Normalt trekker man inn i kinomøket for å både høre og se, men på radiobio skal det først og fremst lyttes.
Radio er best på kino
«Dette var en ny måte å oppleve historier på. I mørket kommer sansene mer til sin rett», sa en av deltakerne etter et evenement våren 2016. Hun hadde nettopp sittet i en kinosal i stummende mørke sammen med et titalls andre mennesker. Det eneste hun kunne gjøre der var å lytte. Radio gjør seg nemlig godt på kino, skal vi tro trenden som traff Norge i fjor.
2015 ble av mange kåret til podkastens år. Mange satt lamslåtte igjen ved utgangen av 2014 etter braksuksessen «Serial». Den serialiserte krimpodkasten, som fortalte den nå kjente historien om en drapssak i Baltimore fra 1999, ble lastet ned 80 millioner ganger. Det hadde ikke vært mye penger å tjene på podkast. Bare de mest kjente podkastene genererte nok annonseinntekter til en viss bemanning. Nå skulle plutselig «alle» satse på podkast.
Samlyttingens år
For noen ble 2016 samlyttingens år. Norges første podkastfestival ble arrangert, Oslo Radiobio ble sparket i gang og både norske og internasjonale podkaster som «Krisemøte» og «Welcome to Night Vale» trakk fulle hus til store konsertscener i Oslo.
Selv ble han frelst for to år siden, Peter Daatland, primus motor i Oslo Radiobio og podkastkollektivet Frekvens. Under et besøk på dokumentarfilmfestivalen i København oppdaget han et arrangement som het «Radiobiograf» i programmet. Som over gjennomsnittet radiointeressert måtte han sjekke dette. Dermed syklet Daatland ut til en gammel kino i Nørrebro. Vel fremme ble han overrasket over å se at arrangementet var utsolgt. Heldigvis fikk han plass helt nærmest kinolerretet. Det spilte ingen rolle, for på skjermen rullet det ikke opp noen film. Det ble mørkt og så fikk deltakerne lytte.
– Det var en salig opplevelse, forteller han.
Senere har Daatland vært på en fire dager lang radio
biofestival i Danmark. Der har han fått høre radiodokumentar og podkast, i samkvem med et entusiastisk publikum. Han forteller at festivalen var bra besøkt. Da radioverten Ira Glass fra podkasten «This American Life» opptrådte i en av Københavns største kinosaler med plass til over tusen mennesker, ble arrangementet utsolgt på en halv time.
Det har blitt arrangert samlyttinger i København siden 2013. I fjor feiret Københavns radiobiograf kvinnedagen med en sterk lytteopplevelse. Menneskene som samlet seg i salen fikk synke ned i kinosetene og høre en fødsel i mørket. Den hyperintime dokumentaren var laget av Louise Krage i Radio24syv, og tok lytterne med inn i en reise fra rienes begynnelse til den høydramatiske slutten.
Forsterker følelsene
«Det ble plutselig ensomt å høre på podkast alene», sa en annen som hadde deltatt på en samlytting i regi av Oslo Radiobio.
Til nå har Oslo Radiobio arrangert åtte lyttinger, hovedsakelig på Cinemateket i Oslo, men også i St. Edmunds Church.
– Mange har undret seg over hvorfor de skal betale for å lytte til podkast sammen med andre. Det er i utgangspunktet en fin alene-aktivitet. Selv sniker jeg meg gjerne unna sosiale aktiviteter for å høre podkast alene, sier Peter Daatland.
Synssansen er sterk og overstyrer ofte lyttesansen. Det kan hjelpe å dempe det visuelle og sette seg i en situasjon der du må fokusere på lyttingen.
De fleste går rundt i sin egen lille boble, og syns det å lytte til podkast er fint å gjøre mens de går en tur eller sitter på toget. Alene.
– Men det skjer noe når femti stykker sitter i samme rom og lytter. Det morsomme blir ti ganger morsommere, og det vonde ti ganger vondere. Følelsene forsterkes, sier Daatland.
I en verden der vi bombarderes med visuelle inntrykk overalt, er det nesten som en renselse å bare benytte seg av én sans, opplever Daatland. Han tror også at det skjerper konsentrasjonen. Det moderne mennesket distraheres lett, men på radiobio er det fy-fy å ta opp telefonen.
Peter Daatland fremførte en podkast-episode live, under et radiobio-arrangement i St. Edmunds Church i Oslo. (Foto: Øyvind Aukrust)
Mistet evnen til å lytte
Vi er omgitt av sanseinntrykk hele tiden. Og når vi ikke er omgitt av eksterne støyende sanseinntrykk, tilfører vi noe ved å lytte til musikk eller podkast i øreplugger eller ved å sette på radio eller bakgrunnsmusikk. De argeste kritikerne mener at det å omgi seg med støy, musikk eller radio til enhver tid, gjør at man til slutt blir helt forflatet. Vi mister evnen til å lytte aktivt, tror mange.
Pianisten Paul Lewis har sagt: «Å høre er noe de fleste av oss er heldige nok til å kunne gjøre uten problemer. Lytting derimot – å lytte uten forutinntatthet eller forventninger – er en virkelig utfordring for alle, og det er noe som krever tålmodighet, ferdigheter og uendelig mye trening.»
– Jeg tror ikke man tar skade av å være omgitt av støy eller bakgrunnsmusikk til enhver tid, men jeg tror vi trenger ulike ting. Du dør ikke av å spise fiskeboller hver dag, men det blir forferdelig kjedelig. Det er et poeng å utnytte hele spennet, også stillheten, sier førsteamanuensis ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo, Alexander Refsum Jensenius.
I individualismens tidsalder gir det mening å tvinges til å samles om noe
For noen år siden arrangerte han «Norgesmesterskap i stillstand» – et eksperiment der deltakerne skulle stå stille i ti minutter, deler av tiden i full stillhet. Ifølge forskeren opplevde mange det som en umulig oppgave.
Jensenius er ikke fremmed for samlytting i mørket. Han forteller at det lenge har blitt arrangert konserter i mørke saler på samtidsmusikkfestivaler og i andre sammenhenger.
– Sansene er aktive hele tiden, men når lyset er av demper man de visuelle inntrykkene. Synssansen er sterk og overstyrer ofte lyttesansen. Det kan hjelpe å dempe det visuelle og sette seg i en situasjon der du må fokusere på lyttingen. I tillegg kommer den estetiske opplevelsen av å høre lyd over et godt anlegg, sier han.
Fellesskapsfølelse
Jensenius påpeker at radiobio har en sosial dimensjon. Man lytter sammen slik man går på kino, selv om man kan se film hjemme, eller trener sammen til tross for at man kan trene alene.
Peter Daatland tror også fellesskapsfølelsen forsterkes av samlytting, særlig når noe så individuelt som podkastlytting tas inn i et delt rom.
Før i tiden samlet familien seg rundt radioapparatet. Det å høre på radio var en fellesaktivitet. Kanskje hysjet man på far som hele tiden ville kommentere det som ble sagt i sendingen. En hostende tante måtte gå ut av stua for å ikke forstyrre de andre lytterne. Man samlet seg for å høre nyhetene, lytte til musikk eller bli revet med i radioteaterets dramatikk.
Det skjer noe når femti stykker sitter i samme rom og lytter
Hvem hadde trodd at vi skulle gjøre det om igjen i det 21. århundre?
– Jeg ser helt klart paralleller mellom radiobio og den tiden da folk samlet seg rundt radioen, men forskjellen er at da konsumerte folk omtrent den samme underholdningen.
I dag er valgmulighetene større. Vi er mer kresne, stiller høyere krav og tar ikke blindt imot det som blir servert oss gjennom én tv- eller radiokanal.
– Men det betyr også at vi ikke er i synk. I individualismens tidsalder gir det mening å tvinges til å samles om noe. Det setter oss i synk.
