Aldri vært beskjeden

Ved høytidelige seremonier bærer han kjede og hermelinkappe, men da jeg møter ham i den staselige gamle professorboligen like bak universitetet i Oslo sentrum, priser han en av de siste sommerdagene i skjorteermene.

Svein Stølen er så avgjort en mann av i dag. Det viser han allerede tidlig i intervjuet. Jeg spør ham om hva han gjorde på sin aller første arbeidsdag som rektor, den 1. august, og han sier:

– Det aller første jeg gjorde var å ha et møte om hvordan vi skal jobbe mot seksuell trakassering. Samme dag hadde jeg også et møte om hvordan vi skal sikre det nye livsvitenskapsbygget.

Sikter mot stjernene

Den nye rektoren for Universitetet i Oslo (UiO) er rask med å presisere at han ikke innkalte til møtet om trakassering på grunn av noen konkret sak på eget universitet, men fordi det var en sak i Rogaland i sommer som fikk mye medieoppmerksomhet. Han vil være føre var. Når det gjelder livsvitenskapsbygget, ligger som kjent genteknologi og tilliggende vitenskaper i tiden, og har lenge vært et satsningsområde for UiO. Huset skal bli på hele 67.000 kvadratmeter, det skal ligge ved Rikshospitalet og innvies i 2023. Stølens forgjenger, Ole Petter Ottersen, var en ivrig forkjemper.

Stølen roser Ottosen – blant annet for at han sammen med en internasjonal rådgivningsgruppe har analysert hva som skal til for at Universitetet i Oslo skal hevde seg enda bedre internasjonalt. Han kalte det «å nå stjernene». Nå skal UiO utvikle og gjennomføre strategien, og samtidig ta i betraktning endringer i arbeidslivet, digitalisering og skiftende demografi i Europa og Norge.

Vil utvikle samfunnet

– Jeg håper jeg som leder ikke distanserer meg fra det som ellers skjer i samfunnet. Det er dette som er vårt mandat, å bidra til å utvikle samfunnet. Mandatet er ikke å holde fine taler i middager. Vi har et samfunnsoppdrag, sier han. Sammen med prorektor Gro Bjørnerud gikk han til valg på valgspråket «samspill». Målet er å knytte enda tettere bånd til næringsliv, forvaltning, Oslo universitetssykehus, kulturlivet og skoleverket og andre relevante parter i samfunnet.

– Universitetenes to hovedoppgaver er å undervise og forske. Det er stadig en debatt om hvor mye vekt som skal legges på det ene og det andre. Er balansen riktig på UiO?

– Begge deler er viktig. Universitetsutdanningen må ikke minst være forskningsbasert. Som i et ekteskap er det ikke enten eller, men begge deler. Jeg vil ikke innføre noen dramatiske endringer. Men det har lenge vært mye fokus på forskningen, og nå er tiden inne for å ytterligere heve kvaliteten på utdanningsbiten.

– «Innovasjon handler ikke bare om kommersialisering», sier du på universitetets hjemmeside. Er UiO blitt politisk presset til å levere resultater som kan brukes i næringslivet, og vil du være en motvekt mot det?

– Man bør ha mer enn én tanke i hodet. Du har rett i at jeg tenker at rollen til UiO er langt bredere enn en markedsnær rolle, sier Stølen, og viser til at universitetet har vært med på å bygge nasjonen, og at de står støtt på de verdiene vi har i Norge. Han synes mange innovasjonsdebatter blir veldig markedsnære, og mener det er viktig at samfunnet ser verdiene av fag som jus, humaniora og samfunnsfag også. Fag hvor UiO har et stort ansvar for å utvikle og sikre forskning og utdanning.

– Tverrfaglige satsninger er påkrevd og noe vi legger stor vekt på.

Trives i Japan

Stølen selv kommer ikke fra noen akademisk familie. Han er fra Fredrikstad – faren var maskiningeniør hos Denofa.  Fagpressenytt har beskrevet Svein Stølens ferd mot akademias høyeste tinde som en «klassereise». Jeg spør ham om han kjenner seg igjen i beskrivelsen, og han sier litt brydd, men smilende:

– Slik er det objektivt sett, men jeg ser meg ikke slik innenifra. Jo, jeg kommer fra østsiden av Fredrikstad, men jeg synes det ha vært for mye oppmerksomhet rundt dette. Han legger til at faren leste mye, men at ungdomsmiljøet ute kunne være litt røft.

Den mest spesielle erfaringen han har, er kanskje hans to år i ved universitetet i Nagoya i Japan tidlig i karrieren; etter at han hadde avlagt doktorgraden sin. Han likte de japanske doktorgradsstipendiatene han hadde gått samme med, og han likte kulturen.

– Du studerte også religionshistorie en kort periode i din ungdom. Hvorfor det?

– Fordi jeg alltid har vært interessert i religion - uten å selv kalle meg religiøs. Allerede da jeg skulle skrive stil på videregående, valgte jeg gjerne noe om religion. Det er viktig for å forstå samfunnet. Jeg er glad for at vi har et religionsfag i den norske skolen.

Da han var i Japan i sommer hadde han en bok øverst i sekken med tittelen «A history of Japanese religion». En viktig bok når man går mellom ulike templer og shrines (helligdommer red.anm) som ofte ligger side ved side i en kultur hvor historie og samtid mikses på en fasinerende måte, mener Stølen.

Jeg ber ham anbefale en bok, uavhengig av sjanger og tema, og han forteller at han nettopp har lest og moret seg over David Lodges satire over universitetsverdenen, «Small World». Han anbefaler dessuten gjerne japanske Haruki Murakamis «What I Talk About When I Talk About Running». I alle fall til de som liker å løpe selv. En litt sær fortelling var det. Og løpe gjør han forøvrig selv. Ofte.

– Nå skal jeg snart ut og løpe med en japansk nobelprisvinner som heter... Ja hva heter nå han igjen, sier Stølen – og kommer på det. Det er Shinya Yamanaka.

– Vi ler mye

Akademikerkarrieren startet med kjemi, et utpreget guttefag. Heldigvis var italiensk institutt dominert av jenter, så studentfestene ble gjerne kombinert med fester for språkstudentene. Stølen begynner her uoppfordret å fortelle om klesdrakten til de mannlige medstudentene når de skulle på fest:

– Man kunne ikke bare se lang vei at vi gikk på realfag, man kunne til og med se hvilket realfag vi gikk på, sier han lattermildt, og opplyser at han selv etter en opptreden på lille julaftenshowet «Kvelden før kvelden» er blitt parodiert av komikeren Robert Stoltenberg.

– Men du har ingen rare fakter eller utseendemessige pussigheter?

– Ha ha ha ha, ler rektor, og jeg tenker at det kanskje er Stølens latter komikeren festet seg ved. Den er ikke «rar», men den er stor og trillende og smittende.

– Vi ler mye her, skjønner du. Det synes jeg er veldig viktig i arbeidshverdagen. Løs snipp og mye latter.

Ønsket gjennomslag

Det var som professor i kjemi han innså at hvis han skulle få gjennomført det han ønsket, så burde han drive hele instituttet. Da han var kommet dit, mente han at han ville få mer gjennomslag for sine ideer hvis han gikk opp et nivå, til å lede fakultetet. Derfra var det ikke lange veien før han fikk en tanke om at han burde stille til valg som rektor og styre hele universitetet. Dette siste skjedde på en tur til Kyoto, hvor han og kona, Ingvil Gausemel, var på ferie. Utilbørlig beskjeden har han aldri vært, ifølge ham selv.

Mandatet er ikke å holde fine taler i middager. Vi har et samfunns­oppdrag

Ved rektorvalget fikk Stølen 55 prosent av stemmene, men bare 17 prosent av de stemmeberettigede brukte stemmeretten sin. Stølen sier at en del studenter ikke vet at det er valg og at de har stemmerett. Det er også en del med midlertidige stillinger, mange utenlandske post. doc.-er og stipendiater som ikke vet at de kan stemme.

– Av de vitenskapelig og administrative ansatte, stemte cirka 60 og 45 prosent; henholdsvis. Det burde vært 80 pluss.

Tørre å være modig

– Du har sagt til Universitetsavisa at «vi har fått mange deloffentligheter hvor det ikke leses forskningsrapporter og som ikke forholder seg til kunnskap». Er folk interessert i forskningsbasert kunnskap?

– Det er en utfordring. En del av samfunnsoppdraget vårt er å bidra til å heve kunnskapsnivået til publikum – og der synes jeg mange ansatte på UiO er svært flinke. Men offentlige debatter kan ha et vekslende saklighetsnivå, så det kan være tøft å gå ut offentlig. Særlig for kvinner, har det vist seg. Men det å utdanne samfunnsbevisste og engasjerte studenter er en nøkkel.

– Det er vel fremdeles ikke meritterende å bibringe offentligheten mer forskningsbasert kunnskap ved å skrive lærebøker og å delta i den offentlige diskusjonen i media?

– Det teller ikke offisielt i «tellekanter». For innstillinger til for eksempel et professorat, er det faste regler hvor formidling ikke er synlig. Men det teller uansett ved tilsetning, slik jeg har erfart det, sier Stølen, og legger til at skriving av lærebøker og deltagelse i samfunnsdebatter har betydning, for eksempel for lønnsnivå, dersom ledere og fagforeninger vektlegger det. Og det mener han at de bør. Han ser også at universitetet i større grad kan forberede folk på å delta i det offentlige ordskiftet, for eksempel ved kursing i retorikk og det å tørre å være modig og klar i debatter.

Topp med primadonnaer

Akademikere og andre med høyt kunnskapsnivå og sterke meninger kalles i blant «primadonnaer», og det finnes ledelsesteorier om hvordan man bør lede slike «krevende» medarbeidere. Slike teorier er ikke Stølen så interessert i.

– Våre såkalte «primadonnaer», sterke enkeltpersoner som forsker og underviser, er selve virksomheten vår. Jeg synes for øvrig at det overfokuseres på om de vitenskapelige ansatte kan er så individualistiske at de ikke trekker i samme retning. Det synes jeg er feil. De har oftest en sterk kjærlighet til universitetet. Og jeg er rett og slett imponert av mine mange og hardt arbeidende kollegaer.

Hvis han er veldig uenig med sine vitenskaplig ansatte, lytter han med respekt – men tar den beslutningen han mener er den rette. Men ærlige tilbakemeldinger er viktig, mener han.

– Hvis du spør om hva slags leder jeg er, må andre svare. Men hvis du spør om hva slags leder jeg ønsker å være, vil jeg si: imøtekommende, involverende, tydelig og handlende. Med mye trøkk og mye humor. Jeg tror jeg har evnen til å snakke med mennesker fra ulike miljøer og med ulike bakgrunner, og at jeg har rimelig god forståelse for hvordan folk tenker og føler.

– Og så synes du at man skal være snill? Det høres jo veldig hyggelig ut...

– Ha ha, ja jeg håper det, selv om det ikke er det mest akademiske ordet. Det passer bedre for meg å si «vær snill» enn «vær etisk», vet du. Jeg er Fredrikstadgutt.