Musikk som medisin

Historien starter 18. juli 1990. Denne dagen blir ei lita jente født inn i krigen i Irak. De første leveårene tilbringer hun her. I krigssonen. Før hun som fireåring tas med til Norge. Her slutter den ytre krigen, men krigen i hjemmet er verre enn noen gang. 

Ni år gammel blir hun solgt til menneskehandlere innad i familien. De behandler henne som en dukke som de kan gjøre hva de vil med. Det var slag og seksuelle overgrep. Hun introduseres for kokain. Narkotikaen gjør at hun kobler ut alt som skjer med henne. Fra første gang hun får det blir hun hekta og ber om mer. Slagene og overgrepene er lettere å fortrenge da. Senere gjør heroinen de sprøyter inn i de små armene at kroppen lammes. Hun gjør ikke motstand lenger, ei heller kjenner hun smerten. Verken den fysiske eller den psykiske. Tankene sier henne at hun ikke er verdt noe. Rusen er det hun lever for.

Etter at hun ble voksen har de som utsatte henne for disse hendelsene blitt dømt til åtte års fengsel og senere blitt utvist av Norge.

Drømmen om å gi ut plate

Til tross for en tøff hverdag bar Angelica Kjos på et lite håp om at ting en dag skulle forandre seg. Hun begynte å dagdrømme om at hun en dag skulle bli som jenta i favorittfilmen sin. Bli sett og hørt av noen som brydde seg. Og hun drømte om platekontrakt. De vonde tankene hun har forteller hun kun om til dagboka.

To år senere griper barnevernet inn. De flytter henne, men ingen kjenner omfanget av problemene til den lille jenta med de store, tomme øynene. Hun sendes rundt fra bosted til bosted. Uten faste holdepunkter eller trygge voksne i livet fortsetter hun å bruke rusmidler. Jakten på dopet menneskehandlerne hadde gitt henne i to år, ble Angelicas hovedbeskjeftigelse i livet. Alt handlet om å skaffe neste dose, for så å kunne rømme fra virkeligheten. 

Tidlig i ungdomsårene roter hun seg inn i farlige kriminelle miljøer. Ved slutten av tenårene er kroppen utslitt. Hodet spinner på høygir som en konsekvens av alle rusmidlene hun har proppet i seg. Rusen har kontrollen over henne.

Vendepunktet

2009, året da Angelica fyller 20, blir året da alt endrer seg. Hun prøver på kort tid å forlate livet fem ganger. Overlegen på psykiatrisk avdeling ved Lovisenberg Diakonale Sykehus tror ikke hun vil overleve om de ikke griper inn. Hun blir derfor innlagt.

Selv har Angelica vanskelig for å tro at noe kan hjelpe henne å få et bedre liv. Alene, ensom og uten noe nettverk å støtte seg på, er det vanskelig å åpne seg overfor personalet. Kroppen, som fra før er avhengig av rus, sklir inn i ruspsykose. Legene gir henne etter hvert 28 ulike medikamenter for alt det kroppen hennes sliter med. På dette tidspunktet sklir dagene bare forbi, uten at Angelica husker stort.

Foto

Håpet var det viktigste for Angelica da hun hadde det som vanskeligst. Med sangene sine ­ønsker hun å ­skape håp for andre.

Utløp for følelser

Helsedirektoratet anbefaler musikkterapi til folk i psykose. Musikkterapeut Hans Petter Solli spurte – slik han alltid gjør med nye pasienter – om Angelica kunne tenke seg å prøve det. Hun er ikke positiv, men er villig til å prøve. Kanskje vil dagene gå litt fortere.

Det viser seg at når hun begynner å synge, så skjer det noe med henne. Forvirringstilstanden, psykosen, slipper taket, om enn bare for noen øyeblikk.

– Med musikkterapien fikk jeg ut følelsene mine og fikk kontakt med meg selv, forteller Angelica Kjos i dag.

Hans Petter Solli forteller at de ofte ser at pasienter får kontakt med følelsene sine på en helt spesiell måte gjennom å bruke musikk.

– Noen pasienter forteller at hallusinasjoner og plagsomme tanker blir borte når de spiller musikk, forklarer han.

Psykologspesialist Dag Nordanger ved Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, region vest, sier at behandlingsmåten kan være viktig for mennesker som har opplevd komplekse belastninger i oppveksten, som vold, overgrep og grov omsorgssvikt med traumer, slik som Angelica.

– Vi kan si at disse barna får en dobbel negativ påvirkning. Det er ikke bare det at de opplever noe dramatisk og traumatisk, men de blir frarøvet viktige erfaringer fordi de som skulle ha vært trygghetspersonene deres ikke har vært der og lært dem å håndtere følelsene sine. Tiltakene vil derfor i stor grad handle om å kompensere for de erfaringene de ikke har fått, og øve opp evnen til å regulere følelser.

Nordanger forklarer at musikkterapi på en måte gjenskaper mange av de prinsippene man vet er utviklende for barn, og som mange som har opplevd komplekse traumer har fått for lite av tidligere.

– Musikkterapi handler om samspill i vid forstand. Den tilbyr mønstre av grunnleggende sanselige, rytmiske og relasjonelle erfaringer vi mener bygger reguleringskapasitet. Det er også en ramme som gir mulighet for å uttrykke følelsene sine, sammen med andre som kan hjelpe en med å håndtere dem.

Noen ­pasienter forteller at ­hallusinasjoner og plagsomme tanker blir borte når de spiller musikk

Musikalsk styrke

Gjennom tonene som blir skapt på sykehusets musikkrom er det nettopp dette som skjer. Det bygges opp en relasjon mellom Angelica og Hans Petter. Tekstene fra dagbøkene Angelica skrev som barn blir tilsatt rytme og melodi. Ut gjennom trommer, gitar og mikrofon strømmer mange år med innestengte følelser. Selv definerer Angelica låtene sine som en blanding av soul-jazz, RnB og pop. Hun bruker melodier som lett fester seg til minnet, tekstene handler om en voldelig barndom og år med rus.

Sakte, men sikkert begynte en tro på fremtiden å bygge seg opp i Angelica. Samspillet med Solli og musikken gjør henne tryggere på andre mennesker, utfordrer henne i nye situasjoner og lærer henne å sette ord på følelsene sine. Hun starter bearbeidingen av traumene, hun kutter seg mindre og forbereder seg etter hvert på et liv utenfor sykehusets fire vegger. Hun er på dette tidspunktet innforstått med at rutinene og tryggheten med å ha folk rundt seg til enhver tid vil forsvinne når hun skrives ut, etter to år på sykehus. Det hun ikke har reflektert over er hvordan livet uten musikkterapien vil fortone seg.

Foto

Sangen ga henne et øyeblikk frihet fra ruspsykosen.

Ren tilfeldighet

Hans Petter Solli forteller at det er mellom fire og fem hundre musikkterapeuter i landet i dag. Han anslår at omtrent 30 av dem jobber innenfor psykisk helsevern. Derfor er det tilfeldig om pasienter som Angelica får dette tilbudet, som av helsedirektoratet er anbefalt for denne pasientgruppen.

Etter at hun er skrevet ut fra sykehuset og er ute av musikkrommet – uten Hans Petter ved sin side – slutter Angelica å sette ord på følelsene sine. Hun tør ikke å stå i de vonde minnene alene, og har ingen som kan hjelpe henne med musikk, slik Solli gjorde på sykehuset. Dermed tar Angelica igjen fatt på sin kjente fluktvei fra følelsene: rus.

Etter en stund får hun imidlertid et tilbud om samtaleterapi ved Lovisenberg distriktpsykiatriske sykehus, som har en av landets få avdelinger med musikkterapi.

Musikkterapi ­handler om samspill i vid forstand

Lovlige følelser

Tilfeldighetene vil det også slik at Hans Petter har byttet jobb, og at han nå jobber ved denne avdelingen. De to gjenoppretter kontakten, og igjen kan Hans Petter hjelpe Angelica ut av rus ved å tilby musikk som medisin.

I et lite kjellerrom prater og spiller de. Hva det blir til, får dagsformen bestemme. Innimellom må bare sinte følelser få utløp. Da setter Angelica seg bak trommesettet og slår løs.

– Jeg har aldri hatt atferdsproblemer før, men når jeg sitter bak trommene kan jeg bli litt vill. På et vis tør jeg å vise sinnet mitt, ler Angelica.

Hun holder opp to forskjellige typer trommestikker og ser spørrende på Hans Petter:

– Hvilke skal jeg bruke? Jeg slår jo så hardt.

En gang ble hun så ivrig at en trommestikke knakk. Responsen fra Hans Petter var å å skrive «You rock» på den knekte trebiten. Angelica har tatt vare på den som et minne. For henne er den blitt en viktig påminnelse om at følelser ikke er farlige.

Gjennom samspillet som må til for at musikken skal klinge, bygger Angelica og Hans Petter en relasjon. Gjennom å mestre musikk er hun i det store og det hele blitt tryggere i relasjoner, og har derigjennom fått energi til å gå i andre terapiformer. Det er dette hun verdsetter så høyt med timene i kjellerrommet. De fokuserer på mestring og positivitet i stedet for problemer.

Foto

Musikkterapeut Hans Petter Solli har gitt Angelica Kjos selvtillit til å stå på scenen.

Ut i verden

Hans Petter Solli følger også med pasienter utenfor terapirommet – for å spille. Et par ganger har han og Angelica spilt konsert for de ansatte på Lovisenberg distriktpsykiatriske sykehus. Flere ganger har de spilt og holdt foredrag for fagpersoner og studenter.

– Livet skal jo også fungere utenom terapien. Det er jo hele målet med terapi. Når vi er ute og jobber sammen kan vi ta tak i helt andre ting enn vi kan her inne. Og så kan vi bygge videre på dette når vi kommer tilbake hit. På det området har andre terapiformer mye å lære av musikkterapien, tror jeg, sier Hans Petter.

Akkurat dette har vært viktig for Angelica. Støtten når hun skal gjennomføre noe hun har gruet seg til, og at de da er to i situasjonen.

Musikken og livet

Angelica, som de siste årene blant annet har fortalt historien sin gjennom flere reportasjer på TV2, har lært seg å stå i relasjoner til andre mennesker. Hun har fått troen på at andre bryr seg. Derfor trenger hun da heller ikke lenger rusmidlene eller de 28 ulike medikamentene som legene skrev ut. I dag er hun stolt av å være både rusfri og medikamentfri. 

Musikkterapi går bort fra stigmaene ved psykisk helse og rus

Selv gir hun mye av æren til timene med Hans Petter og musikkterapien. Musikken har gjort at hun klarer å åpne seg for andre enn dagbøkene. Selv er hun sikker på at hun ikke hadde vært der hun er i dag om det ikke var for musikkterapien.

– Musikken er hele livet mitt, slår hun fast.

En sen høstkveld på utestedet Ingensteds i Oslo, syv år etter at Hans Petter Solli første gang banket på døren til rommet hennes inne på lukket avdeling, er det ingen tvil om at musikken fyller hjertet til Angelica, som står på scenen.

Denne kvelden har hun sin releasekonsert. Låten «Løvetann» skildrer hennes liv. Hun synger om løvetann,«i en veikant eller eng, som om asfalt var dens seng». Det er dagboknotatene hennes som denne kvelden formidles i en sal full av mennesker. Angelica har fått oppfylt en barndomsdrøm; hun har skrevet platekontrakt med plateselskapet Victoria Grammofon. Ved siden av henne står en stolt musikkterapeut med gitaren på brystet.

Angelicas håp er at hun kan gi andre håp med musikken sin, og at hun kan bli et forbilde – slik Mena og Beyonce var det for henne.

Foto

Angelica har tatovert ordene fra den første singelen sin på armen. Hun vet at hun har løftet seg fra asfalten.

Tro på fremtiden

Men det er én ting som, om mulig, er enda viktigere for Angelica Kjos enn musikken. Sammen med Hans Petter Solli jobber hun opp mot politikerne for å få til et tilbud om musikkterapi til alle som trenger det. For Angelica var det en terapiform som skapte håp. Det tror hun kan gjelde flere.

– Musikken ga meg motivasjon og noe å holde fast ved på en annen måte enn andre behandlingsmåter. Den går bort fra stigmaene ved psykisk helse og rus. Man får lov til å jobbe med noe positivt, og det gir deg fremtidsdrømmer og håp. Det er det man trenger for å overleve.

– Håp er viktig. Hvert år tar over hundre pasienter innenfor psykisk helsevern livet av seg. Her trenger vi større fokus på hva som fremmer håp. Musikkterapi har en slik tilnærming, bifaller Hans Petter Solli.

Sammen har de satt seg et mål om å formidle dette budskapet. Det gjør de ved å fylle saler med fagfolk, myndighetspersoner og andre som er nysgjerrige på denne terapiformen. De kaller det konsertforedrag. Angelica snakker om egen erfaring. Hans Petter om fagkunnskapen han har tilegnet seg som terapeut i musikkrom over mange år og gjennom doktorgraden sin om emnet. Sammen formidler de også Angelicas musikk.

Ett år etter releasekonserten i Oslo er de to nå et steg nærmere drømmen om musikkterapi til alle som trenger det. For tiden er en del av tiltakene i pakkeforløpet for rus og psykisk helse, herunder musikkterapi, ute på høring.