Lystenningens myter
Den 17. januar 1991 spaserte en mann i Oslo sentrum, da han fikk meldingen om at kong Olav var død. Han gikk innom en butikk, kjøpte ti stearinlys, gikk til slottsplassen, tente ett av lysene og lot det stå der. De ni andre lysene delte han med folk som sto rundt. De fulgte eksemplet, flere kom til og gjorde det samme og noen fotograferte. Snart kunne mediene melde om «et lyshav» for kong Olav, og kommenterte det som starten på en ny skikk.
2. februar
I det gamle Roma var de byopptog med lysprosesjoner hver 2. februar
I veikanten
Nå vel, ny var den ikke. Å tenne lys for å minne de døde på denne måten er en nittenhundretallstradisjon, som trolig begynte i Frankrike for å minnes det uhyggelige antallet soldater som falt i første verdenskrig. Spontan tenning av lys i Norden i slik hensikt ble første gang TV-kringkastet i forbindelse med mordet på Olof Palme i 1986.
I flere land har «Roadside Memorials» – blomster og fakler (og i katolske og ortodokse land også gjerne et helgenbilde) blitt arrangert ved steder der det har forekommet dødsulykker i trafikken – i de senere år også i Norge.
Romerske lysprosesjoner
I Salomos Ordspråk 20.27 står det: «Menneskets ånd er en Herrens lampe, den ransaker alle rom i hans indre.»
Dette er utgangspunktet for den jødiske tradisjonen med «Yahrtzeit Candles», lystenning for de døde for å minnes – blant annet – Holocaust. Men det å tenne lys ble også en gang en organisert Kirkens tradisjon, og det skjedde slik:
I det gamle Roma var det byopptog med lysprosesjoner hver 2. februar. Folk gikk da rundt i gatene med fakler etter mørkets frembrudd: lyset eller ilden skuller rense. Myten bak opptoget var korngudinnen Ceres på leting etter sin bortkomne datter Proserpina.
Gresk opprinnelse
Disse to kvinnelige gudeskikkelsene har sitt motsvar i Hellas, der myten stammer fra, og går ut på at gudinnens datter, altså Proserpina, i sin uskyldige ungdom blir revet bort av den grimme herskeren av døsriket, Hades, fordi han vil ha henne som dronning. Hades dukker opp fra jordens indre, bryter seg gjennom jordskorpen og opp over overflaten og griper tak i jenta som i sin uskyldighet plukker blomster på en eng. Han røver henne og tar henne ned i den mørke, kalde underverdenen. Moren Ceres går da rundt med fakkel og søker, først i himmelen, så på jorden, og blir et sinnbilde på den fortvilede mor som leter og aldri gir opp. Å få barnet sitt tilbake er viktigere enn liv og død, og i det uvisse mørket er det bare selve letingen som gir mening.
Etter et langt drama får moren datteren tilbake, men datteren må tilbringe en del av året i underverdenen som dronning av dødsriket, og en annen del av året som før – hos moren: Tilsynelatende et dramatisk bilde på kornets årssyklus, og i tillegg på det å bli voksen og må styre sine plikter samtidig som man bærer barnet i seg.
Tre myter som hører vinteren til...
Lyktefestivalen
14. februar - Valentinsdagen
Sokrates får dommen
betydning for europeisk kultur.
Renselse
Vi kan lett se for oss at den romerske fakkelfesten for renselse og for den rene ungjenta Proserpina, om den var aldri så «hedensk», ikke var lett å forby for de kristne myndigheter. De forsøkte da heller ikke. Men de omdefinerte den.
I år 690 bestemte pave Sergius at alle talglys som skulle brukes i kirken kommende år, skulle velsignes denne dagen. Skikken med å gå lystog i gatene kunne altså fortsette, men rutene ble lagt om, toget skulle gå i og rundt kirkene, og det var presten og menigheten som skulle bære tente lys. Det skjedde fortsatt 2. februar, som da allerede i lang tid hadde vært festdag, men som nå fikk navnet Festum purificationes Beatae Virginis Mariae – den hellige jomfru Marias renselsesdag.
Ifølge Tredje Mosebok er en kvinne uren i 40 dager etter fødselen – og da er det bare å regne fra 25. desember, og med litt velvilje kommer man da frem til 2. februar. Festen spredte seg langsomt til hele den kristne verden, og fikk navnet «Missa Candelarum» (Candela: Vokslys). På norrønt ble dette til Kyndill, derav det norske Kyndelsmesse.
Beskyttelse og varsel
Ild kan fortære, volde smerte og drepe. Helvete er ifølge noen tradisjoner, fullt av ild. Men ilden står først og fremst for klarhet og varme og renselse og tilintetgjørelse av det onde. Fakkelen er også symbol for klarhet og opplysning og frihet.
I Hellas stjal Promethevs ilden fra gudene og ga den til menneskene, den ilden gjorde sivilisasjonen mulig. Den samme ilden brant i de romerske templer for å lyse opp og beskytte riket, slik den fortsatt brenner i det zoroastriske templet i Yazd i Iran og i Frihetsstatuens fakkel i New York. Den gamle norske vardetenningen lyste opp vinternettene og varslet om ufred.
Lys og mørke
I en fortelling fra det nye testamentet tar Jesus med seg sine nærmeste disipler til Tabor Berg for å vise dem det lys som ikke kan erfares med sansene, men bare i kontakt med guddommen. Dette er det indre lys, en opplevd kontakt med det hellige.
De dualistiske religionene (jødedommen, islam, kristendommen og zoroastrismen) opererer med dette begrepsparet: lys og mørke, gode og destruktive krefter. De samiske noaidene, medisinmennene, som ved hjelp av tromming og dans reiser til dødsriket for å hente tilbake en syk sjel, beskriver at de reiser gjennom en mørk tunnel med et lys i enden.
Lignende skildringer finnes i den tibetanske dødeboken, men også i moderne nær døden-opplevelser. Døden oppleves som noe lyst i enden av en lang, mørk reise. Og mange andre fortellinger, som handler om å komme gjennom vanskeligheter i livet eller i sinnet, bruker samme bilde: En reise inn i natten eller mørket, den må utføres, og det blir stadig mørkere før det endelig til slutt blir lyst. Og vi bruker det i dagligspråket: Et lys i enden av tunnelen.
«Å kaste lys over»
Ifølge Bibelens skapelsesberetning var Guds første manifestasjon å skille lys og mørke fra hverandre. Og vi snakker om opplysningstiden, «å kaste lys over» innebærer å oppklare, synliggjøre det som tidligere var mørkt: fordommer, misforståelser, myter. Men det moderne vitenskapelige lyset er stort og skarpt og lett å få øye på. Det indre lyset er dempet og det må man stort sett søke alene.
Han som startet lystenningen for kong Olav, hadde neppe noe av dette i tankene. Tradisjoner lever sitt eget liv, slik også
mytene gjør det.
