TOPPSJEFEN - Tor Saglie: NAV-et som slarker

Våren 1977 tar den gang 28 år gamle Tor Saglie hovedfag i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO) med avhandlingen Organisasjonsnettverk i den offentlige forvaltning: En teoretisk ramme for analyse av kontakt mellom etater, og en studie av forholdet mellom sosialkontor, trygdekontor og offentlig helsestell i noen norske kommuner. Trettito år senere leder han en nasjonal etat som i mangt og mye er en forlengelse av dette hovedfaget: Nav-etat, hvor sosialkontorene, trygdekontorene og tidligere Aetat er slått sammen for å sikre hver enkelt innbyggers velferd. Han er for øvrig ikke alene i sin generasjon om å holde seg tett til sitt gamle hovedfag resten av karrieren.

Et liv på hovedfaget

Blant hans medstudenter på statsvitenskap våren -77 var blant annet tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla. Hennes avhandling het «Likelønnens elendighet» – et område hun fortsatt tumler med. Eller Nils Fr. Wisløff, nyutnevnt ekspedisjonssjef i Helsedepartementet. Han skrev om offentlige beslutningsprosesser under tittelen: «Nytt sykehus i Bærum». Eller statsviter og Latin-Amerika ekspert Vegard Bye. Hans hovedfag het «Nasjonalisering av oljeindustrien i Venezuela». Og det er mange flere. Bare Saglies kone på den tiden, som han har to sønner med, er unntaket. Hun ble cand.polit. med avhandlingen «Kommunalpolitikken og det lokale organisasjonssamfunn». Hun har aldri jobbet i noen kommunal virksomheter.

En svært lang prosess

– Saglie skjønte nok allerede den gangen at dette ikke ville bli lett å få til samarbeid på tvers av sektorgrenser. De ulike etatenes miljøer, arbeidsforhold, styringsmåter og, ikke minst, budsjetteringer fortalte ham sikkert at å bygge og formalisere nettverk mellom disse etatene ville bli en lang og trang prosess. Og en kostbar, en. Men på mange måter har store deler av hans liv etter eksamen vært en forberedelse til å lede opprettelsen av, og deretter drive, dagens Nav. Det hadde vært for nifst om han hadde arbeidet mot et slikt mål i nesten tretti år, men muligheten til å oppfylle denne «guttedrømmen» kan ha vært en grunn til at han overraskende gikk fra stillingen som universitetsdirektør, blir vi fortalt. 

Foto

Trygdeetaten og Aetat ble slått sammen til Nav i 2006. Arbeids- og sosialminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) lot startskuddet gå for samarbeidet mellom Nav-direktør Tor Saglie (foran) og nestleder i KS, Odd Arild Kvaløy. Foto: Tone Georgsen/Scanpix

Kanskje guttedrømmen

Så er kanskje ikke Nav regjeringen Stoltenbergs prestisjereform for å få folk «opp om morran», eller et hovedkapittel i det politiske testamentet til KrFs sosial- og arbeidsminister i regjeringen Bondevik II, Dagfinn Høybråten; det kan være Tor Saglies eget prosjekt fra nesten tretti år tilbake som har måttet modnes og lirkes fram del for del, krone for krone, organisasjon for organisasjon, gjennom møysommelig arbeid i mange, ulike prosjekter i mange forskjellige deler av forvaltningen. Spørsmålet vil være om hvorfor noen ville rasjonalisere aktivitetene i den fremvoksende velferdsstaten fra 1960-tallet så tidlig som i -77.

Samfunnsingeniøren

Det kan ha vært en nødvendig øvelse for en som ville skape seg en fremtid som en slags «samfunnsingeniør». Er det innenfor en slik akademisk forståelsesramme man kan forstå Saglie: En «positivist» i den statsvitenskapelige diskurs?

– Positivisme var en retning innen statsvitenskapen som mente at denne vitenskapen burde fungere på naturvitenskapelig grunn, som et instrument for å styre samfunnet best mulig. Statsvitere skulle være samfunnsingeniører. Jeg er ikke i tvil som at han må ha hatt sympati for et slikt syn, den gang, og at dette har påvirket hans handlinger senere, om ikke i noen rendyrket form, mener en kilde.  

Jakten på visjonen

Så godt som alt Saglie har befattet seg med i voksen alder har da også vært å skulle endre, rasjonalisere og modernisere statsforvaltningen. Det har vært hans store program helt fra han første gang trer inn i offentlighetens søkelys for et kvart århundre siden. Da har han allerede rukket å jobbe i Finansdepartementet og Statens rasjonaliseringsdirektorat – typisk nok – før han dukker opp som underdirektør i Forbruker- og administrasjonsdepartementet: «Det er uklare forestillinger om hvordan forvaltningen vil se ut i år 2000, men det er klart at vi trenger en visjon», sa Saglie til Aftenposten den gang. En av våre kilder er ikke i tvil om at han hadde en plan:

Offentlig NPM-vri

– Han benyttet også denne anledningen til å uttale seg om betydningen av resultatorientering, desentralisering, serviceorganisering og politisk styring som viktige emner å ta opp til vurdering. I dag fronter han den største endringen i offentlig forvaltning noen gang: Nav. Saglie fronter en etat hvor nettopp ideer fra 80-tallets New Public Managements (NPM) om resultatorientering, serviceorganisering samt en tilhørende effektiv, politisk styring av tjenestene – er nøkkelordene.

Privatisering og konkurranseutsetting er imidlertid fjernet fra NPM-programmet. Dette har jo skjedd under en rød-grønn regjering. Men det ble en viss forpostfektningen på dette området også, skulle det vise seg.

Til å stole på

For å foregripe begivenhetene noe, så har kritikken mot hans «hjertebarn» Nav det siste året vært at det er et kaldt og sjelløst system, som ikke tar hensyn til kundene, tilsatte eller budsjettene, og med en milliard kroner i konsulentbruk. Men mannen selv får alt annet av karakterer enn kald og sjelløs:

– Han er en vennlig mann. Om kjemien stemmer, og det tror jeg er helt avgjørende i forhold til ham, så kan man komme innpå ham. Jeg tror han må føle at han må kunne stole på folk før han åpner seg. Slikt tar tid. Som leder må han stole på sine underordnede. Han har vært heldig som har, og har hatt, mange, dyktige slike, uten at han har trengt å involvere seg for sterkt i hver enkelt av dem, sies det.

Snu på skillingen

Det kan synes som om kostnadsreduksjon har vært en betydelig drivkraft i hans mange år i offentlige stillinger. I media fikk hans rasjonaliseringsiver mest oppmerksomhet i årene i Oslo kommune. Men kunsten å snu på skillingen fikk han med seg fra flere departement, som i Finansdepartementet, hvor han begynte som førstesekretær og endte som byråsjef. Eller langs veien til å bli underdirektør i Forbruker- og administrasjonsdepartementet. For i medvinden fra NPM, og med en uttalt reformiver, fikk underdirektør Saglie i 1986 plass i det utvalget som i ble satt til å utrede Luftfartsverkets hovedoppgaver, organisasjon og styringssystem. 

Utvalgsmedlemmet

Ikke overraskende kom utvalget til at Luftfarts-verket burde bli omgjort til en forvaltningsbedrift og «drives etter forretningsmessige prinsipper med ansvar for drift av alle statlige lufthavner». Her lå kimen til det selvstendige Luftfartstilsynet, til Flyhavarikommisjonen, Avinor og hele det systemet landet har hatt på dette området i noen år nå, og som har blitt enten tvangsflyttet, satt økonomiske krav til, eller opplevd ville streiker – og kombinasjoner av dette. Det var på tampen av Kåre Willochs (H) borgerlige koalisjonsregjering utvalget ble satt ned. Mono-polenes tid sto for fall her i landet.

En solid byråkrat

Det var samferdselsstatsråd William Engseth (Ap) i Gro Harlem Brundtlands andre regjering som takket og bukket for utvalgets forslag om å la private krefter slippe til. Han gikk sammen med Gro året etter, da valgvinden igjen blåste Høyre, og denne gangen Jan P. Syse, inn i regjeringskvartalet. Syses regjeringen var ikke mindre opptatt av å løse opp det «forstenede forvaltningssystemet», som det heter i en rapport som omhandlet Televerkets avmonopolisering på den tiden. Igjen ble fortsatt unge Saglie lagt merke til, både i utvalg og i departement:

– Han hadde vært i «systemet» i snart ti år og gikk allerede for å være en solid rasjonaliseringsbyråkrat, blir vi fortalt.

Å lytte og lære

– Lederegenskaper? Jeg følte aldri at han gikk inn for å lede en prosess i den forstand at han egentlig hadde alle svarene klare og skulle ha andre med på å sanksjonere dem. Typisk for Saglie er at han leder gjennom å lytte, diskutere, stille spørsmål, lytte mer og så trekke noen konklusjoner på vegne av alle. Hadde han gjort seg opp en mening på forhånd, så skjulte han det i hvert fall godt. Som jeg husker ham, tvang han aldri noen spesiell mening ned over hodene på andre. Jeg tror alle fikk en følelse av å stå på eiersiden av vedtakene de var med på – vedtak etter lov og forskrift, kan man kanskje si, får vi høre.

Reform og forvaltning

For dem som mener at den virkelige makten her i landet ligger i det offentlige byråkratiet, kan dette se ut som om de har rett.

– Han kan selge seg inn til hvilken som helst regjering, hvilket som helst departementet, hvilken som helst forvaltning. Og har vel også gjort det. På den måten tror jeg ikke han skiller seg så mye fra andre toppbyråkrater. Men så er de vel mer toppbyråkrater enn toppledere i egentlig forstand. Han har aldri satt sin ben i privat sektor – ikke engang i sommerjobbene som student. Nei, det har nesten hele tiden vært reform av forvaltning, ikke styring mot bunnlinjer i egentlig forstand, vil jeg si, blir vi også fortalt.

Et forskningsråd

Etter å ha vist at han kanskje er den fødte byråkrat, som passer i hvilket departement det skulle være, hoppet likevel Saglie av i 1987, til jobben som avdelingsdirektør i Norges råd for anvendt samfunnsforskning (Noras). I dag en del av Norges forskningsråd etter sammenslåingene av de tidligere frittstående forskningsrådene her i landet i 1993. Det ble mest et mellomspill på et par år.

– Men ikke underkjenn forskeren i ham, eller forskningsadministratoren, blir vi fortalt, men personer som har arbeidet nær ham, sier også:

– Forsker? Den siden har jeg aldri sett hos ham. Men så var heller ikke forskning han var ansatt for, her. 

En sosialdemokrat

Men i Noras forsket han på blant annet lærernes lønns- og arbeidsvilkår, men han hadde på den tiden også en helt annen agenda på det skolepolitiske området: Han gikk i klinsj med Oslo kommune som leder av foreldrerådet ved Tåsen skole, hvor sønnene hans gikk. Daværende nestleder i Oslo skolestyre – fra Frp, for øvrig – fikk det glatte lag fordi han ville gjøre inntakene til den videregående skolen etter karakterer, og ikke hvor i byen elevene bodde. I et innlegg i Aftenposten fryktet Saglie at dette ville føre til eliteskoler.

– En annen side av ham, en politisk, som han ellers aldri berører i det offentlige. Her er det sosialdemokraten i ham som dukker fram – forkledd som foreldrerådsleder, får vi høre.

Oslo – snusket by

Etter to år i Noras gjorde han bilturene fra Tåsen til Oslo rådhus morgen og kveld, tidels sent på kveldene. For ikke før hadde han rast fra seg overfor Oslos skolepolitikere, så benket han seg oppe i rådhusets Østre tårn som byens nye administrasjonsdirektør. Overraskelsen i dette jobbvalget gikk mest på at Oslo på dette tidspunktet var en sterkt plaget by. Det gikk en omfattende korrupsjonsbølge gjennom kommunen. Saglie ville bli den mest sentrale byråkraten i det oppryddingsarbeidet som skulle tvinge seg fram i kjølvannet av alle skandalene. Og slik ble det. 

– Her fikk han sin første hands-on lederutford-ring. Det ble mye styr. Det gikk vel egentlig så som så, blir vi fortalt.

Korrupsjonstider

Men han lykkes med mange grep. Han avskjediget prosjektlederen for Oslos kostbare EDB-prosjekt, hvor prosjektlederen skulle ha sett seg selv sentralt plassert i det planlagte, nye selskapet. Et halvt år senere ble en tidligere seksjonssjef i boligetaten varetektsfengslet, siktet for grov utroskap mot kommunen, blant annet for å ha tatt imot en smøretur til Las Vegas. I 20 etater i Oslo ble det etter hvert avdekket snusk. Saglie ble omtalt som den store korrupsjonsjegeren tyve år før Eva Joly. Liksom henne holdt han ikke ut så lenge. Etter to år var det slutt. Trykket fra media omkring alle de spektakulære sakene var uvant for ham. Også ham personlig jaktet media på, uten å finne noe klanderverdig, men det krevde sitt. Da det åpnet seg en ny mulighet, slo han til.

Studentenes valg

Han fikk han seg jobb som adm. direktør på Universitetet i Oslo (UiO), med kontor i 9. etasje i administrasjonsblokken på Campus Blindern. «Jeg søkte ikke stillingen fordi jeg absolutt ville bort fra Oslo kommune, men fordi jeg tror Universitetet er en utfordrende arbeidsplass», var Saglies diplomatiske kommentar til Aftenposten den gang. Han hadde år tilbake arbeidet som vitenskapelig assistent på Instituttet for statsvitenskap der. Det var ikke opplagt at han skulle få denne jobben. Han var ikke innstilt, men studentenes stemmer avgjorde valget til hans fordel. På denne tiden hadde Saglie og hans første kone skilt lag. De solgte leiligheten på Tåsen, men Saglie fant seg ny bolig i det samme, fasjonable område – sitt barndoms rike.

Mot en reformtid

Ikke bare privat, men også i jobben var omstillingene store: Det var en stor økning i studenttallet innenfor den høyere utdanningen, og antallet ansatte ved UiO vokste tilsvarende, mens bygningsmassen trengte å bli utvidet. Mot slutten skulle hele studieordningen reformeres. En stadig kamp om penger preget dette tiåret. I tillegg fikk en universitetsdirektør en omfattende representasjon i styrer og utvalg innenfor forskning og utdanning. De tolv årene på UiO er likevel kanskje de mest anonyme årene hans i forhold til offentligheten og media. Kanskje også den mest lukkede verden mot allmennheten han har arbeidet i, til tross for titusener av studenter og ansatte. Var han i media, gjaldt det penger – knapphet på dem, og fordelingen av dem. 

Reiste monument

Tre universitetsrektorer kom og gikk i hans direktørtid. Saglie tjente dem alle, og fikk reist noen «monument» fra sin direktørtid på Campus Blindern, først og fremst det nye Universitetsbiblioteket – Georg Sverdrups Hus. En lukket koloss i svart granitt, som både konge, dronning og kronprins deltok i åpningen av. Så det nye pedagogikkbygget – Helga Engs hus – og så trolig Oslos beste treningsstudio – Domus Atletica. 

– Jeg ble imponert over hvordan han organiserte sin arbeidsdag, styrte økonomien med sikker hånd og hele tiden var i forkant – og så hans evne til å ta i bruk elektronikk til informasjonsmøter og foredrag. Jeg følte han var rett man på rett sted – og at han følte det samme, sier en som kunne betrakte ham på nært hold den gangen.

En ny vending

– Han styrte økonomien på en utmerket måte. Han var en utmerket direktør for universitetet i alle år, lojal og alltid oppdatert. En byråkrat, ja, men med et mykt hjørne. Han trivdes på UiO. Jeg ble derfor svært overrasket da han sluttet, blir det også sagt. Det var i 2003. Etter tolv år gikk han tilbake til forvaltningsbyråkratiet i Kommunaldepartementet. Det var fem år etter at han giftet seg med sin annen kone, Tove Stand, tidligere gift med tidligere byråd i Oslo, Rune Gerhardsen. 

– Jeg mener jeg leste et sted at noen sa at Saglies største fargeklatt er hans kone, Tove. At han selv er en grå eminense. Nei, han er ikke fargerik i slik forstand. Det virker som han bare har en dress – den grå. Men gjennom en etter hvert lang arbeidsdag har han vist små glimt av noe annet enn bare å være en av landets fremste byråkrater, er det en som sier.

Inn i Ap-dynastiet

– Jo eldre han har blitt, jo mindre eminense har han fått lov til å være. Da han begynte i byråkratiet for en mannsalder siden, het det «hr. direktør». Nå er det «hei, Tor» – nesten i hvert fall. Den endringen ser ut til å passe ham, mener en annen.

Uansett stil, med ekteskapet med Tove Strand fulgte også innpass i Oslo Arbeiderpartis store nettverk – for ikke å si dynastier. Saglie fra beste vestkant slo seg sammen med cand.oecon. Strand, opprinnelig fra Kongsvinger, men til da beboer på beste østkant, Stovner. Hun hadde to døtre fra sitt første ekteskap. På dette tidspunktet var hun direktør for Norad. Hun hadde hatt to statsrådsposter på 1980-og 90-tallet i to av Gro Harlem Brundtlands (Ap) regjeringer.

Foto

Året er 1996 og administrasjonsdirektør og korrupsjonsjeger i Oslo kommune, Tor Saglie, er på vei ut rådhuset og opp til Blindern som ny universitetsdirektør – en stilling han hadde i 12 år. Foto: Morten Hval/Scanpix

Tett nettverk

Som direktør ved Ullevål universitetssykehus i dag, har Strand for øvrig Gros yngre søster, Hanne Harlem, som styreleder. Offentligheten fikk et innsyn i det nettverket Saglie giftet seg inn i da utenlandsboende Gro lot seg hofteoperere gratis på Ullevål sykehus i 2007. Der var hennes tidligere statsråd Strand direktør og hennes egen søster, Hanne, styreleder. Opp i dette ble det så Saglies oppgave å granske om Gro likevel måtte betale for operasjonen, siden hun hadde bopel i Frankrike. Ikke nok med det: I regjeringen til Jens Stoltenberg den gangen satt en av Strands døtre, Mina Gerhardsen, som Stoltenbergs politiske rådgiver. I tillegg var familien Saglie/Strand så godt som naboer med Stoltenberg oppe på Tåsen. Dette var før den nye statsministerboligen bak slottet sto ferdig. Dette nettverket er fortsatt tett innpå Saglie.

Redskap for makt

– Det er helt umulig å si hvor stor betydning dette nettverket i hele sin utstrekning og dybde har for Saglie. Det er utvilsomt et redskap for makt også han kan benytte, men det synes ikke å være slik i praksis. Han har levd opp til sitt renommé som saklig og dyktig byråkrat med stor integritet og uklanderlig praksis i alle arbeidsforhold – og dermed også uten bindinger mot politiske partier, dynastier eller andre grupper. Løpet ble lagt før han traff sin annen kone. Jeg tror ikke han bruker dette nettverket som leder. Det virker som han fungerer like regelstyrt og gjennomsiktig som før. Jeg tror heller det ville plaget ham om noen kom trekkende med nettverket for å skulle oppnå noe, mener en som står ham nær.

Stor sosialreform

Etter tolv år ved UiO gikk Saglie overraskende tilbake til den rene forvaltningen, som departementsråd i Kommunal- og regionaldepartementet i 2003. Det var midt i Bondeviks andre regjering. Han begynte å slite sko i kontorene rett ved «sine» gamle departement, Finansdepartementet og Moderniseringsdepartementet, som det het den gang, nåværende Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Flere endringer var på gang. Sosial- og trygdevesenet skulle fornyes. Arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråtens (KrF) plan var å samle tilbudene. Reformen fikk bred politisk oppslutning. Arbeidslinjen i den, og ønsket om å spare trygdemilliarder, ble fullt og helt delt av den nye Stoltenberg II-regjeringen som tiltrådte høsten 2005.

Tandem for Nav

Reformen – Ny arbeids- og velferdsforvaltning, forkortet Nav – ble tråkket i gang på sykkel i 2006 av leder av Navs interimsorganisasjon, Tor Saglie, og den nye helseministeren, Bjarne Håkon Hanssen (Ap). Fra da av var Saglie også etatens første adm. direktør. En tilfeldighet i den forbindelse: Da Saglie sluttet som universitetsdirektør, fikk han en sykkel som avskjedsgave. Men Nav-direktøren kjører alltid bil til og fra jobben. Å sykle i byen har han aldri vært spesielt stemt for. Men utenfor Nav-hovedkvarteret på Hambros plass gikk det greit å sykle tandem – med hjelm på – noen meter, mens blitzene lynte. Det anstrengte forholdet til media fra tiden i Oslo kommune, hvor han hevdet han opplevde paparazzi-tilstander, var over.

Lover og regler

Tilbake til Navs første dager: Alle visste at Saglie ikke bare var en byråkrat med sans for lover og regler, men han hadde også vist at han ikke uten videre ville avvise konkurranseutsetting, delprivatisering og andre New Public Management-inspirerte grep for at skattepengene skulle kunne brukes mest mulig effektivt. Hans fortid – kanskje mer enn Navs struktur, blir vi fortalt – gjorde at det raskt ble reist tvil om Nav virkelig ville sikre de om lag 16 000 offentlig ansatte i denne sektoren et fortsatt liv der. Eller om deler av Navs produksjon ville skje i privat regi, hvor det for mange offentlig ansatte er både mørkt og kaldt.

Ikke underkjenn forskeren i ham

Kraftige fagmiljøer

– Denne frykten kom nok fra de utvalgene han hadde sittet i på 80-tallet, hvor gamle etater ble oppløst og deler av dem privatisert. Til å begynne med ble dessuten Nav båret fram av en borgerlig regjering som ikke gikk av veien for å tenke private løsninger på de fleste områder. Slike tanker finnes selvsagt i et enormt system som Nav, selv om ingen snakker om det akkurat nå. Forhandlingene med de mange ansattegruppene hadde nok vært enda verre – det var, og er, sterke faginteresser der – om det faktisk lå private løsninger på lur. I den rød-grønne regjeringen lå det ingen slike tanker den gang, og ikke i dag. Det forenklet uten tvil lederutfordringen hans med å få Nav til å henge sammen, sies det.

Kom skikkelig bakpå

Nav fikk tre rolige år å bygge opp etaten på, fremforhandle avtaler med ansattegruppene og prøve ut organisering og dimensjonering av kontorfellesskap, fagfelt og arbeidsflyt. 2,6 millioner nordmenn har med Nav å gjøre. Nav forvalter 270 milliarder kroner og håndterer om lag 6 millioner saker hvert år. Men da høykonjunkturene etter århundreskiftet ble avløst av en finanskrise, viste Nav svakhetstegn: Samhandlingsstrukturen fungerte ikke alle steder, det var for få ansatte, utbetalinger ble forsinket. For første gang kritiserte han åpent politikerne – spesielt for å ha oversolgt Nav, men også for at bevilgningene ikke holdt til den store pågangen krisen innebar.

– Tor kom skikkelig bakpå, trolig for første gang i livet, sier en kilde.

Skal «skinne» av Nav

Pengene kom på bordet. Ferierende ansatte ble sendt tilbake til kontorene. Det skulle «skinne» av Nav i 2009.

– Han fikk det som han ville. Det var neppe det berømte «nettverket» som hjalp ham, det var uten tvil det forestående valget. Ingen skulle rope ut under valgkampen at trygden uteble. På den måten ble Nav på sett og vis unndratt offentligheten i høst. Selv opposisjonen glemte etaten, blir vi fortalt.

– De burde kjørt privatiseringsløsninger. Det må være milliarder å spare inn på driften der uten at grunnstrukturen endres vesentlig. Nå er finanskrisen og valget historie, regjeringen fortsetter og endringer av betydning i Nav vil ikke skje. Dermed kan Saglie administrere og analysere et heloffentlig Nav til pensjonsalderen innhenter ham.

Akkurat det er noen år til.

Nok av nye oppgaver

Han fylte 60 år for fjorten dager siden. Han kan sitte til han er 70. I så fall slår han sin rekord fra UiO med god margin. Det er neppe hva som opptar ham akkurat nå. I disse dager har han justert ned arbeidsløshetstallene for vinteren. En langsom opptur er i vente. Den enorme, offentlige sektoren her i landet trekker opp etterspørselen. Men nå kommer også historiene om forsinkede utbetalinger tilbake, og enkeltpersoners ublide møter med Nav-systemet, om at det fortsatt er feil og mangler. Nå kommer også de mange, tunge forskningsrapportene om Navs ulike oppgaver, om brukertilfredsheten, produktiviteten og flere andre forhold som kan danne grunnlaget for noen justeringer av kursen, om ikke annet. Nav-sjef Tor Saglie skal ikke mangle oppgaver i årene fremover. Men har vi fått et bedre grep om ham som toppleder nå, gjennom hva han har holdt på med gjennom tretti år i offentlig tjeneste?

Saglie – har vi ham nå?

– Toppbyråkrat og toppsjef er ikke akkurat det samme. Slik jeg ser Saglie, er han byråkraten som fikk lederskapet med på kjøpet i sine overordnede stillinger. Det norske byråkratiet er høyt utdannet og er lojalt til styresmakter og lover og regler. Motparten i arbeidslivet i offentlig sektor har store fordeler av å være i statens brød, og dermed mye å miste. Dessuten mangler ikke staten penger. Han har nok hatt en enklere lederjobb i Nav enn om han hadde vært toppleder i privat sektor. Når det er sagt, så er det tydelig at Tor Saglie oppfyller alle de kravene forvaltningen selv stiller til sine ledere. Målt på det, må man kunne si at han absolutt har fått det til. Han vil kunne gå over i historien som en av landets betydelige byråkrater, er det siste som blir sagt om ham her. Saglie har for øvrig gjort overraskende karrièresprang tidligere. At han når pensjonsalderen i Nav er derfor ingen bør ta som en selvfølge.