Hevder de svakestes rett

Møtet med mennesker på den motsatte siden av den sosiale stigen fikk Moksness, som knapt hadde vært utenfor Frognerområdet, til å se verden på en ny måte.

I Skippergata, midt i sentrum, holder Gatejuristen til. Utenfor bygget står de symbolske syklene stilt opp på rekke og rad. Hit kommer de som faller på utsiden av rettssystemet. Mennesker som lever innenfor en dag-til-dag ramme, som har brutte relasjoner med det sosiale hjelpenettverket og har fått livene sine preget av den konstante jakten på rusen.

Det har vært mange hindringer på veien for å få på plass det gratis rettshjelpstilbudet. Sist under budsjettforhandlingene da Høyre og FrP truet med å redusere pengestøtten. Det skjedde heldigvis ikke.

– Det har vært mange utfordringer og hindringer, men jeg er glad i motbakker. Ofte har vi ikke lykkes på grunn av, men til tross av, forklarer Cathrine Moksness, daglig leder i Gatejuristen.

Utfordringen med finansiering har gått som en råd tråd gjennom hele prosjektet, helt siden 2004 da Moksness startet opp med to tomme hender og en frivillig professor – Kristian Andenæs.

– Den største begrensingen for å få det til, var meg selv, innrømmer hun.

Grunnleggende rettigheter

På slutten av 1990-tallet begynte Moksness å jobbe i «sprøytebussen» som var et kommunalt tilbud til rusmisbrukere. Her ble det delt ut smittvernsutstyr og de ansatte hadde sosialfaglige samtaler med brukerne. Tilsammen ble det delt ut to millioner sprøyter i året.

– I starten var jeg veldig usikker. Jeg kom inn i en helt ny verden etter å ha levd i min lille boble. Det var et sjokk. Jeg fikk innblikk i en helt annerledes tilværelse enn den jeg var vant med, forklarer Moksness.

Ofte spurte klientene om grunnleggende rettigheter som de fleste av oss tar for gitt. Mange av dem var syke, både fysisk og psykisk.

– Mange lurte på hvordan jeg som ung og lovende jusstudent kunne gå inn og tale de svakeste sin sak og hvorfor jeg valgte det. Spørsmålet jeg stilte meg selv var hvordan jeg kunne gå videre uten å ha gjort noe med det? Dette var noe jeg hadde hatt under huden, mennesker jeg kjente og snakket med, forteller Moksness.  

Jungeltelegrafen

På sprøytebussen oppdaget Moksness et tydelig rettshjelpsbehov som ikke ble dekket av det ordinære rettshjelpstilbudet til staten. Hun hadde imidlertid ingen erfaring med hvordan man kunne dekke et slikt behov og var heller ikke ferdig utdannet.

Men i 2004 satt hun i gang, og bare en måned etter oppstart hadde Gatejuristen gjennom jungeltelegrafen 40 frivillige på listen. Jussbuss var en viktig ressurs for Moksness tidlig i startfasen.

– Den gang ante jeg ikke hva vi kunne få til og i hvert fall ikke at vi skulle komme så langt som vi er i dag, reflekterer hun.

Min store svakhet er at jeg blir så engasjert at jeg noen ­ganger har problemer med å lytte

Noe som ga ekstra tyngde til prosjektet var at Fransiskushjelpen og Kirkens Bymisjon gikk inn på eiersiden. Dette var store organisasjoner med godt omdømme som kunne «gå god» for Gatejuristen.

– Avgjørende for å lykkes var også støtten jeg fikk fra andre, særlig vil jeg nevne min tidligere leder i Oslo kommune, Liv Heidi Bjerkmo, professor Kristian Andenæs og Reidar Salvesen som alle heiet meg framover.

Andenæs var veilederen hennes da hun skrev masteroppgave om hvordan hun ville starte og drive Gatejuristen, og er fortsatt med som frivillig. Reidar Salvesen er frivillig i Gatejuristen, og har fulgt meg som rådgiver siden oppstart. Han er også en av arkitektene for kvalitetssikringssystemet til Gatejuristen og står bak mange av deres prosjektbeskrivelser, blant annet søknaden om å starte Barnas Jurist og for spredning av Gatejuristen til andre byer.

Alternativ 17. mai-tog

Utenforskap har alltid ligget hjertet til Moksness nært. Da hun var liten lagde hun og en venninne et alternativt 17. mai-tog for de barna som ikke gikk i barnehage.

– Vi trommet opp med store flagg på bygda i Halden. Alle skal med. Jeg er takknemlig for det verdigrunnlaget mine foreldre la for meg og jeg ønsker å videreformidle det til mine egne barn. Hjelpe og dele er det man skal gjøre, forteller Moksness.

Jobben som Gatejurist gjør at man får et nytt perspektiv på samfunnet, og på hvordan de svakeste behandles. Mye av årsaken til at Moksness har holdt ut så lenge som hun har gjort i en såpass krevende jobb, er at hun ofte ser muligheter der andre ser utfordringer.

– Den egenskapen har jeg heldigvis beholdt, selv om det har vært mange motbakker på veien dit vi er kommet nå. Det er helt klart at en slik jobb gjør noe med deg på grunn av alle de livshistoriene du blir kjent med. De berører deg. Jobben har helt klart endret perspektivet mitt – måten jeg ser samfunnet på. Vi har alle et sett med grunnleggende verdier. Jeg tror at det var mitt verdigrunnlag som gjorde at jeg ville ta tak i denne problematikken. Bobla mi sprakk. Skjellene forsvant fra øyene mine, sier hun.

Langt svangerskap

Det siste året har Gatejuristen testet ut prøveprosjektet «Barnas Jurist» som skal sikre unges rettigheter. Ideen om prosjektet ble unnfanget høsten 2005, og jobbet videre med mens Moksness selv hadde foreldrepermisjon med sine tre barn.

– Barnas Jurist hadde et langt svangerskap. Heldigvis har jeg gode medarbeidere som ble med på mange gå-møter og møter hjemme hos meg da jeg hadde permisjon, forteller hun.

– Hvordan kombinerer du en hektisk jobb med familie?

– God støtte på hjemmefronten; med snille barn og en tolerant mann, ellers hadde ikke dette gått, sier hun.

Ingen arbeidsdager er like for Moksness, bortsett fra at de alltid er travle og at det er mye som skjer. Hun treffer mange mennesker har flere møter daglig.

– Før var det lange dager, men etter at jeg fikk barn har jeg brukt mer tid hjemme. Barna er det viktigste, men Gatejuristen er min førstefødte. For min del er Gatejuristen en i barneflokken. Tiden min blir brukt mer effektivt nå enn før jeg fikk barn, men når de er lagt for kvelden sniker jeg meg til å jobbe litt for den førstefødte.

Alltid en plan B

Det har vært usikre tider for Gatejuristens fremtid i og med forhandlingene om statsbudsjettet. Da har det vært viktig for Moksness å være tydelig i forhold til politikerne om hva kutt betyr for deres klienter som er blant de svakeste i samfunnet.

– Jeg må vise at vi har systemer for å håndterere usikkerhet. Dette har vi gjort tidligere og dette kan vi gjøre igjen, sier hun.

– Hvordan håndterer du usikkerhet i jobben? Har du en plan B?

– Det må jeg ha, ellers ville jeg ikke tatt lederskapet alvorlig. Man ønsker aldri å legge ned prosjekter, som Barnas jurist, men man må også ha økonomi til å drive forsvarlig. Så ja, vi har alltid en plan B.

– Hvilken lederstil har du?

– Vi hjelper de mest sårbare i samfunnet og må stille høye krav til oss selv. Dette er samfunnsansvar i praksis. Jeg er en viljesterk person med mye pågangsmot, entusiasme og energi. Jeg krever mye av meg selv og mine medarbeidere. Min lederstil virker for dem som krever mye av en leder, men kan være for pågående og slitsomt for andre.

– Er det et godt råd du har fått opp gjennom livet?

– Min store svakhet er at jeg blir så engasjert at jeg noen ganger har problemer med å lytte. Det beste rådet jeg har fått er å gjøre noe med dette og jeg jobber stadig med saken.

Vanvittige telefonregninger

Ledestjernen til Gatejuristen er danske Gadejuristen som ble startet i 1999 av Nanna W. Gotfredsen. Det er der Christiania-sykkelen, som er kjennemerket til Gatejuristen stammer fra.

– Det er en honnør til Nanna. Vi trenger noen å strekke oss etter, og for meg var det Nanna, sier Moksness.

Før internetts tidsalder lette Moksness etter lignende prosjekter i inn- og utland. Etter mye søking og vanvittige telefonregninger snublet Moksness over den danske juristen Gotfredsen. Hun jobbet også med skadereduksjon og var aktivt ute i miljøet med sykkelen.

– Gatejuristen er også aktivt ute, men jeg valgte å gå en litt annen vei enn Gadejuristen ved å begrense oppgaven til å yte rettshjelp, samtidig som vi innledet samarbeid med en rekke aktører som kunne hjelpe klientene på andre måter, forklarer Moksness.

– Kva er ambisjonene dine for Gatejuristen?

– Mitt ønske er først og fremst at vi skal nå folk over hele landet som har alvorlige problemer av rettslig art, og som ikke får hjelp andre steder. For mange er terskelen for høy til å oppsøke et kontor – rettshjelpen må komme til dem. Mange av dem som trenger hjelp vet ikke en gang hvilke rettigheter de har, sier Moksness.

Gatejuristen skal nå disse menneskene ved å spre seg videre og ved å videreutvikle sin modell basert på frivillighet – noe Moksness påpeker skaper stort engasjement og gir lave kostnader pr. sak.

– Min viktigste oppgave som leder er å sørge for at vi leverer tjenester av god kvalitet og jobber effektivt. På grunn av det store innslaget av frivillige, er vi nødt til å ha gode systemer og motiverte og dyktige ansatte. De ansatte skal sikre at kvaliteten holder ønsket nivå og at vi får mye ut av midlene vi får i støtte fra det offentlige og private.

Gatejuristen er et stort spleiselag, og de er helt avhengige av at de som støtter dem har tillit til at de gjør en god jobb.

– Vi må hele tiden være i utvikling og en utfordring for meg som leder blir å videreutvikle den innovasjonskulturen og pågangsmotet som allerede finnes i Gatejuristen

Må ha en rett å hevde

– Hvilken type innovasjon står Gatejuristen for?

– Vi ser udekkede behov, problematiserer det, finner løsninger og søker om privat støtte, sier Moksness.

Særlig ExtraStiftelsen har vært en viktig støttespiller og har vært avgjørende for å spre Gatejuristen, samt for oppstart av Gatas Økonom og Barnas Jurist. Det offentlige har kommet inn i etterkant, når Gatejuristen gjennom en prosjektperiode har vist hva de har fått til.

Cathrine Moksness mener målgruppene fremdeles kan utvides og at de kan bruke modellen sin til å engasjere andre frivillige enn jurister. I Gatas Økonom har de frivillige økonomisk og sosialfaglig bakgrunn.

– Jeg ser også at vi kan nå langt flere som trenger hjelp til å hevde sin rett enn vi gjør i dag. For eksempel eldre, folk som er på institusjon, som er psykisk syke og folk med minoritetsbakgrunn. Felles for disse gruppene er at de ofte ikke får oppfylt rettighetene sine og at de trenger et tilbud som er spesielt tilpasset deres behov, som blant annet innebærer at rettshjelpen må være oppsøkende og gratis.

I Trondheim forsøkte Bymisjonen å bruke Gatejuristens modell til rettshjelp for romfolk og fattige tilreisende. Her anbefalte du dem om å ikke starte opp. Hvorfor det?

– En forutsetning for at Gatejuristen skal kunne hjelpe, er at man har en rett å hevde. Jeg er helt enig i at fattige tilreisende har store problemer, men jussen er ikke er det rette verktøyet her fordi problemene sjelden er av juridisk art, sier Moksness.

Bymisjonen i Trondheim gjennomførte et prøveprosjekt basert på Gatejuristens modell, men la ned prosjektet da prøveperioden var over.