Kina vil ha arktisk hovedrolle

Kineserne finner seg ikke i at utviklingen i Arktis skal bestemmes av medlemslandene i Arktisk råd uten at Kina skal kunne påvirke utviklingen i et område som etter kinesernes mening er avgjørende for verdenssamfunnet. I løpet av de siste årene har Kina brukt sine økonomiske muskler til å kjøpe seg en plass i den arktiske virkeligheten gjennom store industrielle investeringer i Canada og ved å sende tydelige signaler om at de ønsker seg både Grønland og Island som brohoder inn i Arktis. I tillegg har Kinas nye president Xi Jinping og Vladimir Putin funnet hverandre i nord. Kina er med på å betale regningen for russisk oljeleting i Nordområdene. Og i sin egen bakgård – i Nord-Korea – har kineserne inngått langtidsleie av flere havner for å kunne være beredt om en større andel av verdenshandelen går gjennom Nordøstpassasjen. Kim Young-un, mannensom truer verden med atomkrig, er med andre ord en viktig alliert for Kina i posisjoneringsspillet knyttet til nye skipsruter gjennom Polhavet (se figur 1).

Når utenriksministerne i Arktisk råds åtte medlemsland (se egen tekstboks om rådet) setter seg sammen i Kiruna 15. mai, får Kina etter alt å dømme betalt for sin langvarige kampanje for å bli permanent observatør i en «klubb» som «alle» nå vil være medlem av. Og Kina har ikke tenkt å sitte stille på bakerste benk og blindt innrette seg etter det medlemslandene bestemmer: Ifølge Linda Jakobson, leder for østasiaforskningen ved Lowy Institute for International Policy in Sydney, er det opplagt at Kina vil jobbe for at observatørlandene skal få større innflytelse på utviklingen i Arktis. Jakobson har i flere tiår fulgt utviklingen i Kina nøye, og samtidig forsket på den politiske utviklingen i Arktis, det siste i regi av Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI). 

I artikkelen «Northeast Asia Turns Its Attention to the Arctic», publisert av det amerikanske forskningsinstituttet The National Bureau of Asian Reseach, skriver hun at Kina – i likhet med både Japan og Sør-Korea, som også søker om observatørstatus – ser det som helt naturlig å engasjere seg i arktiske spørsmål. Delvis for at klimaendringene i nord vil gi negative konsekvenser for landene i Asia, men mest fordi de asiatiske landene blir verdensøkonomiens tungvektere i fremtiden. Og Asia er ikke perifert og provinsielt, men en arena for økonomisk vekst. En arena de vil være på som spillere, ikke tilskuere. Dette synet kommer også frem i SIPRI-rapporten «China’s Arctic Aspirations», som Jakobson har laget sammen med Jingchao Peng ved SIPRIs Beijing-kontor.

Landene i Asia er skeptisk til at de arktiske nasjonene skal betrakte Arktisk som en regional ressursbank. Kina har i liten grad har uttalt seg om ressursbildet i nord. Likevel er følgende sitat fra forskeren Gui Jing i den statlige havadministrasjonen, beskrivende for skepsisen: «Dersom de arktiske landene lykkes med å utvide sine kontinentalsokler, betyr det at verdenssamfunnets og Kinas rett til en fair andel av ressursene svekkes.» Uttalelsen stammer fra tidsskriftet China Ocean Law Review nr. 1 – 2010, og er gjengitt i SIPRIs rapport. 

Kina trenger Nord-Korea: For å spare sjømil leier Kina «arktiske» havner i Nord-Korea – utbyggingen av havner er rettet inn mot fremtidig trafikk langs Nordøstpassasjen.

Kina + Russland = sant: De kinesiske og russiske statsoljeselskapene har funnet hverandre, og samarbeid om oljeleting nord for Russland er et signal om at Russland neppe vil blokkere for Kinas observatørstatus i Arktisk råd. 

En problematisk partner: Kina, som investerer stort i Canada, har et strategisk samarbeid med canadierne om Arktis, men kinesiske selskaper spiser seg raskere inn i Nordområdene enn regjeringen i Ottawa liker.  

Forskning og havner i Nord-Korea

Jo flere land som ser mot nord, jo viktigere blir Arktis for Kina. Til tross for at landet ikke har en formulert arktisk strategi, ser Kina seg selv som en viktig aktør i det kommende isfrie Arktis. Så lenge Kinas økonomiske konkurrenter, USA og Russland, har trukket vinnerloddet og sitter på store arktiske ressurser og langt på vei kan diktere Nordområdenes rolle for verdensøkonomien, kan ikke Kina holde fingrene av fatet. Særlig ikke med tanke på at mange av de mineralene som den kinesiske industrien skal leve av i fremtiden, finnes i nord.  

Kina bygger opp betydelig arktisk, vitenskapelig kompetanse, og utvikler den forskningen landet i lang tid har hatt i Antarktis. En rekke av Kinas universitet tilbyr nå studier i geopolitiske emner relatert til Nordområdene. SIPRI-rapporten peker på at dette arbeidet raskt havner på den kinesiske regjeringens bord som politiske anbefalinger. Selv om Kinas myndigheter og næringsliv har kunnskaper om at de polare klimaendringene kan skape nye asiatiske businessmuligheter, og har foretatt strategiske oppkjøp i en rekke land, er kinesisk shipping avventende.  Til nå har China Ocean Shipping Company (COSCO), en av de virkelig tunge aktørene, bare vurdert å gjennomføre en lønnsomhetsstudie for kinesisk skipsfart gjennom Nordøstpassasjen, og Kinas skipsbyggingsindustri, verdens største, mangler kompetanse på å bygge skip for arktiske forhold. På grunn av dårlige tider for verftene i både 2011 og 2012, mener forfatterne bak SIPRI-rapporten at det er utenkelig at det kinesiske shippingmiljøet vil være veldig opptatt av å utvikle nye skipsruter i nord med det første.

Det tydeligste eksemplet på at Kina posisjonerer seg for å kunne møte endringene som nye skipsruter i nord vil medføre, ser vi i avtalene om å leie to nordkoreanske havner ved kysten av Japanhavet. Disse to havnene i Chongjin og Rajin, nær grensen til Russland, gir Kina adgang til sjøen lenger nordøst enn det er mulig i Kina. Russland har også avtale om å benytte minst en av disse nordkoreanske havnene, og Kinas leieavtaler gjelder de neste 30 til 50 årene. Ved å ha kinesiske havner i Nord-Korea, sparer Kina mange viktige sjømil på det som kan bli den nye skipsleden mot Europa - langs nordkysten av Russland. For første gang siden 1938 har Kina nå adgang til Japanhavet, og ifølge SIPRI-rapporten ser kinesiske analytikere havneutbyggingen som første steget på veien til å skape et «arktisk kinesisk transport-nav» på nordkoreansk territorium.  Et transportknutepunkt som knytter nye skipsruter til det kinesiske jernbanenettet. Ifølge den sørkoreanske avisen Chosun Ilbo, kan ytterligere tre havner i Nord-Korea bli «kinesiske». Professor Yang Mian ved Communication University of China (CUC), sier til avisen at dette inngår i et nytt næringssamarbeid mellom Nord-Korea og Kina, som Kim Young-un har tatt til orde for, og som vil gi Nord-Korea etterlengtede inntekter. 

Et annet eksempel på Kinas ambisjoner i Arktis er at finske Aker Arctic har fått i oppdrag å designe landets andre isbryter, en dieselisbryter som skal være ferdig i 2016. 

– Det hersker ingen tvil om at Kina ønsker å få en hånd på rattet i nord, sier Mikko Niini, direktør i Aker Arctic, til Agenda Mandag Morgen. Han vil ikke bli overrasket om Kina ønsker å så tvil, og eventuelt også ta til orde for en omkamp om de de FN-vedtatte retningslinjene som gjør at de arktiske statene kan utvide sine kontinentalsokler, og med det legge beslag på store og verdifulle områder på havbunnen.  

En økonomisk og strategisk satsing

SIPRI-rapporten analyserer bakgrunnen for Kinas interesse for Nordområdene. Konklusjonen er sammensatt: Kina frykter at de raske klimaendringene i nord skal få dramatiske konsekvenser for Kina og gi uforutsigbart vær og større flomfare, og dermed virke inn på landets matvareproduksjon. Men den viktigste grunnen til at blikket er rettet nordover, er økonomisk: De kinesiske lederne ser at dersom landet skal være en stormakt – en global aktør med minst en finger med i alle spill av global karakter – er det nødvendig å blande seg inn i den voksende debatten om så vel arktiske klimaendringer som arktiske forretningsmuligheter. Det store råvarepotensialet og de nye fiskerimulighetene som et smeltende Arktis åpner for, tolkes av Kina som mulige vekstområder for kinesisk økonomi. Slik den norske Kina-eksperten Stein Tønnesson, ved Institutt for fredsforskning, PRIO, ser det, er Kina svært opptatt av økonomisk ekspensjon, så opptatt av vekst at det nærmest skygger for langsiktige strategiske grep knyttet til de innenrikspolitiske problemene som Kina vil få blant annet knyttet til en aldrende befolkning. 

– De finansielle mulighetene styrer per i dag utviklingen i Kina, men det betyr ikke nødvendigvis at de inngår i nasjonale strategier, sier Tønnesson til Agenda. 

Smører samarbeid med olje

I slutten av mars signerte Kinas nye leder Xi Jinping og Russlands president Putin en overraskende avtale som gjør det kinesiske statsoljeselskapet CNPC til partner med det russiske statsoljeselskapet Rosneft i jakten på olje i Barents- og Petsjorahavet, der CNPC skal delta i oljeletingen på tre felt. Tønnesson påpeker at Kinas arktiske tilnærming kan være strategisk forankret, selv om han anser det som sannsynlig at det er statsoljeselskapet CNPC, som har presset på for å få adgang til arktiske oljefelter. I Kina er det i dag næringslivet som står for en svært ekspansiv linje som får tilslutning fra myndighetene, noe Tønnesson mener ikke er bra for Kina, fordi landet blir mer sårbart for internasjonale konjunkturer.

Selv om Kina offisielt ikke har noen arktisk strategi, har landet de siste årene vist en stadig voksende interesse for nordområdene. Vendepunktet kom i 2007, da Russland plantet et russisk flagg på havbunnen under Nordpolen, en symbolsk handling som skapte stor internasjonal debatt om hvem som eier ressursene i Polhavet og på de ulike kontinentalsoklene. Det siste tiåret har alle de arktiske landene arbeidet med å kartlegge sine nasjonale sokkelgrenser for å få disse godkjent av FN, slik at de kan starte leteboring etter olje og gass og kartlegging av mineralene på og under havbunnen. Russland og Norge leder an i dette arbeidet, og Russlands offensive rolle fikk Kina til å våkne.

Her hjemme har den store diskusjonen vært om Kina bør få en observatørplass i Arktisk Råd, og utenriksminister Espen Barth Eide har ytret seg positivt om Kinas søknad, og resten av søkerlandenes interesse for rådets arbeid. 

– Mitt argument for å åpne opp for flere observatører i Arktisk Råd, er at da vil de være med i vår klubb. Og faren er mindre for at de starter «sin egen klubb», sa utenriksminister Barth Eide i en paneldebatt under årets store pan-arktiske konferanse, Arctic Frontiers i Tromsø i januar. Seniorforsker Arild Moe ved Fridtjof Nansens Institutt sier til Agenda Mandag Morgen at Kina gjennom en permanent observatørplass vil jobbe for sitt syn på Arktis, som en ressursbase for verdenssamfunnet. Han minner om at Kina ikke blir annet enn observatør – uten stemmerett i rådet, men med samme påvirkningsmulighet som andre observatørland og organisasjoner med observatørplass.

Kinesiske investeringer uroer Ottawa

Av medlemslandene er det bare USA, Canada og Russland som har vært vage eller tause om Kinas kandidatur. I Canada er det en annen observatørkandidat som skaper større problemer enn Kina. Canadierne vil ikke ha EU inn i rådet, blant annet fordi EU ikke tillater import av selprodukter, noe som rammer 6000 canadiske selfangere. Kina har allerede et strategisk partnerskap med Canada, noe som har resultert i at kinesiske selskap har investert rundt 2,3 milliarder kroner i gruve- og oljeindustri i det nordlige Canada. Professor Rob Huebert, fra University of Calgary, mener at Kinas engasjement kun dreier seg om kyniske investeringer for å sikre seg mer makt I Arktis, og den canadiske regjeringen vurderer nå å stramme inn reglene for utenlandsk eierskap. I Ottawa har regjeringen fanget opp at Kinas syn på arktisk forvaltning ikke nødvendigvis er sammenfallende med de prinsippene Arktisk råd styrer etter. 

Canadisk presse minner om at Kina er en lunefull partner, og at Norges forhold til den asiatiske kjempen surnet etter at den regimekritiske Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2011. Huebert er redd for canadisk selvsensur i arktiske spørsmål. Sammenlignet med Kina må Canada, som faktisk er et større land enn sin strategiske partner, anses som et lite land det globale maktspillet.