Laber interesse for Europaparlamentet
Det britiske nyhetsmagasinet The Economist har kalt Europaparlamentet (EP) «an unloved parliament». En annen måte å si det på er at europeere føler sterkere for sine nasjonale parlamenter, på godt og vondt. Når valget til EUs eneste direkte folkevalgte organ går av stabelen i de 27 medlemslandene 4. til 7. juni, skjer det uten særlig mye brask og bram. Bare få uker før valget er det vanskelig å få øye på de viktigste sakene i valgkampen eller de mest populære eller kontroversielle kandidatene.
I Danmark vet bare 16 prosent av velgerne at det er valg til EP i juni. Luxembourg er det landet hvor flest, 66 prosent, har fått med seg at EP-valget står for tur, ifølge tall fra EUs meningsmålingsbyrå Eurobarometer.
Men kjennskap til valgdatoen er en ting, noe helt annet er om folk faktisk kommer til å bruke stemmeretten. I Polen har bare 17 prosent av velgerne tenkt å bruke stemmeseddelen, mens gjennomsnittet for alle medlemsstatene er 34 prosent. Og den aldersgruppen som er minst interessert i å delta i Europavalget er de unge; 27 prosent av europeiske studenter har allerede bestemt seg for ikke å stemme. Når man i tillegg vet at målingene til Eurobarometer historisk sett har vært for optimistiske, flere sier at de skal stemme enn dem som faktisk gjør det, så kan valgdeltakelsen i juni bli sørgelig lesing. I så fall vil årets valg føye seg inn i rekken av valg med stadig lavere valgdeltakelse. Siden det første direkte valget til Europaparlamentet ble gjennomført i 1979, har valgdeltakelsen sunket jevnt og trutt – fra 63 prosent til 45 prosent ved siste valg i 2004. En viktig årsak til den labre stemningen så langt ved årets valg, er at de sakene som får oppmerksomhet i Europa nå primært er av nasjonal karakter: finanskrise, misnøye med nasjonal regjering, jobbsikkerhet og pensjoner. Europeiske saker er mindre i fokus enn på lenge.
Den lave folkelige interessen for EP-valget er paradoksal av flere grunner:
*Enslig svale: Europaparlamentet er den eneste EU-institusjonen med direkte valg.
*Paradoks: EP er den EU-institusjonen folk har størst tillit til – 52 prosent av EU-borgerne hevder å ha tillit til parlamentarikerne. EU-kommisjonen oppnår 47 prosent, mens Rådet kun oppnår 43 prosent på Europabarometerets tillitsmåling. Tilsvarende er det flere som kjenner til Parlamentet (87 prosent) enn både Kommisjonen (78 prosent), den Europeiske sentralbanken (73 prosent) og Rådet (62 prosent).
*Får mer makt? Dersom Lisboa-traktaten blir vedtatt (Irland holder ny folkeavstemning i oktober), får EP mer makt, ergo har velgerne større innflytelse.
*Løsningsorientert? EP er konsensusdrevet, mindre konflikter enn i nasjonale parlamenter.
*Stemmer annerledes: Fordi folk bryr seg mindre om EP-valget enn de nasjonale valgene, stemmer de «ærligere» i EP-valget enn hjemme. 61 prosent stemmer på partier som sitter i opposisjon, men bare 39 prosent stemmer på regjeringspartier.
Sveriges tredje største parti
I Sverige er det omdiskuterte og kontroversielle Piratpartiet i full sving med å lokke de unge velgerne, og primært menn, til Europaparlamentets stemmeurner. De mener det kun er én sak som gjelder – internettpolitikk – og den er så viktig at man må se bort fra alle de andre sakene. Piratpartiet tredoblet medlemsmassen etter rettsaken mot fildelingstjenesten Pirate Bay i april, og har nå 44.000 medlemmer og er det tredje største partiet i Sverige basert på antall medlemmer, bare slått av Moderatarna (55.000) og Sosialdemokraterna (101.000). Piratene trenger ikke betale for et medlemskap, i motsetning til praksisen i de fleste andre partier, noe som kan gjøre det enklere å verve medlemmer.
I en opinionsmåling gjort av Synovate i Sverige i slutten av april, fikk Piratpartiet 5,1 prosent av stemmene til valget i Europaparlamentet. Dersom det blir resultatet 7. juni, har en pirat, Christian Engström, sikret seg plass i Europarlamentet.
– Det ser lovende ut, men alt kommer an på hvor stor valgdeltakelsen blir, sier Christian Engström, toppkandidaten for Piratpartiet i EP-valget til Mandag Morgen.
Piratpartiet er ennå ikke representert i Riksdagen i Sverige, men fordi de fleste store teknologilovene først blir banket igjennom i EU, for så å bli innført i Sverige, eksempelvis datalagringsdirektivet, er Piratpartiets strategi å være på plass i EU, for å påvirke diskusjonen fra starten. – Vi må gå til roten av det onde, sier Engström.
Piratpartiet skiller seg ut fra de fleste andre politiske partier ved å ha få politiske kampsaker; internettpolitikk er det eneste de konsentrerer seg om. Piratpartiet har primært fem kampsaker: Fjerne patentordninger, endre opphavsretten (fri fildeling, kortere opphavsrett, etc.), fjerne datalagringsdirektivet og forsterke personvernet. – Det er mange politiske områder som er viktige, men det håndterer de andre politiske partiene nokså bra, vi har ikke så mye å tilføre. Men når det gjelder nettpolitikk, stiller det seg annerledes. Enten mangler de andre fullstendig en internettpolitikk, eller så har de knapt nok skjønt at det er et spørsmål. Vi stoler ikke på de andre partiene på dette området, sier Engström.
Lyttende moderat
Svenske Christofer Fjellner er en av politikerne Piratpartiet ikke stoler på. Han sitter allerede i Europaparlamentet og står som nummer tre på Moderaternas liste til EP-valget. For øyeblikket reiser han Sverige rundt og driver valgkamp for sine kampsaker, blant annet globalisering, frihandel og klima. Han er sterk motstander av proteksjonisme. Fjellner ser slett ikke på det svenske Piratpartiet som en trussel.
– Piratpartiets største svakhet er at de bare bryr seg om ett spørsmål. I Europaparlamentet må vi hele tiden ta stilling til et bredt spekter av viktige politiske spørsmål. Integritetsspørsmål på internett er viktig, men minst like viktig er det å bekjempe klimaendringer, beskytte arbeidsplasser, spre demokrati og utrydde fattigdom, sier Fjellner til Mandag Morgen.
Sverige tar over EUs presidentskap i juli, etter det skandalebefengte tsjekkiske formannskapet, og det svenske lederansvaret kan skape større interesse rundt EP-valget, håper han. Men også Fjellner er oppmerksom på faren ved lav valgdeltakelse, og bruker internett aktivt for å engasjere velgere.
– På min hjemmeside har jeg et forum der velgere kan komme med forslag til mine valgløfter. Ved å lytte på velgere og forsøke å finne ut hva de bryr seg om kan man også engasjere mennesker og skape tillit. Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt gjorde akkurat dette, han lyttet til hva mennesker var opptatt av i 2006-valgkampen i stedet for bare å prate om egen agenda, sier Fjellner.
EU-patrioten
På den andre siden av kjølen sitter Sofie Carsten Nielsen med en baby på armen og svarer på spørsmål fra Mandag Morgen. Hun er førstekandidat for danske De radikale i EP-valget, og likhet med Piratpartiet mener hun det er viktig å diskutere fri programvare og hvordan internett skal reguleres. Hun har likevel begrenset tro på at Piratpartiet kan få noen innflytelse i valget, siden de bare fokuser på en sak.
– Dersom de blir valgt inn, vil de sikkert klare å lage «fuzz» rundt sin sak, men dette med internettpolitikk er så nytt for så mange, og frem til noen finner en bedre løsning enn opphavsrett og kopibeskyttelse, så er det fremdeles de lovene som gjelder, sier Carsten Nielsen, som kaller seg selvutnevnt EU-patriot, et ord få danske politikere tør å bruke i dag. Årsaken til hennes EU-patriotisme er at det er så mange politiske utfordringer som bare kan løses på europeisk nivå. Nasjonale løsninger blir for begrenset, særlig når det gjelder kriser knyttet til energi, klima, finans og mat, mener hun.
For Nielsen og De radikale står mer «tradisjonelle» politiske kampsaker øverst på listen:
EU må føre en mer ambisiøs klimapolitikk. EU må snakke med én stemme, særlig i utenriks- og sikkerhetspolitikken – EU må med andre ord vedta Lisboa-traktaten. EU må forberede seg på å motta klimaflyktninger og integrere medlemslandene bedre.
Meningsmålingene har ikke gått Sofie Carsten Nielsens vei de siste månedene. På den siste målingen hadde De radikale fem prosent oppslutning, mens partiet trenger mer enn syv prosent for å komme inn med en kandidat i EP.
Selv om de stemmeberettigede europeerne ikke er nevneverdig opptatt av valget til Europaparlamentet, så mener Ask Eirik Storsve at nordmenn bør følge desto bedre med. Han jobber i komiteen for justis- og sivile rettigheter, LIBE, og er en av to nordmenn som jobber i EP, den andre er den nasjonale eksperten Per Nestande. – Vi står med minst ett ben inne i EU, vi er med i EØS og vi er med i Schengen. Det skjer mye som angår oss i Parlamentet, sier Storsve, tidligere politisk rådgiver for SV.
– Jo mer makt EP får, jo mer må vi følge med på det som skjer her. Innimellom deltar norske ministere på ministerrådsmøter. Det hadde vært interessant om norske representanter kunne delta på komitémøter i Parlamentet. Selv om vi ikke kan stemme, så er det en måte å lufte synspunkter på, sier Storsve. – Det er minimal interesse for Europaparlamentet i Norge, og det politiske miljøet er glad til så lenge det er stille om EU, for da er det trygt. Etter 1972 tok det 22 år før EU-spørsmålet ble tatt opp igjen i Norge. Nå er det gått 15 år siden siste norske nei. Hvor lang holdbarhetsdato har en folkeavstemming? For Norges del er det kanskje behov for en ny vurdering i forbindelse med et eventuelt islandsk medlemskap. Hva skjer med EØS da? spør Storsve.
I en statistisk verden
Predict09, en nettside utviklet av Burson Marsteller og tre britiske forskere, har analysert det kommende valget til Europaparlamentet (se figur 2). Simon Hix, professor ved London School of Economics, er en av de tre forskerne. Dersom irrasjonelle velgere ikke fantes, og statistikk og politiske modeller faktisk beskrev virkeligheten, så vil dette skje i EP-valget om tre uker, mener han:
*Konservative fortsatt størst: EPP (de konservative) blir fremdeles den største partigruppen i EP, mens PES (sosialdemokratene) øker ørlite, noe som gjør at venstre-høyre-balansen mellom de to største partiene jevnes ut.
*Barroso gjenvelges: For andre gang på rad blir portugiseren Jose Manuel Barroso valgt som president for Europakommisjonen, delvis fordi PES ikke har klart å enes om en motkandidat.
*Koalisjon kan overraske: Det finnes ennå en mulighet for at en progressiv koalisjon bestående av de liberale, sosialdemokratene, de grønne og radikale venstre kan blokkere gjenvalget av Barroso.
*Irsk joker: Et annet uromoment som kan oppstå er Libertas, det irske EU-kritiske partiet som stiller til valg i alle medlemslandene. De britiske og tsjekkiske konservative har signalisert at de ønsker å trekke seg ut av EPP, det kan muligens endre maktbasen for de konservative. Predict09 har ennå ikke klart å spå om Piratpartiet klarer komme seg inn i Europaparlamentet.
Redaksjonen Mandag Morgen
Bente Kalsnes
