Den ukjente Munch

– Jeg valgte dette kunstverket fordi jeg først og fremst er veldig glad i det og stolt av at vi har det. Dette er jo den ukjente Munch, de fleste kjenner ham som den store maleren. Jeg syns denne skulpturen er like uttrykksfull som maleriene. Den har det samme skisseaktige, ekspresjonistiske uttrykket som maleriene. Skulpturen heter «Snemåkerne», og den ser ut som den kommer rett ut av et maleri som heter «Arbeidere i snø», som Munch malte i 1913. Det tolkes gjerne dit hen at det signaliserer arbeiderbevegelsenes fremmarsj. Den forreste unge arbeideren har rak rygg og et veldig besluttsomt ansiktsuttrykk, mens den eldre mannen bak ham er litt mer tilbakeholden og engstelig.

– Da Munch ble bedt om å dekorere to spisesaler for oss i 1920, var vi allerede foregangsbedrift når det gjaldt bedriftsvelferd. Johan Throne Holst hadde en ledelsesfilosofi om at kunsten hadde en nytteverdi, også i arbeidslivet. På den tiden var det ikke status å jobbe i næringsindustrien, og det ville han endre på. Når vi først skulle ha kunst, så skulle vi ha det beste man kunne få, og på den tiden hadde Munch fått anerkjennelse også utover landets grenser og det var kvalitetsstempel.

– Vi fikk kjøpe denne skulpturen mest sannsynlig fordi Munch hadde et godt forhold til bedriften og til vår administrerende direktør Erik Pedersen, som han skulle lage et portrett av i 1943. Tre uker før Munch døde tilbød han oss å kjøpe denne skulpturen, noe vi selvfølgelig da gjorde, og skulpturen ble brakt hit til Freia ni dager før han døde i januar 1944. Skulpturen finnes i to eksemplarer, den andre er på Munch-museet.

– Bedriften ble jo en attraksjon etter at vi kjøpte Freiafrirse. I 1934 sto Freiasalen ferdig - skreddersydd av arkitekt Ole Sverre til bildene av Munch. Ikke bare var det en spisesal, det var også eneste store forsamlingssalen på denne siden av elva. Johan Throne Holst, som den gode samfunnsborgeren han var, inviterte Oslo Filharmoniske til å spille her. Billettene var rimelige slik at folk flest kunne komme. Salen fikk tilnavnet Østkantens Aula. I dag spiser alle ansatte her og vi inviterer alltid gjestene våre inn hit. Kunsten er kontaktskapende og man har alltid noe å snakke om her inne. Vi er veldig stolte av å kunne vise fram kunsten.

– Vi er pragmatiske når vi kjøper inn kunst, vi er ikke samlere. Vi kjøpte inn samtidskunst til de da nyetablerte konsernkontorene på Vika på 90-tallet. Kunsten er en integrert del av miljøet, og vi kjøper kunst etter behov. Det skal ikke være et galleri, men en arbeidsplass med harmonisk balanse mellom kunsten og hverdagen til de ansatte.

– Kunsten er et trivselselement! Det er et privilegium å få lov til å jobbe i sånne omgivelser som dette. Det forplikter også å ha en sånn kunstsamling, med tanke på vedlikehold og sikkerhet. Samtidig er vi bevisst på at dette er noe som flere gjerne vil se, og det tilrettelegger vi for gjennom konserter og arrangementer i parken rett utenfor spisesalen. 25 000 mennesker er innom her i året for å oppleve kunsten og vi er en del av Oslo Kulturnatt, men primært er dette en del av arbeidsplassen vår. Her produseres det sjokolade, døgnet rundt.