Genenes rop fra fortiden
Biolog Bjørn Grinde ved Folkehelseinstituttet har skrevet en roman om folk som levde for 60 000 år siden, for å vekke vår interesse for å leve mer i pakt med våre genetiske forutsetninger. Han drømmer om å hjelpe oss med å finne våre røtter. Romanen, som akkuret er kommet ut, heter «Dit månen drar».
Midt i naturen
Fra arbeidstårnet i sitt hyggelige kråkeslott i Solemskogen sitter Bjørn Grinde og ser ut over bølgende østlandsåser. Maridalsvannet, Holmenkollåsen og Maridalsalpene ligger rett for hans føtter, og på brødskiva ligger selvplukkede blåbær klare til eksplosjon mellom tennene. Han er glad i natur, biologen, antropologen, psykologen og pedagogen Bjørn Grinde. Han har studert alt dette for å forstå mer om hvorfor vi er som vi er.
Vitenskap
Fra sin base som seniorforsker på Folkehelseinstituttet har han levert rundt 150 vitenskapelige publikasjoner og en haug med fagbøker på engelsk og norsk. Men nå ønsker han å nå enda bredere ut. Og da han så at Jostein Gaarder vekket stor interesse for filosofi gjennom romanen «Sofies verden», fikk han lyst til å se om han kunne klare å vekke interesse for det livet vi genetisk sett er tilpasset. Han kastet seg ut i skjønnlitteraturen og diktet opp Kaje i Bujustammen, som levde ved Månefjellene midt i Afrika for 60 000 år siden.
– Hvordan opplevde du forskjellen mellom å skrive faglitterært og skjønnlitterært?
– Det var mye morsommere å skrive roman.
Vi treffer ham hjemme. Er allerede hjertelig mottatt av husets katt og husets hund, som også nyter godt av de landlige omgivelsene. Hvis man myser når man ser ut over åsene, kunne man lett tenke seg at det så sånn ut også for 60 000 år siden. Men den lune ovnsvarmen og kaffekoppen i handa holder oss trygt tilbake i nåtida.
Hjelpe oss
– Jeg ser på lista over det du har skrevet før, og det virker som om mye av det er laget for å prøve å hjelpe folk til bedre liv. Har du tilsvarende fokus med denne romanen?
– Ikke ut over det at jeg vil gjøre folk interessert i menneskets iboende natur. For ved å ta hensyn til den, kan man kanskje få et bedre liv. Jeg har skrevet om dette i flere bøker: Hvordan mennesker er skrudd sammen fra evolusjonsprosessens side og hva den innsikten forteller om hvordan vi bør leve. For eksempel med tanke på hvordan man behandler barn. I steinalderen var småbarna alltid sammen med en voksen. De ble båret hud mot hud. Det er slik spedbarn opplever trygghet. I dag låser vi døra og setter på alarmen og tenker at det er trygt, men små barn vet ikke noe om innbruddstyver. Det som er trygghet for dem, er å vite at man er nær en kjent person. Denne mangelen på nærhet tidlig i livet kan være en årsak til at det er så mye angstlidelser blant folk. Jeg skriver jo ikke dette i romanen, bare forteller hvordan det antakelig var den gangen, så får folk trekke sine konklusjoner, sier Bjørn Grinde.
Grendehus
– Er det andre måter vi har skjenet ut fra det vi var bygget for?
– En akilleshæl i dagens samfunn er den sosiale strukturen. Steinaldermenneskene levde sammen i små flokker. De hadde livslange bånd til hverandre og det ga en sosial trygghet, på samme måte som små barn trenger sin form for trygghet. Den har vi mistet. Jeg er inne på dette også i en annen bok jeg har skrevet. Den handler om alternative leveformer, som økolandsbyer, som jeg har besøkt mange av. De er rettet mot dette: Å skape et stammepreget liv, der grupper av mennesker bor litt tettere sammen.
– Jeg så at dere har grendehus her oppe da jeg kjørte hit. Er du ofte der?
– Av og til. Det er noen årlige arrangementer som jeg pleier å være med på. Og jeg var med på å starte en barnehage der sammen med noen naboer, og den lever fortsatt, snart 30 år etterpå.
– Så du er ikke imot barnehager? Man skal ikke ha ungene på magen helt til de begynner på skolen?
– Både foreldreomsorg og barnehageomsorg kan være mer eller mindre god. Og en god barnehage kan være bedre enn et dårlig foreldrepar. Men man bør kanskje ikke ta barna over i barnehage for tidlig. Dette blir en individuell vurdering, for hva som er for tidlig, varierer fra barn til barn.
Steinalderbaby
– Du valgte å gå langt tilbake i tid med din første roman, men hvorfor akkurat 60 000 år?
– Jeg ville ha en tid som var før jordbruket begynte, og en tid da menneskene i utgangspunktet var genetisk sett som oss. Offisielt regner man med at det moderne mennesket oppsto for rundt 200 000 år siden. Genetisk var vi de samme da som nå. Det er kulturen som har utviklet seg. Hadde du tatt en baby fra den tiden og latt den vokse opp i Norge i dag, ville ingen skilt den personen fra en annen norsk statsborger, bortsett fra at den antagelig ville hatt en mørkere hudfarge.
Grinde forklarer videre at det er muligheten til å pare seg og lage avkom som avgjør om individer tilhører samme art eller ikke. Ut fra dette vet vi at menneskearten går tilbake minst en halv million år. Han korrigerer også en annen vanlig misforståelse, som går på at folk i steinalderen levde under ensartede forhold:
– Antakelig var det en større kulturrikdom i hvordan folk tenkte og levde den gangen enn i dag. Dette kan man studere blant annet ved å se på språk. De få områdene i verden der jordbruksrevolusjonen ikke nådde fram, som for eksempel i Ny Guinea, har et uendelig mye rikere språkmangfold enn områder der jordbruksfolket meide over de eksisterende kulturene. Før jordbruket begynte å spre seg, var det med andre ord større kulturvariasjon. Jeg beskriver levesettet slik det kan ha vært, men det fantes store variasjoner. Noe kan man imidlertid anta var felles: De levde tettere på hverandre og hadde meningsfulle gjøremål hver dag i form av blant annet å skaffe mat. Sånne ting går igjen i den antropologiske litteraturen om stammefolk som har overlevd fram mot
vår tid.
Menneskehjernen altså
– Hvordan har du drevet research for å finne ut hvordan du skulle la disse folka leve?
– Jeg er utdannet molekylærbiolog. Grunnen til at jeg valgte å studere biologi var at jeg er interessert i dette ene organet på denne ene arten, smiler Grinde og peker på hodet. Siden har han bygget på kunnskapene sine ved å studere psykologi, antropologi og pedagogikk.
– Fordi jeg ønsker å forstå menneskeheten, sier han.
– Er du kommet i mål?
– Nei, heldigvis, det gjør jeg nok aldri. Menneskehjernen er antakelig det hjørnet av universet som vi vet minst om, men samtidig det hjørnet av universet det betyr mest å forstå. Skal vi gjøre verden bedre, må vi vite hva som ligger i vår iboende natur og hvordan vi kan påvirke dette. Når jeg som biolog beskriver mennesket, blir det lett at jeg tråkker på tærne til samfunnsvitere. De tenker at det å beskrive våre medfødte egenskaper gir inntrykk av at disse er fastlåst. Det er de på ingen måte. Det er viktig å få fram at hjernen er et organ som lar seg forme. Vi kan derfor utvikle samfunn der det gode i mennesket dominerer, eller samfunn der vi får fram det onde i mennesket. Menneskehjernen er veldig fleksibel.
Hodet til Trump
– Tipper det er mange som skulle ønske de kunne forstå hva som går for seg inne i hodet på Donald Trump nå om dagen?
– Han virker som et typisk eksempel på visse subkulturer i Amerika. Av måten han prater på, virker han ikke så veldig intelligent, men man håper jo på at det er såpass mye system der borte at han ikke får gjennomført alt han slenger med kjeften om. Han er et interessant tilfelle, skjønt det mest interessante er jo ikke Trump selv, men at han vinner presidentvalget. Vi ser noe av det samme i Europa, der folk er bekymret for innvandring og arbeidsplassene sine og vi ser at Putin har mye av den samme retorikken. I Norge har vi etter min mening klart å bygge opp et samfunn som styrker de gode sidene ved mennesket. Vi legger vekt på at folk skal tenke sosialt og være snille mot andre. I en god barnehage lærer barna det. Og det sitter. Problemet er bare at hvis man blir veldig snill mot andre, vil man ikke nødvendigvis ha den politikken som på lengre sikt er bærbar. Hvis man for eksempel åpner helt for innvandring, vil det lett rasere det vi forsøker å bygge opp.
– Du er inne på noe av dette i boka di også, en konflikt mellom to stammer, men du avverger en voldsom innvandring?
– For 60 000 år siden var mennesket blitt en vellykket art genetisk sett. Vi formerte oss godt og overlevde bra. Dermed ble det antakelig trangt om plassen enkelte steder og strid om retten til å leve i de beste områdene. Det var trolig derfor mennesket begynte å trekke over mot Europa og Asia, slik de gjorde.
Naturelsker
Selv er Bjørn Grinde det vi forbinder med en ‘god nordmann’. Han liker å være ute i naturen. Blåbærsyltetøyet på bordet er ett symptom på det. Å drive med matauk gir en god følelse, og selv om skiføret hittil i år har glimret med sitt fravær i Oslo-marka, har han vært ute og hygget seg med 500 meter tilrettelagt skiløype i nabolaget.
– Å sette pris på natur ligger i menneskets natur. Jeg har skrevet en vitenskapelig oversiktsartikkel om det, om hva noen fagfolk kaller Biophilia. Naturen kan bidra til både psykisk og fysisk helse. Det har blant annet vært gjort forskning som antyder at man blir fortere frisk hvis man ser natur fra sykesenga.
Nyttig å vite
– Hva kan det lære oss i dag å sette oss inn i tanker og dagligliv folk hadde i steinalderen?
– Det kan være nyttig for oss å prøve å forstå hva slags liv mennesket er tilpasset å leve. Vi har fjernet oss fra det på mange måter. De fleste endringene er riktignok positive. Det er ingen grunn til å legge seg på en sølete jordflekk når man kan ha en god madrass, og ingen grunn til å avstå fra å bruke antibiotika hvis man har en infeksjon. Noen av forandringene i levesettet er likevel ugunstige. De bidrar til det vi kaller sivilisasjonens sykdommer, som for eksempel hjerte-karsykdommer og type 2 diabetes, men også antakelig angst og depresjon. Et skoleeksempel jeg ofte bruker i foredrag, dreier seg om nærsynthet. Det er lett å påvise at det er forskjell mellom folk som bor i byer og de som bor på landet. I Singapore er 80 prosent av unge menn nærsynte, men på landsbygda er det omtrent ingen. Det er altså et eller annet med levesettet som gjør at man blir nærsynt. Da er spørsmålet for det første: Hva er det? Og deretter: Kan man gjøre noe med det? Forskningen viser at det viktigste er å sørge for at barna er utendørs et par timer om dagen. Nærsynthet er det rimelig lett å gjøre noe med, psykiske lidelser er verre, sier Grinde.
Dette er hans fagfelt nå. Han studerer empirisk forskning og skriver artikler om hvordan man kan skape en kultur og et levesett som er egnet til å gi folk gode liv.
Gamle guder
Rundt halsen har Bjørn Grinde en medaljong i en lærrem. Et fuglehode pryder begge sidene. Det er ravner. Han forteller at det er Hugin og Munin – den norrøne guden Odins ravner, som han sendte ut hver morgen, den ene for å fly fram i tid, den andre bakover. Informasjonen Odin fikk fra disse fuglene, hjalp ham å treffe kloke beslutninger. Grinde tenker at det å forstå våre genetiske røtter gir noe tilsvarende. Ettersom genene er de samme nå som for 100 000 år siden og vil forbli omtrent de samme i overskuelig framtid, sier slik innsikt både noe om vår historie og vår framtid. I hagen har han satt opp to shinto-portaler – som ifølge gammel japansk tro slipper guder inn og ut. Han har også skrevet det han kaller en ‘bibel’, «Gud – en vitenskapelig oppdatering», som trolig er den eneste seriøse bok om Gud skrevet av en ateist.
– Hvis man skulle laget en bibel i dag, burde den kanskje vært slik. Jeg tenker at man ikke bør skylle ut Gud med det vitenskapelige oppvaskvannet. Det ligger muligheter i menneskets religiøsitet, som man bør utvikle på en best mulig måte. Jeg skulle gjerne vært mer religiøs, men har ikke fått det til, beklager han.
Alles Mor
– Du har skrevet inn en guddom i romanen din i hvert fall, Alles Mor?
– Jeg tror at mennesket har i seg en tendens til å søke mot noe religiøst, så jeg er ganske sikker på at de hadde religiøse forestillinger også den gangen. Så og si alle kulturer antropologer har besøkt, har hatt religiøse tendenser. Det kan gi seg mange utslag og det var antakelig større variasjon enn det du ser i dag.
– Denne varianten av religion som du har gitt stammen, hvorfor gjorde du den sånn?
– Det er ren dikterisk frihet. Jeg har laget noe som jeg tenkte at slik kunne det vært. I antrolpologien tenker man at mennesket har laget minst 100 000 forskjellige religioner. De fleste går på at det finnes makter i naturen. De mer konkrete gudene som nå dominerer verden er av nyere dato.
– Som gammel feminist, synes jeg det var hyggelig at du valgte en kvinnelig guddom.
– Jeg tenker at det er naturlig. Kvinner skaper mennesker, og da er det lettere å forestille seg at kvinner har skapt alt annet også.
Han fortsetter:
– Hvis forholdene en stamme lever under er rolige, er det større sannsynlighet for at kvinner dominerer. Normalt hadde ikke stammefolk noen leder. De har en flat struktur, for det må til for at folk skal ville samarbeide med hverandre. Jeg gjorde derfor den gamle kvinnen Karo innflytelsesrik, men hun leder ikke stammen. Hvis det derimot blir mye konflikter, er det mer sannsynlig at menn får større innflytelse. De er sterkere og trolig mer voldelig innstilt, og vil derfor «gripe roret» i en krig. Det at stammefolk skal ha en høvding er trolig noe vi har med oss fra beskrivelser av indianerne i Amerika. Her var det mye konflikter. De stammesamfunnene som fungerer bra og lever fredelig har normalt ingen leder.
– Jeg oppfatter Karo som en inkluderende leder.
– Å få innflytelse betyr noe. De som evner å si fornuftige ting, får innflytelse. De som ikke gjør det, som opptrer arrogant, snur man ryggen til. Litt av poenget med menneskets stammekultur var at folk var avhengige av å samarbeide med hverandre.Der du ikke har et politikorps som kan stå bak makten, er du avhengig av at folk samarbeider frivillig. Du trenger å bygge opp gode relasjoner. En diktator ville antakelig bare blitt utstøtt, resonnerer Grinde.
Keiserens nye klær
Nå er han spent på mottakelsen av boka. Han håper den selger nok til at han kan fortsette å skrive, og er allerede i gang. Målet er særlig å nå ut til ungdom.
– Jeg har lest mer spenningslitteratur enn såkalt seriøse bøker. Nobelprisvinnende bøker synes jeg blir litt vel mye keiserens nye klær. Jeg ønsker en tekst som driver leseren fram, men som samtidig fører folk under huden på de personene som blir skildret, og som inspirerer til å tenke om seg selv og den verden vi lever i.
