Mytene bak julen

Romerne fortalte at kornguden Saturn rådde i den gylne tid, som ingen lenger kunne huske. Hans sønn Jupiter, himmelguden, hadde tatt makten fra ham og lenket ham. I tempelet på Kapitol var det derfor et gudebilde av Saturn med bånd rundt føttene. Men én uke rundt vintersolverv ble båndet løsnet, noe som innledet en ukes storslått feiring der reglene ble satt til side eller snudd på hodet. Slavene og deres herrer ble likeverdige. Menneskelighet var grunntemaet. Folk ga hverandre vokslys og lekedukker og spiste søtsaker, tok på seg uformelle klær, drev gjennom gatene med fakler og ropte gledeshilsener. Under større fester ble det valgt en saturnaliakonge ved terningkast, en anfører for feiringen.

Forestillingen om en fordums gyllen tid utgjør en grunnide i menneskehetens felles myter. Grekeren Hesiod satte ord på dette 700 år før Kristus. Livet var en gang uten bekymring, strev og alderdom. Arbeid var unødvendig, Jorden selv sørget for forsyningene. Det jødisk-kristne paradiset, myten om Atlantis og forestillingen om det egalitære matriarkatet før mennene ødela verden – er variasjoner av gullaldermyten. I all kjent fortid har menneskene innbilt seg at alt var bedre før. Og i julen leker vi gamle dager en stund: Å jul, med din glede!

Universiell solvervfest

Saturnaliene utgjør en stor del av bakgrunnen for vår julefeiring: De lystige juleselskapene, julebordene, julegratialet og papirhatten skjult i kransekaken, alt dette stammer fra romerne. Men solvervfesten i seg selv er selvsagt universell.

Kelterne fortalte om Beli Mawhr, den skinnende guddommelige ildens herre, det guddommelige solbarn født av gudinnen på årets lengste natt. Fødselen ble markert med rituelle leker og stor glede. Ukrainerne feiret Dazh Boh, giverguden, det vil si Solen. Både Gud og forfedrenes ånder ble æret. Det ble satt av plasser ved bordet til døde slektninger. Den tibetanske solvervfestivalen, «det døende årets fest», varer i fem dager. Festlighetene holdes rundt en magisk stang, et lokalt verdenssentrum pyntet med stjerner, kors og pentagrammer. Det danses rundt denne med groteske masker for å skremme vekk onde ånder og gjøre det klart for det kommende år. Til slutt blir stangen revet.

Midtvintersblot

Torbjørn Hornkløve, en av en av hirdskaldene til kong Harald Hårfagre, skrev i «Haraldskvadet» (noe fritt oversatt):

Ute på havet vil han drikke jul

om han får rå alene

den kamplystne kongen

og der holde Frøys lek

Som barn var han lei

av ovnsvarme og innesitting

den varme kvinnestua

og votter foret med dun.

Snorre skriver om store blot midtvinters. «Det ble drept naut og hester, og gudestøtter var rødfarget med blodet.» Blotene ble utført for et godt år, for sommerens grøde og for krigslykke. Man slaktet dyrene, farget gudestatuene med blodet og spiste offerdyrenes kjøtt. Å blote betyr å styrke. Den kalde, mørke vinternatten ble omgjort til en spektakulær, blodig drøm om et bedre liv.

Offerfesten ble også kalt jólablót, eller jól, et ord forekommende også i andre germanske språk. Men i motsetning til de fleste andre land beholdt de skandinaviske landene betegnelsen «jul» også i kristen tid.

Snorre forteller i «Håkon den Godes saga»:

(Håkon) gjorde det til lov at julen skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver mann skulle holde øl av et mål malt, eller også legge bøter, og helg skulle holdes så lenge ølet varte.

Slik ble det for oss besynderlige påbudet om ølbrygging og øldrikking flyttet til tidspunktet for kristendommens feiring av Jesu fødsel. Etter kristendommens innføring drakk man ikke for Frøy, men for Jesus og Jomfru Maria. Det finnes også andre tradisjonsoverføringer, som er vanskeligere å få øye på: Grisen var Frøys hellige dyr. Fortsatt er svinekjøtt julemat over store deler av Norden.

Moderne og gammeldags

Vi feirer julaften med stearinlys, tradisjonsmat, gaver, juletre og kjernefamilien i sentrum. Tidligere dekket man også på til døde familiemedlemmer. Vi forteller om Gud som ble menneske, Josef og Maria, hyrdene, englene, de vise menn, stjernen og kong Herodes. I middelalderen holdt folk våkenetter med fest før kirkelige helligdager. Slik forskjøv tyngdepunktet for julefesten seg fra juledagen til julaften. Vi spiser mat av tradisjoner skapt i en tid med knapphet på fett.

Og gullalderforestillingen henger godt i: En moderne julaften er en gammeldags julaften. Ideelle julekulisser har vært et stabilt og forutsigbart samfunn i jordbruksmiljø, helst en storgård med slakting, ølbrygging, kanefart, forelskelser og trettendedagsball, etter hvert byttet ut med bilder fra Prøysens skildringer av fattigdom og menneskelig varme i mellomkrigstiden. Vi vil gjerne ha vaske gølvet og børi ved i en husmannsstue, skjønt trolig helst uten å gå nevneverdig ned i inntekt.

Dramatisk fødsel

Hvorfor fødes gudebarn til verden under dramatiske omstendigheter, ofte i nærheten av dyr eller knyttet til gjetere? Jung mener at myter om barneguder handler om bevissthetens nye fødsel. Den åndelige forvandlingen blir opplevd som en frydefull oppvåkning. Derfor er flere av disse barna frelsere. Farene (Herodes) representerer vanskelighetene i virkeligheten: Den som vil legge ut på den indre reisen helt til målet, trues uavlatelig. Men naturen, representert ved dyrene og stallen, er på individets side.

Om julen er en feiring av livet, frelseren eller våre spirituelle muligheter, forenes vi i kjærligheten til barnet – verdens barn, våre egne barn, Jesusbarnet eller barnet i oss selv. Festen kan lett komme ut av kontroll. Ikke bare kommersielle krefter, men også egne forventninger om hvordan vi burde ha hatt det, kan forvandle julekvelden til et mareritt, uansett forsøk på å tviholde på tradisjoner.

Det kan være nyttig å tenke på at både romerne i saturnaliene og Jesus i evangeliet sto for det inkluderende budskapet, som omfattet alt menneskelig og alle mennesker.