Høye kostnader truer arktisk oljeeventyr

Polisen smelter og Norges olje- og energiminister Ola Borten Moe speider entusiastisk mot Nordpolen, men en eventuell oljeboom i Arktis kommer ikke i norske farvann.  Sannsynligheten er stor for at verken oljeministerens eller oljeindustriens våte drømmer makter å utløse noen olje-bonanza i nord, ifølge en ny rapport. Klimaet i Arktis er fortsatt ekstremt, reguleringene blir stadig strengere og nye enklere produksjonsmuligheter gjør at energibildet er i endring. De to forskerne, Lars Lindholt fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og Solveig Glomsrød fra CICERO Senter for klimaforskning, har studert Arktis rolle som gass- og oljeleverandør i det globale markedet, og konkluderer med at olje fra det arktiske nord ikke kommer til å bli viktigere i det globale energibildet i tiårene som kommer. I artikkelen «The Arctic: No big bonanza for the global petroleum industry», viser forskerne til at arktisk gass allerede utkonkurreres på pris, og at den polare oljen kan bli for dyr å utvinne. Om oljeindustrien ser seg råd til arktisk oljeproduksjon, ligger det an til at Grønland, som har de tredje største reservene, og Alaska, som er det nest største oljereservoaret i nord, vil oppleve litt av den bonanzaen som Arktis som helhet ser ut til å gå glipp av. 

Til tross for at den arktiske oljeproduksjonen vil bli fordoblet frem mot 2050, vil andelen arktisk olje gå ned, mener Lindholt og Glomsrød. I dag utgjør arktisk produsert olje 10 prosent av verdens samlede produksjon, mens anslaget for 2050 er 8 prosent. 

Anslagsvis 25 prosent av verdens uoppdagede oljeressurser finnes i Arktis, men ifølge forskernes analyse er det langt fra sikkert at den arktiske oljen og gassen vil spille en sentral rolle i det globale energimarkedet, selv om de arktiske forekomstene anses som store og viktige. Ved å peke på at både oljen og gassen i tiårene fremover kan komme til å utgjøre mindre volum i den totale energimiksen enn i dag, mener Lindholt og Glomsrød at de kommer med en viktig nyansering av det arktiske resursbildet. Det mest åpenbare eksemplet på at arktiske operasjoner kan bli for dyre, er at gassen fra Shtokman-feltet er satt på vent. Naturkreftene har fortsatt overtaket på selv den mest sofistikerte teknologibaserte industrien. I denne sammenhengen hjelper det ikke at isen tiner, og at The National Snow and Ice Data Center (NSIDC) i Colorado i forrige uke offentliggjorde bilder som viste at både Nordvest- og Nordøstpassasjen var isfri (se også Mandag Morgen nr. 28, 2012).

• Norge – stor og liten i nord: Norge har vært og er en sentral arktisk aktør, men Norges resursreservoar er beskjedent sammenlignet med våre arktiske naboer.
• Kravene til arktiske operasjoner skjerpes: Katastrofen i Mexicogolfen der boreriggen Deepwater Horizen sank og etterlot seg enorme utslipp bidrar til strengere reguleringer og utsettelser i nord.
• Kan bli for dyrt: Arktis er nettopp åpnet; og det er for tidlig å konkludere med hva oljebransjen får ut av nordområdene, mener oljeøkonom.

Stor innflytelse – minst reserver

Debatten om de arktiske resursene har mange forgreninger, og dreier seg om globale miljøspørsmål knyttet til issmelting og en stadig varmere klode, nasjonal og internasjonal resursforvaltning, kommersielle næringsinteresser og handels- og sikkerhetspolitikk. Norge kontrollerer store arktiske havområder, og havbunnen under disse, og har utviket stor og etterspurt kompetanse på energiproduksjonen offshore. Derfor ser Norge ut som en arktisk stormakt. Men om vi ser på hvor stor andel av de uoppdagede arktiske olje- og gassresursene som ligger på norsk område, ser vi at andre land enn Norge sitter på 96 prosent av både olje- og gassresursene i Arktis (se figur 1 og 2). Når resurskaken deles får med andre ord Norge det minste stykket. Bare 4 prosent av de samlede, arktiske oljeresursene er norske, og tallet for gassresursene er det samme. Det er Russland, Alaska og Grønland (Danmark) som stikker av med de største bitene.  

I sin analyse peker Lindholt og Glomsrød på at de arktiske leteområdene for både olje og gass, uansett om isen smelter urovekkende raskt, fortsatt er langt fra markedene, og utsatt for konkurranse fra områder der resursene er lettere å dokumentere og å utnytte. 

Høy temperatur – høy oljepris

Det er høy temperatur i energidebatten: Den ene dagen vil oljeminister Ola Borten Moe bore på Nordpolen men blir klubbet ned av statsministeren, den neste beskriver BI-professor Jørgen Randers oljen som verdiløs i det fremtidige energiregnskapet, mens Statoil-sjef Helge Lund ikke er villig til å diskutere «livet etter oljen». Han peker på at «verdens energirealiteter viser at olje og gass vil være sentrale energibærere i tiår fremover». Men, dersom Det internasjonale energibyrået (IEA) får gjennomslag for sin plan om å redusere klodens oppvarming med to grader, så vil etterspørselen etter olje og gass, slik miljøbevegelsen ser det, falle kraftig, og de grønne energikildene vil vinne frem.  

Lars Lindholt i SSB mener bestemt at oljealderen ikke er over, men ser at det kan være behov for en ny tilnærming til spørsmålet om hvilken global rolle oljen og gassen fra Arktis skal spille. 

En viktig forutsetning for at den arktiske oljen skal ha en plass på verdensmarkedet, og gi staten rett i at det lønner seg på lang sikt å ta tunge investeringer på norsk sokkel, også i nord, er at oljeprisen forblir høy, og at oljeselskapene ser seg i stand til å gjennomføre dyre utbygginger og starte produksjonen.

Den norske staten tror i alle fall ikke at oljealderen er over, i og med at 78 prosent av investeringene på oljefelt som bygges ut på norsk sokkel blir dekket av staten. Selskapene betaler deretter 78 prosent skatt på inntektene fra feltene til den norske stat. Dessuten er kostnadene som selskapene bruker på letevirksomhet fradragsberettiget – selv om det ikke ender med kommersiell produksjon. Også internasjonale analytikere mener at norsk sokkel fortsatt vil skape inntekter både for selskapene og den norske staten. 

Andrew Latham i det skotske analyseselskapet Wood Mackenzie, mener at gassen fra Arktis er mer utsatt enn oljen, og sier til Mandag Morgen at gass er et mer begrenset produkt enn olje, og at noen utvinningssteder i Arktis vil kunne tåle en oljepris på under 100 dollar pr. fat. 

– Det er umulig å si hvor lav oljeprisen kan bli før selskapene vurderer Arktis som for dyrt, dette har selvsagt sammenheng med at det er en stor region med store forskjeller i utbyggingskostnadene. Områdene på norsk sokkel er de enkleste, de er isfrie, men det som ligger til grunn for vurderingene er hvor oljeprisen vil ligge om 5-10 år. Det er denne fremtidige prisen som avgjør selskapenes investeringsvilje. Med dagens priser (+/- 115 dollar per fat) er hele Arktis et realistisk mål, og gjør utvinning av olje fra offshoreinstallasjoner i Arktis sannsynlig, sier Latham til Mandag Morgen.

Det er imidlertid langt fra sikkert at oljeprisen vil forbli høy i årene som kommer. Man skal ikke se lenger bakover enn til 1990-tallet for å finne priser som ikke en gang var halvparten av dagens. Analytikerne i DNB Markets ser i rapporten «Økonomiske Utsikter» fra august, for seg en oljepris på i snitt 111 dollar per fat i år, men fallende til 107 dollar i 2013. For 2014 og 2015 kutter analytikerne oljeprisanslaget til henholdsvis 102 og 100 dollar per fat (se figur 3).

Årsaken til at DNB Markets mener prisene vil falle er at tilbudet av olje vil øke, mens etterspørselen vil falle. Meglerhuset skriver i rapporten at sterk vekst i produksjonen av skiferolje i USA vil redusere landets oljeimport. Samtidig vil tregere vekst i Kina i årene som kommer dempe veksten i etterspørselen.

Dette vil gjøre mer olje tilgjengelig på verdensmarkedet, og bidra til å dempe etterspørselen fra fremvoksende økonomier, heter det i rapporten.  

Nye spilleregler etter Deepwater Horizon

Sikkerhet er en annen kostnadsdriver i nord. Oljeproduksjon i værharde områder stiller strengere krav til sikkerhet. Etter katastrofen i Mexico-golfen der Deepwater Horizon eksploderte, sank og etterlot seg et oljeutslipp på 60.000 fat i timen, skjerpes kravene til sikkerhet under arktiske operasjoner, og kostnadene går opp. Ifølge det amerikanske meglerhuset Merrill Lynch gikk markedsverdien til de involverte selskapene, med BP i spissen, ned med hele 120 milliarder etter katastrofen. En tilsvarende ulykke i Arktis ville gjøre arbeidet med å stoppe en lekkasje enda mer krevende, og når Shell i sommer gjenopptok sin arktiske oljeboring nord for Alaska var det etter å ha oppgradert sikkerheten etter nye krav som kom i kjølvannet av Deepwater Horizon-ulykken. Shell har brukt 25 milliarder kroner på å klargjøre boringen av sin første oljebrønn i Arktis på 20 år, men selskapet hadde ikke før kommet i gang før de måtte gi seg – på grunn av en kombinasjon av tekniske grunner og uhåndterlige isforhold. Hittil har det som skulle dokumentere Shells evne til å takle både naturkreftene og de nye sikkerhetskravene, gitt selskapet en strøm av negativ oppmerksomhet, og galopperende utgifter. Og skapt usikkerhet om Arktis kan erobres av oljebransjen.

Allerede i 1980 forsøkte Shell seg i Arktis, i Chukchi- Beauforthavet, men da ble kostnadene med å utvinne olje offshore nord og vest for Alaska ansett som for store. Etter å ha søkt tilflukt i Mexico-golfen har Shell igjen vært opptatt av de samme havområdene utenfor Alaska. Til tross for motstand fra miljøbevegelse og urfolk, mener Shell at oljen fra havene nord for Alaska vil være viktig for amerikansk økonomi i fremtiden, og for Alaska spesielt.

Shells kostbare vei til en mulig gevinst i fremtiden, underbygger poenget til Alex Kruger, president i investeringsselskapet First Reserve, om at det nå er bare de store, sterke oljeselskapene som kan begi seg inn i Arktis. Han mener at Shells, og andres strategi i Arktis, er å finne store felter som kan være drivverdige i flere tiår, men suksess på mildere breddegrader og utviklingen innen oljeskifer, gjør at de arktiske operasjonene står frem som svært krevende og dyre. Og muligens for dyre, selv for de selskapene som har investert i arktisk knowhow gjennom flere tiår.

I sin til nå siste rapport om resursene i Arktis konkluderte US Geological Survey i 2008 med at 13 prosent av oljereservene, og 30 prosent av naturgassen skjuler seg under permafrost, polhav og islagte områder. 

– Når Alaska og Grønland i vår analyse viser seg som de områdene som kommer til å øke sin oljeproduksjon mest, har det sammenheng med at disse områdene peker seg ut som de med mest lovende forekomster, sier Lindholt til Mandag Morgen. Han legger til at utbygging i Alaska kan se ut som en enklere øvelse enn industriell virksomhet i et av verdens mest beryktede havområder, Barentshavet. Tim Dodson, letesjefen i Statoil, mener riktignok at Barentshavet «nå er å betrakte som lett, noe det ikke var for 20 år siden», ifølge en uttalelse i Financial Times. Statoil er i inneværende år den ivrigste arktiske operatøren med boring av 12 brønner.

Oljeeventyret har nesten kommet til Grønland mange ganger, men hittil har grønlenderne og danskene måttet nøye seg med å vite at det finnes olje under havbunnen mellom Grønland og Canada. Men Grønland blir en dyr fornøyelse for oljebransjen, og ifølge US Geological Survey er det bare områdene utenfor det østlige Russland som vil være mer kostnadskrevende å bygge ut.  Oljealderen på Grønland starter etter forskernes estimat fra 2025. Alaska er allerede en oljeregion, og hadde sin foreløpige topp som oljeprodusent i 1988, da delstaten sto for 25 prosent av amerikanernes eget behov. Etter en nedgang og utflating kan produksjonskurvene øke igjen innen vi når 2020 (se figur 4). Statoil er et av selskapene som skal bidra til det, fra sin posisjon i Chukchi-havet.  

Gass fra varme strøk vinner

Karen Sund, oljeøkonom i Sund Energy, mener at man skal vokte seg vel for all skråsikkerhet knyttet til utviklingen i Arktis. Hun sier at det er stor forskjell på hva verdens energiforbrukere sier de vil ha og hva de bruker. Hun viser til at i mange sammenhenger har vindkraft mange tilhengere, men det betyr ikke at grønne energikilder vinner frem. Når det gjelder Arktis mener Sund at det er naturlig at oljeselskapene ser på mulighetene, ettersom Arktis i praksis må anses som et nyåpnet område. 

– Vi vet at Alaska har mye olje, og Grønland er interessant, men hvem skal bestemme på Grønland; grønlenderne selv eller danskene i København? spør Sund og understreker at det er en rekke sammensatte spørsmål som skal besvares før man kommer så langt at det kan produseres olje. Og uansett hvordan man snur og vender på de politiske problemstillingene koker det ned til spørsmålet om lønnsomhet. 

Det har vært produsert olje i Arktis siden 1950-tallet – i Russland og i Alaska. Det er den landbaserte oljeproduksjonen som har gjort Russland til den arktiske oljevinneren, mens de fleste andre arktiske aktører fortsatt strever med å finne de enorme ressursene skal finnes under bakken, eller dypt nede på havbunnen. 

Internasjonale analytikere advarer mot å anse Shtokman-gassen som tapt, og Gazprom er ikke utslått, bare nede for telling. Den russiske gassgiganten kontrollerer 18 prosent av verdens gassreserver, og står for en tredjedel av den gassen som leveres til Europa. Men i og med at den globale gassituasjonen endrer seg, med USA som en mulig eksportør av gass, og Europa som en tøffere prisforhandler overfor Russland, er ikke Gazproms prestasjonskurve så stabil som tidligere år. Gazprom selv sier at Shtokman-feltet er for stort og interessant til å avskrives, og jobber fortsatt for å få til en enighet med Total og Statoil om en eller annen form for medvirkning for å realisere Putins gassdrøm.

Men materialet som SSB-forskeren og hans kollega fra CICERO legger frem, viser at andelen av arktisk gass på verdensmarkedet kommer til å falle, fra dagens nivå på 22 prosent til rundt 10 prosent. I dag er gass fra Arktis langt viktigere for det globale energimarkedet enn olje, og slik Lindholt og Glomsrød ser det vil den arktiske gassandelen gå ned de neste 40 årene på grunn av at billigere gass gjøres tilgjengelig i andre deler av verden, blant annet i Qatar og Iran. Dette synet støttes av Sund som peker på at gass fra middelhavsregionen, blant annet fra Kypros og Israel, kan endre fremtidsbildet. Det samme kan gass fra Nord-Afrika og området rundt Kaspihavet.

Mens flere forskningsmiljøer ser at økt fokus på andre energikilder enn olje og gass kan bremse oljeaktiviteten i sårbare områder i nord, peker oljebransjen standhaftig på at den polare oljen må utvinnes for å gi verden den energien som er nødvendig.