Trond Giske: En rå politisk slugger

Ukeavisen Ledelse har vurdert 65 toppsjefer innen næringsliv, politikk og forvaltning ut fra 10 kriterier for god ledelse. Trond Giske ble vurdert i 2006. Han fikk ikke mer enn 60 poeng av 100 mulige. Det ga han en bunnplassering.

Vanligvis vurderer vi ikke en toppsjef når vedkommende står i en konflikt eller er ute i hardt vær. Vi var ikke klar over at dette var tilfellet med Giske kort tid etter at han ble kulturminister. Han gikk temmelig hardhendt til verks med å endre departementet slik han ønsket. Derfor fikk han lav score på flere kriterier. Holdningen til Giske som kulturminister endret seg i løpet av de årene. Han satte spor etter seg og ble regnet som en meget dyktig statsråd. Selv om det er 11 år siden vi vurderte Giske, kan analysen kaste lys over den situasjonen han nå står i.

Giske er en leder en ikke stiller seg likegyldig til. Noen hyller ham som en leder av første klasse, andre gir ham strykkarakter – den gang som i dag.

Saken under ble først publisert i desember 2006:

Oslo, 1. oktober 1992: Det er landsmøte i AUF, en begivenhet mange av medlemmene har ventet på i spenning. En hardt utkjempet strid skal avgjøres, med avtroppende AUF-leder Turid Birkeland på den ene siden og sentralstyremedlem Trond Giske på den andre: AUFerne skal stemme over et ja eller nei til norsk EF-medlemskap. 

Stemmesedlene blir talt opp og resultatet er nedslående for Birkeland: 215 stemmer mot, 133 for. Trond Giske, derimot, har fått det som han vil. Like etter overtar han ledervervet ved akklamasjon. Utfallet av dette møtet skal komme til å sette fart i Giskes karriere som en målbevisst, handlekraftig, elsket og hatet maktpolitiker.

Giske kom fra ledervervet i Sør-Trøndelag AUF, et lokallag han på kort tid hadde utviklet til å bli et av landets største og mest aktive. Han hadde vært leder for AUFs miljøutvalg, men mest bemerket hadde den 25-årige lederen gjort seg som ungdomspartiets fanebærer for nei til norsk medlemskap i EU. 

– Tiden i AUF brukte han i EU-stridens navn og han fikk ungdomspartiet til å bli en kamporganisasjon mot EU. Han klarte også å få frem sterke etterfølgere som stod på hans side, sier en valgforsker.

– 14 år etter at Trond sluttet i AUF, snakker dagens ledere om ham som en stor lederskikkelse i AUF. Han er en av de dyktigste lederne jeg har vært borti. Han har en ekstrem evne til å skape entusiasme, sier en av Giskes politisk allierte fra AUF-tiden.

Giske og embetsverket

Entusiasmen syder ikke alltid rundt Trond Giske. Da det i høst ble kjent at hans departementsråd Helge Sønneland skal over i en stilling som spesialrådgiver, spekulerte mediene i at jobbskiftet skyldtes dårlige arbeidsforhold innad i departementet. Under et seminar skal Giske ha slengt med leppa og kalt Sønneland «Tause Birgitte». Episoden ble trukket frem som et tegn på at Giske og embetsverket ikke trives så godt i hverandres selskap. Statsråden ble beskyldt for å gå sine egne veier, uten å involvere byråkratene. Selv sa han til pressen at han, som politisk leder, er den som bestemmer.

– Han erklærte høyt og tydelig at han er sjef, og at det ikke er embetsverket som styrer. Det er jeg helt enig i, men man kan ikke si det offentlig. Det er mange i embetsverket som vil styre – for å si det som tidligere finansminister Per Kleppe: «Du må styre fra dag en, ellers vil embetsverket styre fra dag to». Men at Giske gjorde noe offentlig ut av dette, var dumt. Du er nødt til å ha et godt forhold til embetsverket som statsråd. Det viktigste som leder er å gi dem som jobber for deg anerkjennelse. Mye gulrot og ros må brukes som et personalpolitisk virkemiddel. Som minister må man rundt og hilse på alle ansatte og høre hvordan det står til. Å offentlig proklamere at «jeg er sjef» er bare tull. Det har ikke noe med lederskap å gjøre, sier en tidligere Ap-statsråd. 

En person med lange samarbeidsrelasjoner til kulturdepartementet sier Trond Giske ikke informerer departementet sitt om hva som skjer. 

– Han er solkongen. Han oppfører seg som om det ikke er noe departement der. Det er en maktkamp mellom politikk og embetsverk, og det skal det også være. Men Giske gjør det til et spill om hvem som får solkongens gunst i øyeblikket.

Han er en elendig leder. Det er mulig han kan skrive glimrende taler og bruke makt, men som leder står han til stryk.

En leder i kirkesektoren ser også at samarbeidet med byråkratene ikke er ideelt, og mener statsråden ikke kommuniserer tydelig nok internt. 

– I kirkeavdelingen vet de forferdelig lite om hva som skjer. Det hender jeg forteller dem hva han har sagt på et fordrag fordi de ikke er blitt informert. Han skaper ikke trygghet og forutsigbarhet internt.

Vedkommende er samtidig forbløffet over hans evne til detaljstyring.

– Det er overraskende hvilke detaljer han engasjerer seg i og tar styringen på. Han kan for eksempel finne på å involvere seg i reiseregninger og restaurantregninger. Men han gjør det ikke hele tiden, det er uforutsigbart hva han dukker ned i.

– Svakhetene hans som leder er at han er for detaljorientert. Han er heller ingen leder som er utpreget god til å delegere. En annen ting er at han generer antipati; han har dedikerte tilhengere på den ene siden, og dedikerte fiender på den andre. Det kan stilles spørsmål om han er samlende. Men jeg har ikke vært borti noen leder av samme kaliber, sier en av Giskes AUF-allierte.

– Han er en elendig leder. Det er mulig han kan skrive glimrende taler og bruke makt, men som leder står han til stryk. Han berører ikke fenomenet ledelse. Det går ikke an å betrakte en statsråd utenfra og se om han er en dyktig leder, men innenfra synes dette godt. Giske er intelligent og kunnskapsrik, han er et rått maktmenneske, men elendig som leder, sier en som selv har erfaring fra regjerings-kvartalet.

Skussmålene når det gjelder Giskes lederstil er temmelig entydige fra dem som har jobbet personlig med ham, eller kjenner til interne forhold gjennom departementalt samarbeid. En lagåndskaper er ingen betegnelse som brukes fra slike hold:

– Han er tydelig på hva han vil overfor byråkratene, og det hender de føler seg overkjørt. Giske er i stand til å skape god lagånd blant seg selv og statssekretær Randi Øverland. Men fordi han ikke bruker medarbeidernes faglige kompetanse, skaper han ingen lagånd blant dem. Det er heller ikke særlig motiverende at han sender SMS-er på møter som ser ut til å kjede ham. Giske virker som en åpen person, men det kommer an på hvem han gidder å være åpen overfor. Han utstråler en dobbelthet; han er en begavelse, og har samtidig en side som egger til motsigelse eller usikkerhet. Som leder utstråler han ingen trygghet, sies det fra kirkehold.

Vidunderbarn

– Han er ikke slu og slem, men ubetenksom og egosentrisk, sier en medarbeider som har jobbet tett med Giske. 

Vedkommende karakteriserer politikeren som et vidunderbarn. Ulempen er at han tror han er god på alt.

– Det gjør at han ikke er flink nok til å bruke departementet sitt, selv om han burde søke mer råd. Han skal gjøre alt selv fordi han er så flink. Han skrev alle talene sine selv og delvis alle stortingsmeldingene. Han har en imponerende kapasitet og stuper alltid ut i ting. Men han er litt dum fordi han vil gjøre alt selv – hadde han spilt på lag med embetsverket, hadde han fått til mer og nådd mye lenger. Han tror han vet best selv. Ofte gjør han det, men ikke alltid, og da er han nødt til å søke råd.

Den tidligere medarbeideren bryter noe med synspunktene som kommer fra internt hold, og forteller at Giske kunne være morsom å jobbe for.

– Han var motiverende, engasjert og ønsket å få til mye. Samtidig var det utfordrende å finne en vei for ham. De gangene samarbeidet var bra, var da han forstod at embetsverket jobbet med ham.

– Han har en utrolig intellektuell kapasitet. Når han går inn i et sakskompleks han ikke kjenner fra før, er han veldig god til å analysere og sette seg inn i argumenter fra flere sider, sier en av Giskes politisk allierte fra AUF-tiden.

En av Giskes partifeller anser ham som et politisk dyr.

– Det ser ut til at han trives som fisken i vannet. Han er en veldig begavet fyr og behersker enhver TV-debatt.  

Partifellen mener Giske har styrket norsk kulturliv og påpeker at han i høst er en slags budsjettvinner.

– Han er bevisst på hva han får til og har styrket norsk kulturliv. Som kulturpolitiker er han aktiv og skaper resultater, han er genuint opptatt av kulturområdet.

Foto

Det ble en hissig og heftig diskusjon på tv mellom direktør Bente Erichsen og styre­leder Geir Lundestad i Nobels Fredssenter, og kulturminister Trond Giske (t.h.). Foto: Lise Åserud/Scanpix

Handlingskraftig 

Det sies om Trond Giske at han har en ekstrem egenskap ved at han trenger lite søvn. En kilde fra hans tid som AUF-leder forteller at han har evnen til å holde det gående med bare én times nattesøvn over flere dager.

– Det er ekstremt viktig i politisk sammenheng. Trenger du ikke sove mer enn en time hver natt under forhandlinger og landsmøter, når du langt, sier den tidligere AUF-eren.

Kulturministeren har vist at han har stor kapasitet og høster mye ros for sin handlingskraft fra flere hold i norsk kulturliv. 

– Han er en strålende mann for kultur-Norge. Han er ambisiøs, kommunikativ og handlingskraftig. Det er nye takter at en kulturminister ser kulturlivet fra kulturlivets side. Det er strålende for oss. Før måtte vi vente opptil fire måneder på å få svar på et brev vi hadde sendt kulturdepartementet. Nå har vi en kulturminister som sender SMS med tilbud om å møte oss før vi nesten selv har tenkt på et møte, sier en leder for et forbund med tette bånd mot kulturdepartementet.

Den korte perioden Trond Giske satt som utdanningsminister, utrettet han på langt nær så mye som han hittil har oppnådd på kulturfronten.

– Jeg var skuffet over ham som utdanningsminister. Han reiste mye rundt i landet og hørte hva de ulike universitetslagene sa. De følte at han lyttet sympatisk, men at det kom lite ut av det. Når en statsråd søker råd i partiledd, forventer man at han skal handle, sier en valgforsker.

Signalene fra kulturkretser er likevel delte i forhold til kulturministerens strategier.

– Han har klart å øke kulturbudsjettet – i og for seg meget prisverdig.  Og han har handlekraft, det er utrolig viktig for en minister. Men jeg klarer ikke å se noen helhetlig strategi som utgangspunkt for handlingene hans, det være seg kulturpolitiske eller menneskelige. De fremstår lettvinte, overflatiske og tilfeldige.  Jeg ser ikke de store linjene i det han gjør.  Derfor vurderer jeg ham ikke som en god kulturminister, sier en leder i norsk kulturliv som i mange år har jobbet tett mot kulturdepartementet.

En ekspert på offentlig styring mener Giske viser styrke ved å vedta kulturløftet. Han sammenlikner ham med forgjengerne.

– Han kan mer politikk enn Ellen Horn og Åse Kleveland, og mer kultur enn Anne Enger og Valgerd Svarstad Haugland. Det er hans styrke. Jeg mener han er en tydelig statsråd, og det er fint å få en person som både behersker kultur og politikk.

Noe helt annet er det med Giske som kirke-minister. 

– Han er tidvis arrogant overfor kirken. Når han holder taler på kirkemøtene, bør han delta i dialog, ikke bare si det han vil og gå.

Bryr seg lite om kirken

Han har ingen planer om å frigjøre Den norske kirke fra staten. Giskes drøm er å skape en inkluderende folkekirke. Kirkesektoren selv, skulle ønske seg litt mer oppmerksomhet fra statsråden.

– Vi er i en ventesituasjon, men innenfor kirkesektoren har han ikke gjort noe som har gitt resultater. Han er retorisk begavet og kan begeistre en forsamling, men følger det ikke opp. Det kan dessuten gå et år før han snakker med oss, han har gjort lite i min sektor. Giske virker som en garantist for folkekirken, men samtidig er han i ferd med å bikke over til å bli en partyglad gymnasiast, sier en leder i kirkesektoren.

En redaktør mener Giske har skjult agenda når det gjelder kirkepolitikken.

– Kirken er ikke viktig for ham, og kulturbegrepet hans er begrenset. Det blir mye rock’n roll og Trøndelag. Han ønsker å kontrollere kirken og det han kaller en inkluderende folkekirke, er bare for å ha kontroll med kirken.

Lite etisk bevisst

Ti år hadde gått siden Trond Giske fikk gjennomslag for et EU-nei i AUF. Året var 2002 og høyest på merittlisten siden nei til EU-seiren, stod posisjonen som utdanningsminister i den første Stoltenberg-regjeringens korte levetid. Nå siklet stortingsrepresentant Giske på nestledervervet i Arbeiderpartiet. Året før hadde han åpent støttet Thorbjørn Jaglands kandidatur i lederstriden med Jens Stoltenberg. Jagland trakk seg som partileder i februar 2002.

Flere mediekommentatorer karakteriserte Giske som arveprins og spådde ham en lysende fremtid i partiets ledelse. Men i august 2002 kom beskyldninger om at Giske brukte skitne triks i jakten på nestledervervet: Det ble hevdet at han kartla hvem av landsmøtedelegatene som ville støtte ham i nestlederkampen. Han fikk aldri det vervet. Flere profilerte Ap-kvinner argumenterte for likestillingen i partiledelsen. Hill-Marta Solberg tok plassen, og Giske var satt på gangen. 

– Det som er spesielt med Trond Giske, er at han har en type oppførsel som er blottet for alminnelige etisk atferd. Ved en anledning satt han ved siden av noen som skulle opp å holde en tale. Før så skjedde, spurte Giske vedkommende hva talen skulle handle om. Taleren dro hovedpoengene sine og rett etter reiste Giske seg opp og holdt en tale med samme innhold. Dette er typisk for hvordan han bryter vanlig omgangsform. Det interessante i dette er hvordan noen med sjarm, maktbruk og omgåelse av sannheten kan bevege seg så høyt oppe i det politiske systemet, sier en person med lange samarbeidsrelasjoner til kulturdepartementet.

Tidligere i høst kom det til disputt mellom Giske og ledelsen for Nobelsenteret. For åpen mikrofon skjelte statsråden ledelsen ut for dårlig økonomistyring. Tilbake satt fire millioner måpende nordmenn.

– Han er solid ideologisk forankret, mer enn noen av de andre som er med i regjeringen. Han er verdiorientert. Men så kan man spørre hvor lurt det var å skjelle ut ledelsen for Nobel-senteret for åpent kamera. Det er ikke god etikk. Jeg tror han angrer litt på den episoden der, sier en tidligere AP-statsråd.

Dyktig nettverksbygger

Giske vet hvem han skal holde seg inne med. I høst presenterte VG en sak under tittelen «Edderkoppen», der avisen presenterte det den kalte Trond Giskes «Spider-Man»-nett av kjendis- og politikervenner.  Han har en bred allianse fra ledende Ap-politikere til tidligere værdamer.

– Jeg vil karakteriser ham som en dyktig nettverkbygger. Gjennom hele AUF-tiden bygde han opp et nettverk som var så sterkt at det knapt gjorde EU-tilhengerne i AP i Trøndelag synlige. Han klarte å marginalisere EU-tilhengerne i partiet fullstendig, sier en valgforsker.

– Ordet nettverk har fått en egen betydning som er knyttet til ham. Media fremstiller nettverket som eple og banan: Det er folk han liker og folk han har nytte av i politisk sammenheng. Det han sikkert så i AUF-tiden, var at det var viktig og nyttig å snakke med mange, den gangen snakket han med de fleste som kom på landsmøtet. Noen av dem ble dedikerte tilhengere, sier en AUF-alliert.

– Som kulturminister er han veldig flink til å bygge nettverk blant kunstnere. De som er utenfor nettverket hans føler seg utfordret. Når han støtter Sand-brødrene, utfordrer han for eksempel nonfigurative kunstnere på Statens kunsthøgskole. Men han er ingen samlende nettverksbygger. Han bruker nettverk i en politisk sammenheng og gjør sine nettverk sterkere enn motstandernes. Han har laget seg en liten hær som han går i strid med, sier en valgforsker.

Mektig minister

Samtlige personer Ukeavisen Ledelse har snakket med karakteriserer Trond Giske som en utpreget maktpolitiker. Han er et politisk menneske som søker makt for å utrette ting, men det sies også at ønsket om makt er personlig.

Flere sier det er farlig å legge seg ut med ham, fordi de tror han vil sanksjonere ved å gi deres felt mindre penger.

– Giske er autoritær, forutbestemt og oppsatt på at hans verdier er de riktige. Han er en dyktig politiker og flink til å få gjennom sine saker, men han gjør det til tider på en udemokratisk og arrogant måte, sier en redaktør.

– At han har makt og utøver den, er hevet over enhver tvil – og det skal politikere gjøre. Men ledelse er noe mer enn å utøve makt, selv om man er politiker. Han vet ikke hva ordet respekt innebærer – noe jeg ser på som svært vesentlig, hva enten man er politiker, næringslivsleder eller kulturleder.  En god leder skal man beundre.  Jeg beundrer ikke Trond Giske, sier en leder i norsk kulturliv som i mange år har jobbet tett mot kulturdepartementet.

Forstyrrende party-profil

Det var en tid da statsråder fra Arbeiderpartiet ga beskjed om at de var «bortreist på dagen» når de fylte runde år. Da Giske fylte 40 i november, var planen å feire med 130 utvalgte på Kulturdepartementets regning. Etter mye tyn i media, modererte han seg og tok regningen selv. Dagen ble likevel feiret stort med flere representanter fra kjendisstanden. 

Blant regjeringens ministere er det ingen som har skapt seg et så grundig partyløve-image som Trond Giske. Han legger heller ikke skjul på at han har mange kjendisvenner, deriblant Ari Behn og Märtha.

– Han har en solid vennekrets han dyrker. Men han er sine venners venn, og det er ikke alle som får komme inn i kretsen. Han er beregnende og velger sine venner med omhu; det er en vennekrets som passer i media, sier en tidligere Ap-statsråd.

I høst kom en bok der statsråden blir uthengt som kongepuddel, blant annet som et resultat av hans nære bånd til kongefamilien.

– Fjeskingen for kongehuset setter hans integritet i tvil. Det er vanskelig å beholde integriteten hvis du er nær venn med en institusjon som har gått ut på dato, der man arver privilegier, sier en leder for et forbund som har mye med kulturdepartementet å gjøre.

En av hans tidligere medarbeidere mener Giske bidrar til å gi kulturdepartementet et godt omdømme, men at han utviser dårlig skjønn ved å være mye ute på byen.

– Han gjør en del dumme ting som ministere ikke bør gjøre. Han har ikke vokst fra å være AUF-er. Det var en del i departementet som følte seg støtt når de var ute på reise med ham på grunn av den atferden, sier en tidligere medarbeider.

Selv om Giske fremstår som et utpreget sosialt menneske med mange venner, føler han seg ikke alltid like komfortabel i alle forsamlinger.

– Når han er i rollen som minister, er han strålende. Men jeg har sett ham som utrolig hjelpeløs i uformelle settinger. Han begynner å flakke med blikket og fikler med mobiltelefonen. Jeg tror egentlig han er sjenert. Når han ikke kjenner så mange i slike settinger, blir han utrolig handicappet. Han blir uhøflig og snur seg rundt og sender tekstmeldinger eller ringer. Jeg tror det skyldes sjenanse. Det er en dobbelthet i personligheten hans. Det er en side ved ham som ikke har blitt helt voksen, sier den tidligere medarbeideren

Det representerer noe nytt i arbeiderbevegelsen når Giske stadig avbildes tet-a-tet med kultureliten. Tradisjonelt har bevegelsen vært representert ved stødige, solide typer som Gerhardsen, Bratteli og Nordli. 

– Folk følte en trygghet med de tre. Det er fort gjort å forspille en tillitsmannsposisjon. Tillitsmann blir du først når du får tillit, man må ikke bli arrogant og overmodig. Men det er klart det er forskjell på Bratteli og Giskes tid. Bratteli hadde ikke kamera i hælene hele tiden. Media følger Giske hele tiden og det spilles stadig på ham som kongepuddel. Det man han passe på å tone ned selv. Gerhardsen, Bratteli og Nordli fikk tillit i kraft av sin væremåte, noe som er avgjørende ved å være politiker. Det er en politikertype som har vist seg å høste tillit i befolkningen, sier en tidligere Ap-statsråd.

Blir neppe statsminister

Hittil i sin politiske karriere, har Trond Giske oppnådd mye. Han skapte et AUF med en klar nei til EU-profil, og har fått statsrådsposter de siste to gangene Arbeiderpartiet har vært i regjeringsposisjon. Mannen har et høyt ambisjonsnivå og det er lite som taler mot at han sikter høyere. Vil han noen gang innta statsministerstolen?

– Jeg tror han har nådd sitt nivå. Han blir aldri statsminister på grunn av sin manglende evne til å være integrerende, sier lederen innen kirkesektoren.

– Han har utrolig høye ambisjoner. Var det han som fikk bestemme, vil han nå helt til topps, sier den tidligere AP-statsråden.

– I en gitt situasjon kan han bli statsminister. Det som kan stå imot det, kan være synet på EU, men det kan oppstå en tidslomme der det ikke er så viktig. Han er av de best kvalifiserte til den posten i Ap i dag, sier en av hans allierte fra AUF-tiden.

– Det kommer an på. Det er en rekke folk i partiet som ikke stoler på ham. Han må overvinne en del skepsis. Jeg tror ikke han kommer til å nå så langt som han selv tror. Han befinner seg dessuten i en mellomgenerasjonsfelle. Det er for liten aldersforskjell mellom ham og Stoltenberg. Partiet vil kanskje velge noen yngre, sier en valgforsker.

– Jeg er ikke sikker på at han blir statsminister på bakgrunn av måten han håndterer folk på. Han mangler statsmannen i seg, men er enormt viljesterk og flink. Det er umulig å si, sier en offentlig styringsekspert.

– Han er i sum en spennende statsråd, men veldig krevende. Han er så god at hvis han hadde vært mer moden med å lede og delegere og gi ansvar og tillit, hadde han kommet mye lenger. Det kan virke som om han tror han gir fra seg ting om folk får ansvar og tillit. Alle embetsverk ønsker en politiker som sier hvor de vil, sier en tidligere medarbeider.

– Hvordan ville han egnet seg som leder av en vanlig bedrift?

– Han er politiker langt inn i sjelen og det nærmeste man kommer en broiler. Jeg har aldri forestilt meg ham som annet enn politiker, sier en redaktør.