FORTJENTE STATUE: Winston Churchill passer på sitt kjære London fra sokkel. Men selv om Churchill anses som en genial leder, innså han ikke når det var på tide å «gi seg».
NTB-scanpix.
Ledertips fra historiens helter og fiaskoer
Denne uken starter World Economic Forum (WEF) i Davos i Sveits. Det årlige møtet der verdens ledere samles for å se, bli sett og for å snakke og lære om de store utfordringene kloden står overfor akkurat nå.
Rektor ærverdige ved St. Antony's Collage på Universitetet i Oxford, Margaret MacMillan, har funnet fram 8 gamle leder-helter som hun mener bør gi inspirasjon til dagens lederspirer.
PÅ WEFs nettsider skriver MacMillan at det ikke handler om å rangere hvem som var den beste lederen av Napoleon, Churchill eller Keiser Wu. Hun bruker eksempler fra 8 reelle hendelser for å beskrive lederegenskaper som har vært historisk avgjørende – og som er generelt anvendelige.
1) Du må ønske å lede
Ledelse kan være vanskelig, utmattende og ofte svært ensomt. Ambisjoner og standhaftighet kommer gjerne i konflikt med både familieliv og vennskap. Og dersom man gjør feil, som de fleste ledere gjør innimellom, er det vanskelig å stå på videre.
Margaret MacMillan trekker fram den britiske statsministeren David Lloyd George han franske kollega Georges Clemenceau og USAs president Woodrow Wilson som møttes til fredskonferanse i Paris i 1919 – umiddelbart etter Første verdenskrig. Alle tre hadde gjort mange feil. De var alle slitne. Men de hadde en felles egenskap, og det var at de alltid tok seg sammen etter feil og nederlag. De ga ikke opp, og jobbet videre for det de mente skulle bli en bedre verden, skriver MacMillan.
En statsmann må vente til han hører skrittene av Gud i de hendelsene som skjer, og deretter hoppe opp og ta tak i kanten av kappen hans
2) Finn ut hvem du virkelig trenger ved din side
Hvilke mennesker ledere bør ha «på sitt lag», varierer. I et demokrati trenger politiske ledere å bekymre seg om meningsmålinger og om å bli gjenvalgt. De trenger stabile støttespillere, som kan hjelpe dem med å opprettholde egen popularitet. I en autoritær stat kan lederne sannsynligvis nøye seg med å holde visse institusjoner tett innpå seg – de militære eller de hemmelige tjenestene, for eksempel, skriver MacMillan, og kommer med to eksempler:
JERNKANSLER: Otto von Bismarck var en tøffing, men han visste også hvem han måtte alliere seg med. (NTB-scanpix).
Når Bismarck skapte Tyskland trengte han én mann mer enn alle andre: den prøyssiske keiseren Wilhelm. Det var ikke et lett forhold mellom de to. Wilhelm klaget over at det var vanskelig å være keiser med Bismarck Tysklands første kansler – men til slutt støttet sin minister, som i sin tur gjorde Wilhelm keiser av hele Tyskland. I demokratier må politiske ledere bygge stabile koalisjoner. Etter den store depresjonen i USA klarte demokratene å samle støtte fra både «The Southern Whites» og «The Northern Blacks», , fra både arbeiderklassen og høyt utdannede liberale – og denne støtten var avgjørende for Demokratene i mange i flere tiår.
3) Det hjelper å være en god kommunikator
Og god kommunikasjon betyr fremfor alt å forstå målgruppen. Lloyd George, som var en av de største britiske talere, sa en gang: «Jeg strekker ut min hånd til folket og trekker dem til meg, nesten som barn». Og Winston Churchills retorikk under Den andre verdenskrig kan virke overdreven i dag, men det var akkurat slik tale det det britiske folket trengte på den tiden.
Og, det gjør en forskjell å ha noe å si. I sine mange radiotaler på 1930-tallet og 1940-tallet, var president Roosevelt ærlig om nasjonens tilstand overfor det amerikanske folket, og han snakket i mange år om risikoen for krig og gjorde folke vant til tanken om at USA kanskje ville blir tvunget til å bekjempe de mørke kreftene i Europa og Det fjerne Østen.
TYRKIAS FAR: Det sies at Mustafa Kemal Atatürk utstedte en stående ordre at enhver instruksjon han ga på kveldstid – når han likte å hygge seg med sine venner – burde ignoreres. (Foto: NTB-scanpix).
4) Det hjelper også å lytte
Under Cuba-krisen, kanskje det mest skremmende øyeblikk av under den kalde krigen, insisterte president John F. Kennedy på å høre sine rådgiveres «ulike synspunkt» før han bestemtre hvordan USA skulle håndtere den sovjetiske utfordringen på Cuba. Som Kennedy demonstrerte mange ganger, og kanskje særlig under Cuba-krisen, er det svært viktig å velge gode, modige og uavhengige underordnede som en buffer mot dårlige beslutninger.
5) Kan du lese strømningene kan du også klare å seile på dem
Bismarck sa en gang at «en statsmann må vente til han hører skrittene av Gud i de hendelsene som skjer, og deretter hoppe opp og ta tak i kanten av kappen hans».
Effektive ledere er i stand til å håndtere både dag-til-dag saker som presser seg inn på deres agenda, og se det store bildet.
6) Pass deg for fellene som følger av makt
Franskmenn snakker om «déformation professionnelle» – en slags deformert profesjonalitet som innebærer at du etter hvert blir som påvirket av din egen rolle eller egen ekspertise at du kun ser verden fra et perspektiv.
Våre feilvurderinger av venn og fiende reflekterte vår dype uvitenhet om historie, kultur og politikk av folk i område
Her er eksemplene mange, mener MacMillan.
Før første verdenskrig fikk den tyske generalstaben beskjed om å utvikle planer for å sikre Tysklands seier, om nødvendig mot Frankrike og Russland samtidig. De kom opp med en strålende og detaljert plan for å holde stillingen i Russland i øst, og først å sende mesteparten av sine styrker mot Frankrike i vest, og dermed få en rask seier der først. I militær forstand var det smart å ta veien «til Paris via Belgia». Så tyske tropper invaderer dermed nøytrale Belgia på vei til Paris. Politisk derimot, var det en katastrofal avgjørelse. Tysklands brudd på belgisk nøytralitet brakt Storbritannia inn i krigen, noe som ikke var noe sjakktrekk sett med tyske øyne.
Makt er også farlig fordi de som har makt ofte begynner å tro at de kan gjøre hva de vil. Tenk på Richard Nixon – han prøvde å bruke institusjonene til den amerikanske regjeringen til å stanse Watergate-skandalen. Eller på den amerikanske krigføringen i Vietnam. På 1960-tallet var USA den mektigste økonomiske og militære makt i verden. Dens ledere antok at de lett kan beseire Nord-Vietnam og tvinge landets ledere til forhandlingsbordet. De gadd ikke å bry seg om å vurdere på om deres fiender (eller deres vietnamesiske allierte) kunne ha andre planer. Robert McNamara, som var Forsvarsminister på den tiden, sa senere: «Våre feilvurderinger av venn og fiende reflekterte vår dype uvitenhet om historie, kultur og politikk av folk i området».
7) Ikke begynn å tro dine egne propaganda
Fra det gamle Roma, heter det at en av Romerrikets mest suksessrike hærførere alltid en slave stående bak seg på vognen under trumfferdene gjennom Romas gater. Denne slaven hadde én jobb; å gjentatte ganger hviske i hærførerens øre: «Husk at du er et menneske».
Mustafa Kemal Atatürk, far til moderne Tyrkia, var det også en type lederen med stor makt som kjente sine egne begrensninger. Det sies at han utstedte en stående ordre at enhver instruksjon han ga på kveldstid – når han likte å hygge seg med sine venner – burde ignoreres.
Historien har langt flere eksempler på ledere der overbevisning om egen ufeilbarlighet har vokst ut av proporsjoner i forhold til deres makt. Mens det meste av Europa lå for hans føtter, kom Napoleon til å tenke at han var uovervinnelig. Han var allerede involvert i en meningsløs og kostbar krig i Spania, da han fikk for seg at han skulle gi den unge Tsar Alexander en lærepenge og invaderte Russland. Den feilen var begynnelsen på slutten for Napoleon.
Adolf Hitler hadde også en rekke «suksesser» – han tok lett både Østerrike og Tsjekkoslovakia, og inntok Frankrike. Han delte i realiteten sentral-Europa med Sovet-Unionen etter avtalen med Stalin. Men han var overbevist om at han var ufeilbarlig. Mot sine generalers råd gjorde han som Napoleon, og invaderte i Russland. Og, da tyske tropper møtte motstand, nektet Hitler å la dem trekke seg tilbake. Det var begynnelsen på slutten for Hitler.
STORT SELVBILDE: NApoleon (her tolket i et av utallige skuespill om mannen) så på seg selv som uovervinnelig. Det gjorde at han tapte til slutt. (FOTO: NTB-scanpix).
8) Vit når du bør gi deg
Å gi fra seg makten er en av de vanskeligste tingene for ledere å gjøre. Likevel, som den gamle vitsen sier. Kirkegården er full av uunnværlige mennesker».
Det 16. århundrets keiser Karl V som frivillig abdiserte som «hellig romerske keiser» og trakk seg tilbake til et kloster er høyst uvanlig.
Langt oftere, har lederne valgt å fortsette, når det står klart for de fleste at de skulle ha bøyd av. Uten å tenke på at de dermed gjør jobben svært vanskelig for eventuelle etterfølgere. En gammel og stadig mer skrøpelig Winston Churchill burde ikke ha forsøkt å bli statsminister igjen i 1951. Hans regjering famlet rundt nærmest i blinde, mens hans utvalgte etterfølger Anthony Eden ble stadig mer bitter, skriver Oxford-rektor Margaret MacMillan.
Et siste ord: Du kan ha alle de kvaliteter som gjør en god leder – fra vilje til visjonen og ren dyktighet – men hvis du ikke har flaks og god timing i tillegg, vil du aldri få en sjanse til å vise hva du virkelig er god for.
Uten den franske revolusjonen, som feide bort den gamle orden og åpnet opp for raske og store muligheter for menn med talent, ville Napoleon ha forblitt i glemselen på Korsika. O hvis tsar-regimet i Russland ikke hadde kollapset under første verdenskrig, ville ikke en fattig eksil-kommunist ved nevn Vladimir Lenin hatt en sjanse til å gjennomføre statskupp i St. Petersburg som ga hans lille bolsjevikpartiet en enorm makt de neste 70 årene . Så hvis jeg skal gi ett råd til potensielle ledere i dag, skriver MacMillan, så er det:
– Les litt historie.
