Lille land - hva nå?
Økonomien på Island har gått fra å være en geysir til å bli et dragsug, og denne uken annonserte det norske finansdepartementet at Norge yter Island et lån og en forlenget valutabytteavtale på til sammen drøyt åtte milliarder kroner. For en gangs skyld var det bred politisk enighet om en budsjettpost av et såpass betydelig omfang.
- Island er rammet av en svært hard krise, og det er særdeles viktig at vi, som gode naboer, stiller opp, sa Senterpartiets Liv Signe Navarsete til NTB. Høyres Jan Tore Sanner, hvis jobb det er å kritisere regjeringens utgifter ved enhver anledning, fulgte opp:
- Det er alltid en viss risiko ved denne typen lån, men det er naturlig å stille opp for et broderfolk. Vi gir regjeringen full ryggdekning i denne saken, sa han, mens Kristelig Folkepartis Hans Olav Syversen blåste i den retoriske trompeten med å fortelle oss at blod er tykkere enn vann.
Sett i forhold til krisens omfang er åtte milliarder kroner ikke av avgjørende betydning for om sagaøya synker eller flyter. Selvfølgelig er det, slik politikerne sier, et element av omtanke og broderlig omsorg bak lånet, men det handler også om innflytelse i et land som er viktigere enn hva folketallet på 320 000 tilsier. Til tross for at den kalde krigen forlengst er over, og at de amerikanske styrkene derfor har forlatt landet, er Islands strategiske viktighet økende. I et land uten verken forsvar eller penger er det rom for innflytelse, men den eneste som har tatt det realpolitiske argumentet frem fra den kalde krigens ordbok er Fremskrittspartiets Ulf Leirstein.
- Når Russland er kommet på banen med tilbud om å hjelpe, er det innlysende at Norge må støtte opp om Island. Denne saken har en politisk dimensjon som er viktig i et nordområdeperspektiv, sa han til NTB. Lerstein er kanskje alene om å si det høyt, men andre, også Norge, har forlengst innsett Islands strategiske posisjon.
Storbritannia, EU, Russland og Norge er i gang med en stollek hvor taperen mister innflytelse vis-á-vis et sårbart Island. Islands forhold til Storbritannia er nå på sitt kjøligste nivå siden islandske og britiske båter løsnet skudd mot hverandre under torskekrigene på 70-tallet. Ordkrigen har roet seg noe etter at Gordon Brown varslet at Storbritannias terrorlovgivning ville bli involvert, men norsk UD har likevel sett det nødvendig å tilby seg å mekle mellom partene. Når finanskrisen har roet seg og forholdet til Storbritannia normalisert kommer Island til å ta en alvorlig debatt om sitt forhold til EU. Åtte av ti islendinger støtter nå et EU-medlemskap. Russland, som etter hvert synes det har vært nok EU-utvidelser, og som for bare tre år siden betalte tilbake sitt lån i det internasjonale pengefondet, var raskt ute med å tilby Island et lån på 35 milliarder kroner da det ble åpenbart at Island hadde veltet utfor stupet.
Og så var det lille Norge. Denne uken var utenriksminister Jonas Gahr Støre på Island for å delta i samtaler om oljeutvinning, fiskeressurser, klimautfordringer og forsvar. Sistnevnte er et område hvor de to landene er i ferd med å inngå tettere samarbeid, det er ikke mer enn to måneder siden Norge sendte F-16-fly og et overvåkningsfly for å delta i en militær øvelse på Island. Norge støttet også Islands feilslåtte forsøk på å få en plass i FNs sikkerhetsråd i sommer.
Uten penger, uten forsvar, uten kredittverdighet, utenfor sikkerhetsrådet, uten USAs beskyttende vinger. Storbritannia bruker terrorlovgivning for å få tilbake tapte penger mens Russland planter flagg på havbunnen og gjør krav på territorialsokler og seilingsleder. Veien fra Reykjavik til Brussels trygge favn har blitt kortere den siste uken. Islandske svømmetak mot EU vil skape bølger som raskt slår inn over Norge.
Ikke mange prater om det, men en av mange konsekvenser av finanskrisen kan bli at Norges forhold til EU forandres radikalt på grunn av problemene i et land som har færre innbyggere enn Rogaland og et bruttonasjonalprodukt som er lavere enn hva StatoilHydro omsatte for forrige kvartal. Usikkerhetsprinsippet som Werner Heisenberg formulerte få år før krakket i 1929 sier at vi ikke kan vite både posisjonen og bevegelsesmengden til en partikkel. Det samme kan sies om det nyslåtte islandske usikkerhetsprinsippet: Vi vet omtrent hvor vi er, men har ingen anelse om hvor vi er på vei, eller hvor raskt. Unntaket er konstanten Jonas Gahr Støre: Han er nok snart på vei til Island igjen. Rimelig kjapt.
