Ut med ­introen

| Denne artikkelen ble første gang publisert i Magsinet Plot #37, juni 2017 |

Var du glad i de dramatiske introene og de sugende synthriffene som preget låtene på 1980-tallet? Nå er de borte. I dag lages musikken på en annen måte. For tiden er dyrebar, også i musikken. Nå gjelder det å få kontakt med lytteren så raskt som mulig, og oppmerksomheten må opprettholdes. Hvis ikke, bytter lytterne raskt over til neste låt, enten de hører på radio, Spotify eller iTunes.

De lange introene er en saga blott i dagens hitmusikalske landskap. De er erstattet med kortere introer på rundt fem sekunder, noe som er mer effektivt for å hevde seg i dagens popmusikk, viser en doktorgradsstudie av Hubert Léveillé Gauvin ved Ohio State University. Han stiller spørsmål ved om strømming av musikk har tatt livet av introene, og brukte månedsvis på å høre igjennom topp 10-hits fra perioden 1986-2015 under arbeidet med studien sin. Det han fant ut, var at det har skjedd et dramatisk skifte: Moderne låter presenterer lytteren for tittelen på låta så tidlig som mulig. Låt-titlene er dessuten kortere enn tidligere – ofte består de bare av et enkelt ord.

Dårligere tid

De som vokste opp med monsterhits på 1980-tallet, som A-has «Take On Me» og Depeche Modes «Just Can’t Get Enough», merket kanskje at noe skjedde med popmusikken på 1990-tallet, og utviklingen i det årtusenet vi nå befinner oss i har beveget seg ytterligere vekk fra «gode, gamle dager».

Tar vi en nærmere titt på hva som faktisk har skjedd, finner vi raskt ut at man ikke har like god tid i hit-musikken som tidligere. En parallell utvikling har skjedd i film: Scener som den spennende sluttscenen i «Den gode, den onde og den grusomme», der de tre hovedrolleinnehaverne stirrer på hverandre i noe som føltes som en time, finnes ikke lenger. Oversatt til dagens popmusikk har låtskrivere og produsenter visket vekk de lange introene fra populærmusikken for å kunne holde på lytterne.

Foto

Moderne artister som Kygo har forstått dagens regler for å holde på lytterne. Her opptrer han under avslutningsseremonien under OL i Brasil sammen med sanger Julia Michaels. Foto: REUTERS / Stoyan Nenov

Dramaturgi

Førstelektor Jan-Tore Diesen ved Westerdals Oslo ACT er ansvarlig for den private høyskolens bachelorstudie i låtskriving og produksjon. Han forteller at mye har skjedd de siste tiårene på disse feltene. Mye forandret seg blant annet med boybandene på 1990-tallet.

– Låtskriveren og produsenten er ofte opptatt av hvor lenge man klarer å holde lytteren interessert. Det finnes for eksempel undersøkelser på hvor lang tid det kan gå før første refreng bør komme. Dette er dramaturgioppbygging oversatt til dagens musikkonsum, sier han.

Diesen forteller at det med boybandene på 1990-tallet kom flere såkalte «hooks» i låtene. Dette er underholdende musikalske eller tekstmessige elementer som repeteres mange ganger i løpet av en låt, for å fange lytteren. Tidligere holdt det med én slik interessevekker. Take That, Backstreet Boys og kompani la inn enda flere. Musikken utviklet seg dessuten slik at refrenget kom tidligere i låta.

– Vi er muligens blitt mer utålmodige som mennesker. Derfor komprimeres også tiden i populærmusikken, slik at vi tidligere blir presentert for godbitene. Som regel sitter vi ikke lenger i sofaen med god tid og lytter til musikk. Nå tar vi den med oss over alt.

Murphy’s Law

Diesen forteller om låtskriveren Ralph Murphy, som har sett på suksesskriterier i hitlåter. Funnene hans, som han omtaler i boka «Murphy’s Laws of Songwriting», viser blant annet hvor lang tid det tar før vi biter på kroken.

– Da satellittradioen kom i USA oppdaget man at lyttere endret lytteratferden. Man hadde plutselig bare noen få sekunder å fange lytteren på gjennom musikken sin. Hvis ikke, ville lytteren ofte bytte kanal. Ifølge Murphy begynner vokalen i større hitlåter på Billboard sine lister i dag ofte etter mellom 5 og 10 sekunder. Ordet «you» er gjerne sunget innen cirka 25 sekunder, slik at det er med å bygge et bånd med lytteren, forklarer Diesen.

Han forteller at vi kan se denne tendensen også i mange av de norske suksesslåtene.

– Mange av låtene vi finner på topplister på strømmetjenester og radio, er ofte så formaterte at de kan mistenkes å ha et sterkere blikk for konsumenten og formatet enn for kunstneriske uttrykk og mangfold.

Diesen synes imidlertid at utviklingen mot kortere introer er spennende.

Foto

Førstelektor ved Westerdals Oslo ACT, Jan-Tore Diesen, forteller at dagens popmusikk har nærmet seg å bli et konsulentprodukt, og at denne utviklingen også merkes i norske suksesslåter. Foto: Paal Ritter Schjerven

Effektiv historiefortelling

– Det er først og fremst spennende fordi det stiller tydeligere krav til låtskriverens og produsentens fokus på effektiv historiefortelling og struktur, sier han, og hevder at dersom A-has «Take On Me» hadde blitt gitt ut i dag, ville muligens starten vært ganske annerledes:

– I dag ville synthriffet kanskje ikke kommet innledningsvis, men i stedet som et energisk instrumentalhook bak et mer åpent og luftig refreng. Tendensen nå er gjerne korte introer og at refrengene åpnes, fremfor å fortettes, før et instrumentalhook gir ny energi i låta, forklarer han.

Ifølge Diesen er effektiv historiefortelling i musikk gjerne positivt, men han understreker at det er mange måter å gjøre det på. Oppgradering av vokal er en viktig del av dette. I dag brukes det også ofte minst like mye tid og penger på vokalproduksjonen som på hele resten av produksjonen. Dette er en markant forandring fra tidligere tiår, utdyper Diesen, som mener at det generelt sett er fornuftig at man kommer raskt til poenget i formatert popmusikk.

Han håper imidlertid at vi ikke får for mange som prøver å låse seg til én vinnerformel.

– Det må fortsatt være plass til mange typer låtskrivere og låter i fremtiden.

Maskiner skriver låter

Hitfabrikkene i verden tar stadig i bruk ny teknologi, og ifølge Diesen har man stadig mer forskning rundt låtskriving og det å forutse en hit.

Man forsker også på kunstig intelligens benyttet i låtsnekringsarbeidet, det skjer blant annet i Sonys datalaboratorier i Paris, der man lar datamaskiner skrive låter.

– Dette fungerer tidvis både overraskende og skremmende bra, sier Diesen.