– Sette fattige og undertrykte fri

Hvorfor har du/dere skrevet denne boken?

Da jeg var ferdig med mitt forrige prosjekt, en biografi over Fernanda Nissen, snakket jeg tilfeldigvis med en tidligere studievenninne. Vi snakket om hva jeg skulle gjøre videre og jeg sa jeg ikke helt hadde landet på et nytt prosjekt. Hun fortalte at mange mente at det burde bli skrevet en bok om hennes far. Jeg tok kontakt med ham, vi hadde et møte og jeg ble fascinert av det han fortalte.

Hva er de viktigste poengene i boken?

Boken handler om en mann som gjorde et livsverk ut av det radikale bibelske budskapet om å sette fattige og undertrykte fri. Den minner oss om at det ikke nødvendigvis er vi i den vestlige verden som vet best hvordan utvikling kan gjennomføres, men at det oftest er de som trenger bistand som selv kjenner sine behov.

Er det noe nye synspunkter eller teorier som presenteres?

Boken gir nye perspektiver på bistand, menneskerettigheter og demokrati. På 1990-tallet var Tveter med på å etablere det internasjonale nettverket ISGN som skulle gi en påvirkningskraft han knapt hadde forestilt seg.

Hva vil du oppnå med boken (ut over det at så mange som mulig leser den)?

Å øke bevisstheten omkring hvilke valg vi tar og hvordan man kan være med på å bevege andre.

Hvem er målgruppen?

Mennesker som er opptatt av bistand, menneskerettigheter og sosial-etiske spørsmål. Boken blir forhåpentligvis pensum på utviklingsstudier på høgskoler og universiteter.

Kan du gi oss navn på tre personer du håper leser boken?

Hadde vi hatt en bistandsminister, ville jeg primært ha foreslått henne. Departementet for utviklingshjelp ble lagt ned i 1989 og ansvaret ble overført til Utenriksdepartementet. Vi har likevel hatt en bistandsminister helt fram til Erna Solberg avviklet posten i 2013. Alternativer må derfor bli Erna Solberg, Børge Brende og Jonas Gahr Støre, mennesker som har makt og midler til å gjøre noe.

Hvor mange bøker leser du i året – og hva slags?

Akkurat nå har jeg 31 bøker liggende på skrivebordet og gulvet rundt meg, som jeg bruker når jeg nå jobber med mitt neste prosjekt som har den foreløpige tittelen «Kvinner i krig». Jeg tipper litteraturlisten fort kommer opp i et par hundre bøker, minst, primært sakprosa.

Fører sosiale medier til at det blir mindre tid til å lese bøker?

Det er jeg usikker på. Kanskje blant yngre mennesker, mens de over førti fortsatt setter av tid til å lese framfor å chatte.

Kan du anbefale en fagbok du ikke har skrevet selv?

Kristin Hatledals bok «Kvinnekamp, historia om norske motstandskvinner», Samlaget 2011. Den er så langt den beste og mest utfyllende boka vi har om kvinner under andre verdenskrig, et tema som opplagt opptar meg mye.

Finnes det en roman du vil anbefale andre å lese – og hvorfor?

«Victoria» av Knut Hamsun gjorde et uutslettelig inntrykk på meg da jeg leste den første gang som ganske ung, bare 15-16 år tror jeg. Poesien, smerten, blomstene og blodet. Den står fortsatt sterkt, nesten 120 år etter at den kom ut for første gang i 1898.

Finnes det en bok du vil anbefale spesielt til politikere og/eller ledere?

Hvis jeg kan få lov til å anbefale «I kamp med kjemper», er det absolutt en bok som både politiker og ledere kan ha godt av å lese.

Vil papirboken stå like sterkt om ti år som i dag?

Jeg håper det, men tror det vel egentlig ikke. Jeg tror forlagene strever hardt med å finne ut av dette spørsmålet.

Hva liker du å gjøre på fritiden – utenom å lese?

Jeg synger i Nordbergkoret. Det er et ganske nytt kor, med medlemmer fra Nordberg-området i Oslo. Vi har det veldig morsomt. 65 personer står på venteliste for å være med, så jeg føler meg veldig heldig.

Fritt valg på øverste hylle, uavhengig av tid og geografi: Hvilken forfatter kunne du tenkt deg å ha en lang og god lunsjprat med?

Per Olov Enquist. Jeg elsker bøkene hans. Han skriver med en intensitet som er sjelden i våre dager

Du har en rose og en kaktus - er det noen forfattere du vil dele de ut til?

Rose til Vigdis Hjorth som orket og klarte å skrive «Arv og miljø». Den er noe av det beste jeg har lest de siste årene.

Kaktus har jeg ikke lyst til å gi til noen, med mindre den er fin og ikke så skarp i piggene. Det hender imidlertid alt for ofte at jeg begynner på en bok og synes den er kjedelig, forutsigbar og uinteressant. Jeg savner de språkdrevne romanene, romaner som behandler eksistensielle spørsmål og som river litt i sjela.