Smak av ­honning, dikter­mjød og katastrofe

Forfatteren Maja Lunde ga for to år siden ut en roman der bier og bikuber står sentralt i belysningen av en mulig global katastrofe. Boken ble en internasjonal bestselger. Meksikaneren Sabino Guisu, en av seks kunstnere i sommerens utstilling «Power to the bees» i galleriet for samtidskunst på Jæren, bidro med en hodeskalle av bivoks og propolismasse. Han sier: «Biene symboliserer vår eksistens på jorda. Jeg vil vise hvor sårbar naturen er.»

Gamle bisamfunn

Organisert birøkt forekom i Egypt for 4600 år siden. Bevisstheten om at våre medskapninger biene bidrar, og har bidratt, vesentlig til den menneskelige sivilisasjon, er også godt nedfelt i mytene. Lenge trodde man at bidronningen ikke var dronning, men konge, og slik er også bisamfunnet blitt symbolet på det perfekte kongedømme, grundig understreket av Vergil, i hans «Verk og dager», en poetisk innføring i landbruk. Han vier en hel bok utelukkende til birøkt.

En av faraoens titler i nedre Egypt var «Han som tilhører bien». I Kina var ordet for bie feng, i slekt med ordet for adelig verdighet, og bien et symbol, ikke på flid, men på den unge forelskede gutten som slikker i seg jomfruskjønnhet. I Hellas het det at biene var musenes fugler. Og selveste Zevs blir som barn næret av honning på Kreta. Det har også vært spekulert i at «ambrosia og nektar», gudenes føde, har med en honningdrikk å gjøre.

I mosebøkene blir hebreerne stadig lovet landet som «flyter av melk og honning», en betegnelse på tiltrengt velstand. Og poetisk berømt er bruken av ordet i Høysangen:

Fra leppene dine drypper den fineste honning, min brud

Honning og melk er under din tunge

Det norske mjød

Men når vi leser disse skildringene, vet vi ikke helt: Menes det i alle tilfeller honning, eller menes det den gjærede, alkoholholdige drikk av honning vi kjenner som mjød?

Mjøden er den eldste alkoholholdige drikken i Nord-Europa, og stammer fra en tid før jordbruket, altså før brygging av øl på korn, og vin på druer, tok til. Det var dessuten ikke særlig klimatisk gunstige forhold for vindruer i det kalde nord. Når begynte nordmenn å brygge? En Pytheas fra Marseille gjorde en dristig reise nordover cirka 330 før Kristus. Han skrev ned sine opptegnelser, men de har gått tapt. Imidlertid er han sitert i senere verk. Det ser ut til at han har kommet i land i det vestlige Norge, trolig på mørekysten. Han forteller om de innfødte nordmennene at de hadde vett og forstand på å ha høyet og kornet sitt i låver om vinteren, og at de kunne lage en drikk, istedenfor vin, av bygg og honning. Snorre skriver også om at det var en skikk å lage mjød her til lands, og også å tilsette ølet honning. Så det fantes trolig også biavl.

Dikterdrikk

Hos oss forbindes mjøden med vikingtid, da man ifølge beretningene drakk øl til hverdags og mjød til fest. Snorre forteller:

Æsene hadde ufred med vanene, en konkurrerende slekt av guder. Så holdt de fredsstevne, og ble enige om at begge flokkene skulle spytte i et kjørel. For at fredstegnet ikke skulle gå til spille, laget de en mann av det. Han het Kvasir, og ble så klok at han kunne svare på alt, han reiste og lærte opp folk. Men to dverger drepte ham, tok vare på blodet og blandet det med honning til en mjød som er slik at enhver som drikker av det, blir til skald eller lærdomsmann. Dvergene sa til æsene at Kvasir hadde blitt kvalt i sitt eget vett. Senere kom dvergene til å drepe en jotne som het Gilling. Gillings sønn Suttung rodde dem ut på sjøen og satte dem på et skjær, som hevn. Dvergene ba ham å spare livene deres, og ga ham til gjengjeld mjøden, som kunne gjøre enhver til skald. Det er bakgrunnen for at skaldedrikken kalles Suttungs mjød. Senere erobret Odin mjøden med stor list, og gav den til æsene og til de som kan dikte.

Mjødgudene

Tanken om at det finnes en drikk som kan få deg til å bli dikter, er et særlig utbredt symbol i romantikken. Det finnes en vei over til den andre siden, en mulighet til å åpne seg, bort fra det hverdagslige og rasjonelle, og til å få kontakt med høyere eller dypere krefter, skapere av kunsten, mennesker med lyrisk mottakersensitivitet, har smakt på Suttungs mjød.

Ellers, i sagalitteraturen, skjenkes det mjød i viktige sammenhenger. Ægir var den førkristne nordiske guden for mjød og ølbrygging. Greskromerske Aristevs, gud for folkelige skikker og landsens kunst, var også mjødens gud. Neftys heter den egyptiske ølgudinnen. Og det finnes mange vinguder, der Dionysos eller er den mest kjente. En haug med guder for øl, vin og mjød, men ingen for brennevin, hvis vi ikke regner med brennevinsdjevelen!

Guddommenlig honning

For ikke så lenge siden, med knapphet på næring med sukkerholdig innhold, hadde honning en åpenbar verdi. Det har i mytenes verden gitt den magiske og guddommelige egenskaper.

Våre medskapninger biene er en av forutsetningene for hele vår sivilisasjon.

I Maja Lundes visjon tar ekstremvær og grådige dyrkingsmetoder knekken på biene, hvilket fører til fattigdom, sult og massedød. Sivilisasjonens sårbarhet har vi ingen gamle myter til å illustrere, ganske enkelt fordi problemstillingen ikke har vært aktuell før nå. Derfor trengs oppegående kunstnere som Guisu og Lunde, som forholder seg til rasjonelt og kritisk til virkeligheten – mens de drikker av Suttungs mjød.