– Det er veldig mange sangere som ønsker på være morsomme. Og mange humorister tror at sang er noe de kan. Jeg vil at de som er morsomme skal være morsomme, og at de som kan synge, skal synge, sier instruktør, regissør og TV-produsent Tom Sterri.

Foto

Øyvind Risvik

Revyforfatter, skuespiller og regissør Tom Sterri:

Ikke redd for å miste ansikt

Publisert: 7. april 2017 kl 09.38
Oppdatert: 12. april 2017 kl 07.56

Når jeg jobber med Elisabeth «Bettan» Andreassen kan jeg ikke fortelle henne hvordan hun skal være eller ikke være på scenen. For meg er instruksjon alltid en dialog, ikke en monolog. Jeg sier aldri til artistene at de skal gå dit eller dit eller gjør sånn eller sånn. De kan ofte mye mer enn meg. Jeg er ydmyk for den kunnskapen. Er jeg leder for en forestilling, må jeg stole på artistene.

Men den erfarne regissøren Tom Sterri legger seg ikke flat. Han vet å utfordre artistene.

– Å bevege seg utenfor komfortsonen er det ikke alle som trives med, sier han.

– Har de tillit til meg, kommer det gode alltid frem når jeg viser tillit. Når tilliten er på plass kan vi leke i full bredde. Jeg sier aldri at vi skal gjøre ting, jeg sier heller: la oss prøve! Jeg må utfordre og eksperimentere for å få det beste ut av de jeg jobber med. Og jeg sier alltid: Jeg liker å jobbe med de som er bedre enn meg. Og bedre enn meg er de alle, på hvert sitt felt.

Mister ikke ansikt

Tom Sterri er ingen hvem som helst i norsk revyverden. Han har vært programleder på TV, skuespiller i «Jungelboken» og «Sound of Music», revyforfatter, instruktør for musikalene «Cats», «Jungelboken» og «Hair», teatersjef for både ABC-teatret og Chat Noir og TV-produsent i Hotel Cæsar. 50 amatørrevyer er det blitt, pluss en rekke store revyforestillinger.

– Det er spennende å jobbe med skuespillere, sier Sterri.

Saken fortsetter under annonsen

– De er individuelle, individualister og svært forskjellige på mange måter, ikke minst i hva slags talent og hvilken mengde talent de har. For å få alle inn på samme spor er det viktig å komme med en visjon. Hva er det vi ønsker? Hva vil vi med denne forestillingen? Klarer jeg å tenne alle, har vi et felles utgangspunkt og et felles mål. Skuespillere og artister er ofte veldig dyktige på ett eller tre felt. Men de ynder å tro at de er dyktig på mange felt. Det er veldig mange sangere som ønsker på være morsomme. Og mange humorister tror at sang er noe de kan. Jeg vil at de som er morsomme skal være morsomme, og at de som kan synge, skal synge. Samtidig mister jeg ikke ansikt ved å si: La oss prøve det på din måte. Og de mister ikke ansikt ved å forsøke seg og så trå feil. Vi blir heller styrket.

– Det er mange som sitter inne med gode ideer, fortsetter han.  

– Har de en autoritær leder, tør de ikke få det ut. Det taper vi alle på. Jeg tror de fleste føler seg trygge når jeg kommer med forslag, selv om de kan være bitte små. Sammen finner vi det lille gullkornet som løfter scenen, gullkorn som de ikke har sett selv.

Har med kjemi å gjøre

Å få humorister og sangere til å jobbe sammen og bakke hverandre, er den største utfordringen Tom Sterri har.

– Som regel går det veldig greit, men andre ganger kan det bli litt misunnelse og misstemning. Det har hendt at jeg har gitt noen noe gøy å si, og så strøket det etterpå. Da kan de lett bli litt sure på meg. Nesten uten unntak har de kommet tilbake etter premieren og sagt takk for at du tok bort det. De ser gjerne sånt i etterkant.

Når de velger en regissør, velger de også en helt spesiell stil. Regissører er veldig forskjellige og kan ulike ting. Sterri selv er god i revyfaget, men har ikke peiling på å sette opp Shakespeare.

Saken fortsetter under annonsen

– Det er viktig å vite hva jeg kan, men enda viktigere er det å vite hva jeg ikke kan, og jeg merker fort når vi kommer på kollisjonskurs. Når de vil gjøre noe annet enn det jeg ville ha gjort. Lager vi en forestilling med kompromisser, blir det aldri bra.

– Du spurte om jeg noen gang føler meg truet? Jeg opplever det ikke som tap eller at jeg mister ansikt når jeg møter andres meninger. Kanskje var det rett og slett en feil ansettelse. Når vi kommer hverandre tett på, har det ofte med kjemi å gjøre.

Når han setter sammen et ensemble vil han ha med seg talentfulle mennesker og sosialt intelligente mennesker som trives sammen.

.– Vi bor oppå hverandre, og er tett på følelseslivet. Vi eksponerer mye av oss selv for å kunne gjøre det bra. Fungerer alt dette, er det flott. Uttrykket «et råtten eple» betyr så uendelig mye i denne bransjen. Det er vanskelig å fjerne et slikt råttent eple. Jeg må heller sørge for at de ikke kommer inn, enten på audition eller når jeg setter sammen ensemblet. Det er dyktige mennesker hver for seg, i en gruppe er det ikke sikkert det fungerer.

– Her kjører ingen solo

– Kan du oppdage for sent at noen ikke fungerer?

– Gjør jeg det, må jeg ta den viktige samtalen. Jeg må snakke om viktigheten av samhold, viktigheten av å bakke hverandre opp. Jeg må fortelle historien om lenken og det svakeste leddet. Der kan jeg være veldig direkte. Jeg er ikke slem, men sier gjerne at her er du med på å ødelegge et ensemble. Det er tøft, selvfølgelig. Jeg sier slikt bare til vedkommende alene, og ikke i plenum. Jeg vil heller aldri true med å hive noen ut.

Saken fortsetter under annonsen

Han forteller om en person i et ensemble som ikke hadde fått den posisjonen og oppmerksomheten vedkommende trengte. I slike tilfeller gjelder det å trå riktig.

– Det er greit å se hva som gikk feil, men det er like viktig å si hva som fungerte. Det er nødvendig å snakke til ensemblet både som individer og gruppe. Dere er sammen om å få det til å funke, sier jeg. Her kjører ingen solo.

– Enkelte kan stå på scene sammen med hundre andre og være dønn alene. Noen tar ikke inn noe som helst og kjører solo. Da er det viktig å løse opp i tingene og fjerne det såkalte råtne eplet. Jeg har lært mye av Einar Schancke, som var min mentor. Har var rå til å stokke om i en forestilling.

Sterri sier han må være ærlig og åpen i samtaler med folk som ikke fungerer i et ensemble. Og det må gjerne skje i en hyggelig tone.

– Jeg har aldri skjelt ut noen av den grunn.

 

Avhengig av å lykkes

Saken fortsetter under annonsen

I TV 2-serien Hotel Cæsar var det noen divafakter. Det taklet Tom Sterri. Han viser til at de som ikke syntes på skjermen, var der av en eneste grunn; de skulle gjøre skuespillerne gode. Han mener imidlertid at alle som en skal uttrykke glede over hva andre får til. Det skal så lite til. Hvis en skuespiller sier: fy fader den jakken du har gitt meg, den er så bra. Da elsker kostymedesigneren deg.

– Skuespillerne skal selvfølgelig ha fokus på seg selv, men ikke mer enn nitti prosent, resten er til for å dytte andre frem

Ifølge Sterri blir det aldri krangel eller diskusjon når han er regissør, men meningsutvekslinger er han åpen for.

– Jeg skal rettlede, jeg lykkes ikke med en lukket hånd, men med en åpen.

– Er du avhengig av å lykkes?

– Selvfølgelig er jeg avhengig av å lykkes. Jeg er jo interessert i å få nye jobber, og jeg synes ikke dårlig kritikk eller uteblivelse av publikum er noe morsomt. Det går på selvtilliten løs.

– Hvordan takler du det?

Saken fortsetter under annonsen

– Jeg må innrømme at det har gått feil noen ganger. Og jeg leser nok nøyere de negative kritikkene enn de positive. Det er nemlig noe å lære her. Jeg har stor respekt for kritikerne. Noen skjønner jeg meg på, andre skjønner jeg ikke. Før i tiden kunne kritikere drepe deg på stedet. Derfor var det deilig å jobbe med TV-serien Cæsar, uten hele tiden å få terningkast. Jeg er ikke fan av disse terningkastene.

Foto

Tom Sterri har jobbet med humor og revy i flere tiår, både som skuespiller og i ulike lederroller. Her er han på rød løper i Bergen før utdelingen av Komiprisen 2016. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

Mistet bakkekontakten

– Skal du som leder ha evne til å endre deg?

– En god leder må kunne endre standpunkter. Klarer jeg ikke det, oppnår jeg ikke respekt. Noen ledere blir behandlet som guder. Jeg har ikke jeg sansen for de allmektige. Jeg liker best å sammenligne meg med en skipper, om skuta går ned skal jeg være med.

– Hvor har du menneskesynet ditt fra?

– Jeg hadde foreldre som var fulle av kjærlighet. Jeg møtte mye forståelse da jeg brøt med deres tradisjon. Jeg skulle jo egentlig blitt skrankeadvokat. Farslekten var advokater, høyesterettsadvokat og tollsjefer, med svarte kapper og uniformer. Likevel var de var fulle av humor og åpenhet. Jeg snakket mye med min mor, som sa med streng mine: Gjør hva du vil, gutten min, bare du får deg eksamen artium. Hun måtte si det som skilt mor. Det var kjempeglade da jeg fant ut hva jeg ville gjøre her i livet. Jeg kunne ikke fått en bedre oppbakking.

– Må en leder oppleve trøkker i livet for å være en ordentlig leder?

– Jeg vet ikke om man absolutt må oppleve trøkker, men de man får, vokser man på.

– År 2000 var ikke et positivt år, fortsetter han.

– Jeg kan ikke si at jeg topper listen over de som har møtt veggen, men det var et mørkt og depressivt år. Det skjedde mye samtidig. Oppsetningen «Grease» gikk konkurs, jeg hadde en disputt med en kjent artist som endte på forsiden i avisen og ABC-teatret brant. Jeg fikk ikke sove.

– Da oppdaget jeg hvor glad jeg var i en revyscene. Det var min tumleplass. Det var som å miste en nær venn. Jeg hadde mistet bakkekontakten på grunn av suksess. Jeg traff bakken ganske kraftig. Jeg lærte at jeg ikke måtte ta meg selv så forferdelig høytidelig. Jeg ble løftet høyere enn jeg hadde fortjent. Jeg var den nye revykongen, men var ikke konge hele tiden. Jeg levde som på en sky. Og den datt jeg fort gjennom. Jeg var der at jeg trodde jeg visste alt. Jeg fikk motstand, og den motstanden kom brått. Dette året førte til at jeg ble mindre selvsentrert. I tillegg fant jeg ut av min legning. Heldigvis, den negative reaksjonen uteble da jeg gikk ut med at jeg var homofil. Jo tryggere jeg er i meg selv, jo bedre jobb gjør jeg. Jeg var likevel livredd for å støte fra meg publikum. Men publikum sluttet ikke å komme på forestillingene mine. Jeg fikk en aksept, slik at jeg selv kunne akseptere.

Lager vi en forestilling med kom-promisser, blir det
aldri bra

Søkte ikke hjelp

– Jo mer du har opplevd av angst og fobier og følt deg som en minoritet, jo mer du har kjent på det selv, jo bedre er du til å forstå andre. Siden jeg har hatt noen trøkker, ser jeg de som føler seg alene og jeg ser de som har kjærlighetssorg. Jeg prøver å legge til rette for de som har noe å slite med. Jeg har jo opplevd det selv. Den største feilen er at jeg ikke har gått i terapi, sier Sterri.

– Jeg søkte ikke hjelp i tide. Jeg skulle hele tiden være den sterke. Jeg gikk ikke til venner eller familie, jeg ville bevare den lille tronen jeg satt på, jeg ville takle alle problemene selv. Hadde jeg gått til en klok person, hadde jeg helt sikkert blitt kvitt angsten og depresjonen tidligere. De som nå kommer til meg med sine problemer, det er de jeg respekterer.

Han veide 125 kilo og gikk ned til 90. Han sier at han ikke bare ble fysisk lettere da han gikk ned i vekt, han ble også psykisk lettere. Han ble lysere til sinns.

– Det å søke hjelp og innrømme at jeg hadde problemer og kunne vise sårbarhet, var bare sunt. Jeg fikk ikke mindre respekt av den grunn. For jeg trodde at jeg ville miste posisjonen om jeg viste svakhet. Det å gråte foran noen, var uhørt og utenkelig. Nå er det å kunne gråte deilig.

I hengekøya

– Har Tom Sterri noen slemme sider?

– Jeg har et forferdelig temperament. Det kommer ikke ofte, men plutselig kan jeg eksplodere. Det er ikke planlagt, det er bare dråpen som får begeret til å renne over. Da kan jeg si noe jeg angrer på. Men jeg er rask til å gå tilbake og si unnskyld. Det er ikke vanskelig, det vanskelige er at jeg har satt meg i den situasjonen. Jeg jubler når jeg hører noe si: jeg tok feil! Jeg taper ikke posisjon eller ansikt av å være et menneske, at jeg ikke har et panser av stål.

– Hva er meningen med livet?

– Vil jeg noen gang finne den? Gjøre noen litt gladere, kanskje? Eller gjøre noe ut av livet? Vi er jo så kort tid her. Livet er kanskje det vi gjør det til. Jeg er et kroneksempel på å ha flaks. Jeg var på rett sted til rett tid. Jeg ville noe med livet mitt. Og jeg tror jeg har lykkes. Jeg klarte å leve mer etter at jeg fylte 50. Før sa ja til alt, jeg hadde ikke råd til noe annet. Nå sier jeg ja bare til det jeg synes er gøy. For det gjelder mitt indre. Jeg lever mer i mitt eget liv ved å jobbe mindre.

– Før var jeg mest til stede i mitt eget liv når det kokte i salen. Jeg er det nå også, men mest er jeg til stede når jeg ligger i hengekøya på hytta på Nærsnes i Røyken. Da reflekterer jeg over livet. Jeg oppdaget at løvet spretter og at bølgene slår mot stranden. Jeg oppdaget hvor vanvittig liten jeg er, og det var deilig.

Tom Sterris råd til ledere, er å fremstå som rolig. Ikke skape stress.

– Ta deg tid til å sette deg ned. En venn har en stubbe i Nordmarka som er viktigere enn ei hytte med tyve doer på Hafjell. På Nærsnes har jeg funnet mitt lykkested. Her kan jeg puste ut. Her kan ingen forstyrre. Jeg trenger en slik oase, alle trenger en slik oase. Enten den er liten eller stor.

Tom Sterri (56)
søn 20.02.2022 23:47

Stilling: Liker best å kalle seg regissør.

Fødested og bostedt: Oslo

Sivilstatus: Singel

Karriereglimt: Skuespiller, revyforfatter, instruktør, teatersjef og TV-produsent. Presenterte sin første profesjonelle revy i 1989. Har siden stått bak en lang rekke kjente revyer og oppsetinger. Var regissør og produsent for tv-serien «Hotel Cæsar». Regisserte nylig «Jungelboken», hvor han også spiller hovedrollen som bjørnen Baloo. Har vært teatersjef på ABS-teatret og Chat Noir.

Tom om Tom: Jeg sier som den positive livsnyteren, bjørnen Baloo i Jungelboken: Ikke tenk på morgendagen! Jeg er blitt en sånn fyr som tar det som det kommer, begrepet carpe diem betyr mye for meg.