Yrkesoffiserer, gode ledere med beslutningsevne

I gamle dager var det mye enklere. Presten, lensmannen og gjerne læreren var autoriteter i bygda. Og … kanskje var også offiserene det, i det minste regimentssjefen, han som hadde så mange medaljer og som til stadighet og uten å nøle representerte Forsvaret i sosiale sammenhenger og ved formelle anledninger. Disse øvrighetspersonene fikk mye gratis, og jeg må innrømme det; jeg er misunnelig på denne gratis formen for autoritet de fikk, uten å svette så mye for det. I dag må vi gjøre oss fortjent til respekt - og slik bør det selvfølgelig være. Men hvordan kan vi vite at offiserene vi utdanner lærer seg å opparbeide respekt og anerkjennelse?

Jeg husker vår gamle regimentssjef ved infanteriregiment nr. 13, lokalisert i den gamle og fortsatt gode byen Steinkjer. Bøndenes høyborg som ligger innerst inne i Trondheimsfjorden. Byen har alltid vært en militær garnisonsby inntil for noen år siden. Da ble det bare en vanlig by. Regimentssjefen vår var konge, og han var synlig. Han representerte Forsvaret med tyngde og med lederskap. Han bestemte når sola skulle stå opp. Han stilte med mannskaper når det var krevet og kom med gode råd til byens ordfører, som gjerne var fra Senterpartiet. Jeg kan fortsatt huske skuddsalver fra skytebanen den gangen jeg gikk på gymnaset og hadde min fulle hyre med å ha respekt for læreren. Steinkjer, min kjære barndomsby, som nå er fullstendig kjemisk fri for militært innslag. Vel, kanskje bortsett fra noen ihuga oppegående pensjonerte majorer og kapteiner, samt noen fra den yngre garde som har sluttet i Forsvaret og fått seg en sivil jobb. Intet galt ved det, bortsett fra at uniformen er godt pakket bort og gjemt og glemt.

Men, en offiser da, en som leder soldater i krig, er han egentlig anvendelig for andre enn Forsvaret selv? Jeg tror mange vil bli overrasket. Krigsskolen tilbyr en annen lederutdanning enn BI, Handelshøyskolen og andre gode skoler. Det som er felles er mye av det teoretiske grunnlaget. Vi lærer også våre kadetter om lederskapsteorier, transformasjonsledelse, endringsledelse, la det skure ledelse, situasjonsbestemt lederskap og andre ledelsesformer. Det som skiller oss er at Krigsskolen er svært knyttet til profesjonen. Mange av våre elever har ledererfaring de kan dele med de andre kadettene. I tillegg øver de gjennom praksis på å være ledere, mens de er under utdanning. Så har vi erfarne offiserer som veileder kadettene. I årene etter Krigsskolen får alle krevende lederoppgaver, som yrkesoffiserer, ofte i ekstreme situasjoner.

Jeg tror mye av grunnlaget som gjør offiserene til gode ledere er måten vi gjennomfører beslutningsprosessene på i Hæren og i Forsvaret. Over mange år har vi utviklet gode prosedyrer for å komme fram til krevende beslutninger i ekstreme situasjoner. Vi har samlet erfaringer fra inn og utland og utviklet vårt eget reglement som beskriver metodene for å komme fram til beslutninger. Vi har kalt den Plan og beslutningsprosesser. Dette er fundamentet, en samling av erfaringer over lang tid, satt i system. Alle offiserer har et forhold til beslutningsprosessene. Vi lærer å analysere situasjonen og oppdraget og vi bruker mye tid på å definere kjernen i oppdraget. I den videre analysen går vi gjennom faste faktorer som tid og rom samt fiendtlige og egne styrker. Alle faktorer ender opp med konklusjoner som er relevante for løsing av akkurat det oppdraget vi har fått. Konklusjoner som vi tar med oss i det videre planarbeidet. Vi lærer å komme fram til alternative handlemåter og ikke minst svakhetene og styrkene ved alle disse. Et spesielt moment er at vi tester ut eller krigsspiller de mest aktuelle handlemåtene. Noen spiller fienden og andre spiller egne styrker og dette øker bevisstheten rundt handlemåtene og fører ofte til at de blir endret. Til slutt velger våre offiserer handlemåte og lager en plan basert på denne handlemåten. I prosessen mot beslutningen benytter lederen hele sin stab og støttespillere som rådgivere. Det er en krevende øvelse å gjennomføre en slik prosess, men en godt trenet stab og en offiser som har gjort dette mange ganger blir til slutt effektiv og god.

Så kan noen med rette hevde at ingen plan overlever første møte med fienden. Det er nesten alltid korrekt, men i prosessen fram mot møtet med fienden har offiserene fått et bevisst forhold til alle relevante faktorer og er således rimelig godt forberedt på å takle uforutsette hendelser. Dessuten handler det også om å trene på det uforutsette. Alle offiserer har utviklet planer og gjennomført de samme planene enten på øvelser eller i skarpe operasjoner. Mange offiserer har måtte stå foran soldater og forklare at de skal angripe med fare for eget liv og de må motivere soldatene for planen. Ja de må faktisk få alle med på planen og virkelig ha tro på at den er den beste vi har. På Krigsskolen har offiserene fått god veiledning underveis i beslutningsprosessene. Det betrakter jeg som en betydelig styrke ved vår lederutdannelse. Til og med min gamle regimentsjef hadde fått opplæring i beslutningsprosesser, det kan jo hende at det ikke var tilfeldig at han dermed fikk litt respekt i lokalmiljøet.

Jeg for min del har gått Krigsskolen, og som mange andre har jeg hatt mange lederoppgaver utenfor systemet (som vi kaller det). Det er god trening å være leder for foreldreutvalget, for velforeningen eller for idrettslaget. Jeg ser mange offiserer som ledere for idrettslag, og jeg ser at mange av mine kullkompsier fra forrige årtusen fortsatt har meget gode lederposisjoner ... i næringslivet. Vi stikker hodet fram, vi blir valgt og det er tydelig at mange finner våre egenskaper relevante. Jeg tror ikke det er tilfeldig.

For tiden er jeg lokalpolitiker, varaordfører og gruppeleder for lokalpartiet (Høyre). Jeg har engasjert meg i det som kanskje er det mest grunnleggende i samfunnet. Det er jo noen forskjeller, men jeg leder i politikken på samme måte som i Forsvaret. Jeg gjør meg kjent med mine partifeller og meningsmotstandere, jeg finner oppdraget, legger planer, fatter beslutninger og måler resultater. Jeg stiller krav. Jeg prøver å være positiv, kreativ og løsningsorientert. Jeg tilpasser lederskapet til situasjonen (noe jeg må si til tider kan være meget krevende). I Forsvaret har vi oss og fienden. Vår kjære fiende, enkel å forholde seg til, utfordende ja, men like fullt som regel kun to parter, oss og dem. Som regel, sier jeg – for konfliktmønsteret har jo endret seg noe. Vi må kunne takle mange slags komplekse situasjoner.

I politikken er det også oss og fienden, skjønt det er jo våre oppegående politiske motstandere jeg sikter til her. Forskjellen er at i politikken bruker vi ord som våpen. I tillegg har vi høyst tilstedeværende og pågående massemedier, en krevende rådmann, mange hundre dyktige og velutdannede ansatte, vårt eget lokalstyre, fylkesstyret, samt svært medieopptatte nasjonale politikere. Og for ikke å glemme en haug med lover og regler som jeg bare kjenner overskriften på, og 1000 kg med motstridende og ulike hensyn å forholde seg til. Det setter lederskapet på prøve, det setter beslutningsevnen på prøve og prosessen fram til beslutningene. Jeg tror min ballast med stadig gjentagende øvelser på beslutningsprosesser både som leder og deltager i stab har gjort meg til en god leder. Jeg liker å være politiker og jeg har funnet ut at min utdannelse og erfaring fra Forsvaret hjelper godt til med å takle dette også.

I vår kommune (Oppegård) har det aldri vært faste forsvarsinstallasjoner. Jeg har konkludert med at jeg er en moderne fast militær installasjon. Jeg forteller alle at jeg er offiser, og jeg går i uniform når jeg har muligheten. Det kan jo tenkes at noen synes det er upassende. For å si det slik: det gir jeg blaffen i. Jeg er offiser av profesjon, ikke samfunnsborger. Mitt lederskap fungerer for meg og jeg tror det fungerer i rollen som politiker også. Det er to ting jeg passer på: Jeg er ikke offiser når jeg er politiker eller omvendt, og jeg inspiserer ikke skopussen til rådmannen. Det siste bør jeg kanskje starte med, det har med dannelse å gjøre.

Ha en fin dag og … får du sjansen, skaff deg en offiser som har gått Krigsskolen. Vi vil gjerne beholde alle selv, vi, det er ikke det; jeg sier bare at en krigsskoleutdannet offiser kan lede det meste og han er godt trenet i å fatte beslutninger. Og ikke minst, offiserer liker å lede. Det er et godt utgangspunkt … for enhver virksomhet.