Illustrasjon: Dreamstime
Hva kjærlighet er
| Denne teksten ble skrevet i februar 2017 og ble første gang publisert i Magsinet Plot #35 |
Engelskmenn og popmusikere over store deler av verden holder seg med det enkle, greie og uforpliktende Love. Dem om det. Her skal det handle om det store, spennende: Kjærlighet.
Håvard Rem gir i februar ut antologien «Av hele mitt hjerte», i april gis Elif Shafaks «Kjærlighetens førti bud» ut på norsk. Begge bøkene kretser rundt dette fenomenet som vi aldri blir ferdige med. Vi strekker oss etter det, eller overrumples, og gjør vårt beste for å skjønne hva det er og hvordan vi skal hanskes med det. Skjønt innerst inne vet vi at det er umulig å forstå det fullt ut. Men vi gir oss ikke! Så hvordan kan de hjelpe oss, Elif Shafak og Håvard Rem?
Dilemma
Hva er kjærlighet? Er den en lykke her og nå? Er den ment å være for to? Eller er kjærlighet mer enn romantikk og Evig Din? Er den selve livet?
Tyrkisk verdensborger
Damene først, som det heter når menn føler seg trygge og vil være galante. La oss begynne med Elif Shafak. Den tyrkiske forfatteren har en stemme det lyttes til internasjonalt. Hun er født i Strasbourg av tyrkiske foreldre. Faren var filosof, men foreldrene ble skilt, og Elif vokste opp i Ankara sammen med moren og bestemoren. Det var en oppvekst i et erkepatriarkalsk nabolag sammen med en mor som var rasjonell yrkeskvinne – diplomat – og en mormor som levde og åndet i tradisjonell kultur, spådde folk i hender og kaffegrut og lærte lille Elif om Jinn’ene – overnaturlige skapninger i arabisk kultur og islamsk teologi. Siden flyttet hun mye rundt, og har blant annet bodd i Madrid, Amman, Boston, Michigan, Arizona, Istanbul og London. Men nei, hun er ikke utgammel, og nå bor hun i London, hvorfra hun skriver sine bøker (15 hittil) og artikler i store, internasjonale aviser.
Boka som Font forlag gir ut i vår, er på engelsk en bestselger ved tittel The Forty Rules of Love (Penguin Fiction).
Ringer i vann
Førti regler for kjærlighet høres kanskje litt mye ut, men samtidig kan man tenke ‘var det bare så enkelt’. Regler gjør ting enklere. De rydder og systematiserer. Det later til at muslimene elsker å sette opp faste regler. Men lar kjærlighet seg rydde og systematisere?
Boka hennes spenner både over store geografiske avstander og lange tidsspenn. Den forteller historien om den lærde sufi-poeten Rumi og hans altoppslukende forhold til Shams av Tabriz, en dervisj – en person som inngår i islams mysterietradisjon sufisme, i Anatolia midt på 1200-tallet, men også om den frustrerte amerikanske husmoren Ella Rubinstein på 2000-tallet. Shafak forteller på en måte som får de to vilt forskjellige verdenene til å henge sammen. For se om ikke de knusktørre kårene kjærligheten sturer under bak den vellykkede fasaden til ekteparet David og Ella, i deres herskapshus i Massachusetts, begynner å få liv når de eldgamle, poetiske tankene smyger seg inn og minner Ella om noe hun har fortrengt eller kanskje aldri visst. Et manuskript til ei bok hun skal vurdere, dumper ned i postkassa og som en stein som treffer et stille vann lager ringer rundt ploppet i det uendelige, begynner drastiske ting å skje i hennes rutinepregede liv.
Poeten Rumi
Rumi er en av de store poetene som levde i midtøsten på 1200-tallet. Hans dikt leses og synges fortsatt over store deler av verden. Men det var en omreisende, rotløs dervisj som brakte fram poeten i ham. Før Jalal as-Din Rumi møtte Shams av Tabriz, var han en skolert og høyaktet lærer, som forkynte jevnlig i moskeen. Men Shams endret livet hans med sin provoserende, enkle lære. Det var en slags kjærlighet mellom dem, men hva slags kjærlighet, se derom strides de lærde, og Shafaks bok er ikke tydelig på det. En av de 40 reglene hun legger i Shams’ munn lyder i alle fall:
«Ethvert sant vennskap og enhver kjærlighet er en historie om uventet transformasjon. Hvis vi er den samme personen før og etter at vi har elsket, betyr det at vi ikke har elsket nok.»
Hjertespråk
Dervisjen Shams var en provoserende kar i samtiden. Det er ikke så rart. Han levde i en tid med hyppige religiøse sammenstøt, politiske konflikter og endeløse maktkamper. Korsfarere fra vest og mongolske styrker fra øst under ledelse av Djengis Khan. Og midt imellom, konflikter mellom ulike tyrkiske stammer. Krig og konflikt var folk vant til, og de religiøse makthaverne holdt folket i tømme med strikse regler. Og så kommer det en kar og snakker om å lytte til hjertet sitt mer enn man adlyder reglene, som ikke er redd for å gå verken på horehuset eller vertshuset og som hjelper mennesker i nød, selv om de åpenbart har oppført seg dårlig. Han sier:
«Intellektet binder mennesker og risikerer ingenting, men kjærlighet løser alle floker og risikerer alt. Intellektet er alltid forsiktig og gir råd – vær forsiktig med ekstase, men kjærlighet sier blås i det, hopp uti! Intellektet ødelegges ikke så lett, men kjærlighet kan lett redusere seg til småstein. Men skatter gjemmer seg i ruinene. Et brustent hjerte skjuler skatter.»
Regelrytteri
Sufi-tradisjonen er en viktig side av Islam, men den har slitt med å komme til orde og syne fordi mer regelridende og maktkåte retninger har tilranet seg definisjonsmakten over religionen. Det er ikke utenkelig at Elif Shafak med denne boka om kjærlighetens 40 regler – selv om det i tittelen later til at også den er underlagt regelrytteriet – snarere tvert imot ønsker å puste til flammen av filosofisk sufisme. Det er kanskje et håp i dette – i en tid da islam blir stadig mer diskreditert av alle de voldelige avsporingene som vekker vanlige folks avsky når de roper «Allah er stor» og deretter plaffer folk ned. Her i Norge kunne vi lese Mina Bai i en artikkel i Klassekampen der hun skrev oppglødd om sufi-retningen innen islam. Vi trenger sårt alt som kan legge grunn for fredelig sameksistens.
De førti reglene Elif Shafak har bygget boka si rundt, er trolig hennes konstruksjon; på bakgrunn av overleveringer og sitater fra Shams av Tabriz. At hun kommer med dem akkurat nå, er ikke noen dårlig idé, tatt i betraktning at vi også i dag lever i svært turbulente tider med kriger og motsetninger som utspiller seg under religiøse overbygninger.
1200-tallet og nå
Det er et omfattende kjærlighetsbegrep han befatter seg med, den gamle dervisj. Her snakker vi ikke romantikk og Evig Din. Det dreier seg om selve livet. Hvordan vi lever og hva vi legger vekt på. I boka til Shafak ser vi at alt springer ut av forholdet mellom Gud og mennesker:
«Måten vi betrakter Gud på er en direkte refleksjon av hvordan vi ser på oss selv. Hvis Gud for det meste får fram frykt og skyld i oss, betyr det at det er for mye frykt og skyld inni oss. Hvis vi ser Gud full av kjærlighet og medfølelse, er vi også det.»
Hvordan dette kan forplante seg videre til de litt mer jordnære forholdene mellom mennesker, er ikke helt lett å få tak på. Shams selv hadde visjonære tanker om kjærlighet, og gjorde mange overraskende gode gjerninger basert i disse, men skal vi tro boka til Shafak, var han en temmelig egoistisk omstreifer, og ikke noe forbilde for dem som søker etter hjelp til å leve i et livslangt monogami. Men at hans store tanker om kjærlighet som livets viktigste rettesnor kan skape ild i tørre, kalde liv, er det ikke vanskelig å tenke seg. Slik var det på 1200-tallet og slik er det nå. Men pass deg – hans ideer kan lede deg på veier du ikke har peiling på hvor ender.
Av hele mitt hjerte
Gud har ikke en så sentral plass i Håvard Rems bok som i Elif Shafaks. Men i antologien «Av hele mitt hjerte» har Rem strukket seg langt etter å finne uttrykk for mange ulike former for kjærlighet. Og enda flere hadde han i utgangspunktet, før sluttredigeringen meldte seg med sine stramme krav.
«Disse tekstene om kjærlighet er ordnet i et forløp: Etter en kort åpningsavdeling med dikt og tekster som forsøker å omtale og beskrive kjærligheten, følger tekstene et forløp fra ungdom og forelskelse via samliv til alderdom og død, fordelt på seks avdelinger og faser, med titler hentet fra tekstene.», skriver Håvard Rem i forordet.
– Hvorfor rommer boka et mer mangslungent bilde av kjærlighet enn den vanlige, romantiske som vi jager etter i dag?
– Flere og flere velger å bo og leve alene. Derfor blir det så rørende med dem som velger å holde sammen, selv om naturen har sluppet taket, selv om de ville ha klart seg godt hver for seg. Slik tror jeg det alltid har vært: Før skilsmisse ble sosialt akseptert, var det mange som så frem til enkestanden, og gikk inn i den med glede. Nå kunne de få tid til seg selv. Jeg synes ikke det er heroisk eller uegoistisk at noen holder sammen også når ingen andre enn paret selv har nytte av samlivet, men jeg synes som sagt at det er rørende, sier Håvard Rem.
I ulike kulturer
– Du har valgt fra mange land, ser du forskjell på dikt om kjærlighet i forskjellige kulturer?
– Ja, det er forskjeller både fra kultur til kultur og fra tidsalder til tidsalder. Men forskjellene syntes jeg etter hvert ble mer og mer overflatiske. Jeg ble slått av den store likheten på tvers av ulike kulturer og ulike århundre. At kjærleik er vår tiurleik. At det store kjærlighetsspillet først og fremst er vakker ornamentikk på et enda større spill: reproduksjonen, det som gjør at det blir født nye mennesker og at arten menneske fortsatt finnes på planeten. Reproduksjon var kjernen i de fruktbarhetsritene som utviklet seg til å til å bli religionene våre, og det virker som om reproduksjon er kjernen i alle kjærlighetsritene våre også. Selvsagt uavhengig av om forholdet ender i fem barn eller null barn. Men i kjærligheten strekker vi oss mot noe som er større enn oss, noe som er utenfor oss, noe som er etter oss.
– Er det noe spesielt med norske poeters dikt om kjærlighet?
– I nyere tid er det nok berøringsangsten for kjærligheter som ikke er politisk korrekte. Vi vil aldri få et norsk dikt om ønsket om å dominere en kvinne, selv om det er noe både kvinner og menn kan finne spennende. Jo, jeg fant forresten ett.
– Er det forskjeller på kvinnelige og mannlige poeters tilnærming til kjærligheten?
– Kvinner er nok mindre redde for å utforske instinktene og dermed også det politisk ukorrekte.
– Har du funnet noen dikt om en kvinne som ønsker å dominere en mann? Etter sigende er det også ganske vanlig, og noe mange kvinner øver seg på ved å drive med hest i tenårene…
– De fleste kvinner er så oppmerksomme på at de har balletak på mannen at den kvinnelige dominansen er der som en undertekst hele tiden. Og gjelder det mer konkret dominering, vet jo kvinnelige forfattere at de, lettere enn menn, kan skrive om det og komme unna med det.
– Hva er sex uten kjærlighet og kjærlighet uten sex?
– Det ser ut som om naturen er fornøyd når den har fått oss til å reprodusere oss, eller til å gjøre noe som minner om reprodusering. Da slipper den oss og går videre. Og det er da kulturen overtar og hjelper oss eller saboterer oss i forsøket på å beskytte det som er blitt skapt, om det er et barn eller «bare» et forhold. Og så kommer naturen tilbake på besøk og forhekser oss igjen. Sånn holder de på med oss. De helt unge ser ut til å ha en mer realistisk innstilling. De kan analysere om de av personlighet er monogame eller ikke.
En egoistisk sak?
– Lars Lillo-Stenbergs ‘Finnes det en kvinne’ kan tyde på at kjærlighet i bunn og grunn er en ganske egoistisk sak? Er det?
– Egoismen i den sangteksten er med glimt i øyet og et skjevt smil. Men ja, i kjærligheten blir vi egoistiske. Men vi blir egoistiske på vegne av noe som er større enn oss. Se hvor egoistiske kvinner er når de velger seg partneren de vil ha barn med, ikke bare sex med. De velger ham på vegne av fellesskapet, og framtida.
– Hva tenker du om kjærlighetens vilkår i det livslange, monogame forholdet sammenlignet med seriemonogame eller polygame forhold?
– At de som fra naturens side ikke er hundre prosent monogame lettere kan innrømme det for seg selv i dag, kan nok spare andre for mye vondt, men kanskje også være starten på en bevisstgjøringsprosess der enkelte rett og slett ender med å velge en monogam praksis – utfra hensynet til noen man elsker, utfra hensyn til barna, utfra egoistiske hensyn: for dem som elsker helt naken sex, er monogamiet rene paradiset.
– Hvorfor har du ikke med noe om de hippe homofile og lesbiske forholdene?
– En rekke av poetene i utvalget, både eldre og nyere, forbindes i litteraturhistorien med samkjønnet kjærlighet. I tekstene i utvalget er dette gjerne mer kontekst og klangbunn enn tematikk. Slik det rent heterofile aspektet er blitt mindre uttalt i mye nyere poesi, var det rent homofile aspektet ofte mindre uttalt i eldre poesi.
Sødme, fortvilelse og humor
– Gamle kjærlighetsdikt er ofte blomstrende i språket, nærmest forblommede. Er effektivisering og rasjonalisering gått for langt?
– Det går begge veier. Jo mer effektivt samfunnet er blitt, jo mer skjønner vi hvor annerledes og overskridende kjærligheten kan være. At du kan forsvinne i et annet menneske, i hvert fall tidvis. At det finnes en nærhet som har plass til hele deg, sinnet, kroppen, framtida, drømmene.
– Her er ikke bare sødme eller fortvilelse, her er humor også. Måtte du lete veldig for å finne det?
– Nå bygger utvalget på det jeg har lest og samlet av dikt gjennom førti år, og dikt med humor glemmer man ikke så lett, så de var enkle å finne tilbake til. Dikt med humor gir kanskje ikke priser og stipender, men de blir husket. Det er kanskje vel så viktig.
– Har du en favoritt blant tekstene?
– Jeg må smile hver eneste gang jeg leser «Åja hans vagabondansikt» av den norske poeten Kurt Narvesen. Der nailer han den moderne unge mannens angst for forpliktelser og ansvar, i et dikt som er breddfullt av humor og selvironi.
De klærne livet tar på
– Er det slik at kjærligheten utvikler seg og vi håndterer den klokere og klokere ettersom vi blir eldre?
– I pessimistiske stunder tenker jeg at vi håndterer kjærligheten bedre bare i den grad den forlater oss.
– Og forresten, hva er kjærlighet?
– Kjærligheten er de klærne som livet tar på seg når det skal forsøke å lure oss med på sitt store, evige prosjekt, sier Håvard Rem.
