Lerø om Giske: Ener som solospiller

• BAKGRUNN: Toppsjefanalysen - Trond Giske

Trond Giske er et politisk talent. Noen har for lengst utropt han til å overta partitronen når Jens Stoltenberg en gang finner det for godt å trekke seg tilbake. De meste har gått på skinner for trønderen. Han ble valgt inn på Stortinget da han var 31 år og ble utdanningsminister da han var 34. Kanskje hadde han regnet med at Jens Stoltenberg for vel et år siden skulle gi ham et tyngre departement enn kultur. For en leder som vil utrette mye, er det imidlertid en fordel å få ansvar for et fagfelt en mestrer godt. Giske kan kultur. Han tok raskt styringen over landets kulturelle maktsentrum. Her manglet det ikke på iver og vilje til å sette spor etter seg. Den første seieren var å skaffe en halv milliard mer til kulturformål. Her skulle det satses – og ryddes – og markeres. Det er det Trond Giske er best på. Han er sjef med stor S. Noen vil si han oppfører seg som «kongen på haugen», klar til å dytte ned de som forsøker å nærme seg. Når det gjelder å bruke makt der det er nødvendig, er han på nivå med Carl I. Hagen. (9,5). Giske driver ikke som Hagen med opprenskning i partiet, men med opprydning i maktens korridorer i kulturbyråkratiet. Det fører til at toppbyråkrater blir frustrert, usikre og forbannet. Noen føler seg tråkket på, andre herset med. 

Det krever mye mot og indre styrke å utfordre de som i årevis har forvaltet kulturell makt og har et velfungerende nettverk ut i kultur-Norge. En pris han må betale er å få høre at han er en dårlig leder. 

En såpass sterk vilje til å styre, gir resultater (7). Giske trenger ikke et byråkrati til å gi ham råd eller fortelle ham hva han bør gjøre. Det vet han godt selv. Han trenger byråkratiet for å få gjort det han vil. Det smaker nesten av litt og gammeldags «ordretenkning» når unge Giske uttaler seg om forholdet mellom politikere og embetsverk. Eller som han sa til Dagbladet i forrige uke: Det er jeg som er sjefen.

Det blir omstillinger av hans sterke engasjement (7) og han er nytenkende nok til politiker å være (6,5). Giske har imidlertid endt opp som solospiller. Han scorer 4,5 poeng på kommunikasjon av strategier. Dette er noe av det laveste vi har vært borti for toppsjefer. Han tar seg tid til å forankre strategi og mål. Giske kan skyte fra hofta – og han er dyktig nok til å treffe blink. Det må være flere skyttere som angriper sam-tidig om en skal få has på Giske. 

Giske er dårlig på konfliktløsning (4,5), og ved å kjøre sitt eget løp så sterkt, utløser han heller ikke motivasjon og innsatsvilje hos de han skal samarbeide med (4,5) Litt bedre er det når det gjelder å gi kulturen et bedre omdømme (6). Med 5,5 poeng når det gjelder etiske bevissthet og integritet (5), er han igjen på samme nivå som Hagen. 5,5 poeng for teft og evne til å komme godt ut av det med folk, er lavere enn det som er vanlig for ledere på dette nivå.

Trond Giske er eneren, den begavete, talentet som for tiden sprer mer en han samler, frustrerer mer enn han begeistrer. Han er en magnet. Man blir ikke upåvirket av å være i nærheten av han. Problemet er at han for tiden synes å støte flere fra seg enn de han trekker til seg. Han kjører på, og kjører over – uten helt å være klar over hvordan hans atferd virker på andre. Vi så det tydelig da han på TV refset Bente Erichsen og Geir Lundestad for elendig økonomistyring. Det er sjelden ledere gir andre kjeft på denne måten. Giske hadde saklig rett. Men det er ikke klokt for en politiker å opptre som en god gammeldags skolemester – eller en ung sersjant som ser sitt snitt til å gi sine underordne en oppstrammer. 

Giske får 60 poeng. Det er den laveste skåren vi har fått på de snart 40 toppsjefene vi har evaluert. Vanligvis gjør vi ikke slike vurderinger i en situasjon hvor en leder står i en krise. Spørsmålet er om Giske gjør det. Det er vel heller det at det er de siste ukene det spente forholdet til embetsverket er blitt kjent.

Når man står midt oppe i endringsprosesser og tar grep som rammer enkeltpersoner, får en leder ofte høre at man tar for lite hensyn, kjører over og skaper forvirring. Hyggelige, smilende, slagferdige Trond Giske er endt opp som en omstridt leder.

Noen ganger må en leder velge om han vil få utrettet noe eller bli godt likt. Giske vil handle, sette på plass, sette spor. Man må knuse noen egg for å lage omelett. Giske tar det bråket som følger med.

Det virker ikke som det plager ham. Men det gjør det nok. Han er neppe tjent med at det sprer seg et inntrykk av at han er en maktglad, egen-rådig og hensynsløs politiker.