidlertid at man har erfarne folk med fotballkompetanse i organisasjonen. Uten slik kompetanse oppstår lett uroligheter, og det tas ukloke valg.

– Vi må være inneforståtte med at folk kommer og går i fotballen, og av og til er det også riktig å skifte ut treneren. Men det er en rekke ting som må være på plass for at en trener skal lykkes i fotballen: Kjemien mellom sentrale personer må for eksempel være på plass. Klubbene må også bruke tid på ansettelsene sine. I dag virker ansettelsene ofte tilfeldige. Treneren kan være meget dyktig, men kvalitetene hans passer kanskje ikke inn i klubben. Kjemien med lokalsamfunnet kan også bidra til at treneren aldri finner seg til rette, sier han.

– Sunn utvikling

Professor i Sport Management ved Høgskolen i Molde, Hallgeir Gammelsæter, forteller at utviklingen i Eliteserien er god når det gjelder trenerskifter, sammenliknet med andre land. Det kan ha med økt kunnskap å gjøre:

– Dette har vært et tema i flere år hos NFF og i Norsk toppfotball. Klubbene har nok forstått at det ikke er noe «quick fix» å sparke trenere. Det er ofte nærmere gambling enn en langsiktig løsning. Når man sparker en trener påløper det ikke bare en kostnad, men mange prosjekter må også stanses og helt nye settes i gang. Derfor er det en drastisk beslutning å ta, sier han.

Det har kommet inn en tålmodighetstankegang i klubbene.

Gammelsæter forteller at klubbene er inne i en mer edruelig fase økonomisk enn tidligere. Det har aldri flommet det over av midler, men det kan til tider ha virket slik. Mye ble brukt, mer eller mindre fornuftig, på dyre spillere og trenere.

– I dag er søkelyset like mye rettet mot å utvikle spillere. Det har kommet inn en tålmodighetstankegang i klubbene. Klubbene hylles i dag dersom de klarer å kjøpe billige spillere og likevel klare seg bra i Eliteserien, utdyper han.

Lisenssystemet

Endringen av lisenssystemet har trolig bidratt til dette. Klubber med utfordrende økonomi blir blant annet pålagt å lage handlingsplaner som skal godkjennes av NFF. Denne effekten har vært positiv, og de 11 klubbene som var i rød sone i 2009 hadde samlet forbedret driftsresultatet sitt med 100 millioner i 2015, målt mot 2008. Kun én klubb hadde røde tall i 2016.

– Klubbene har lagt ned en enorm innsats i å sikre god kostnadskontroll, samtidig som de er mer sikre på inntektene sine, sa klubblisensansvarlig Rune Nordhaug til fotball.no i 2016.

Ifølge Gammelsæter blir klubbene fulgt tettere opp økonomisk enn før.

– Tidligere var det lettere for investorer og sponsorer å komme inn i klubbene, legge noen millioner på bordet og stille krav. I dag holdes klubbene mer i ørene. De kan ikke gjøre ting som gjør at lisensen ryker. Det er akkurat slik klubblisenssystemet skal virke. Mange daglige ledere er nok svært fornøyde med dette, sier han.

At administrasjonen i en klubb vokser, i takt med bedret økonomi, er ingen hemmelighet. Men det garanterer ingen sportslig suksess. Gammelsæter forteller om en kollega som illustrerte dette ved hjelp av to bilder av Liverpool, fra henholdsvis gullalderen på 1980–tallet og i dag.

– På det ene bildet fra 80–tallet ser vi laget, med kapteinen som hever pokalen. Noen få trenere er også med på bildet. Det andre bildet viser laget i dag, flankert av et støtteapparat som er større enn spillerstallen. I en forsamling ble det store støtteapparatet påpekt. I forsamlingen var også tidligere Liverpool–spiller, danske Jan Mølby. Etter en lang diskusjon smalt det fra Mølby «But there are no fuckin’ trophies on the last ones», forteller en smilende Gammelsæter .

I Norge ryker staben raskt ut ved økonomiske nedturer som for eksempel Viking har opplevd.

– Viking er nok nedskalert i overkant mye nå, men generelt har støtteapparatet vokst også i Norge, sier han.