Virkelighet servert ferdig fordøyd

| Denne artikkelen ble første gang publisert i Magsinet Plot #36, mars 2017 |

«Frida bryter ut i gråt da hun hører om livet som småbarnsmor i tekstilfabrikkene.» «Anniken bryter sammen etter en dramatisk reise sammen med tekstilarbeiderne.» Slik lyder to episodebeskrivelser for «Sweatshop». Tv-serien skal problematisere forholdene for tekstilarbeidere i Kambodsja, men etter å ha sett de tre første episodene på Aftenposten TV har seeren først og fremst fått innsikt i følelseslivet og helsesituasjonen til de fire skandinaviske jentene som er publikums «øyne» inn til tekstilarbeidernes verden.

I en scene møter jentene en ung tekstilarbeider som bekymrer seg for å bli mor. Kvinnen er usikker på hvordan hun skal klare å forsørge familien. Samtalen blir avbrutt da en norsk jente bryter ut i gråt. Hun stormer ut av lokalet. Kameraet følger etter. Vi får ikke høre mer av historien til den kambodianske kvinnen, men vi får vite en hel del om hva en tårevåt Frida føler om den.

«Tett på»

Dette er blitt en kjent måte å formidle historier på. Det er regiknep og redaksjonelle valg vi ser i tv-programmer og dokumentarer. Redaksjoner vet at seere trenger å kjenne seg «tett på» historien som fortelles. Man skaper identifikasjon ved å la noen vi kjenner oss igjen i, formidle historien. Frida likner mer på målgruppen til «Sweatshop» – unge, moteinteresserte skandinaver – enn det tekstilarbeidere i Kambodsja gjør. Det forklarer hvorfor regissøren er mer opptatt av Fridas følelsesreaksjon, enn å forfølge den kommende morens historie.

Unge seere er opptatt av at programmer har en tydelig avsender

Vi kjenner igjen slik formidling fra flere tv-konsepter og dokumentarer. Ett av de mest kjente ansiktene innenfor sjangeren er britisk-amerikanske Louis Theroux. Dokumentaristen er mest kjent for å oppsøke ekstreme miljøer – pedofildømte eller Ku Klux Klan-medlemmer. Fortellerstilen kjennetegnes av en tydelig programleder som møter mennesker med åpenhet og nysgjerrighet. Theroux stiller «dumme», litt naive spørsmål som virker avskrekkende på folk og som får dem til å åpne seg. Programleder er i forgrunnen og guider oss gjennom historiene.

Fugleunger

NRKs nysatsing for unge, «Innafor», baserer seg på en tydelig programleder. I intervjuer med kilder som deler sine erfaringer, enten det er med underlivskirurgi, prestasjonsfremmende legemidler, prostitusjon eller psykiske lidelser, får seerne ta del i programleders reaksjon på det intervjuobjektene forteller. Hun blir «sjokkert» når en prostituert skal ta imot en kunde. Er det tårer vi kan skimte i øyekroken idet programlederen lytter til en ung manns beretning om sin schizofrenidiagnose? Historiene og situasjonene til kildene i programmene «gjør inntrykk på» eller «stresser» programlederen. Hun blir «kvalm av det opplegget her» eller «syns det var skikkelig heavy».

Seerne får sjelden anledning til selv å danne seg en mening om det de får se. Som fugleunger tar publikum imot det «mor» programleder gulper opp – de ferdig fordøyde reaksjonene på det som presenteres på skjermen. Dette er et typisk trekk ved mange av tv-dokumentarene som har en synlig programleder. Hen opplever, reagerer og fortolker for oss. Hva gjør det med oss som seere? Blir vi sløvere av at vi ikke trenger å ta stilling til noe på egen hånd? Og skygger programlederne for sakene de skal formidle?

Foto

Programleder i "Innafor" Emma Clare Gabrielsen blottlegger underlivet sitt for en underlivskirurg, og blir usikker på om alt er normalt "der nede". Foto: Snorre Tønset/NRK

Programlederdrevet

Prosjektleder for «Innafor», Tove Austad, minner om at det er forskjell på en programlederdrevet dokumentar og en dokumentar som baserer seg på eksterne kilder.

– I en programlederdrevet dokumentar får publikum leve seg inn i programlederens reise. Den har ikke som funksjon å komme like tett på kildenes historier og følelser, sier hun.

– Måten vi har satt sammen denne serien på avviker ganske mye fra den tradisjonelle saksorienterte gravedokumentaren. Der er det ofte en tung, saklig kommentar – en «voice of God» – som veileder publikum og setter opp scenen for å peke mot hva man ønsker å avsløre. I «Innafor» operer vi mye mer tvisynt, spørrende og reflekterende, forteller Austad.

Det er en strategi som ser ut til å fungere godt. Episodene «Fiks meg» og «Kjøp meg» er de to programmene med høyest antall seere på nett innen dokumentar, fakta og livsstil i NRKs historie, ifølge Austad.

– Unge seere er opptatt av at programmer har en tydelig avsender. Det er lettere å oppnå når man har en programleder.

Hvor går grensen mellom den journalist-profileringen som interesserer publikum, og den som irriterer dem?»

Ny programlederrolle

Austad tror ikke den tydelige programlederen i «Innafor» skygger for tematikken, men at det tvert om skaper interesse for tematikken. Prosjektlederen forklarer at NRK ønsker å skape en ny programlederrolle. I «Innafor» avslører programleder Emma Clare Gabrielsen at hun har misbrukt ADHD-medisinen Ritalin og at hun har hatt psykiske knekker. Hun blottlegger underlivet sitt for en underlivskirurg, og blir usikker på om alt er normalt der nede.

– Dette er relevant fordi det skaper identifikasjon og gir dybde til programlederen, og mer informasjon om tematikken. Hva er forskjellen på at en programleder deler slike ting og at en medvirkende gjør det?, spør Austad.

Hun understreker at NRK og programleder Gabrielsen har diskutert de potensielle konsekvensene en slik åpenhet kan ha, og at det var programleders eget valg å fortelle om personlige erfaringer.

– Emma er med NRKs velsignelse en subjektiv, åpen, fordomsfri og utprøvende programleder. Hun møter, utfordrer og formidler synspunktene både til dem som ønsker at for eksempel prestasjonsfremmende midler var lovlig tilgjengelig og dem som forteller om farene ved å bruke pillene uten å ha en diagnose. Underveis i programmet deler hun egne refleksjoner rundt det hun utforsker. Hun viser, ved å fortelle om egne erfaringer, hvor galt det kan gå hvis man bruker disse medikamentene for å prestere bedre.Emma opplevde, slik hun sier i filmen, at det ville vært uærlig å ikke dele det.

VGs profileringsstrategi

Journalistprofilering er en trend som har vokst i samme takt som nettjournalistikkens fremvekst og etter hvert som abonnentene har forsvunnet fra de etablerte mediehusene. Vi kan se til VG Netts profileringsstrategi for å forstå mer om fenomenet.

Mastergradskandidat Julie Nordby Egeland tok for seg VG Netts profilering av journalister. Hun gjennomførte dybdeintervjuer med VG-folk, toppledere og medarbeidere. De kunne alle bekrefte at journalistprofilering hadde økt i omfang. Redaktør Torry Pedersen og redaktør for VGTV, Helje Solberg, fortalte at de ser profileringen som en følge av utviklingen i journalistikken og samfunnet for øvrig. Journalistene selv opplevde det å bli profilert som motiverende og fortalte at de ble oppfordret til å «bruke seg selv».

Egeland skriver at informantene opplever journalistprofileringen som naturlig i en tid der digitaliseringen legger til rette for økt kontakt mellom dem som produserer nyhetssaker og konsumentene. VG har et klart ønske om en slik kontakt med mediebrukerne. Profilering kan gi publikum en følelse av at de «kjenner» journalisten, og dermed senkes terskelen for å ta kontakt, tror flere av intervjuobjektene.

Allikevel peker VG-journalistene og lederne på noen mulige konsekvenser av profileringen. De tror at journalisten kan ta for mye plass i saken og skygge for nyheten hen skal formidle. «Budskapet blir underordnet personfokuset» og journalistene blir «støyende». Egeland spør: «Hvor går grensen mellom den journalistprofileringen som interesserer publikum, og den som irriterer dem?»

Foto

Louis Theroux er et av de mest kjente tv-dokumentar-ansiktene. Han er kjent for sin tydelige, åpne og litt naive stil. Foto: BBC

Krangler med skjermen

En som kanskje kan svare på dette spørsmålet er Magnus Hoem Iversen, stipendiat ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen, som har forsket på politisk reklame. I forbindelse med valgene i 2013 og 2015 tok han for seg norsk, politisk videoreklame, intervjuet fokusgrupper og så svarene opp mot det partiene selv ønsket å formidle.

– Det jeg har sett er at folk har en unik evne til å forhandle og krangle med skjermen, sier han.

Ta for eksempel «Innafor»-episoden som handler om underlivskirurgi. I ettertid har kritikken haglet. Mange mente at programlederen var for lite kritisk når hun undersøkte fenomenet, og at programmet kan ha påvirket unge i negativ retning fordi flere kan ha blitt usikre på sitt eget underliv.

Iversens forsking viser at hvem seeren er, har mye å si for hvordan de oppfatter det som blir presentert. Om du kjente til underlivskirurgi fra før, vil du reagere annerledes enn hvis dette var nytt for deg. Om du er kritisk til programlederen, vil du reagere på en annen måte enn noen som sympatiserer med henne.

Et spørsmål man kan stille seg, er hvem det er som lar seg provosere av programmet?

«Jævla bra byline»

Stipendiat Iversen trekker linjer tilbake til en tid da journalister var anonyme. Senere signerte de sakene med initialer og så begynte journalister å signere med fullt navn. De siste tiårene har vi sett at byline og byline-bilder har vokst. I dag er gjerne de mest profilerte kommentatorene avbildet i halv- og helfigur.

Med tiden har journalistene altså trådt frem i lyset. Så til de grader faktisk, at journalistprofileringen har blitt dedikert en egen Facebook-side – «Jævla bra byline» – og en bok med samme tittel. På reklameskilt i Oslo henger nå store ansikter av Aftenposten-profiler. Redaktører, kommentatorer og anmeldere smiler til deg og fremstår som dine gode venner som kan guide deg til de beste tv-seriene og «hjelpe deg med å forstå verden».

Hvem du er har mye å si for hvordan du oppfatter det som blir presentert

Iversen forklarer at utviklingen henger sammen med at publikums tillit og lojalitet har flyttet seg. Før abonnerte man gjerne på én eller to aviser. Dette var dine aviser, de var gjerne knyttet til din klassebakgrunn og fulgte deg gjennom hele livet. I dag bruker vi ikke mediene på samme måte. Vi følger ikke én avis, men har et fragmentert mediekonsum.

– Dermed er det mange medier som har en bevisst strategi om å dyrke frem den individuelle journalisten. Folk liker å lese Svein Egil Omdal, ikke nødvendigvis Stavanger Aftenblad. Folks lojalitet har gått fra publikasjon til individ, sier Iversen.

Derfor er programkonsepter som legger vekt på programlederen, trekk i en utvikling vi har sett lenge. Det blir viktig å knytte personlige bånd mellom mediebrukerne og dem som formidler mediene. Iversen tror det å rette søkelyset mot programleder, fremfor sak, kan øke engasjementet.

– Men jo mer plass individet tar, jo mindre plass blir det til saken, det strukturelle og informasjonen. Risikoen er jo at personfokuset blir en distraksjon.

–  Kan det virke fordummende på publikum når de ikke får anledning til å oppleve eller reagere på noe selv, men får servert opplevelsen ferdig fordøyd via programleder?

– Vi blir nok ikke dummere, men vi blir kanskje ikke smartere heller, sier Iversen.

– I programmer der programlederen tar mye plass – kan det være at man i større grad blir innforstått med at det som presenteres ikke er en objektiv sannhet, men en subjektiv formidling? Kan det være at disse programmene er ærligere enn den «harde», faktabaserte dokumentaren, som skal være objektiv og «sann», men som også blir fortalt fra et subjektivt ståsted?

– Den tradisjonelle dokumentaren ønsker jo å fremstå som et «vindu mot verden», til tross for at dette også er en konstruksjon som er filtrert gjennom ideologi, konvensjoner, vinkling, interesse og så videre. Formatet med den svært tilstedeværende programlederen setter noe av dette i forgrunnen – det er tydelig at dette er ett menneskes subjektive opplevelse av et fenomen. Kanskje handler det om akser som «tydelig» og «utydelig» som sier noe om at programmet er en konstruksjon eller et vindu mot verden?