En kamp for hva?

Boken, «I kamp mot kjemper. Øystein Tveter – en biografi», gir en kronologisk beskrivelse av Øystein Tveters liv og virke;

Født i Tromsø i 1936 som prestesønn, hadde et skjellsettende opphold som utvekslingsstudent i USA, tok juridisk embetseksamen, jobbet som dommerfullmektig og deretter i sosialsektoren i Bærum kommune.

Dette var opptakten til et internasjonal engasjement som startet med flyktningarbeid i Zambia og Tanzania der idealisten og frihetskjemperen i ham virkelig våknet. Etter hjemkomsten til Norge ble han administrasjonssekretær på Diakonhjemmet, så ut igjen som stedlige representant i Botswana.

Tilbake til Norge først administrasjonssjef i Kirkens Nødhjelp, så en lang periode knyttet til Diakonhjemmets Internasjonale Senter, stiftelsen KARIBU og ulike sørorienterte nettverk og grupper. Boken beskriver også Tveters aktivitet for rettferdig vareimport og tallrike andre saker for å støtte folk i sør. Boken lister utallige møter med internasjonalt kjente personer, som Tveter identifiserer seg nært med.

De detaljerte beskrivelsene av alle de rosende tilbakemeldingene som blir ham til del, får man som leser kanskje bare akseptere når det dreier seg om en biografi.

I tillegg til å redegjøre for Øystein Tveters arbeidsoppgaver, gir boken en inngående beskrivelse av de mange stridene Øystein Tveter har stått i.

I tallrike avisinnlegg kjempet Tveter for de svakes sak mot Vestens urettferdighet og kapitalisme og mot en rekke andre nordmenn som også er engasjert i internasjonalt arbeid. De verdikonservative kreftene som preger mye av den norske kirke og andre norske samfunnsinstitusjoner oppfatter, ifølge boken, Tveter som marxist.

Det er lett å bli revet med i fortellingen. Den er forholdsvis kortfattet og nøktern i stilen. Selv om forfatteren kommer med en lang liste med referanser bak i boken, preges fortellingen i stor grav av å være basert på Tveters egne perspektiver og oppfatninger. Noe annet kan vel ikke forventes av en biografi.

Selv har jeg vært hatt ulike roller i internasjonalt utviklingsarbeid de siste 30 årene. Som forsker ved Diakonhjemmets høgskolesenter, som ansatt i Verdensbanken og i regionale utviklingsbanker, som avdelingsdirektør i Norad og nå som evalueringsdirektør.

Jeg har aldri arbeidet direkte med Tveter, men har truffet ham i ulike sammenhenger, uten at vi noen ganger har særlig mye med hverandre å gjøre. Jeg husker at han var kontroversiell, men har nok aldri skjønt hvorfor han var det. Gjennom lesningen av Mari Jonassens biografi har jeg forstått mer om hvorfor.

På omslaget heter det at den er en knusende kritikk av bistandspolitisk unnfallenhet, både nasjonalt og internasjonalt. Videre at den viser maktbruk, arroganse, sviktende kunnskaper og mangel på ydmykhet overfor mottakerlandene. Jeg antar at poenget til forfatteren da er at Øystein Tveter kjemper mot alt dette og representerer det som svikter hos andre i internasjonalt utviklingsarbeid.

Hva er det så Tveter er opptatt av? Ifølge Jonassen er gjennomgangstonen hos Øystein Tveter at utvikling drives på giveres, særlig de rike og vestlige giveres premisser. Tveters grunnholdning er at fattige i sør må kunne styre sin egen utvikling, uten å skulle etterlikne de vestlige samfunnene.

Jeg husker at han var kontroversiell, men har nok aldri skjønt ­hvorfor han var det.

Det er vanskelig å være uenig i dette. Jeg kan vel knapt tenke meg noen i internasjonalt utviklingsarbeid som ikke mener det. Allikevel skjer alt for mye av utviklingen ut fra interessene og behovene til oss i rike land. Det er ikke mangel på forsøk på å endre på dette. Paris-erklæringen om utviklingseffektivitet i 2005 og de globale bærekraftsmålene som verdenssamfunnet vedtok med stor grad av enighet i 2016, er kjente eksempler. Norge og andre vestlige giverland har uttrykt full enighet og forpliktet seg politisk til å følge opp intensjonene fra disse og andre erklæringer.

Samtidig opplever vi, ikke bare i Norge, at utviklingspolitikk stadig tettere er integrert i utenrikspolitikk. Det betyr at en stadig større del av dette politikkområdet preges av utenrikspolitikkens grunntanke om å ivareta våre egne nasjonale interesser.

De fleste av de temaene og synspunktene som tas opp i boken er velkjente i utviklingspolitikk og bistandsdebatt. Boken bringer således ikke så mye nytt, selv om den til tider er tankevekkende.

De fleste av oss som holder på med dette arbeidet er enige i at fordelingen av makt og rikdom i verden er skjev og urettferdig. Men det er mange, og ulike, synspunkter på hvordan denne skjevheten og urettferdigheten kan rettes opp. De fleste som arbeider på dette feltet preges av idealisme og et ønske om å skape endring.
 
Kanskje er Øystein Tveter et godt eksempel på nettopp dette. En mann som i stor grad hele sitt liv har vært preget av kamp for en bedre og mer rettferdig verden.

Ut fra en slik betraktning kan vi ha noe å lære av fortellingen, ikke minst når det gjelder utholdenhet og pågangsmot.

En annen fortolkning er at boken er et forsvarsskrift for én måte å se verden på, som ikke har så mye til overs for andres synspunkter og tilnærmingsmåter. Ut fra en slik betraktning kan den leses som en litt trist historie om en ensporet enkeltpersons kamp mot mange andre som ikke lykkes.

Er det noe jeg har lært etter mange år i internasjonalt arbeid, er det nettopp at det er mange måter å se verden på. Å hevde at det bare er en måte å løse problemene og å rette opp skjevheter er i beste fall naivt.

Biografien om Tveter er verdt å leses, mest av alt fordi det er en interessant historie om en idealists liv, ikke fordi den avslører så mye som ikke allerede er godt kjent og hyppig debattert blant de som arbeider på dette feltet. •

Per Øyvind Bastøe er evalueringsdirektør i Norad.