– For mye følelser på jobb

Hun synes følelsestyranniet har gått for langt på arbeidsplassen, og mener vi må gjenoppdage rasjonalitet og struktur, for at arbeidslivet skal bli velfungerende igjen.

Ifølge Mandrup leder for mye føleri på jobben til stress. At vi rammes av stress kan vi takke oss selv for. Håndteringen av stresset er den enkeltes ansvar, og derfor bør man ikke automatisk skylde på arbeidsplassen eller ledelsen.

• Les også: – Et skrik fra navlen

I boken Vær professionel på jobbet – Lad følelserne blive hjemme tar Mandrup et oppgjør med forventningene som kunnskapsarbeidere på alle nivåer har til jobben, og kravene de stiller til arbeidsplassen – om å få utvikle sine personligheter.

Frykt

Årsaken til stress ligger i frykten hos den enkelte, mener hun. Den kan ingen fri seg fra uten videre, men det betyr ikke at man ikke kan lære seg å tenke og handle mer rasjonelt. Dette er nemlig løsningen på stressproblemet: For mye føleri leder til usikkerhet.

• Les også: – Bør håndteres i fellesskap

«Vi vant friheten, men har vansker med å forvalte den. Vi vant individualiteten, men kan verken unnvære eller finne ut av hvordan vi inngår i fellesskapet. Vi oppnådde uavhengigheten, men vi tapte religionens trøst, vikingens styrke og familiens trygge forutsigbarhet», skriver Mandrup i boken.

En naturlig konsekvens av dette er økt selvopptatthet. Friheten, individualiteten og uavhengigheten krever all vår oppmerksomhet til å navigere, overleve og trives i.

Uavhengighet og frihet er sinnsykt hardt arbeid, påstår hun. og når selvopptattheten råder, går dette hardt utover fellesskapet.

– Vi tar det for gitt

I en video som er lagt ut på Ledernes Hovedorganisasjon snakker Mandrup om at vi har forkastet strukturen som gjorde arbeidslivet godt.

– Vi tar det for gitt at vi må ha anerkjennelse, bekreftelse, utvikling – både faglig og personlig. Denne «retten» er feilaktig. Vi må se på forventningene. Det er synd at vi har lagt vekk ansvaret vi har som enkeltpersoner, og at vi gjør oss selv til ofre. Det er ikke ledernes oppgave å være medarbeidernes foreldre. Det er trist at vi er nødt til å ta frem familierelasjonsbegrepene på arbeidsplassen, forteller hun.

Les også: – Begge parter har en fordømt plikt

Det er synd at vi har lagt vekk ansvaret vi har som enkeltpersoner, og at vi gjør oss selv til ofre. Det er ikke ledernes oppgave å være medarbeidernes foreldre. Det er trist at vi er nødt til å ta frem familierelasjonsbegrepene på arbeidsplassen

Selv om bedrifter kan bygge tette kulturer og gode samarbeidsrelasjoner, er ikke dette det samme som ordentlige familierelasjoner. Her er det mange som misforstår, hevder hun:

– Arbeidsplassen har ikke et følelsesmessig ansvar for medarbeiderne. Det må dessuten bli langt skarpere skiller mellom jobb og privatliv. For lederne innebærer dette at de rett og slett må legge vekk ansvaret for medarbeiderne. Du skal skape sunne arbeidsforhold, men du er ikke ansvarlig for alt. På denne måten vil du gi medarbeiderne det nødvendige rommet til å opptre strukturert og respektfult, sier hun, og legger til at vi må finne ut av hvilken form arbeidsplassen skal ha i våre liv i fremtiden.

Skriver til enkeltmennesket

Foto

FØLERI: Lederrådgiver og mindfulnessekspert, Charlotte Mandrup, vil ha vekk føleriet på jobben. Rasjonalitet og struktur vil heve kvaliteten på arbeidslivet igjen – så vel som for hvert enkeltmenneske, hevder hun. (Foto: Scanpix Denmark / Kennet Havgaard)

I boken presiserer Mandrup at hun skriver til det sterke i oss – til enkeltmennesket. Det er bare oss som individer som kan forandre arbeidslivet.

– Hvis jeg av og til høres hard og krevende ut, er dette skrevet i kjærlighet og forventning om at vi alle kan mer enn vi tror. Du er ikke et offer for andre enn dine egne valg. Det er ikke jeg heller, skriver hun.

Ifølge Mandrup blir de symptomene vi lider under diagnostert som en stressykdom, og vi behandler den med midlertidig tilbaketrekning fra arbeidslivet, ro meditasjon, frisk luft og trening i å forstå hva som stresser oss. Men dersom stress alltid er diagnosen, hvorfor har vi fortsatt til gode å finne en effektiv kur som også er preventiv, spør Mandrup.

«Det er fordi vi feildiagnostiserer, og dermed feilbehandler på en overfladisk måte», skriver hun. Dette er misforståelsen hun prøver å ta tak i med boken sin, presiserer hun:

Stressymptomer er nøyaktig det samme som de mentale, følelsesmessige og fysiske reaksjonene vi opplever med frykten.

– Stress og frykt er det samme. Vi er ikke stressede, vi er redde. Vi er redde for ikke å slå til, for å bli dyttet ut av fellesskapet og for å miste jobb og inntjening. Men dette er bare på overflaten. I virkelighetens verden er vi redde for akkurat de livsvilkårene som våre forferdre måtte leve under. Vi kan ikke gjenskape tidligere tiders strukturer, akkurat som vi ikke kan endre de vilkårene som former våre liv, men vi har hver og én muligheter til å gjenopptrene vårt hjerte til en dannelse, som både kommer omgivelsene til gode, men også gir oss selv mening, styrke og lykke, skriver hun.

Den varige lykken finnes ikke, men interaksjonen med hverandre kan vi gjøre noe med.

– Vi har betalt en meget høy pris for vår frihet og materielle velstand. Vi har betalt med ensomheten og frykten. Men med en innsats er det mulig å gjenerobre styrken som trengs for ikke å la seg tyrannisere eller bli et offer i arbeidslivet. Det handler om å gjenoppdage verdigheten og storheten, som et hvert menneske har rett til, påpeker Mandrup.

– Den psykologiske kontrakten er skjev

I et intervju med danske Politiken peker Mandrup på den psykologiske kontrakten som en del av problemet. Den er skjev, og likeverdigheten som medarbeideren later til å tro på, er ikke reell, mener hun:

– Den formen for kontrakt: om at man som medarbeider skal være engasjert, lidenskapelig og dedikert, er ikke likeverdig. Det er fordi den forleder medarbeideren til å tro at virksomheten også tar vare på deg hvis du er presset. Eller at bedriften tar hensyn til deg, hvis det skjer noe med selskapet. Det er den psykologiske kontrakten som er skjev her. Virksomheten leverer ikke beskyttelse – og det er ikke fordi den er ond – men den har en annen primæroppgave: å tjene penger. Når medarbeidernes behov og virksomhetens behov støter sammen, er det medarbeideren som taper, sa hun.