Ondskap – og skjør kjærlighet

Sarah Kane er en av samtidens geniforklarte unge dramatikere. Vel, i hvert fall geniforklart av noen – og av stadig flere. Og helt samtidig er hun vel heller ikke. For hun tok jo livet av seg for 18 år siden.

«Renset» er hennes nest siste teaterstykke. «Cleansed», som originaltittelen lyder, ble spilt for første gang i London i 1998, og førte ifølge kritikerne til at en masse mennesker besvimte i salen. Andre reiste seg og gikk. Stykket ble satt opp igjen på National Theatre i fjor, denne gangen skal folk ha blitt sittende, og det ble ikke meldt om noen besvimelser. Men så er vel Kanes «in-your-face»-holdning mindre sjokkerende nå, en knapp mannsalder senere. Her i Norge er «Renset» det første stykket av den britiske dramatikeren som er blitt satt opp på en hovedscene.

Kanes aller siste teaterstykke, «Psykose 448», handler om selvmord. Kanes verden er altså mørk. Og ekstremt voldelig. Her er en sceneanvisning fra «Renset»: «Tinker produces a large pair of scissors and cuts off Carl´s tongue.» Her er en annen: «Tinker is watching. He lets Carl finish what he is writing, then goes to him and reads it. He takes Carl by the arms and cuts off his hands...» Slik fortsetter det. Den ene voldsepisoden avløser den andre. En slags saklig, klinisk vold. Hvordan responderer tilskuerne på det? Og hva er poenget? Hva vil Kane egentlig si oss?

Alt går ikke opp

Jeg ser «Renset» sammen med psykolog Marit Råbu. I lys av Kanes psykiatriske historie, virker det rimelig å snakke med noen med psykologisk fagekspertise om dette stykket. Råbu, som er førsteamanuensis ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, har selv erfaring med dramatikk. Hennes forskning var utgangspunktet for teaterstykket «Overføring», som går på Det norske teatret. Men det første psykologen sier er:

– Dette er ikke noe psykologisk teaterstykke. Det er heller fragmentert og symbolsk. Det finnes en utvikling hos alle karakterene, men karakterene er ikke psykologisk kompliserte personer. Vi vet ikke nok om dem. Det er ingen egentlig kontekst. Vi vet ikke hvorfor personen Tinker er så grusom og hvorfor de andre utsetter seg for hans tortur og drap. Ifølge manus har Kane lagt handlingen til et universitet, men det er åpenbart ikke noe vanlig universitet – kanskje mer som en konsentrasjonsleir med en ekstremt sadistisk leirkommandant. Handlingen fungerer mer som en serie tablåer, ikke som en gjennomgående fortelling.

Vi vet ikke hvorfor personen Tinker er så grusom

– En metafor for hva?  

– Der er vi ved kjernespørsmålet. For Kane har ikke skrevet et stykke hvor alt går opp, hvor A betyr B. Hun krever mye av tilskueren. Det oppleves mer som en form for poesi enn drama i vanlig forstand. Egentlig liker jeg vel bedre teater hvor det er en klarere tanke eller en tydeligere fortelling. Men kjedelig var det ikke.

Foto

Graham, spilt av Thorbjørn Harr, er død i store deler av stykket, men følger sin søster Grace som en skygge. Hun ifører seg hans klær og «blir» ham – litt som tvillingene Viola og Sebastian i Shakespeares Twelfth Night. Foto: Øyvind Eide/Nationaltheatret

Outsidere

En vanlig utlegning av Sarah Kanes stykker er at hun skrev om outsidere. I «Renset» blir vi presentert for en ung kvinne som har en erotisk besettelse for sin bror, en suicidal rusmisbruker. I tillegg møter vi to homofile menn, en skjør og følsom ung gutt som ikke kan lese og skrive, en stripper og en sadist.

– Kanskje var de i større grad outsidere da det ble skrevet. Men vi har vel strukket «normaliteten» adskillig siden da, særlig når det gjelder homofili. De andre tingene opplever jeg mer som dramatiserte og dermed ekstreme grader av normalitetstilstander. Vi mennesker er for eksempel ikke bare snille og medfølende. Vi kan være onde. Men effektene av den onde verden eller onde omstendigheter blir desto sterkere for mennesker som er såpass utsatt, kommenterer Råbu.

Den andre rådende oppfatningen om Kane er at hun skrev om kjærlighet, og at dét er hennes hovedtema. Dette kjærlighetsmotivet er noe omtalen i programmet til Nationaltheatret gjør mye ut av.

Foto

Alt foregår i den sterile, nedre del av scenebiidet i Gintaras Makarevicius´ scenografi. Det er bare Tinker, som har makten, som oppholder seg øverst. Han spiller med de andre som om de skulle vært hans marionetter. Foto: Øyvind Eide/Nationaltheatret

Skjør kjærlighet

– Handler dette stykket om kjærlighet for deg? Hadde du sagt det dersom du ikke hadde hørt noe om stykket på forhånd?

– Nei. Hadde jeg gått på teater med blanke ark og åpent sinn, hadde jeg først tenkt at det er et stykke om destruktivitet, livets grusomhet og destruktive menneskelige relasjoner. Stykket er ispedd små glimt av kjærlighet, små øyeblikk av ømhet mellom karakterene. Men jeg så vel så mye kjærlighet og ømhet i hvordan regissøren har valgt å sette det opp, som i Kanes nedstrippede og knappe tekst. Den oppsetningen jeg så på National, fortalte meg at verden er ond, at livet er skjørt, og at kjærligheten også er veldig skjør, sier Råbu.

– Hvordan opplever du Kanes visjon av hva kjærligheten er? Jeg synes ikke det var så lett å få grep om den utover at personene krever en nesten umulig kjærlighet av hverandre – evig kjærlighet. «Vil du alltid elske meg?» spør en av karakterene sin elsker...

– Det er vanskelig å forstå hva Kane mente med kjærlighet. Kanes kjærlighet virker uutgrunnelig. Men hvor lett er det å definere kjærlighet? Jeg spurte studentene mine om det, men heller ikke de hadde noen klare svar.

Foto

Kristin Grue har bare navnet «­kvinne» i rollelisten. For hun er knapt nok en person for Tinker. Han er erotisk tiltrukket av henne, men hun får ikke love til å være et menneske. Når hun blir det, blir hun truende. Foto: Øyvind Eide/Nationaltheatret

Regien løftet

Råbu forteller at hun så et annet stykke som den samme regissøren, Oskaras Koršunovas, hadde hatt ansvar for – «Klassen vår» av Tadeusz Słobodzianek, som hun synes endte opp som en bråkete og utvendig forestilling full av fikse påfunn, og med et så oppstykket scenebilde at tilskuerne ble distrahert snarere enn dratt inn.

– Her synes jeg Koršunovas har gjort det motsatte?

– Enig. Men fordi jeg visste at han var regissøren og jeg hadde hatt denne tidligere opplevelsen, gikk jeg inn i teatersalen med bange anelser. Jeg gruet meg faktisk skikkelig. Var forberedt på å sitte med fingrene foran ansiktet halve tiden. Men så ble jeg vitne til en oppsetning som var poetisk, skjønt brutal; vakker, skjønt grusom. Regissøren hadde løftet en tekst som på papiret er så kompromissløs og bar at den knapt kan leses. Teksten trenger gode skuespillere som legger inn den menneskeligheten som bare så vidt antydes i teksten, som viser øyeblikk av ømhet mot hverandre. Uten denne dimensjonen hadde forestillingen blitt uutholdelig. Teksten trenger god regi med en retning. Her fikk den begge deler, sier Råbu.

Verden er ond, livet er skjørt og ­kjærligheten er også veldig skjør

Hun forteller at hun hadde gruet seg spesielt til alle voldsscenene som Kane er så kjent for og som Koršunovas neppe kunne trylle vekk.

– Jeg var ekstra spent på hvordan regissøren ville løse dette med å vise amputasjonene. Man kan jo ikke godt amputere skuespillernes kroppsdeler. Amputasjonene ble vist via filmprojeksjoner på bakteppet – men slike regigrep var vel ikke brukt på teater da stykket var nyskrevet? Hvordan mente Sarah Kane at det burde gjøres? Med løse plastlemmer dryppende av rød væske? Det er jo viktig at det ikke ender som ufrivillig humor, som en Monty Python-sketsj.

– Her var det vel ingen ufrivillig komikk?                       

– Nei, og jeg synes heller ikke at det ble spekulativt. Men jeg hadde nok ikke gått på dette teaterstykket hvis jeg ikke var blitt invitert.

Foto

De er to – som nesten kan omfavne hverandre, men det er en glassvegg imellom dem. Kan menneskene nå hverandre? Er erotikken destruktiv? Foto: Øyvind Eide/Nationaltheatret

Vold og håp

Vi har alle ulike terskler for hvor mye vold vi tåler, enten det gjelder kunst eller underholdning, understreker psykolog Råbu. Hennes egen terskel er relativt lav.

– Jeg vet at det finnes mye vondt i verden, og trenger ikke å konfronteres med det hele tiden. Vold som underholdning avskyr jeg – fordi jeg vet så godt at det er mye virkelig vold i verden. Jeg synes det må være en enda større kunstnerisk utfordring å finne noe som gir håp, sier hun.

– I mitt barndomshjem var de voksne veldig åpne. Som barn hørte jeg for eksempel mye om Holocaust, og jeg fikk lov til å se tv-serien med samme navn da jeg var ti år. Jeg kan fremdeles få mareritt om mennesker som står ved en grøftekant og skal bli skutt og falle ned i grøften. Blant de menneskene er jeg selv – i drømmene mine. Og det er også noe drømmeaktig over dette stykket, et mareritt. En sterk erkjennelse av total grusomhet og destruktivitet, og at vi kan rammes av det.

– Er dette en kritikk av Sarah Kane som dramatiker?

– Egentlig ikke. For hun setter inn elementer av håp.

Foto

I «Renset» blir vi presentert for en verden hvor håpet bare kommer i små glimt. Som når Carl, spilt av Kingsford Siayor, ikke vil gi opp sin kjærlighet til Rod til tross for den skrekkeligste tortur. Foto: Øyvind Eide/Nationaltheatret

Nødvendig reaksjon

– Hva ble du mest berørt av personlig?

– Paradoksalt nok satt jeg på nåler under den minst graverende volden, fordi den var mer psykologisk – så det var lettere å forholde seg til den. Og mindre ekstrem, så jeg beskyttet meg ikke så sterkt mot den. Episoden jeg tenker på var da en person ble tvunget til å krype på scenen og spise i seg sjokolader som var lagt på gulvet – som en hund. Det var klassisk mobbing.

– Det som foregår her og nå – nakent, rett foran oss, helst uten triks og finurlige sceneløsninger, er teaterets styrke – synes jeg. Det vi kan se, det som foregikk rett foran øynene våre.

– Hva synes du om slutten, da personen Grace fikk påsydd en svær penis? Det skjedde også foran øynene våre?

– Men der var det for mye som yter motstand. Det var så bisart at det ikke grep meg så mye som sjokoladescenen. Vi reagerer jo sånn at vi beskytter oss selv ved å se bort, ved å distansere oss følelsesmessig. Det er en helt nødvendig psykologisk reaksjon.

Vi mennesker er ikke skapt for å ta inn store ­mengder ­informasjon ­emosjonelt

Psykologen minner om at vi mennesker ikke er skapt for å ta inn store mengder informasjon emosjonelt. Vår empati er utviklet seg ut fra hva vi kan sanse. Empati har å gjøre med at noe trer fram for oss slik at vi kan leve oss inn i det. Vi har empati for dem som er nær oss. Da kan vi oppleve den annens lidelse nesten som om det skulle være vår egen. Drap på seks millioner blir på sin side statistikk. Hun understreker at dette ikke betyr at vi ikke skal forsøke å løse verdensproblemene, men da må vi bruke flere egenskaper, ikke bare empati. Empati er viktig, men vi trenger også å tenke.

En ond og uberegnelig gud

Hvor ondskapen kommer fra, er ikke gitt i Kanes nakne tekst. Kane kan kommentere verdens iboende uendelige ondskap eller hun kan kritisere et system – undervisningsanstalter, vitenskapen, universiteter, sykehus, kløften mellom fattige og rike, kapitalismen – eller hun kan gjøre begge deler.

Foto

Psykolog Marit Råbu finner stykket rått, men sterkt. Foto: Nina Kraft

Regissørens mest tydelige grep i «Renset» var å legge inn sitater fra Det gamle testamentet, sitater som ikke finnes i Kanes tekst. Disse sitatene, av typen «Om ditt høyre øye lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg å miste én kroppsdel enn at hele kroppen blir kastet i helvete», lyser over scenebildet i gotiske bokstaver. Et godt grep, mener Råbu.

– Jeg forstår det slik at Kane selv hadde en fortid som sterkt religiøs i sin tidlige ungdom. Bibelsitatene gir stykket et bakteppe. Tinker oppfører seg som en gammeltestamentlig gud, en straffende og uberegnelig gud som krever alt eller intet, som krever de største ofre. Tinker er en gud som hersker over en verden som ikke bare er uten mening, men aktivt ond, sier hun.

–  Har mistet optimismen

– Ser du som psykolog noen forbindelseslinjer til den dramatiske teksten du har vært med på å skape til stykket «Overføring»?

Foto

Ensemblet i «Renset», fra venstre: Kingsford Siayor, Jonas Strand Gravli, Thorbjørn Harr (halvt skjult), Øystein Røger, regissør Oskaras Koršunovas, Birgitte Larsen, Kristin Grue og Tarjei Westby. Foto: Nina Kraft

– I hvert fall ikke direkte. Det var Tyra Tønnesen som skrev «Overføring» basert på mine intervjuer med eldre psykologer. Dette var den generasjonen som var opptatt av seksuell frigjøring, og som reagerte på den strenge barneoppdragelsen som var vanlig på den tiden. Denne generasjonen var opptatt av det frigjørende i å bryte fortielse. Men det var også en slags optimisme, for man var rett etter krigen og stemningen var mer optimistisk. Her skulle vi sammen skape et bedre samfunn. Nå har vi mistet optimismen. Vi har hatt generasjoner med seksuell frigjøring. Kanskje har vi tatt den ut i det perverse. Før hadde de hemninger, nå er det flere som har problemer med at de er hemningsløse og skamløse. Kanskje, reflekterer hun og legger til:

– Nå skal jeg ikke være for bombastisk. Før hadde de prester som hadde mandat til å forklare menigheten om liv og død og livets mening. Nå har vi psykologer delvis tatt over den rollen. Men vår oppgave er mer begrenset – å hjelpe mennesker til å leve livene sine bedre. Som psykolog har jeg ikke mandat til å fortelle mennesker hva livet egentlig er.

– Ser du allikevel spor etter at Kane har brukt egne erfaringer fra psykiatrien?

– Kane har brukt erfaringer hun selv hadde. Og det er grunn til å tenke at hun hadde et destruktivt perspektiv på livet. Jeg opplever en ekte smerte i stykket. Det var nok ingen spøk å være henne.