Nest fremst blant likemenn

Å være stortingspresident er å være nummer to i Norge etter kongen, og det er – som nåværende stortingspresident Olemic Thommessen selv påpeker – en protokollær posisjon som har sine historiske årsaker. («Protokollær» innebærer at noe er samsvar med protokoll, det vil si formaliteter og sermonier – gjerne i diplomatisk samkvem. Red.anm)

Ikke desto mindre mener Thommessen at stortingspresidentstillingen sier noe om hvor viktig Stortinget er.

– Vi har et system med en tredeling av makten. Og av de tre, er det parlamentet vårt som er den øverste instans. Derfor er det naturlig å synliggjøre denne rollen utad. Alle instanser må ha et bevisst forhold til hvordan de fremstår i det offentlige rom. Jeg har en spesiell rolle å spille som husets øverste leder, uavhengig av hvilken regjering vi har.

«Ernas kontor»

Ifølge Thommessen er det en del som ikke helt har fått med seg hvordan Norge styres.

– Når jeg treffer folk, er det ofte at noen sier til meg: «Hvor i Stortinget er Ernas kontor?» De blander sammen regjering og Storting. Jeg er nok mer ute enn det som har vært vanlig for stortingspresidenter, og har holdt en lang rekke forelesninger og taler rundt om på  høyskoler, universiteter, videregående skoler og andre steder, der jeg forteller om hvordan demokratiet fungerer. Senest i dag åpnet jeg et seminar om kunst og demokrati på Nasjonalmuseet, sier han.

– Jeg synes det er særlig viktig å møte  våre nye landsmenn, og har gjerne oppsøkt mottak, voksenopplæring og boliger for mindreårige asylsøkere. Det viktige er at vi ikke kommer i et dem og oss-forhold. Vi har alle en oppgave i integreringsarbeidet.

Det er ikke vanskelig­ere å møte ­konger og presidenter enn å møte andre folk

– Hva vet de om Norge? Forstår de hvordan demokratiet fungerer?

– Det kan nok ta en stund før de får et bilde av hvordan politikken i Norge fungerer, men for mange er det veldig merkelig og stort å oppleve at en som rangerer så høyt kommer og møter dem. At jeg kommer uten en armé av politi og sikkerhetsfolk gjør inntrykk. Det blir ofte en god prat, og så tar vi 200 selfies sammen.

– Har du ingen sikkerhetsfolk med deg?

– Sikkerhetsopplegget er diskret og tilpasset situasjonen.

Et spørsmål om folkeskikk

Thommesen sitter på sitt kontor i presidentfløyen på Stortinget – som er mer pompøs og arkitektonisk forseggjort enn det meste av resten av huset. Selv er han avslappet, men allikevel ganske formell.

– Du er jo ikke født som nesten-kongelig, hvordan opplever du denne rollen sett innenifra? Må du spille den litt – du har jo teatererfaring?

– Kanskje er det et spørsmål om folkeskikk, og jeg skal være så ubeskjeden at jeg sier at jeg er godt skodd med det. Det vil særlig moren min bli glad for å høre! Det er ikke vanskeligere å møte konger og presidenter enn å møte andre folk. I tillegg må man forstå den seremonielle rammen, den gir visse føringer. Vi har dyktige folk på huset som jobber med protokoll, og før offisielle besøk tar vi en gjennomgang.

– Rollen som stortingspresident har sikkert endret seg i takt med at samfunnet har endret seg. I sin tid irettesatte Jo Benkow eksempelvis kvinnelige representanter som han mente hadde for korte skjørt. Må du også opptre som streng overlærer som forteller representantene hva som sømmer seg?

– Det er veldig personavhengig. Jeg prøver å diskret si ifra litt mer privat, men det hender også at jeg må irettesette representanter i salen.

– Når da?

– De skal ikke ha på seg noe som sier noe om temaet som behandles, ikke et fotballskjerf dersom Stortinget behandler idrett. De får ikke ta med seg en død fugl dersom temaet er oljesøl, og så videre. Og de skal være antrukket på en måte som gjenspeiler stortingssalens høytid og alvor. Hvis de stadig har på seg olabukser og rutete skjorte for eksempel, får de en diskret liten hilsen fra meg. Det hjelper hver gang.

Foto

Stortingspresident Olemic Thommessen er til stede på mange arenaer. Her er han i samtale med med finansminister Siv Jensen (t.v) og administrerende direktør i NHO, Kristin Skogen Lund på NHO årskonferanse tidligere i år. (Foto: NTB-scanpix)

Huset skal fungere

Stortingspresidenten definerer sin primære oppgave som «å sørge for at huset fungerer best mulig som en demokratisk arena». Han er bindeleddet mellom de ansatte og representantene. Stortinget har også en direktør, som ivaretar personalansvaret for Stortingets ansatte. Representantene er på sin side ikke i et ansettelsesforhold, de er sine egne sjefer. Av andre oppgaver nevner han å opprettholde Stortingets store internasjonale kontaktnett. Eksempelvis bidrar Stortinget til utviklingen av demokrati i Europa og har særlig engasjert seg i Ukraina.

– Du kan si at jeg er en arbeidende styreformann. Det er vel den beste betegnelsen hvis du sammenligner med næringslivet, sier Thommessen.

– En rådgiver for ledere som jeg intervjuet nylig, Heidi Minde, var opptatt av at ledere ikke må oppleve seg selv som hevet over andre mennesker. Noen ledere tar aldri lederhatten av, den blir en del av dem, det er et faresignal. Med folkevalgte er jo dilemmaet enda større, for dere skal jo tjene folket. Hvordan opplever du konflikten mellom høy rang og hverdags-Olemic?

– Det oppleves ikke som noe problem. Jeg kommer ofte til Stortinget i dongeri, som de fleste andre, men skifter når jeg er kommet på jobb. Jeg har alle dressene mine i skapet bak deg.

– Tar du oppvasken hjemme iblant, for å være hverdags-Olemic også, og ikke bare nummer to i landet?

– Det gjør jeg. Vi har oppvaskmaskin, men noe må alltid tas for hånd. Etter hvert er det mange der ute som vet hvem jeg er. Etter jubileet i 2014 blir jeg oftere gjenkjent på gater, cafeer og flyplasser. Da blir det «selfies» og mange meninger om hvordan landet skal styres. Som menig stortingsrepresentant var jeg ingen kjendis, sier Thommessen, som har vært stortingspresident siden 2013.

I medienes søkelys

Som stortingspresident har Olemic Thommessen vært gjenstand for stor oppmerksomhet i mediene rett som det er. Det kom kritikk da byggingen av nye garasjer medførte store overskridelser, i fjor var han involvert i en arvesak i utlandet som handlet om formuen til Bjørnstjerne Bjørnsons oldebarn og mot slutten av fjoråret truet han til og med –  ifølge Dagens Næringsliv – med å sette regjeringen «under administrasjon» dersom den ikke sporenstreks klarte å skaffe flertall for sitt budsjettforslag. Nok en sak som skapte overskrifter var en kraftig kritikk fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, og særlig fra partifelle Michael Tetzschner, i forbindelse presidentskapets arbeid opp mot EOS-utvalget; Stortingets kontrollutvalg for etterretning-, overvåknings- og sikkerhetstjeneste.

– Du har kanskje kommet over kritikken fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen?

– Det er ikke så mye mer å si om det. Det har vært en del uenighet og den har vært luftet i salen. Men jeg opplever at saken har blitt større i mediene. For meg er det uansett de daglige henvendelsene fra representanter og ansatte som tar min tid.

Det er ikke naturlig å fremstå som opposisjonens fremste kritiker

– Opplever du deg som en omstridt person?

– Mer omstridt i avisene enn i huset. Her føler jeg at jeg står støtt i møte med de andre representantene. Her er det interne og ofte ganske praktiske saker som er tema. Jeg får mange tilbakemeldinger når jeg beveger meg rundt i huset.

Denne uken, etter at dette intervjuet ble gjort, har Thommessen igjen vært i søkelyset. Denne gangen handlet det om Stortingets eget byggeprosjekt, og en rapport fra Riksrevisjonen som konkluderer med at Stortinget har brutt reglene for offentlige anskaffelser. Ifølge Riksrevisjonen er svakheter i Stortingets egen oppfølging av prosjektet en viktig årsak til den kraftige kostnadsøkningen som har funnet sted. Totalt viser Stortingets beregninger at kostnadsøkningen i prosjektet er på 700 millioner kroner. Thommessen har uttalt at han tar kritikken på alvor, men mener også at Riksrevisjonens rapport har svakheter. Han viser til at Riksrevisjonen bare delvis går inn på årsaken til økningen i kostnader, og mener at viktige sider ved prosjektet dermed ikke er behandlet i rapporten.

Dramatiker og jurist

– Er du en god leder?

– Det får andre bedømme. Jeg har ikke tenkt å mene noe om det selv.

Thommessen fremhever imidlertid et forbilde han sier han har lært mye av: Oddvard Nilsen, som var parlamentarisk leder for Høyre under Bondeviks 2-regjeringen.

– Hva er god ledelse?

– Du utøver god ledelse når du får dine medarbeidere til å prestere det beste de kan. Det handler om å vise tillit; du får tilbake den tilliten du viser. Medarbeidere må få mulighet til å føle seg vel og trygge. Lederen må både se hva de gjør, være forutsigbar i måten å arbeide på og ha klare forventninger om ytelse. For å få et tilfredsstillende resultat må man legge listen høyt – og samtidig være i god dialog.

Han har ingen lederutdanning, her har det vært «learning by doing», som han sier det selv. Han har derimot to andre, høyst forskjellige tråder i sin bakgrunn. På den ene siden har vi amatørskuespilleren og dramatikeren – han har skrevet tre skuespill. På den andre siden har vi juristen, for det er det han er av utdannelse.

– Hvorfor valgte du jus?

– Det var en kombinasjon av flere ting. Jus er et anvendelig fag. For meg var alternativet musikk eller teater, som jeg har drevet med siden guttedagene, og da framsto jussen som mer matnyttig, sier Thommesen.

Kunst, snekkerier og frimureri

Han forteller om at familien har kunstnere i flere generasjoner. Moren utdannet seg til skuespiller og jobbet siden som forlagsredaktør i Den norske bokklubben. Morfaren var fiolinist. Tippoldefaren var forfatteren Jonas Lie, mens broren til oldemoren het Nils Collett Vogt. Farens familie drev avisen Tidens Tegn, som gikk inn under krigen. Faren var sjøkaptein og utdannet møbelsnekker, men jobbet offshore. Han var en av pionerne som jobbet med de første plattformene i Nordsjøen da olje-Norge ble til. Olemic selv er også en «handyman» – skjønt på land.

– Jeg har bygget to hus, forteller han, og viser frem bildet av det ene på mobiltelefonen. Det er huset han bor i, det vil si påbygget, som er vakkert avstemt med huset fra tidlig 1800-tall, som han har arvet fra sine besteforeldre. Han har delvis tegnet det også, med litt hjelp av en arkitekt. Treverket har han reist selv, men muren har han ikke satt opp selv – det har profesjonelle murere gjort. Muren avføder for øvrig et annet «murer-spørsmål»:

– Du er jo frimurer, og visstnok høyt rangerende der også. Er det en fordel for en leder i Norge å være frimurer?

– Det har ingen betydning, svarer han kort.

– Ikke er jeg høyt rangert, og ikke særlig aktiv lenger heller, har ikke tid.

– Hva synes du om den stadig tilbakevendende mediedebatten om frimureres makt i samfunnet?

– Det er en tøvete debatt. Frimureri handler først og fremst om egen utvikling og eksistensielle spørsmål, og har ingen betydning for hvordan du opererer som leder eller maktperson. Du bygger mer sosiale relasjoner i hvilket som helst sangkor enn i frimurerlosjen.

Foto

Stortingspresident Olemic Thommessen. (Foto: Stortinget)

Giftet seg på scenen

Når samtalen i stedet dreier inn på hans tid i barne- og ungdomsteater, tør han mer opp. Dette var en viktig del av barndommen hans.

– Jeg kan ikke huske at jeg ikke har stått på scenen, jeg var vel omtrent tre første gang. Jeg har for eksempel vært havhesten som dro Ingebrigt Davik rundt på scenen i en svær konkylie i Riksteaterets forestilling. «Skunde på, skunde på, alle havhestar små». Jeg spilte sønnavinden i «Østenfor sol og vestenfor måne» i en dramatisering av Sigrid Undset i Berlin i 1968. Da var jeg nok tidenes mest lubne lille sønnavind. Berlin i 1968 var en opplevelse for en tolvåring fra Norge. Du vet, det var ikke bare i Paris at studentene demonstrerte, i Vest-Berlin var det også svære demonstrasjoner.

«Trollkrittet», en dramatisering av en barnebok av Zinken Hopp, er det stykket han har vært med i som har gått flest ganger. Som voksen er baronen i Holbergs «Jeppe på bjerget» en av glansrollene, den har han spilt i flere oppsetninger.

– Min kone Nina og jeg giftet oss på scenen, forteller Thommesen.

– Det vil si, vi hadde en spesiell oppsetning der vielsen skjedde mellom fjerde og femte akt i «En sommernattsdrøm» av Shakespeare. I stykket omtales et bryllup, men det vises ikke. Så vi la det inn, og det var vårt bryllup. I stykket spilte jeg dobbeltrollen som alvekongen Oberon og hertugen Theseus, og Nina var alvedronningen Titania og amasonedronningen Hippolyta.

– Det høres veldig romantisk ut. Er du en romantisk mann?

– Ja, jeg tror det, sier han – på nøkternt vis, uten å utbrodere. Og ser fremdeles ut som en stortingspresident, subsidiært en jurist, og slett ikke som en alvekonge.

Dramatikeren i politikken

– Opplever du at det er nyttig også som politiker å skrive dramatikk? At det er en annen erkjennelsesform, mer følelser og fantasi – mindre logikk?

– Absolutt. Skjønnlitteratur og drama bygger på intuisjonen, mens politikken har en mengde praktiske rammer – partiprogrammer, budsjetter, stortingsmeldinger og rett og slett hva som er praktisk mulig å få til i en gitt situasjon. For meg var dramatikken særlig nyttig da jeg jobbet med stykket om donor-søsken; «Utvalgt». Forestillingen handlet om å sette et barn til verden som har de riktige genetiske komponentene, slik at barnet kan donere kroppsdeler til et allerede født, men sykt barn. Det reiser store etiske spørsmål.

Thommesen legger til at vanligvis vil det ta for lang tid å skrive et stykke til at man kan bruke det i den politiske debatten. I stykket om donorsøsken ble han reddet av Sylvia Brustad, som dro ut saken i et halvår.

– De tre teaterstykkene du har skrevet virker veldig ulike, et om moderne genteknologi, et om Dag Hammarskjöld og i tillegg et historisk spel. Har du svært varierte interesser?

– Jeg er blitt spurt om å skrive to av dem, de var skrevet på oppdrag. Oppdraget om Gulating var interessant fordi jeg diktet en forfatter av den første gulatingsloven; vi vet jo ikke hvem lovgiveren egentlig var. Min lovgiver var bekymret for hva som ville skje med et samfunn hvor lovene ikke ble husket fra slektsledd til slektsledd, men ble skrevet ned. Bøker kunne jo brenne opp, eller forfalskes.

– Kultur-Høyre er dødt, bare kjøpmanns-Høyre er igjen, er det mange som mener. Det synes kanskje ikke du?

– Jeg håper da ikke det. Jeg er jo opptatt av kultur-Høyre og mener det lever i beste velgående.

– Vil du fortsette som stortingspresident etter valget?

– Det avhenger av valget. Vi får se.

– Er det å være president å legge partipolitikken på hylla?

– I noen sammenhenger ja. Men den norske stortingspresidenten er et politisk menneske og det er fullt legitimt og riktig å drive politikk. Men det er ikke naturlig å fremstå som opposisjonens fremste kritiker.

– Hvordan har du tenkt å tilbringe alderdommen?

– Jeg ser ikke for meg at jeg skal ha alderdom som er veldig forskjellig fra det livet jeg har levd hittil. Min mor på 85 begynner hver dag med å hoppe 250 ganger på trampoline.