Krugman: Bruk mer penger, for tidlig å kutte nå

– Det er tragisk. Vi har ikke møtt denne svært alvorlige krisen med noen reelle finanspolitiske mottrekk. Hvis noen hadde sagt på forhånd at det var dette som ville skje under den verste krisen siden 1930-tallet, ville vi ikke ha trodd dem.

Paul Krugman, som fikk nobelprisen i økonomi i 2008, er antakelig verdens mest kjente nålevende økonom, og sikkert den eneste som klarer å skape unntakstilstand på Freie Universität i Berlin. Sist onsdag var et stort auditorium satt av til foredraget hans om feilslått håndtering av den økonomiske krisen, men etterspørselen var enda større. Trappene var overfylt og de sist ankomne måtte sitte i en krets på gulvet for økonomens føtter.

Noen timer før Krugman holdt sitt foredrag la den britiske regjeringen frem sine dramatiske budsjettkutt (se tekstboks på neste side). Tysklands offentlige finanser ser bedre ut, men fra neste år skal også tyskerne spare.

– Fullstendig feilslått, sier Krugman om de europeiske innstrammingsplanene, og advarer om at de vil svekke både europeisk og amerikansk økonomi.

Liksom-ekspansiv politikk

I Berlin rettet amerikaneren Krugman kritikken av krisehåndteringen først og fremst mot USAs beslutningstakere, men la til at mye av den rammer europeerne også. Det er blitt en etablert sannhet at USAs regjering har brukt enorme beløp på stimuleringstiltak, men det stemmer ganske enkelt ikke, ifølge Krugman. Det er færre offentlig ansatte nå enn før krisen begynte. Noe av problemet skyldes organiseringen av offentlig sektor, der delstatene og de lavere administrative nivåene er avskåret fra låneopptak og egne budsjettunderskudd. Dermed har sysselsettingen falt ettersom skatteinngangen har sviktet. Stimulansen må komme fra de føderale myndighetene i Washington DC. Offentlige utgifter har riktignok økt, men knapt mer enn de gjorde i de gode årene fra 2001-2007. Økningen skyldes slikt som større utbetalinger til arbeidsledighetstrygd.

– Dette er ikke en ekspansiv finanspolitikk, det er automatiske stabilisatorer. Det tas ingen effektive politiske grep, sier Krugman.

Pengebruken burde altså økes, ikke reduseres. For eksempel kan USA sette i gang helt nødvendige infrastrukturprosjekter og dermed få noen av de mange ledige byggearbeiderne i arbeid, foreslår Krugman. Regjeringen kan også låne penger veldig billig. Men han får neppe gjennomslag for disse ideene, og innser det selv. Tvert imot: Hvis republikanerne tar over minst et av kamrene i Kongressen ved valget 2. november, vil de blokkere en ytterligere økning i USAs statsgjeld. Dermed er det stor fare for at det amerikanske statsapparatet rett og slett må stenge i løpet av neste år. Det blir «hell on wheels» i USA, sukker Krugman.

Høy ledighet vanlig etter finanskriser

Beslutningstakerne har forsømt å lære av en viktig erfaring fra tidligere finanskriser, sier Krugman: Både krisen i USA i 1893 (The Panic in 1893) og i Sverige i 1991 ble fulgt av et hopp i arbeidsledigheten, og ledigheten holdt seg høy lenge. Det samme har skjedd i USA etter 2008.

– De som ventet at USA ville få et raskt oppsving og at alt ville bli fint hvis vi bare lindret smerten litt mens krisen var på det verste, de har ikke fulgt med i historietimen. Dette er stygt, det er ille, og vi har ikke noe oppsving.

Ledigheten er så høy ennå nettopp fordi det i realiteten ikke er blitt tatt noen tunge politiske initiativer, fortsetter Krugman. Man ventet rett og slett at det skulle gå bedre. Alle hadde vent seg til at sentralbanken kunne ordne opp i kriser med sine subtile, tekniske pengepolitiske grep, særlig under Alan Greenspans lange «regjeringstid».

– Det var en utbredt tro på at onkel Alan alltid kunne redde økonomien, uansett hva som skjedde.

Men nå har pengepolitikken støtt på sine grenser. I tillegg har det bredt seg en irrasjonell frykt for at obligasjonsmarkedene vil straffe regjeringer som stimulerer økonomien. Hellas har mye å svare for, gjør Krugman klart, ikke helt uten glimt i øyet.

– Hellas har gjort stor skade ved å få alle andre til å tenke at «å herregud, vi kommer til å bli det nye Hellas».

Forhastet tysk jubel

Europeerne har i likhet med amerikanerne feilet, men av andre grunner, bemerket Krugman.

– Det som slår meg er at USA og Europa har klart å ha kriser samtidig og rote det til omtrent like ille og på grunnleggende samme måte, med vidt forskjellige institusjonelle strukturer. Vi i USA får ikke gjort noe med finanspolitikken på grunn av vårt føderale system, Europa får ikke gjort noe fordi de ikke har noe føderalt system. Sluttresultatet er veldig likt.

Krugman gir tyskerne ros på ett punkt: Ledigheten har falt raskt igjen etter sjokket i 2008-2009, noe som blant annet skyldes fornuftig bruk av arbeidsmarkedsverktøy som deltidsarbeid og permitteringer. Men han tror ikke krisen er over i Tyskland heller. Landet har hatt et par kvartaler med god vekst, men de kom etter et dypt fall, og selv nå er BNP under nivået før krisen.

Tysk suksess fremover avhenger av at resten av verden også gjør det bra. Den øvrige europeiske økonomien og verdenshandelen må ta seg opp, men det tror ikke Krugman vil skje.

– Det er altfor tidlig å si at Tyskland er ute av krisen. Jeg ser ikke hvor veksten skal komme fra. Problemene i den europeiske periferien og resten av verden må ramme Tyskland også.

Krugman innser at det ikke vil komme flere stimuleringstiltak i Europa – tvert imot kommer effekten av budsjettkutt og innstramminger til å hemme veksten. En ny IMF-analyse lagt frem nylig peker også mot dette (se egen sak). Sjansene for en umiddelbar ny nedgangsperiode («double dip») anser Krugman å være 1:3 i USA, mens han anser faren for å være noe mindre i Europa.

Mot handelskonflikt med Kina

Går det så an å peke på noen løsninger for å få verden ut av elendigheten? Krugman tar utgangspunkt i at små land litt lettere kan håndtere finanskriser – vel å merke hvis de er alene om krisen. Da devaluerer man og får eksportboom. Men nå er alle i samme situasjon.

– Problemet er at vi ikke finner en annen planet å eksportere til! Nå kunne riktignok de fremvoksende økonomiene bidra til en løsning. Det naturlige ville være at disse landene nå opplevde stor tilstrømning av kapital, og deres valutaer ville styrke seg.

Men her står Kinas valutakurspolitikk i veien. Kinas kunstig underprisede valuta gjør mye skade, mente Krugman, og advarer:

– Kinesernes atferd nå er destruktiv, og de blir utrolig nok mer og mer krigerske. De øker rentene for å kvele inflasjon uten å la valutaen styrke seg, noe som er galt. Her tror jeg vi er på vei mot en form for handelskonflikt. Det Kina gjør er funksjonelt sett det samme som å ha store eksportsubsidier og import-toll på samme tid.

Japan var fareskiltet

Krugman har helt siden krisen begynte advart om at den kan vare lenge (se Mandag Morgen nr. 1/2009). I Berlin gjentok han budskapet: Dette kan vare i mange år ennå. Et viktig bakteppe for Krugmans vurderinger er Japans erfaringer. Krugman har vært intenst opptatt av japanernes langvarige stagnasjon og tilhørte etter eget utsagn en liten klubb av «Japan-worriers» på Princeton-universitetet.

– Japan var fareskiltet som viste at depresjonsøkonomi ikke er noe som tilhører en fjern fortid, det kan skje i den moderne verden. Det interessante med Japan er at de hadde sin finanskrise i 1992, og de sitter fortsatt fast i deflasjon.

I en slik situasjon er kanskje svart humor på sin plass. Krugman later ikke som han har mirakelkuren, men spekulerer gjerne i hva som virkelig kunne få oss ut av krisen.

– Vi har bare én erfaring med en global finanskrise som var noe i nærheten av det vi ser nå, og det var 1930-tallet. Den krisen ble avsluttet av et veldig stort finanspolitisk ekspansjonstiltak kjent som andre verdenskrig. Det er liksom ikke noe vi vil prøve denne gang. Alternativet er at det kommer en fantastisk ny teknologi som vil føre til store investeringer, det ville hjulpet. Hvis noen bare kunne finne opp jernbanen eller internettet – iPad-en er ikke tilstrekkelig!

En alternativ fortelling

Som liberaler var Krugman uaktuell som rådgiver under George W. Bush. Barack Obamas team er han bedre venn med, og han forteller at han av og til blir spurt til råds. Men i sine kommentarer i New York Times er han ofte svært kritisk til Obamas politikk, og han ser det ikke som sin rolle å hjelpe regjeringen til bedre meningsmålinger. Hva er så hans rolle, og hva tror han at han kan oppnå?

– Jeg prøver å etablere en fortelling som kan legge grunnlaget for at de riktige tingene blir gjort i fremtiden. Vi kommer ikke til å få noen ny stimuleringspakke i år eller neste år. Realistisk sett – noen av tingene jeg mener vi må gjøre for å sikre en bærekraftig økonomisk utvikling, må nok vente til en eller annen gang etter Sarah Palin-administrasjonen ... 

IMF: Slik svir innstrammingene

De planlagte budsjettkuttene i Europa vil redusere vekst og øke ledigheten nå, men gjort på riktig måte vil de gi gevinst på sikt. Derfor er kutt nødvendig, mener IMF.

Regjeringene i store og små europeiske land er i full sving med å forberede eller vedta konsolidering av sine statsbudsjetter. Store utlegg under finanskrisen skal tas inn igjen, underskudd skal kuttes. Hva slags effekter vil innstrammingene ha, enten de skjer i form av reduserte budsjetter eller økte skatter?

En gruppe økonomer fra Det internasjonale pengefondet (IMF) under ledelse av Daniel Leigh har forsøkt å finne svar i et kapittel i IMFs ferske World Economic Outlook 2010. Økonomene har for anledningen satt sammen et nytt datasett for 15 OECD-lands utvikling de siste 30 årene. Noe av bakgrunnen er en fagøkonomisk debatt: Flere studier har pekt på kortsiktige positive effekter av å redusere budsjettunderskudd. IMF-tallknuserne kommer til motsatt konklusjon. Det er faktisk slik som de gamle økonomiske lærebøkene har påstått – innstramming fører til redusert vekst og høyere ledighet på kort sikt (se figur). Nærmere bestemt vil en innstramming i størrelsesorden 1 prosent av BNP føre til at BNP to år senere har krympet med 0,5 prosent. Arbeidsledigheten vil ha økt med 0,3 prosentpoeng etter to år.

I en slik situasjon vil normalt sentralbanken redusere rentene og valutaen vil svekkes. Dette vil redusere svien, men denne opsjonen er ikke til stede i en valutaunion som eurosonen. Derfor rammer innstrammingen land i valutaunioner hardere på kort sikt, forklarte Leigh da han presenterte studien i Berlin nylig.

Når krisen er global, blir det enda verre: Det svir dobbelt så mye å stramme inn når hele verden gjør det samme.

Et annet funn er at innstramming i form av skatteøkninger rammer økonomien hardere enn når man kutter i budsjettene. Hovedgrunnen er at budsjettkutt som regel fører til valutasvekkelse og økt eksport (men altså ikke alltid).

Leigh & co anbefaler at kuttene rettes inn slik at budsjettunderskudd reduseres i fremtiden. Pensjonsreform peker seg spesielt ut som en type innsparing med langsiktig effekt. Det man må unngå, er å kutte i viktige investeringer som infrastruktur for samferdsel.

– Det vil gjøre vondt både på kort og lang sikt. Kutt i investeringer gir ikke langsiktig nytte slik som andre kutt kan, sier Leigh.

Kilde: «Will it hurt? Macroeconomic effects of fiscal consolidation», IMF World Economic Outlook 2010. Tekst og data kan lastes ned fra imf.org.