UNGE VIL BLI HØRT: Mange unge er skeptiske til diagnoser, og misliker hvordan pakkeforløpene er lagt opp, viser ny forskning.
Dreamstime
Unge vil ha snakkeforløp, ikke pakkeforløp
Mange unge har psykiske lidelser. Av rundt 40 prosent av norsk ungdom som sier de sliter med psykiske plager, har rundt 8 prosent også fått en alvorlig diagnose.
Ungdom skiller seg ut fra både barn og voksne, og trenger derfor en annen type behandling for å bli friske.
Behandlingen må ikke oppleves som tvang.
Psykiatrisk sykepleier og stipendiat Stig Bjønness, prøver i sin doktorgradsavhandling å finne ut hva som skal til for at behandlingen av unge med psykiske lidelser skal fungere.
– Ungdom vil helst ikke ha et definert opplegg i behandlingen sin. De ønsker å møte noen som hører på dem og møter dem på et likt nivå, hvor de ikke opplever maktubalanse, sier Bjønness til Velferd.no.
Motsatt av pakkeforløp
Det Bjønness har forsøkt å finne ut, er hvordan det som kalles samvalg fungerer i praksis. Samvalg er et relativt nytt begrep på norsk, som ifølge stipendiaten mangler en god, felles, definisjon.
FORSKER PÅ UNGE: Stig Bjønness undersøker hvordan medbestemmelse i behandlingen av unge med psykiske lidelser fungerer i praksis. (Foto: Mari Hult)
– I hovedsak dreier det seg om medbestemmelse. At pasient og behandler sammen skal finne frem til et behandlingsopplegg som fungerer, forklarer Bjønness.
En slik tilnærming krever fleksibilitet i behandlingssituasjonen, der den unge selv blir tatt med i vurderingene som gjøres av hva som skal skje.
Samvalg har vist seg å fungere godt i behandling av psykiske lidelser, fordi det øker selvfølelsen og bedrer samarbeidet.
I januar i år ble pakkeforløpene for psykisk helse og rus innført, med mål om å bedre behandlingen.
Innføringen standardiserer forløpene, som i stor grad baserer seg på hvilken diagnose du har blitt gitt. Det er også klare frister på hvor lang tid utredning og behandling skal ta.
Ifølge Bjønness misliker de unge denne tilnærmingen.
– Pakkeforløpene er et godt initiativ, men kommer frem som en kompliserende faktor i mine studier. I terapirommet oppleves det som at skjemaene som følger med standardiseringen skaper distanse, sier han.
Misliker diagnoser
Bjønness har i arbeidet med doktorgraden intervjuet ungdommer, ledere og ansatte ved fem sykehus. Han finner at med distansen som oppstår som følge av pakkeforløpene, oppnår man det helt motsatte av det man ønsker.
– Behandlingen er vellykket der man klarer å skape tillit mellom behandler og pasient. Skal man få til det, må de snakke sammen, derav ordet «snakkeforløp», sier han.
Måten å bryte en tvangsspiral er å tidlig lage en allianse med ungdommen.
Et annet kompliserende aspekt ved pakkeforløpene, er at de er diagnosedrevet. Mange av ungdommene Bjønness har snakket med, er kritiske til nettopp diagnoser.
– Diagnosen virker stigmatiserende, eller lager en karakteristikk som ikke passer. Flere av ungdommen har spurt om hvorfor de må ha diagnoser, eller er uenig i dem. Pakkeforløpet fører for dem bare til enda flere merkelapper, sier han.
I tillegg er problemene ofte sammensatte og diagnosene ferskvare.
Ungdommene som Bjønness har snakket med, er enten i akutt fase eller i oppfølgende behandling i sykehus. De er samtykkekompetente, men det har ikke vært avgjørende hva slags diagnose de har.
Kan ikke sammenlignes
Regjeringen lanserte pakkeforløp i kreftbehandlingen allerede i 2015.
HAR TROA: Helseminister Bent Høie har stor tro på at pakkeforløp innen psykisk helse vil gi bedre behandling og kortere ventetid. (Foto: Frekdrik Hagen/NTB Scanpix)
Dette har ført til bedre behandling, ifølge helseminister Bent Høie. Å bedre behandlingen i psykiatrien er et klart mål for regjeringen også med de nye pakkeforløpene.
I tillegg er Høie klar på at han forventer at ventetiden skal gå ned.
Likevel er innføringen av pakkeforløpene blitt møtt med skepsis av mange i fagmiljøet. Som Velferd skrev om tidligere i sommer, frykter flere det kan gå utover fagligheten i psykiatrien. Andre igjen frykter at pakkeforløpene vil gi dårligere tid til behandling.
Også Bjønness registrer motvilje hos en del av behandlerne han har snakket med.
– Det er store forskjeller på kreftbehandling og psykisk helsevern. Vi vet mye innen psykisk helsevern i dag, men vi må også være ærlige på at det er mye vi ikke vet. Ingen kan slå fasiten i bordet og si at det er dette som virker, påpeker han.
Nettopp derfor mener han det er så viktig at man klarer å jobbe sammen.
Ungdommen må selv ta valg
Å lykkes med samvalg i praksis krever endring av rutiner og kultur. Dette er ikke gjort på et blunk, ifølge Bjønness. Han har observert hvor vanskelig det kan være.
– Det gjøres ikke av seg selv, og det blir ofte opp til lokale ildsjeler. Det kan være tungt å dra det lasset alene, sier han.
Derfor mener Bjønness at det må starte allerede i utdanningen å øke bevisstheten og kunnskapen om samvalg.
Behandlere er vant til å tenke at vi vet best, men det nytter ikke om de unge ikke erfarer det-
Dersom en institusjon eller avdeling ønsker å bli bedre på samvalg, er det spesielt en ting som må endres – møtestrukturen.
Ungdommen må være tilstede på alle møter som angår dem. De må være med før avgjørelser tas, og helst bør de også involveres før behandlingen starter.
– Behandlingen må ikke oppleves som tvang. Ved at ungdommen kan ta egne valg og selv være med å bestemme, opplever de større eierskap til sin egen behandling, sier Bjønness.
Dette fører til at flere fullfører behandlingen, noe som igjen leder til at flere blir friske.
Kan redusere tvang
Bjønness er ikke i tvil om at samvalg er noe det er verdt å jobbe for å lykkes med.
På sikt tror han også det kan være med på å redusere bruken av tvang, men da må man starte tidlig.
– Den eneste måten å bryte en tvangsspiral på, er fra tidligere av å lage en allianse med ungdommen sånn at de opplever seg hørt. Vi som behandlere er vant til å tenke at vi vet best, ja vel, men det nytter ikke det, om de unge ikke erfarer det, sier Bjønness.
Han oppfordrer til å øve på samvalg, gjerne ved å bruke unge som selv har erfaring fra psykiatrien.
Et tips er å simulere store behandlingsmøter, for å oppdage hvilke endringer som må gjøres her for at ungdommen også kan delta.
– Det er i disse møtene at mange avgjørelser om videre behandling tas. Skal ungdommen ha reell brukermedvirkning må de være med her, og få si sin mening, understreker Stig Bjønness.
