Hva er det som skjuler seg i partikulturen til Ap?

Karl Johan Gloppen er høgskolelektor i organisasjonsfag ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Les flere av hans kommentarer her. 

SYNSPUNKT: Ap er fattigere uten et stødig partiapparat, hvilket er selve instrumentet for å meisle ut framtidens politikk, og som skal overbevise folket om at Ap bør styre landet i gode og dårlige tider. Syv sentrale partitopper i Ap hevder i en kronikk i VG 20/12-17 at partiet er infisert av en giftig partikultur. I så fall behøves en motgift som kan fordrive bort giftens skadevirkninger. Støre er kommet på banen for å rette opp skjevheter, men hva ondet består av er ennå uklart, mest fordi skaden relaterer seg til partiets kultur for kommunikasjon, samhandling og medvirkning.

Organisasjonskultur er et ullent begrep, vanskelig å begripe og kvantifisere, gjenstand for mye skjønn og tolkning, og det er derfor ikke lett for utenforstående å forstå hvilke uformelle omgangsformer, kodekser og sjargonger som har internt feste i spesifikke organisasjoner. Lang erfaring kreves for å komme inn under huden på hva som er rådende kultur i organisasjoner. Det er derfor viktig å lytte til stemmene til interne Ap-medlemmer i pågående sak, de som sitter i verv, har sentrale posisjoner, og som har sett seg lei på en partikultur og lederatferd som betraktes som upassende. Noen har tatt bladet fra munnen, sagt sin mening, varslet om interne forhold i partiapparatet som de vil ha luket bort.

Ukulturens virkninger

I første omgang kom varslerne til kort. De ble mistenkt for å ha vikarierende motiver, noe som har mobilisert mer kraft mot et partiapparat som virker å være i utakt med medlemmenes ønsker og behov. En uheldig førstehåndtering av varslingssaker har økt presset mot lederskapet i Ap. Nye varslingssaker er kommet til. Flere kritiske røster har ytret seg i saken. De er misfornøyde med partiets handlemåte. I nevnte kronikk advarer Ap-topper om en ukultur som har satt seg i partiet. Framstøtet kalles et opprop. De bruker «voice», i håp om å bli lagt merke til, og de forventer å bli tatt seriøst. Dette skaper blest. Media bruker mer muskler på saken.

Omdømmet til partiet kan få seg en knekk, eller står i fare for å bli skitnet til. I beste fall kan det være tale om storm i et vannglass, men ifølge NRKs kilder er det snakk om et større og mer alvorlig problem som sitter i veggene i partiorganisasjonen. Mange husker Dynastiet, den amerikanske såpeserien som tok publikum med storm på 80-tallet, i en av episodene fikk vi se hvilken stor heks Alexis var når hun påførte giftig maling på kontorveggene til hennes tidligere ektemann og største fiende, prinsen av Dynastiet. Dette lammet lederen av familiebedriften. Han ble satt ut av spill, mistet kraft, ble fratatt evnen til å lede. En ukultur kan som ytterste konsekvens sette seg som gift i organisasjonens vegger. De verste utslagene av ukultur kan velte store organisasjoner. Det så vi under finanskrisen 2008-2009. Solide selskaper som tillot sterk risikotaking og grådighet blant medarbeiderne, mistet styringen, noe som trolig var medvirkende til at godt etablerte virksomheter raste sammen som korthus.    

Bastion i toppen av organisasjonen 

Ap er på mange vis en tradisjonell organisasjon. Den er hierarkisk oppbygget. Posisjoner er fastlagt i en klart definert struktur. Lederposisjonen har en framskutt stilling. Øverste leder er det viktigste ansiktet utad, men nestledervervet er også en tung posisjon. Ekstra tung blir den med partisekretæren og leder for kvinnenettverket som solide støttespillere i ryggen. De er gode å ha når det butter imot, men i denne saken fungerte trioen dårlig. Deres respons og handlemåte har fått en lei sak til å vokse i omfang, ettersom de forsøkte å slukke brannen med bensin. Jeg sikter her til varslingssakene. I stedet for å håndtere disse profesjonelt, sjekke holdbarheten i dem, ble de som varslet ikke tatt på alvor, men tillagt vikarierende motiver, handlingen ble tolket som virkemiddel for å fremme egne interesser i organisasjonen, noe som ble ansett som ugreit, og det ble tatt initiativ til å forby slik atferd i skriftlig form. Tiltaket slo feil. Motstanden ble for stor.

Ap er ikke tjent med å ha en nestleder som har opptrådt upassende, krenkende overfor medlemmer i partiorganisasjonen. Enda verre er det at partisekretæren og lederen for kvinnenettverket ikke tar varslerne seriøst. Førstnevnte har det som sitt primære ansvar å rydde opp i interne forhold som ikke fungerer, og det er overraskende at sistnevnte ikke tar kvinner som føler seg krenket på største alvor, men tillegger handlingene deres andre motiver. Trekløveret Giske, Stenseng og Huitfeldt fungerer nærmest som en bastion i toppen av partiorganisasjonen, og stenger ute kritikk som burde vært gjenstand for profesjonell håndtering. I stedet omdefineres varsling om trakassering og maktmisbruk til å handle om maktkamp for å oppnå egen vinning. Dette kan ses på som manipulering av initiativ og fakta, kanskje for å avlede oppmerksomheten bort fra noe som betraktes som problemfylt og ubehagelig.

Det er forventet at nestleder skal omfavne, støtte og arbeide målrettet for å realisere partiets målsetting om hva som skaper det gode samfunn. Ap, som jeg selv har stemt på mange ganger, har vært en forkjemper for å demokratisere arbeidslivet. Jeg regner med at Giske og hans kampfeller arbeider for å opprettholde og videreutvikle dette prinsippet. Da må ledelsen tåle å bli kikket i kortene, akseptere en motmakt, som sier ifra når kursen er satt feil, eller når en ukultur får utvikle seg og bryter ned et sunt og bestandig arbeidsmiljø. Ap er også et likestillingsparti. Partiet har mye å være stolte over på dette området. Mange seirer er vunnet på feltet. Aps innsats og holdning på nevnte politikkområder, gjør at vi kan tale om et parti som er moderne i tankegangen, noe som også bør avspeiles hos ledelsen og partiapparatet, men i saken som nå rir partiet som en mare, framstår partiorganisasjonen utad med en janusansikt, med en hvit og mørk side, og utviser manglende samsvar mellom liv og lære på viktige saksområder.   

Jonas Gahr Støre som redningsmann 

Det er bare en som kan redde situasjonen Ap har havnet i. På toppen i partiet sitter en mann, forhåpentligvis med nok makt til å rydde opp i en organisasjon som virker å være feilinnstilt. Støre var nølende i begynnelsen, overlot ansvaret til andre i partiapparatet, noe som feilet, og han måtte til slutt engasjere seg direkte i saken. Det må ha vært smertelig for Støre å erfare at egen organisasjon sviktet, ikke var i stand til å håndtere en sakstype som er brennaktuell i kjølevannet av #metoo kampanjen, noe som førte til at varslere tok direkte kontakt med partilederen, i håp om å bli hørt og sett.

Dette er en klassisk handlemåte i byråkratiet når det ikke nytter å følge formell tjenestevei i forbindelse med kommunikasjon. Støre opptrer som forventet, forsøker å redde situasjonen, ettersom han er avhengig av en nestleder og et partiapparat som fungerer tilfredsstillende. Partisekretæren er blitt instruert, tar nå varslingssakene mot Giske med det alvor sakene fortjener, og Giske legger seg flat, og han håper at belastningen ikke skal blir for stor for partiet. Det kan i så fall ende med at han blir detronisert.        

Det ekstra alvorlig når det påvises svikt hos ledere i organisasjoner. Ledere er viktig for å bære partiets målsetting, og de kan ha makt til å bevare eller rive ned verdi- og normgrunnlaget i virksomheten, om de ikke kan gjøre underverker, så er det knyttet forventninger om at de skal snu negative trender, sette ny kurs, føre partiet vel i havn etter perioder med uro og konflikter, slike oppgaver kan bare den solide og sterke gjøre, en styrke som krever tillit i egne rekker, noe som er ekstra viktig når det er tale om valgte lederverv, hvilket er tilfellet i partiorganisasjoner.

Ledere uten tillit mangler den kraft som behøves for å ta fatt på krevende oppgaver. Det viser seg at noen av varslingssakene mot Trond Giske er berettiget. Giske beklager det inntrufne, tar på alvor at han har opptrådt på en måte som har vært belastende. Det gjenstår å se om dette er nok for å bøte på skaden som har skjedd, men det kan hende Giske må gå mer nøye til verks, granske seg fra topp til tå, finne ut av egne svakheter, kanskje han oppdager at han må endre stil, foreta en nyorientering i måten han bekler ledervervet sitt på, for å unngå å falle tilbake på gamle synder.