Et stadig sterkere Tyskland skaper EU-konflikt

Makten i EU graviterer mot Berlin. God vekst, rekordresultater for ledende bedrifter og fallende arbeidsledighet styrker tyskerne i troen på at deres eksportorienterte næringsliv er en fremtidsrettet modell. Tyskerne er blitt mer villige til å ta styringen også politisk – i EU.

Hendelsene før og under møtet i Det europeiske råd (toppmøtet) i Brussel for en drøy uke siden illustrerer utviklingen: Uten å spørre de andre inngikk Angela Merkel og Nicolas Sarkozy et kompromiss seg imellom om reformer som blant annet medførte en ny traktatendring. Dette «Deauville-diktatet» ble først møtt med kritikk fra de fleste hold både for innhold og form. Men i Brussel kom de samme kritikerne ut fra toppmøtet og var plutselig overbevist om behovet for traktatendring.

Mistilliten mellom EU-landene er nå sterkere enn før, og flere er blitt skeptiske til Tyskland, mener senioranalytiker Janis A. Emmanouilidis i tankesmien Europan Policy Centre i Brussel.

– EU-partnerne har problemer med å forholde seg til at Tysklands europapolitikk har endret seg og blitt mer fokusert på egne interesser. Man kan si at dette er en normalisering, men i dagens situasjon kobles den med det faktum at Tyskland blir stadig sterkere. Det finnes folk som snakker om «tysklandifisering», sier Emmanouilidis til Mandag Morgen.

Ubehaget føles også i Berlin. Tyskerne har ikke funnet seg til rette med sin nye lederrolle, og debatterer intenst avveiningen av nasjonale og europeiske interesser.

Mandag Morgen har gått gjennom tyske analytikeres vurderinger av Tysklands rolle i EU, med spesielt henblikk på konsekvensene av det siste toppmøtet. Hovedpunkter:

• Interessepolitikk: Tyskland definerer sine interesser snevrere enn før, men ser også at de har store fordeler av EU-samarbeidet.
• Nølende ledelse: Tyskland innser at de må lede i EU, men er redd for de økonomiske konsekvensene.
• Merkels metode: Forbundskansleren tar ledelsen når forholdene ligger til rette – har lært strategi av Helmut Kohl.

Haster med traktatendring

– Rådet vil i fremtiden arbeide som en økonomisk regjering, sa Angela Merkel på pressekonferansen etter toppmøtet i Brussel – noe optimistisk, etter reaksjonene på møtets resultater å dømme.

Sterkere økonomisk koordinering og styring på EU-nivå, særlig blant eurolandene, er blitt lansert som et nødvendig svar på problemene i Hellas og flere andre medlemsland. På toppmøtet vedtok stats- og regjeringssjefene en rekke nye tiltak, men analytikere peker på at mange spørsmål fortsatt er ubesvart. Viktige beslutninger ble sparket videre til neste toppmøte i desember (se tekstboks). Og det er høyst omstridt om tiltakene er de rette for å få gjort noe med ubalansene i eurosonen.

Det vanskeligste spørsmålet på toppmøtet var etableringen av en permanent krisemekanisme for eurosonen og tyskernes insistering på at denne må forankres med en endring i EU-traktaten. Den tyske forfatningsdomstolen er skeptisk til ytterligere suverenitetsavståelse. Den hastig besluttede redningsordningen for Hellas (EFSF) som ble vedtatt i mai, utløper i 2013. Det ventes at forfatningsdomstolen ikke ville godkjent at en lignende ordning ble gjort permanent uten at EU-traktaten endres.

Dette forklarer også hvorfor det – tilsynelatende brått – hastet så mye for tyskerne å få gjennomslag for traktatendringen. Hvis alle landene skal rekke å ratifisere en traktatendring innen 2013, må man begynne prosessen nå. Dette hastverket bidro til å skape konflikter.

Økt makt, motvillig ledelse

Endringen i den tyske atferden i EU har skjedd over tid, mener Janis Emmanouilidis. Den begynte i Helmut Kohls siste regjeringsår og har utviklet seg videre under Gerhard Schröder og Angela Merkel.

– Europa-politikken har aldri vært altruistisk. Også tidligere var den preget av egne nasjonale interesser, men jeg tror at i dag blir disse interessene snevrere definert, sier han.

Helmut Kohl gjorde seg bevisst mindre enn Mitterrand, fordi noe annet ville gjort forholdet til Paris vanskeligere. I dag er man mer selvbevisst, og viser det også utad, legger Emmanouilidis til.

Denne nye tyske selvbevisstheten faller sammen med at landet styrker seg økonomisk i forhold til de andre EU-landene. Eksperter er uenige om hvor lenge årets oppsving vil vare – veksten er ventet å falle igjen neste år. Uansett vil Tyskland gjøre det bedre enn de fleste i Europa, ikke minst mye bedre enn de sørlige landene.

Oppsvinget har skapt et mer optimistisk og offensivt debattklima i Tyskland. Arbeidsledigheten er falt under tre millioner og er på det laveste nivået siden begynnelsen av 1990-tallet. For første gang på lenge diskuteres det nå seriøst at landet igjen kan komme til å oppleve full sysselsetting om ikke så mange år. Tyskland trenger mer høyt kvalifisert arbeidskraft til industrien. Allerede nå står over 60.000 ingeniørstillinger ubesatt. Frem til 2014 vil det mangle folk til 200.000 jobber innenfor ingeniør- og teknikkfag. Også i helsevesenet vil det bli behov for flere ansatte.

Tysklands tyngde og makt øker, men det skaper også en vanskelig situasjon i forhold til EU-partnerne. En paneldebatt med europeisk deltakelse i Berlin nylig hadde tittelen «Må vi være redde for Tyskland?»

Men tyskerne griper ikke makten med begge hender, fremholder Emmanouilidis.

– De strever med å ta lederrollen i Europa. Det har historiske årsaker at man i Berlin har et problem med å lede. Nå kan man si at dette må gå seg til. Problemet er at man ikke har hatt tid til det. På grunn av krisen er presset så sterkt at man må handle, og så har man fått problemer på begge sider, sier han.

Overraskende EU-positiv befolkning

Den tyske europadebatten ble i vår preget av sammenbruddet i Hellas. Bild-Zeitung og andre medier hadde gode dager med skattebetalernes angst for å få regningen når juksemakere i sør måtte reddes. Mange har spurt seg om det tyske samfunnet er i ferd med å vende EU-prosjektet ryggen. En ny undersøkelse fra Konrad-Adenauer-Stiftung tyder på at den frykten er overdrevet. Faktisk er tyskernes støtte til og interesse for EU for oppadgående. 71 prosent mener EU-medlemskapet alt i alt er et gode, den høyeste andelen siden undersøkelsen ble gjort første gang i 1979.

Folket ble også spurt om Tyskland burde prioritere nasjonale interesser i EU, eller om disse burde dempes til fordel for fellesskapet. Også her er stemningen mer positiv til EU enn noensinne (se figur).

I Hellas-debatten har mange eksperter pekt på at Tyskland har hatt store økonomiske fordeler av euro-samarbeidet. Kanskje har dette argumentet overbevist. Emmanouilidis peker også på at den politiske ledelsen har gjort en innsats for å snu opinionen etter at Hellas-redningen ble besluttet i mai. Merkel advarte om at ikke bare euroen, men hele EU var i fare, og gjorde det klart at Tyskland var i samme båt.

Merkels strategiske lederstil

Angela Merkel er kjent for en analytisk tilnærming til ledelse. I en konkret sak tar hun utgangspunkt i ønsket utfall og analyserer handlingsalternativene og valgene underveis ut fra det. Merkel har lært mye om strategi av Helmut Kohl, mener Emmanouilidis.

– Hun venter til hun føler seg sikker på hva som må gjøres, når det blir klart at det ikke er noen annen utvei. Og når det øyeblikket er der, tar hun også ledelsen. Jeg tror hennes plan nå er at det må finnes en løsning før 2013, derfor er det hennes klippefaste mening at hun også må handle i forhold til dette. Og det gjorde hun på toppmøtet, sier han.

At det ville komme sinte reaksjoner på Deauville-diktatet, var hun klar over på forhånd, og hun var villig til å ta belastningen fordi dette ville øke sjansen for å få gjennom det som var viktig for henne på toppmøtet, mener han. Flere kommentatorer gjetter at kompromissene Merkel måtte inngå på toppmøtet var kalkulert inn.

De siste ukenes EU-konflikter viser også begrensningene ved dagens tyske lederskap, oppsummerer Emmanouilidis i European Policy Centres analyse av toppmøtet. Frankrike og Tyskland har vært vant til å lede EU sammen, men med 27 medlemmer går ikke det lenger. Alenegang og duo-diktat er neppe en bærekraftig modell for fremtiden. EU sto på kanten av stupet i mai, og etter det råder en oppfatning om at alle i unionen deler skjebne.

– Den gjensidige avhengigheten er så sterk i Europa, også betinget av historien. Man kan ikke se et problem i et annet land som noe som ikke gjelder en selv. Dette inntrykket er der nå, men samtidig vet vi ikke hvordan krisen vil utvikle seg videre, sier Emmanouilidis.