En garantist for frihet og kvalitet

Det siste halvåret har det vært en omfattende debatt om en tiltagende instrumentalisme i tildeling av offentlige midler til kultur og forskning. Kulturdepartement støttet institusjoner som feiret mangfoldsåret, i år er midler satt av penger til prosjekter som fokuserer på kvinner innenfor stemmerettsjubileet og i 2014 forventes det at kulturinstitusjoner deltar i feiringen av grunnlovsjubileet. 

Innen forskningssektoren har rektor ved Universitetet i Oslo Ole Petter Ottersen klaget over den stigende bruk av forskningsprogrammer. Det fører til kortsiktig tenkning, hevder han. Ottersen mener en større andel av ressursene må settes av til forskerinitierte prosjekter som vurderes på basis av kvalitet alene. 

– Historien har vist at det er i den frie grunnforskningen at de store gjennombruddene kommer. Dette er fordi forskningsfronten ligger i forkant av de erkjente behov.  

Ottersen understreker at selv om vi har sett en positiv utvikling de siste par årene er det fremdeles for få ressurser tilgjengelig for fri grunnforskning.  

– Det er simpelthen ikke forsvarlig å opprettholde et system der ni av ti norske forskere «skriver for søppelbøtten» dersom de våger seg på en søknad til midlene for fri prosjektstøtte. Ingen andre land jeg kjenner til har så lav innvilgelsesprosent.  

Og han understreker at forskningen kan virke mindre fri i dag enn tidligere.

– Universitetene får en stadig mindre andel av forskningsressursene via grunnbevilgning, og er således utsatt for sterkere styring.

Som et resultat blir forskerne er mer avhengige enn før av bevilgningene fra Forskningsrådet. 

– Dette oppleves av mange som en begrensning i friheten, ikke minst fordi begrensede midler er tilgjengelige for forskerinitierte prosjekter. Friheten er stor for de som får Sentre for fremragende forskning, men dette gjelder jo bare en liten del av forskersamfunnet, sier Ottersen.  

En alternativ kilde til finansiering av kultur og forskning er midler fra stiftelser. Derfor er det betimelig at Stiftelsestilsynet i høst sendte ut en spørreundersøkelse til landets stiftelser. Målet var å avdekke hvor mye de bidrar med til samfunnet. Tallene viser at totalt sett har de 7612 norske stiftelsene en forvaltningskapital på 124 milliarder kroner. Hele 34.000 nordmenn ansatt i en stiftelse. 

Av de drøyt 7000 stiftelsene har 3500 som formål å dele ut penger. 933 har det som et av flere formål, mens 2581 har det som eneste formål. I denne kategorien finner vi store stiftelser som Sparebankstiftelsen DNBNOR, Fritt Ord, Cultiva og Sigval Bergesen DY og hustru Nanki’s almennnyttige fond. 

I kartleggingen kom det frem at stiftelsene deler ut pluss minus 3 milliarder per år. Totalt 9 milliarder ble delt ut i perioden 2009 til 2011. Det er vesentlig mer enn stiftelsestilsynet har antatt – deres forrige undersøkelse fra 2009 antok bidragene til cirka en milliard. Forskning får mest, sektoren mottar 31 prosent av det samlede beløp, men også utdanning (15 prosent), kultur (12 prosent) og sosiale formål (13 prosent) er store mottagere (se figur).

28 prosent av stiftelsene deler ut til sosiale formål, mens kun 18 prosent gir til forskning. Stiftelsene som tildeler til forskning gir altså større beløp. Grunnen er at mange av stiftelsene støtter sosiale formål er eldre, og opplever at deres formål, som for eksempel å hjelpe kvinner med tuberkulose, ikke lenger er relevante.

 Daglig leder i Fritt Ord, Erik Rudeng, understreket under presentasjonen av funnene at man i fremtiden også kan forvente en styrkning av både forvaltningskapital og utdeling av midler fra stiftelser på grunn av den nye sparebankloven som gjør det mulig for sparebanker å omdannes til stiftelser.   

En naturlig konsekvens av dette er en konsolidering av stiftelseslandskapet.

Mer målrettede stiftelser 

Dette kan på sikt føre til stiftelser med en mer tydelig formålsparagraf.  Forsker ved Institutt for samfunnsforskning Håkon Lorentzen peker på at stiftelser med en klar formålsparagraf lykkes bedre med å skape en samfunnsendring og dyrke frem vellykkede prosjekter. 

– De behøver ikke lenger å være passive givere, men kan være engasjerte samfunnsaktører. Denne tenkningen påvirkes av næringslivets måte å tenke på, forklarer han.

– Investeringen kommer i stedet for gaven, den er kalkulert og rasjonell. Man tenker avkastning.

Ifølge Lorentzen er det stiftelser som benytter investeringstenkningen som har suksess, og det har de fordi de bruker mye tid og krefter på strategisk tenkning. De finner et satsingsområde der de kan bety noe. Det krever analyse og klare prioriteringer. På dette punktet skiller de norske stiftelsene seg fra hverandre.

– Et felt vi også ser det tydeligere innenfor er at enkelte stiftelser begynner å bygge opp egne institusjoner med klare målsetninger.

Han peker på at Dextra Musica og Kunstsamlingen til Sparebankstiftelsen DNB-Nor og Fritt Ord har en slik klar formålsparagraf. 

Under presentasjonen av Stiftelsestilsynets funn la direktør i Fritt Ord Erik Rudeng også vekt på at den klare formålsparagrafen til Fritt Ord gjorde at man kunne prioritere klarere og ta risiko. Som Lorentsen mener han at man fremover kan man vente seg mer målrettet innsats i dette feltet mellom marked og stat. 

UiO-rektor Ole Petter Ottersen påpeker at sammenlignet med andre land har Norge vesentlig mindre mangfoldighet i finansieringskilder for forskning. I Sverige, Danmark, USA, og Storbritannia spiller private stiftelser en mye mer vesentlig rolle. 

– Den viktigste effekten er antagelig ikke pengene alene, men at de bidrar til mangfold og mulighet for finansiering gjennom såkalt «second opinion». Nettopp fordi det er stor usikkerhet knyttet til utvelgelse av hvilke prosjekter som bør få finansiering, så kan private stiftelser fungere som viktig korrektiv og alternativ til Norges Forskningsråd. Det er relativt få private stiftelser og fond i Norge, men de vi har er meget viktige for norsk forskning og akademia! understreker han.

En annen institusjon som har fått frihet til å utvikle seg med stiftelsesmidler er virksomheten til Litteraturhuset i Oslo. Daglig leder ved Litteraturhuset Aslak Sira Myhre understreket under presentasjonen tre prinsipp som hadde vært gjeldende for Fritt Ord da de oppretter Litteraturhuset:

Nok penger: Stiftelsen ga nok penger til å innrede et hus hvor det var mulig å gjøre det institusjonen skulle gjøre. 

Frihet: Litteraturhuset fikk redaksjonell frihet. De har ikke fått noen føringer for den redaksjonelle profilen, og er ikke pålagt å profilere verken kvinneår eller mangfoldsår. Denne friheten har vært vesentlig for Litteraturhusets suksess.

Lite byråkrati: Pengene ble tildelt med lite byråkrati. Litteraturhuset sender en henvendelse, og slipper å bruke mye tid på søknader og rapportering, eller «finne på» prosjekter for å skaffe finansiering. 

De tre punktene tydeliggjør hvorfor stiftelser trolig blir viktigere i fremtiden. For stiftelsene er ikke bare viktig av et maktfordelingsprinsipp ved at stiftelser kan gå inn der staten eller kommunen ikke kan løse et problem, eller sørge for at flere stemmer kommer til ordet. 

I Klassekampen før jul påpekte Gertrud Steinvåg i forbindelse med lansering av boken «Nevermind the benefits» at stadig flere kunstnere foretrekker privat støtte for å slippe byråkratiet knyttet til offentlig støtte.

Og her kommer vi til kjernen. Så lenge det offentlige fører en stadig mer instrumentalistisk forsknings- og kulturpolitikk – der kulturens mål blir likestilling, mangfold og inkludering og forskningen er programfestet – blir stiftelsene en mulig garantist for kulturens og forskningens frihet.