Europa må på skattejakt til havs

EU mobiliserer for at Europa skal utnytte sitt historiske fortrinn som havets hersker og moderne maritim stormakt, men ser at kineserne leder an i det undersjøiske mineralkappløpet. Maria Damanaki, EUs kommissær for fiskeri og maritime saker, ønsker seg en omfattende vekst med havet som motor. EU leter etter veier ut av den økonomiske krisen som stadig flere av medlemslandene nå rammes av. EU-kommissæren har i vår brukt mye tid på å målbære en «grønnblå» visjon. På Eurpean Maritime Day, EUs årlige maritime konferanse sa hun til 1000 delegater i Göteborg at det haster for EU å komme i posisjon til å utnytte ressursene på havbunnen. Slik hun ser det, vil business fra havet og kysten bli en sentral bærebjelke i EUs nye strategi for fremtidig vekst - Europe 2020.  Men Europas historiske dominans på havene, og lange tradisjoner innen shipping, fiskeri og energiproduksjon er ikke nok. Den globale industrien, som er avhengige av ressurser fra havet eller havbunnen, venter ikke på at Europa skal vise vei – snarere tvert imot. EU ser at jakten på de spesielt verdfulle mineralene utvikles av EUs fremste konkurrent, Kina. Norske mineraleksperter Mandag Morgen har snakket med mener Norge har vært for tilbakelent og må utnytte sin teknologiske kompetanse til å bidra til at industrialiseringen av havbunnen kan skyte fart også i Europa.

Morten Smelror, direktør for Norges geologiske undersøkelser (NGU) sier til Mandag Morgen at han forstår at Damanaki er opptatt av at EU ikke skal gi kineserne et forsprang, og at det er betimelig for Europa å vise interesse for mineralene på havbunnen.  

– Vi er ennå tidlig i første fase, men i likhet med EU bør også Norge engasjere seg, ikke minst med tanke på at vi har teknologiske miljø som vil kunne spille en nøkkelrolle på dette feltet, sier Smelror. Han understreker at Norge vet lite om hvilke mineraler som finnes under norske havområder og på norsk kontinentalsokkel.

Overraskende nok vet ikke NGU-direktøren særlig mye om innholdet i den lenge bebudere norske mineralstrategien, men Smelror forventer at også de undersjøiske mineralressursene innlemmes i den strategien som Nærings og handelsdepartementet skal legge frem. Alt departementet vil si til Mandag Morgen er at strategien kommer i løpet av året. 

Havbunnen er kinesisk 

Kinas iver for å utnytte mineraler på havbunnen har skapt en akselererende bevissthet om at nye enorme mineralressurser er tilgjengelig for kommersiell utvinning.  Begrepet «seabed mining» er ikke i dagligtalen ennå, men dypvannsgruver og høsting av mineraler på større og mindre dyp vil gi miljøbevegelsen nye kampsaker. Kinas eget mineralbehov og frykten for en global mineralkrise har gjort at kineserne er i front på i det som kan bli et globalt undersjøisk mineralrush.

Den kommende industrialiseringen krever, slik Damanaki ser det, at EU griper mulighetene umiddelbart. Den nye situasjonen til havs stiller også nye krav til internasjonal havrett og overvåking, og vil aktualisere diskusjonen om bærekraft.  Miljønettverket Care2, med over 19 millioner medlemmer, ledet av amerikaneren Randy Paynter, har bedt FNs International Seabed Authority (ISA) om å stoppe eksperimentell aktivitet på havbunnen, både i Det Indiske hav, og utenfor Ny Guinea i Stillehavet. Paynter hevder å tale stillehavsstatens sak mot blant andre EU, som presser på for å gå fart på letingen. En rekke av de mineralene havbunnens skjuler er det lite av på land, og funnene til havs har vist seg å være spesielt verdifulle. Vi snakker blant annet om svært sjeldne mineraler (Rare Earth Elements – REE), som er viktige for høyteknologisk industri. 

EU-kommissær Damanaki ser at Europa har et forsprang når det gjelder de tradisjonelle, maritime næringene, og til dels marin bioteknologi, men hun ser at dersom EU skal kunne utnytte egne mineraler på den europeiske havbunnen, og i internasjonalt farvann, må det handles raskt.  

Nytt globalt energibilde

Miljøvernere mener at kunnskapen om hvordan dypvannsgruver vil påvirke økosystemene i de aktuelle havområdene er mangelfull, og at det derfor er uforsvarlig å sette i gang industriell aktivitet på havbunnen.  ISA ga i fjor Kina eksklusive rettigheter til å kartlegge et område på 10.000 kvadratkilometer på bunnen av Det indiske hav, som antas å ha store forekomster av kopper, jern, gull, sølv, bly og zink. Avgjørelsen opprører ikke bare miljøvernere, men også indiske myndigheter som mener kinesernes fremstøt kan true indisk sikkerhet. Dette viser at utnyttelse av havbunnen vil by på et vell av utfordringer av storpolitisk karakter. 

Det multinasjonale gruveselskapet Rio Tino anslår at halvparten av verdens produksjon av kopper vil komme fra anlegg på havbunnen innen sju år. Til nå har ISA åpnet opp for mineralleting på bunnområder som til sammen utgjør 75.000 kvadratkilometer i internasjonalt farvann, de største områdene i Stilehavet. Det er statseide selskap fra Kina, Japan, India, Sør-Korea, Russland, Nauru, Tonga, Tyskland og Frankrike, pluss et konsortium med Bulgaria, Cuba, Tsjekkia, Polen, Russland og Slovakia som deltakere, som har fått disse kontraktene. I en artikkel i aprilnummeret av Mining Magazine, pekes det på at mineralinnsamlingen på havbunnen kommer til å endre den internasjonale eierstrukturen på mineralsiden. Dagens ledende selskap innen magnesium og nikkel, blant dem det australske gruveselskapet BHP Billiton og britisk-sveitsiske Xztrata, har eksportert sine varer til de landene som nå selv leder an i arbeidet med å kapitalisere havbunnen få å skaffe seg de mineralene de før har vært nødt til å kjøpe fra Vesten. At de tidligere kjøperne nå blir eiere av både råvaren og utvinningsprosessen, skaper et helt nytt mineralbilde globalt. 

• Mineraler for fremtiden: Havbunnen er et internasjonalt mulighetsrom der EU vil trenge norsk kompetanse for å kunne konkurrere med kineserne.
• Arealplanlegging til havs: Uten en bedre planlegging for å unngå interessekonflikter til havs vil ikke havets samlede kommersielle energi kunne frigjøres.
• Komplisert farvann: Mange land, med mange meninger, gir store forvaltningsproblemer.

Norsk teknologi kan bli viktig

Knappheten på sjeldne metaller har gjort at stadig flere land ser nytten av å utvikle egne mineralstrategier. Finland og Sverige har vært tidlig ute, og fokuserer naturlig nok på landbaserte mineraler. Disse landenes forekomster er med på å gjøre Arktis til et viktig ressursområde (se Mandag Morgen nr. 38, 2011), og Norge har stor arktisk kontinentalsokkel. Hittil har Norge har vist liten interesse for å kartlegge nasjonale mineralressurser, men Nærings- og handelsdepartementet har nå klar et strategidokument som skal offentliggjøres når regjeringen finner det riktige tidspunktet. – De næringene i Norge som dette er relevant for venter nok ikke noe revolusjonerende, men det er viktig at strategien kommer. Og det er klokt og fremtidsrettet at mineralutnyttelser på havbunnen innlemmes i strategien. Oljealderen har gitt Norge kunnskap om hvordan undersjøiske ressurser kan utnyttes, og det er viktig at vi viderefører denne kunnskapen, sier Ivar S. Fossum, direktør i Nordic Mining til Mandag Morgen. 

Utnyttelsen av mineralene på havets bunn ligger så pass langt frem i tid at Fossum ikke ser at denne aktiviteten kan bidra i å lose EU ut av dagens krise, men han er enig med Damanaki i at det er viktig for Europa at Kina ikke får et stort know-how-forsprang. Fossum mener at Norge til nå har vært for tilbakelent, ikke bare knyttet til mineralressursene på havbunnen, men til å kartlegge Norges totale mineralressurser. 

– Og når nesten 90 prosent av Norges økonomiske sone er under havoverflaten, sier det seg selv at dette er store områder med store muligheter, fremholder han. Han peker på at selv om mineralinnsamling på havbunnen er i startfasen, er ikke dette helt nytt i europeisk sammenheng. Både Frankrike og Tyskland har allerede nasjonale programmer og pilotprosjekter med statlig støtte, og siden Norge er en stormakt, både arealmessig og som teknologiutvikler, ser Fossum at Norge på dette området kan få et fruktbart samspill med EU. 

– I tilegg har vi bygd opp en god forvaltning av våre ressurser til havs, og anerkjennes for det. Dette bør ikke bli et konkurranseforhold mellom EU og Norge, men en vinn-vinn-situasjon, sier han.

Kina – teknologisk selvgående

De første funn av nikkel, kopper og kobolt på havbunnen ble gjort så tidlig som i 1891, i Stillehavet. Den første fjernstyrte maskinen for kartlegging av mineraler på havbunnen ble laget i 1978, men først i det siste tiåret har aktiviteten skutt fart. Og i forrige måned fikk ISA tre nye søknader om kartlegging av havbunnen i Stillehavet og Atlanterhavet. To av disse søknadene kommer fra EU-land – Storbritannia og Frankrike. Den tredje søkeren er Sør-Korea. Institut français de recherche pour l’exploitation de la mer (IFREMER) vil utforske Den midtatlantiske ryggen, den undersjøiske fjelkjeden som går gjennom hele Atlanterhavet fra nord til sør, et område Smelror peker på som svært spennende.  UK Seabed Resources Ltd vender blikket mot Stillehavet, der det allerede et utstedt ti kartleggingskontrakter. Kina utvider sin interesse for det Indiske hav og ønsker i tillegg å kartlegge nye områder i Stillehavet. Sun Zhihui, den tidligere direktøren for landets statlige havadministrasjon uttalte nylig til China Daily at det er realistisk at havbunnen blir kartlagt og kommersielt utnyttet i løpet av en 20-årsperiode. God dypvannsteknologi gjør at bildet ser lyst ut for Kina, og Xiang Jianhai i Det kinesiske vitenskapsakademiet sier til samme avis, at «Kina på dette området har tatt igjen Vestens teknologiske forsprang».

Selv om mineraljakten til havs i hovedsak er en fremtidsnæring, pågår det allerede en utstrakt «høsting» av havbunnen. Utenfor kysten av Namibia driver den internasjonale diamantprodusenten De Beers og det namibiske statsselskapet Namdeb offshoregruver for å hente opp diamanter. Her produseres diamanter tilsvarende over en million karat årlig, og hele 90 prosent av landets diamantforekomster ligger offshore. I Namibia, et land vi her hjemme forbinder med u-hjelpsprogrammer, skaper mineraleksporten stor optimisme, ifølge landets minister for mineraler og energi, Isak Katali. Flere andre afrikanske kystland ser med håp i blikket på gruver på havbunnen, blant annet fordi ikke all gruvedrift på havbunnen foregår på store dyp, og i mange tilfeller kan være billig sammenlignet med tradisjonell landbasert gruvedrift. 

Havet – ny motor for EU-vekst

EU-kommissær Damanaki peker på at Europas kystområder har et vekstpotensial, riktignok uten å referere til fremtidig mineralutvinning. Det er her over en tredjedel av EUs befolkning bor, og med havet som utgangspunkt skapes det økonomisk aktivitet som bidrar substansielt til EUs bruttonasjonalprodukt – rundt 500 milliarder euro årlig. 

– En sunn og bærekraftig bred blå økonomi er avgjørende for hele kontinentets økonomi og kan dra hele Europa ut av den nåværende krisen, sier Damanaki.  

EU-kommissæren ser muligheter, men også at tilstanden i EUs egne havområder er alarmerende. Østersjøen har lenge vært et problemhav, men på grunn av felles innsats er utviklingen positiv.  

– Skal vi redde havene og skape en plattform for blå vekst krever det nasjonalt og internasjonalt samarbeid. Europa må være i front i dette arbeidet, sier kommissæren.  

Inntil havbunnen kan gi finansiell avkastning er EU opptatt av at havet og de mange havrelaterte næringene skal spille en hovedrolle i europeisk politikk. Målet med EUs maritime dag, som i år ble arrangert for femte gang, har vært å rette søkelyset på den verdiskapningen som havbaserte næringer står for, og skape en felles møteplass for både de tradisjonelle maritime transportrelaterte næringene, fiskerine og nye marine næringer. Til nå har konferansen vært avholdt i Brussel, Roma, Gijon, Gedansk og Göteborg med stor tverrfaglig og politisk deltakelse, men uten at havet som energiressurs har fått vesentlig plass. 

En av toppolitikerne som engasjerer seg i arbeidet for å utnytte havets potensial er Sveriges infrastrukturminister, Catharina Elmstäter Svärd, som sier at det nå er på høy tid å fordele marine ressurser basert på kunnskap og demokratiske beslutninger. 

– Gjennom god arealplanlegging til havs unngår vi at ulike områder med ulike ressurser kommer i konflikt med hverandre, og vil i stedet kunne la aktiviteter i ett og samme havområde dra nytte av hverandre, sier den svenske ministeren. Og peker på at målet er at de havrelaterte næringene skal kunne lede til økonomisk vekst i europeiske kystområder, men for å få det til, er tverrfaglig innovasjon helt avgjørende.  EU tester nå ut hvordan aquakultur kan samarbeide med energiprodusenter, i første omgang vindmølleparker og solengiprodusenter.

Selv om EUs retorikk er enkel og lettfattelig: «Havet er viktig for europeisk vekst» – er det mange skjær i sjøen for en samordnet og effektiv EU-politikk for både for maritim og marin sektor.  Selv om 90 prosent av all transport forgår til sjøs, er skipsfarten ikke effektiv nok og ikke miljøvennlig nok, kom det frem på konferansen i Göteborg. EU-landenes forvaltning av fiskeriressursene er heller ikke enkel. Poul Degnbol, i International Council of Exploration of the Seas (ICES) som koordinerer den europeiske, marine forskningen, sa i Göteborg at EU-landene slett ikke jobber godt nok sammen for fiskerienes beste, og at forskerne føler seg motarbeidet i en rekke sammenhenger. 

To av verdens ledende fiskeriforskere, Keith Sainsbury og Tony Smith tilknyttet Commonwealth Scientific and Industrial Research Organisation (CSIRO) i Austrlia, mener at forskerne nå vet hva som må gjøres for å redde verdenshavene og fiskeressursene. Det hersker enighet om at arealplanlegging til havs, og samarbeid mellom ulike bransjer er nøkkelen til en mer problemfri utnyttelse av havets samlede ressurser. Minst like viktig blir å finne ut hvordan Europa og Kina kan enes om en felles takt i den undersjøiske mineraljakten.