Kultur-Norge sverger til rødgrønt

Det er ikke ofte SV kan skilte med en oppslutning på 15 prosent – like mye som Høyre. Men det er resultatet av Kultmags rundspørring blant over 400 ansatte, selvstendig næringsdrivende og entreprenører i privat og offentlig sektor over det ganske land (se tekstboks "om undersøkelsen") fra et utvalg på ca. 1800 personer. Responsen gir en svarprosent på godt over 20.
Den rød-grønne regjeringens målrettede pengebombing av norsk kulturliv gjennom Kulturløftene gir åpenbart payback, slik det også gjorde ved forrige valg i 2009. I en tilsvarende undersøkelse da mente også et overveiende flertall at de rød-grønne er best egnet til å gjennomføre en offensiv kulturpolitikk, og nesten 70 prosent ville gi daværende kulturminister Trond Giske fornyet mandat.
Kulturminister Hadia Tajik kommenterer Kultmags valgundersøkelse slik:
– Det er veldig hyggelig, og en tillitserklæring fra kulturlivet. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er de eneste som har programfestet at vi vil bruke én prosent av statsbudsjettet på kultur. Bare de neste tre-fire årene betyr det en milliard mer i vekst. Det er penger som trengs for å styrke kulturlivet i alle deler av landet, både amatørkulturen og de profesjonelle. Jeg håper jeg kan fortsette som kulturminister for å gjennomføre enda et kulturløft fra vår regjering, sammen med kulturlivet, sier hun.

Det er åpenbart at særlig Fremskrittspartiet skremmer kultur-Norge, viser kartleggingen. Frp får 3 prosent oppslutning, mens ingen kan tenke seg deres kulturpolitiske talsmann Ib Thomsen som ny kulturminister.
– Dette må vi bare ta til etterretning og ta selvkritikk på. Det skyldes en oppfatning om hva vår kulturpolitikk er, og vi har vært for dårlige til å formidle hva vår kulturpolitikk egentlig er, sier Ib Thomsen til Kultmag.

Ikke sag av grensen du sitter på

Resultatet av undersøkelsen bekrefter det mange innenfor kultursektoren har observert og trodd i løpet av de siste årene: norsk kulturliv stemmer rød-grønt. I Kultmags undersøkelse er det også er overveldende flertall – 70 prosent - som mener at kultur som samfunnsområde er blitt mer synliggjort og styrket de siste årene. 71 prosent er ganske godt eller svært fornøyd med den kulturpolitikken de rød-grønne har ført i inneværende periode. Da Trond Giske lanserte det første kulturløftet understreket han at kultur nå er i politikkens førstedivisjon.  
Fra opposisjonen og flere andre hold har man reagert på den nesten unisone hallelujastemningen som har eksistert på bred front i norsk kulturliv. Mye tyder da også på at kultur konkretisert gjennom de to Kulturløftene, er ett av de meste vellykkede samarbeidsområdene til de rød-grønne partiene.
Ikke overraskende er kulturpolitikken avgjørende for hvilket parti man stemmer i kultursektoren, men mindre enn i 2009. Da svarte nesten 70 prosent "ja" på spørsmålet om kulturpolitikken er avgjørende for hvilket parti de stemmer. Nå er den andelen sunket til 51 prosent.

Frank Aarebrot, professor og valgforsker ved Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, er ikke overrasket over funnene.
– Dette var helt som forventet. Kulturarbeidere stemmer ikke på partier som vil kutte i offentlig støtte. Det er ikke noe merkeligere at kulturarbeidere stemmer venstrevridd enn at bønder stemmer på Senterpartiet, sier han.

Frp-kulturen blomstrer lokalt

Høyresiden beskyldes ofte for å bevilge for lite til kultursektoren. Men ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå satser Høyre- og Frp-kommuner like mye på kulturelle formål som Ap-kommuner.
Kultmag har sammenlignet kulturbudsjettene i de 11 Fremskrittsparti-styrte kommunene med 11 tilfeldig utvalgte Høyre- styrte kommuner og 11 tilfeldig utvalgte Arbeiderparti-styrte kommuner. I 2012 brukte Frp-kommuner i gjennomsnitt 3,2 prosent av det totale driftsbudsjettet på kultur, mot 3,4 prosent i Høyre- og Ap-kommuner.  Til sammenligning gikk i snitt 4,4 prosent av det totale driftsbudsjettet til de 18 utvalgte Ap-kommunene til kultursektoren.
Generalsekretær i NOKU, Åse Vigdis Festervoll, mener det har lite å si hvem som sitter med makten i kommunestyrene, ettersom kulturpolitikken i stor grad er bundet til faste poster og forpliktelser.
- Kommunestyrene er sammensatt av flere partier og kulturpolitikken formes i dialog mellom alle disse. Den lokale kulturpolitikken forholder seg til faktiske tiltak og aktiviteter i egen kommune i motsetning til staten som har et mer overordnet perspektiv, sier Festervoll.
Festervoll peker på at politikere er enkeltmennesker med egne interesser og erfaringer fra lokalsamfunnet. Dette påvirker selvfølgelig diskusjonen.
- Politikeres bakgrunn, utdannelse, erfaringer og preferanser vil derfor påvirke kulturengasjementet i budsjettdiskusjonene. Lokalpolitikk handler nødvendigvis om det lokale og knytter seg selvfølgelig til det som skjer der, hevder Festervoll.
Videre poengterer Festervoll at kommunens budsjett også er bundet forpliktende avtaler som ikke endrer seg fra år til år.
– Festivaler og institusjoner er ofte samfinansiert av stat, fylkeskommunene og kommunene. Når staten øker sine bevilgninger, må kommunen følge. Dette binder budsjettene. Det er kun kommuner med egne frie midler som har muligheter til å drive aktivt utviklingsarbeid, forklarer Festervoll.
Valgforsker Frank Aarebrot er ikke overrasket over funnene.

– Frp er bedre enn sitt rykte når det kommer til kulturpolitikk. De tøffer seg i valgkamper, men når det kommer til kultur er tradisjoner viktigere enn ideologi. Spesielt på Vestlandet er kulturen bundet til tradisjoner, og selv en Frp’er kan komme fra bygda, og ha nytt godt av kulturtilbud i oppveksten. Dessuten har de fleste velgere en eller annen befatning med kulturlivet, og partiene risikerer å miste stemmer om de ikke støtter dem, sier Aarebrot.
Aarebrot mener den praktiske gjennomføringen av politikken ødelegger for ideologien.
– Det er lett å lage ideologi, men vanskeligere å gjennomføre den. Man kan jo bare spørre SV, sier han.

Paradoksalt Frp

Oddveig Storstad, seniorforsker og forskningsleder ved Norsk senter for bygdeforskning i Trondheim, som var blant bidragsyterne til rapporten Kommunal kultursektor i endring (Norsk Kulturråd 2010), presiserer at 18 tilfeldig utvalgte Ap-kommuner kan gi et feil bilde av virkeligheten. Dessuten er ikke ordførerens partitilhørighet nødvendigvis avgjørende for kommunestyrets politikk. I rapporten kom det frem at jo større andel representanter fra Frp og Venstre, jo mindre andel av de kommunale kronene går til kulturelle formål.

– Generelt er det slik at kommuner hvor Frp er sterkt representert i kommunestyret gir mindre offentlig støtte til drift av kultursektoren. Frp er ikke prinsipielt mot kultur, men hovedtrenden i Frps politikk er at staten ikke skal gå inn og støtte så mye av kulturlivet. De ønsker at kulturlivet skal styres etter hva folket vil ha. Det vil si at det folk og næringslivet er villige til å betale for, har livets rett, sier Storstad.
Hun ser det paradoksale i at Frp konsentrerer seg om støtte til kultur som allerede har et marked, og dermed kan klare seg uten subsidier.
– Det paradoksale er at Frp mener at hvis kultur skal støttes, så er det den kulturen som folk vil ha. Altså den delen av kulturlivet som har et marked. Kultur uten et betalingsdyktig marked har ifølge Frp ikke livet rett, og er derfor heller ikke støtteverdig.
Terje Søviknes, Frp-ordfører i Os kommune utenfor Bergen, poengterer at ingen kommuner har rent Frp-flertall, og at de må inngå kompromisser med de andre partiene. Samtidig hevder han at et Frp-flertall ikke ville gitt store kutt i kulturtilbudene. Han mener det er feil at alle kulturelle formål som i utgangspunktet har et marked, klarer seg uten offentlig støtte.

– Vi har eksempler på festivaler med et stort publikum som ikke klarer seg på egenhånd, som vi vil støtte, sier Søviknes.
Søviknes innrømmer at Storstad har et poeng i at Frp fokuserer på å støtte hva folk flest etterspør. Likevel insisterer han på at de legger vekt på et mangfoldig kulturliv.
– Vi konsentrerer oss om å bruke pengene der de kommer best til gode, i stedet for å satse på smale formål. Det betyr ikke nødvendigvis at kulturtilbudet blir dårligere, men noen av de mest eksperimentelle aktivitetene vil naturligvis falle fra. Og så er vi kritiske til at kulturaktører skal motta offentlig støtte i all tid så fort de er «innenfor», sier Søviknes.