På samme tid

Vi har som hobby å beregne. Å måle, å estimere, å telle, å veie. Vestens rasjonalitet har tatt overhånd over hverdagsmenneskets opplevelse av tid. I en selvforherligende ekstase ruller de dyktige moderne samfunnsborgerne seg euforisk i nøyaktighetens tidsskjema inndelt i millisekunder, milligram og millimeter. I rusens øyeblikk er det eneste som stopper oss fra perfeksjon at vi møter stopp-punktet der tiden ikke strekker til. Vi frykter å komme dithen at vi ikke har oversikt. Derfor elsker vi når vi kan planlegge dagen ned til den minste detalj, for å ikke sette oss selv i den situasjonen at vi ikke vet hva vi skal bruke et ledig minutt på.

For kan du ærlig talt tenke deg noe verre enn et minutt som går uutnyttet hen? Bare se frustrasjonen på trikkeholdeplassen når estimatene om trikkens ankomst ikke stemmer overens med Ruter-applikasjonen. Folk blir rådville, apatiske og eier ingen kreativitet i improvisasjonen. I frykt for å skade det hellige planleggende selvet, tar vi opp telefonen slik at det skal se ut som om at vår tidlige entre var intendert. Det var slik at jeg kunne svare på noen mail før jeg stiger inn i den klamme trikken med frustrerte mennesker som er pålagt å kaste bort sin dyrebare tid til reising.

I Oslo kan du angivelig delta på fire kulturarrangementer hver dag, hele året uten å gå på det samme to ganger. T-banene har i underkant av 1000 avganger hver dag. Om du mister en mulighet, vil det dukke opp en ny i løpet av kort tid. Vi har med andre ord alle forutsetninger for å la mulighetene strømme over oss og tilpasse dagen etter formen. Likevel synes ikke dette å være tilfellet.

Flere muligheter i storbyen fører også til et større koordineringsbehov. De dyktige samfunnsborgerne får flammer i øynene av å tenke på hvor mange av disse mulighetene de kan presse inn i skjemaet på én dag. Dersom ens sønn har mulighet til å hoppe over et trinn på skolen grunnet høye prestasjoner, vil det anses for å være et år tjent. Man kan spørre seg hva det innebærer. Kan man få det tilbake ved en senere anledning? Hva er det vi haster oss mot? Om målet er å hvile under et lag med jord er det mange måter du kan komme dit fortere på.

Men visste du at det finnes språk uten ord for tid? Amondawa-folket i Amazonas har ikke ord som impliserer at tiden går eller som gjør dem i stand til å plassere konkrete hendelser i tid. Tenk det! Språket er totalt blottet for minutter, timer, dager, døgn, uker, måneder og år. Om man kastet hvilken som helst gjennomsnittlig byråkratisk vestlig borger inn i dette samfunnet, ville vedkommende ha forsøkt å få samtlige til å tilbe sitt Rolex-ur innen første solnedgang for ikke å implodere av et meningstap. Kontrastene eksisterer også innenfor landets grenser. For det finnes ingenting annet som bryter mer fundamentalt med storbymenneskets koordineringsbehov og beregningsnisje enn Ruters estimat om at trikken kommer «ca. nå».

Teksten har tidligere vært publisert i Socius – sosiologistudentenes tidsskrift ved UiO.