TOPPSJEFEN - Kristin Clemet: Den sjenerte maktutøveren

Vi har snakket med femten personer som på ulike måter har hatt med henne å gjøre gjennom de 25 årene hun har søkt offentlighet gjennom sitt arbeid i politikk og næringsliv – både folk som deler hennes partimedlemskap, de som har opponert mot henne i diskusjoner og debatter, sett henne i annet arbeid enn i departementene, vært på fest med henne og fulgt hennes karri`ere så langt – både fra innsiden og utsiden. Ti av dem har ment de har kjent henne tilstrekkelig til å gjøre vår faste, tipunkts vurdering. 

Ble lagt merke til

Kristin Clemet ble født i Harstad, en av de få virkelige Høyre-bastionene i Nord-Norge, men farens jobb som generalsekretær i Høyre førte etter hvert familien til Oslo. Man kan trygt si hun ble født inn i Høyre. Hun studerte på 80-tallet ved – den gang, og kanskje fortsatt – eliteskolen Norges Handelshøyskole i Bergen. Hun tok siviløkonomstudiene alvorlig, men fant godt med rom for å være med på fest og moro som studentene flest.

– De som mener de bare kjenner den alvorlige Kristin, en noe fjern, opphøyet eller kanskje arrogant kvinne, kjenner henne i hvert fall ikke fra studiedagene. Hun har alltid vært, og er nok fortsatt, en glad og hyggelig person. Husk, hun har vært Uke-sjef. Det blir man ikke om man ikke har sansen for ablegøyer. Jeg er sikker på at Kristin er det samme, glade mennesket nå som den gang, og at de som kritiserer henne nok ikke kjenner henne særlig godt.

Hun ble siviløkonom i 1981. Hun fikk sin første jobb som lærervikar, men det skulle ikke drøye lenge før Kåre Willoch ville ha henne med i sin første regjering. Hun var blitt lagt merke til gjennom studieårene og arbeidet Unge Høyre i Oslo og Hordaland. Det var den effektive og arbeidsomme Clemet som hadde gjort inntrykk. 

Det første virkelige innblikket i den utøvende makts verden fikk hun som personlig sekretær for industriminister Jens-Halvard Bratz i Willochs første regjering, en ren Høyreregjering, i 1981. Tre år tidligere var olje- og energisektoren overført til et eget departement, så den vesentligste delen av virksomheten i 1981 var behandling av saker som vedrører enkelte bransjer og enkeltbedrifter. Det var altså ikke noe tungt departement med noen verktøy av betydning den 24 gamle Kristin Clemet kom til etter den borgerlige valgseier samme høst. Etter valget i 1985 fortsetter Willochs forholdsvis nydannede koalisjonsregjering. Kristin Clemet fikk tilbud om å bli statsministerens personlige sekretær. For Clemet, som var født inn i Høyre, ble det omtrent som å få jobb hos et familiemedlem. Høyrelederne på 1980- og tidlig 1990-tall – Erling Norvik, Jo Benkow og Kåre Willoch – var omgangsvenner med familien, hvor far Fridtjov var partiets generalsekretær, og etter hvert en legendarisk sådan. Jobben for Willoch holder ett år. I 1986 takker regjeringen for seg – og Clemet med den.

– På mange måter var dette et læreår, men hun fikk vist seg frem som en helt enestående person, lynkjapp i hodet, handlekraftig, tøff og besluttsom. Hun skiller seg også fra de fleste av oss med evnen til å ha seks–sju tanker i hodet samtidig. Og dette skulle bare komme til å utvikle seg videre gjennom årene.

Kommunalminister

Først i 1989 greide de borgerlige partiene igjen å stable en regjering på bena. Høyres Jan P. Syse var statsminister i regjeringen med KrF og Sp. Landet hadde fått en ny kommunal- og arbeidsminister i Kristin Clemet. Arbeidsledigheten var etter hvert på over 100 000, og den så ikke ut til å synke. Landet hadde samme år fått en ny LO-leder, Yngve Hågensen. Hans oppfordring var «Skrell en Clemetin».

– Kristin likte slikt. Hun fikk det nok som hun hadde ventet. Dessuten var det ikke hennes departement som hadde det meste å gjøre med ledigheten. Det var like mye en sak for Finansdepartementet og regjeringen som helhet. For øvrig kom hun godt ut av det med Hågensen, som hun gjør med alle andre. Hun er jo slik at hun lett kommer på talefot med folk. 

Regjeringene på denne tiden var ikke særlig langvarige, og de fikk i realiteten ikke stort med hverandre å gjøre. Perioden som kommunal- og arbeidsminister, snart omgjort til arbeids- og administrasjonsminister, var over da Syse-regjeringen falt sammen etter at Senterpartiet trakk seg ut i forkant av EU-striden i 1991.

– Igjen var hun fremme og gjorde seg bemerket. Som nærmest junior i regjeringskollegiet var det hun som kunne trekke opp de prinsipielle linjene og se klart hvilken retning man skulle ta. Selve posten som arbeidsminister var vel ikke all verden å drive med for henne egentlig, men hvordan hun drev diskusjonen og debatten innad i kollegiet, viste hvilken kapasitet hun er, og hvilken ressurs Høyre har i henne. 

– Hun hadde en stortingsplass å gå tilbake til da Syse måtte kaste kortene, og hun satt i kommunal- og miljøvernkomiteen, men hun trivdes dårlig som stortingsrepresentant. Hun hadde vært etablert med egen virksomhet som konsulent siden -87. Etter at hun måtte gå fra en regjering for tredje gang, fortsatte hun gjennom 90-tallet som selvstendig næringsdrivende, blant annet også med flere styreverv i ulike typer virksomheter. Det kunne godt ha fortsatt på den måten.

Foto

Utdanningsminister Clemet trimmer med studenter i Domus Athletica på Blindern. Men det har blitt lite fritid på henne de siste 15 årene. Foto: Inger Storfjell/Scanpix

Et nytt tegn i tiden

Høyres partiorgan «Tidens Tegn» ble en holdeplass i Kristin Clemets karrière på 90-tallet, etter avgangen til Syse-regjeringen. Dette ideologiske tidsskriftet sang også snart på siste verset, men Clemet tok det i bruk for hva det var verdt gjennom 90-tallet.

– Hun trivdes jo ikke på Stortinget. Det kan kanskje sies slik at hun ikke trivdes som vanlig representant. Hun ville ha en helt annen grad av påvirkningsmulighet og kunne utøve lederskap. Styre og lede. Få ting til å skje – og som vanlig med henne, så raskt som mulig. Tidens Tegn, som ble drevet etter at Høyre hadde lagt ned sin avis, ble en viktig arena for den politiske debatten hun var med å dra i gang. Samtidig fikk hun rom for sin kapasitet ved å delta i arbeidet med Høyres prinsipprogram, og mange andre ting – typisk nok. 

– På denne tiden hadde hun også stiftet familie på nytt, med Michael Tetzschner, en profilert Høyre-politiker i Oslo. Perioden i Tidens Tegn var nok også et lite hvileskjær i karrieren i forhold til hennes nye liv. Jeg tror hun selv vil være enig i at hun trengte disse årene utenom rikspolitikken, på det tidspunktet. Og så må man huske på at hun hadde full jobb hjemme med mann og små barn. Det har hun for øvrig fortsatt, og nå med barn på vei inn i tenårene. Hun har nok hatt lite tid for seg selv de siste 15 årene.

Å gjenreise et parti

1990-tallet var vanskelige år for Høyre. Da Gro Harlem Brundtland overtok etter Syse-regjeringen i 1990, ble hun sittende i seks år. Deretter fulgte Torbjørn Jagland med sitt ene år. Han gikk til valg med et ultimatum på 36,9 prosent oppslutning til velgerne i -97, ellers ville han gå av. Han måtte gå, og åpnet veien for Bondeviks første mindretallsregjering. For de som husker avisoverskrifter fra den gang, så vandret Høyre i disse årene i skyggenes dal, og Arbeiderpartiet ble beskyldt for å ha stjålet Høyres klær. Partiet nådde bunnen i oppslutning. Men samtidig begynte et nytt Høyre å ta form.

– Kristin Clemets sentrale posisjon, i Tidens Tegn og programarbeidet, bidro til å gjenreise den ideologiske debatten i partiet gjennom 90-tallet. Det Høyre som vokste frem på 90-tallet er i stor grad hennes verk. Den generasjonen som kommer etter henne, er i stor grad hennes politiske disipler. De veivalg og de verdier som ble vektlagt i dette arbeidet, deles nå av alle. Mens partiet var uten innflytelse på riksplan, og utad lå nede for telling, hadde hun styrke og mot nok til å sette i gang med å få det gjenreist. Ikke henne alene, men hun spilte en betydelig rolle. Det Høyre man har i dag, er på mange måter et resultat av hennes visjoner.

På besøk på Tårnåsen skole. Etter siviløkonomeksamen i -81 var det vikarlærer Clemet var da Willoch ville ha henne i Industridepartementet.

Foto

Pål Audestad/Scanpix

Hos Karl og Finn

Et givende partibyggingsarbeid til tross, det skal ha vært en lettelse da Karl Glad ville ha henne til Næringslivets Hovedorganisasjon. Året var 1997 og Glad hadde jobben som viseadministrerende direktør ledig. Den jobben fortsatte hun i da Finn Bergesen jr. overtok våren 1999. Og Clemet trivdes også under Bergesen.

– Vi kan vel si det slik at timingen var svært god. Hun tok i mot tilbudet fra Glad med stor glede. Å være viseadministrerende direktør er så visst ingen sekretærjobb. Her fikk hun spille en sentral rolle i utformingen av næringspolitikken i NHO, stille krav til myndighetene og være vaktbikkje for næringslivet og ellers benytte alle sine evner og sin arbeidskapasitet. Her var hun i sitt rette element. Her fikk hun også benyttet sine visjonære evner, noe hun ikke har fått så stor mulighet til som regjeringsmedlem – verken før eller senere. 

– Det er egentlig litt synd, at hun har vært låst til departement med mange kryssende interesser og mulige kompetansestridigheter i alle retninger. Det har låst henne politisk. Hun er stor som utdannings- og forskningsstatsråd, men hun er større når hun får spille på mer generelle, politiske strenger. Å gi tankene flukt, fikk hun anledning til i NHO. Det er kanskje derfor hun søker å samarbeide så bredt med de øvrige departementene nå, på forskningsområdet. Kristin Clemet er fortsatt i utvikling og vil fortsatt opp og frem.

Etter et mellomspill med Jens Stoltenberg i posisjon, var Kjell Magne Bondevik (KrF) i 2001 igjen klar til å danne sin annen regjering, med Høyre og Venstre. Tallmessig dominert av Høyre, og med skole som Høyres valgkampsak nummer en, var det ikke unaturlig at partiet også ville ha den tilhørende statsrådsposten. Kristin Clemet ble tilbudt Kirke-, forsknings- og utdanningsdepartementet. Det takket hun ja til. Det var bare et mindre problem – kirkedelen av statsrådsposten. Kirkesaker krever at statsråden tilhører statskirken. 

– Det gjør ikke Kristin. Hun meldte seg ut i ungdommen. Det hadde hun ikke tenkt å endre på. En settestatsråd hadde vært mulig, slik som da Tore Austad tok kirkesakene for katolikken Lars Roar Langslet i Willochs første regjering, som hun jo også var med i. Men for statsminister og prest Bondevik skulle løsningen med å legge kirkesakene til kulturdepartementet og til KrFs egen Valgerd Svarstad Haugland, ha fortonet seg som langt tryggere. Det skjedde fra første årsskifte. Kristin var da også godt fornøyd med det.

Det skal ikke ha vært noen hemmelighet at Kjell Magne Bondevik nok ikke ville ha kommet opp med Kristin Clemet som forsknings- og utdanningsstatsråd, om han hadde fått velge sin regjering helt etter eget hode. Men i koalisjonsregjeringer – og særlig der regjeringssjefen ikke kommer fra det største partiet – må det fires på statsministerens suverenitet i utvelgelse av statsråder. 

– Manglende medlemskap i statskirken er nå en ting som kanskje kunne ha talt i mot Clemet i denne jobben. At hun hadde stiftet familie for annen gang, teller vel også i KrF. Men først og fremst at hun var kritisk til Bondeviks hjertebarn, Verdikommisjonen, som han opprettet i sin første regjering i -98, og hvor hun satt i kommisjonens råd. Det var mange som kritiserte Bondeviks kommisjon, men han følte nok spesielt på det at denne kritikken kom innenfra på denne måten. Det har nok ingen betydning nå. Og det ser i hvert fall ikke ut til å ha lagt noen demper på Kristin Clemet og hennes muligheter i regjeringen.

– Selv om hun trivdes godt i NHO, så er det jo politiker hun er, dypest sett. Å ha måttet gå av med tre regjeringer, har ikke tatt fra henne lysten på å drive politisk arbeid. Om det blir slutt i høst, så kan hun være tilbake i en jobb i NHO, hvor hun har permisjon, eller et annet sted. Jeg vil ikke tro hun vil stå uten jobbtilbud. Men en lederjobb må det være. Å skulle være nummer to eller tre er ikke det hun trives best med.

Forskningsstatsråd

Kristin Clemet ble stående som utdannings- og forskningsminister fra 2002. Forskningsdelen av statsrådsposten, som mer eller mindre hadde ligget i politisk, om ikke økonomisk, dvale i halvannet år under Arbeidspartiregjeringens Trond Giske, skulle få en ny giv. I hvert fall ble det oppfattet slik i forskningskretser, at forskning igjen ble satt på den politiske dagsorden her i landet og gitt ny status og, med tiden, kanskje også nye muligheter. Jon Lilletun (KrF) hadde lagt et grunnlag for nettopp denne satsingen, da Clemet tok over departementet.

– Man kan i hvert fall si at Clemet har fått til en forskningsmelding som plasserer forskningen inn som et viktig element for verdiskaping her i landet. Med andre ord at forskningen, utdanning og kompetansebygging må sees i den sammenheng at de til sammen skal gi sitt bidrag til å opprettholde og fremme landets konkurransedyktighet. Det er viktige ord, som også forplikter i forhold til den innsatsen myndighetene må være villige til å gjøre for forskningen.

– Det som mangler nå, er en opptrappingsplan for forskningen. Stortinget har nettopp bedt regjeringen om å lage en slik, for de neste fem årene. Jeg vil tro den vil komme, samtidig som stortingsflertallet stiller seg bak regjeringens – og like gjerne Clemets – målsettinger og planer på dette området. Jeg tror det lover godt for kontinuiteten og forutsigbarheten i satsingen på forskning fremover, uansett hvilke regjeringsalternativ vi vil ende opp med til høsten.

Utdanningsstatsråd

Det gikk heller ikke lang tid før norsk skole oppdaget hva Kristin Clemet egentlig ville med utdanningssystemet her i landet. Da reformene i den høyere undervisningen ble presentert, og Kunnskapsløftet for grunnskolen og den videregående skolen, var det knapt annet enn protester. Det hele toppet seg ved at Clemet mente at elevene måtte vurderes i forhold til et nasjonalt nivå og at benchmarking av resultater internasjonalt var veien å gå. Nå skulle det satses på konkurransedyktighet, kunnskap og disiplin. Kunnskapsløftet skal gjennomføres fra 2006. De nye læreplanene kommer før skolen tar til i høst. Men realfag har barna blitt lovet.

– Den skolen Kristin Clemet kom til, for å si det slik, i 2001, var på mange måter et resultat av Arbeiderpartiets visjoner for det man kaller enhetsskolen. Den har lange tradisjoner, men i vår tid er den mest en arv fra 1970- og 80-tallet, med stortingsrepresentant og leder av kirke- og undervisningskomiteen på stortinget, Reiulf Steen, og ikke minst undervisningsminister Gudmund Hernes på 90-tallet, som sentrale aktører. Det var på mange måter deres verden hun kom til, og man kan vel si det slik at hun ikke likte det hun så. 

– Det må være klart at den enhetsskolen vi har hatt her i landet i alle år, er utfordret gjennom Clemets – eller rettere sagt Høyres – skolepolitikk. De av oss som mener at denne skolepolitikken vil føre til større ulikhet her i landet, ser ikke bare på skolepolitikken isolert, på hva hun vil gjøre med nynorsken, eller med nasjonale prøver eller privatskoler. Poenget er hva slags samfunn vi vil ha. Det er fra et slikt ståsted hun må bedømmes. Og ideologen Kristin Clemet er selvsagt fullstendig klar over dette: Det er en bevisst samfunnsendring hun jobber for og gir sitt bidrag til, gjennom sine reformer på utdanningssektoren. 

Omstilling og resultat

Prosessene for omstillingene i universitet og høyskoler, videregående skoler og grunnskoler er i gang. Den første, store endringen i Clemets statsrådstid var da de om lag 100 000 lærerne i grunnskolen ansettelsemessig ble overført fra staten til kommunene. Motstanden blant lærerne var stor. Men Clemet hadde stortingsflertallet bak seg, og kjørte løpet helt ut.

– Det er kanskje ikke så ofte man opplever maktmennesket Kristin Clemet. Hun er ellers lyttende og åpen for innspill i forhold til planer og prosesser. Men her var det ikke noen annen vei. Det var bare for henne å skjære igjennom og bruke sin makt for å få gjennomført sin beslutning. Så fikk hun vist at hun behersker det også, svært tidlig i prosessen med reformene i utdanningssektoren.

– Det var kald beregning og rå maktkamp. Hun visste å bruke de maktmidlene hun hadde. Sett fra et ledersynspunkt, så kan kanskje slike knallharde måter å lede på brukes i næringslivet, men skal man arbeide med mennesker og oppnå resultater samme med dem, over tid, så er det drepende å lede på den måten. Hun burde valgt dialog. På sikt ville hun ha tjent på det. Hun er et politisk begavet maktmenneske. Vi har nok ikke sett de siste maktgrepene hennes, ennå.

Deretter ble organiseringen av den høyere utdanningen lagt om gjennom Kvalitetsreformen, og den videregående skolen og grunnskolen etter hvert får sitt i økt timetall og endrede rammer og annet i Kunnskapsreformen. Den iverksettes fra neste år. 

– På sett og vis likner hun jo mye på Hernes i forhold til å ville reformere og få ting til å skje. Men innholdsmessig er de jo helt på hver sin kant. Og om ikke Hernes var verdens beste lytter til kritikk, så må han finne seg i å bli stilt i skyggen av Clemet. Hun virker så sikker i sin sak og at hun har de rette svarene, at kritikken bare synes å prelle av. Samtidig har hun hatt svært få problemer med Stortinget. Man må huske at hun sitter i en mindretallsregjering.

– Med den turbulensen som har vært omkring hennes – det vil si regjeringens – skolereformer så kan man ikke si annet enn at hun er den rette til å gjennomføre dem. Det er for tidlig å si om det blir oppnådd gode resultater av dette, men hver delseier frem til nå bør hun kunne innkassere på regjeringens vegne, og den gjennomføringskraften og kreativiteten som ligger bak, den kan hun ta æren for selv. 

Og det er knapt heller noen hemmelighet at Kristin Clemet liker at tingene går unna. 

– Allerede i hennes første jobb, i Industridepartementet, ble alle klar over hvilken kapasitet hun var. Hun arbeidet jevnt og trutt, i høyt tempo, og fikk sakene unna. Det har også vært et varemerke for henne i årene etter: En effektiv og hardt arbeidende politiker.

– Hun er jo et barn av det moderne Høyre, det som skylte over landet på 70-tallet, hvor nye grupper søkte til partiet og endret det fra å være et snevert næringsparti til bli et parti for den nye mellomklassen som kom til med etterkrigsgenerasjonene. Dette preger hennes generasjon, det er det ikke tvil om.

– Hun er en typisk moderne Høyrekvinne: Velutdannet, selvsikker og med stor tro på egen dømmekraft. 

– Hun er ideologisk helt sikker, men det kan kanskje stilles spørsmålstegn ved hvor visjonær hun er. Den siden har hun heller ikke fått vist så mye av i sine ulike politiske roller. Det har mer vært å effektuere partiprogram. Det får hun derfor ha til gode til man eventuelt finner henne i andre posisjoner som krever andre tilnærmingsmåter enn de hun har benyttet til nå.

– Hun står fast på programerklæringene og har røttene godt plantet i partiet. Det kan ikke stilles spørsmålstegn ved hennes verdiorientering, og hun har integritet så det holder – og kanskje har noen av påstandene om hennes arroganse overfor avvikende meninger, sin rot i denne integriteten, denne motviljen mot å ville kompromisse i viktige saker for henne og partiet. 

Sjenert gudinne?

Kristin Clemets kapasitet er altså ikke en myte, men hennes kvaliteter har begynt å få noe mytisk og opphøyet over seg. Kanskje er årsaken at hun faktisk har vært i toppolitikken halve livet og på alle poster har fått anledning til å dyrke denne siden av seg selv, og kunne gi det samme inntrykket? Viktigere er det kanskje at de som er uenige i hennes syn, knapt har en sjanse i møte med denne i Høyre så høyt verdsatte og respekterte politiker.

– Politiske motstandere kan nok føle en noe «ovenfra og ned»-holdning, at man blir forsøkt overkjørt, eventuelt gitt følelsen av at man nok ikke helt ut forstår hvor riktig det hun står for, er. Eller noe slik. Men det er slik hun er. Det er et personlighetstrekk. Det er hennes styrke, ved at hun seirer på sak på den måten – og det er hennes svakhet, ved at inntrykket av overlegenhet blir sittende og man kan tro hun er bare slik. Og det er hun jo ikke.

De som står henne nær avviser at hun er arrogant. De mener hun både har sosial teft og kommer godt ut av det med folk – om hun ikke direkte inviterer til nærhet i forhold til fremmede. Men så er det altså denne sjenertheten som det stadig vekk vises til.

– Hennes ene svakhet er at hun er ganske sjenert, noe enkelte fortolker som at hun er overlegen. Det er hun ikke. Hennes uutgrunnelige blikk og hennes stille vesen er eksempel på den samme sjenertheten. Med sin høye, politiske profil kan man ellers tro hun ikke er all verden å snakke med, men det er feil. Hun kan kommunisere med hvem som helst, og gjør det.

– Kristin har store medmenneskelige kvaliteter, noe som ikke minst dokumenteres gjennom hennes store og mangesidig sammensatte vennekrets. Hun har venner på tvers av politiske skillelinjer. Hun er usnobbet og fordomsfri på den riktige måten, ikke den «politisk korrekte», som faktisk er det motsatte av å være fordomsfri. Men hun er sjenert. Det er hun.

– Det som tolkes som arroganse er sjenerthet. Hun takler den fint. Alle årene i rampelyset har nok gitt henne visse teknikker å takle den på.