Maler ondskapens banalitet

Den spanske borgerkrigen og den påfølgende andre verdenskrig var vendepunkter. Det var en tid hvor vår sivilisasjon holdt på å gå i oppløsning – og hvor vi europeere måtte kjempe for å bevare vår identitet. Derfor er disse historiske krigene mer aktuelle i dag enn noensinne. Det mener kunstneren Vebjørn Sand.

Jeg treffer Vebjørn Sand i et galleri i Henrik Ibsens gate i Oslo – et såkalt pop-up-galleri, altså et sted som spretter opp helt uventet og så forsvinner igjen. Sand holder foredrag om kunsten sin. Flere publikumere kommer tilfeldigvis inn fra gaten. Han er ledig og ubesværet og høflig: «Velkommen, jeg holder på å fortelle litt om kunsten min og om hvordan jeg bruker maleriet til å uttrykke hva jeg vil si om vår europeiske kulturarv», sier han hver gang det kommer inn en ny person fra gaten. Da det kommer en eldre dame inn, springer assistenten hans frem og tilbyr henne en stol.

Sand er ikke redd for store ord og store sveip over historien. Han snakker med letthet og naturlighet om vår europeiske arv fra Roma, Aten og Jerusalem, som om de beryktede sekstiåtterne ikke hadde kommet og kludret det til med sine utlegninger om kolonialisme og eurosentrisitet.

Det maleriske

Jeg blir nysgjerrig på denne mannen som har provosert kunstverdenen i flere tiår, men som har vunnet en delvis og noe motstrebende respekt hos kritikere etter de store historiemaleriene som har vært tema for kunsten hans de senere årene. Malerier om Guernica, den baskiske byen som ble teppebombet av nazistene 26. april 1937. Om nonner som speider etter bombeflyene. Om en selvtilfreds Gøring som sitter i en bil med Goebbels stående som et ondt skjelett ved siden av. Misfargede lik. Det meste i stort format.

Jeg spør Sand om jeg kan få et intervju, og vi møtes i det samme galleriet noen dager senere. Han er presis, like høflig, virker jordnær.

– Hvis du skal oppsummere: Dette sier jeg med kunsten min, hva sier du da?

– Jeg holder flere foredrag om dette rundt i Norge. Gjerne i pop-up gallerier som dette. For jeg vil at hele landet skal få anledning til å se kunsten min, begynner han.

– Men for å svare på spørsmålet ditt. Først og fremst er jeg maler. Mestringsfølelsen ved maleriet, bare det å male, er viktig for meg, nødvendig for meg. Det er som musikk. Magien i melodien og hvordan den fremføres er avgjørende, ellers gidder man ikke å lytte. Maleriet må ha en kunstnerisk kraft i seg selv. Dernest er jeg en historieforteller.

– Hvorfor er du så opptatt av krig via en periode som ligger før vår tid - med unntak av for de aller eldste av oss?

– Fordi jeg er opptatt av vår tid. De liberale, demokratiske, humanistiske verdiene vi setter høyest ble utfordret og nesten nedkjempet, først under den spanske borgerkrigen, så i enda større format under annen verdenskrig. Det var vår europeiske skjebnetime. Hele vårt humanistiske europeiske prosjekt, vår gresk-kristne sivilisasjon, ble nesten satt ut av spill i noen terrorår, sier Sand og siterer den forrige paven, Benedikt XVI, som snakket om vår arv fra tre byer. Fra Aten kommer demokratiet og vår tro på fornuften, fra Jerusalem kommer likeverdighets-prinsippet fra Jesus og fra Roma kommer rettsstaten som beskytter individets ukrenkelighet. Idealer mennesker gikk i døden for å bevare da det røynet på midt i forrige århundre.

Foto

– De liberale, demokratiske,humanistiske verdiene vi setter høyest ble utfordret og nesten nedkjempet, først under den spanske borgerkrigen, så i enda større format under annen verdenskrig, sier Vebjørn Sand. Foto: Nina Kraft

Utvannet identitet

Den europeiske kulturarven ble utvannet av blant andre 68-generasjonen, som var mer opptatt av å finne feil enn å tydeliggjøre at de levde – og lever – i et velfungerende og i hovedsak godt samfunn, mener Sand.

– Ligger det i din tematikk en advarsel til folk i dag? Vil vi gå i døden for demokratiet vårt nå?

– Det er et godt spørsmål. Vet mange unge hva Europa er? De har vokst opp med en verdirelativistisk tidsånd som har utydeliggjort det vi har å være stolte av, og ser ikke de store linjene. Da får man ikke kulturell selvtillit. Kulturarven vår er blitt upopulær, eller kanskje nærmest ukjent? For meg er det ufattelig.

Jeg bruker en plattform fra ­Europas destruktive fortid til å kommunisere dagsaktuelle spørsmål

Vår individorienterte kultur

Alle totalitære -ismer har til felles at de nettopp står over individet. Om individet kritiserer eller opponerer mot fascisme, nazisme, kommunisme eller islamisme skal individet kontrolleres, undertrykkes eller tilintetgjøres, sier Sand.

– Jeg bruker en plattform fra Europas destruktive fortid til å kommunisere dagsaktuelle spørsmål, fra første gang en hel by ble teppebombet og utslettet; Guernica – til Aleppo, der vi er i dag.

– Men hvorfor ikke bare male vår tid når du er opptatt av vår tid? Hvorfor male grusomheter og tragedier fra 70–80 år tilbake?

– Det er et spørsmål som jeg tror sjelden blir stilt til filmskapere og romanforfattere som kontinuerlig bearbeider den andre verdenskrig. Alle kunstnere som skildrer fortiden skildrer egentlig aspekter ved samtiden. Men hvorfor andre verdenskrig så å si er helt fraværende i maleriet er en gåte.

Får mer anerkjennelse

Det begynner å bli lenge siden unge Vebjørn Sand var i disputt med kunstetablissementet og påsto at professorene på akademiet ikke kunne tegne en hånd. Etter det ble han en ikke-person i det offentlig finansierte kunstlivet.

Fra han stilte ut sine første malerier med tematikk fra andre verdenskrig for tre år siden, har vinden snudd litt. Han har begynt å få litt motstrebende anerkjennelse også blant toneangivende kritikere. Så hvordan er hans status i kunstnerkretser og blant kritikere i dag?

– Er du fortsatt regnet som en paria?

– Det har snudd litt, for kritikerne og smaksdommerne er ofte noen kameleoner. Men fremdeles er det slik at jeg ikke blir kjøpt opp av offentlige samlinger, får stipendier eller offentlige utsmykninger. Det har jeg aldri fått. Når det gjelder journalister, har det kommet en yngre generasjon som ikke har 68-erens univers som sin eneste referanseramme. De er åpnere og mer nysgjerrige.

Foto

Vebjørn Sand maler figurativt. – Det figurative kommuniser med gjenkjennelighet, og kan i sin natur derfor lettere være narrativ og utforske andres liv og også forvalte den kollektive erindringen, sier Sand. Foto: Nina Kraft (utsnitt fra maleri)

– Da du var bare 24 år gammel, ble det skrevet en bok om deg, og i den skrev Lars Roar Langslet om deg at du var en maler med et «kall». Har du det, og har kallet endret seg i løpet av disse årene?

– Det er veldig store ord, og jeg skjønner hvorfor du spør. Store ord virker fremmede på mange, men du må huske på at jeg er Steinerskole-barn. Og at jeg har en far som også er kunstner, og at stort sett alle mine søsken jobber med kunst. Vi brukte store ord, for oss var det normalt, sier Sand og legger til:

– Jeg er en personlighetstype som har den store tradisjonen fra antikken og fremover som en helt naturlig referanseramme. Navn som Rafael, Rubens og Tizian har vært navn i hverdagen. Jeg har alltid knyttet meg opp til noe som er større og utenfor meg selv. Modernismen, som de fleste tar utgangspunkt fra i vår tid, kretser oftest rundt det subjektive. Jeg har alltid hatt behov for å undersøke de store arketypiske fortellingene. Det er lite navlebeskuende. Skal jeg få ut kraften i meg, må jeg knytte den til noe som er større enn det jeg er. Hvis man bare er opptatt av det subjektive, av seg selv, virker ord som «kall» smakløst.

– Kunsten blir ikke stadig bedre

I tillegg til de overnevnte malerne trekker Sand frem Rembrandt, Zorn, Chardin, Munch og Kollwitz. Rembrandt med sin dybde, humanitet og mystikk, Zorn med sin sensualitet og stofflighet, Chardin med sin stillhet og enkelthet, Munch med sin lidenskap og Kolltwitz med sin medfølende nerve. Vebjørn Sand selv har tatt sin malerutdannelse i to omganger. Da han var helt ung ble han sendt til Praha, der hans form for maleri hadde bedre kår. Ved årtusenskiftet dro han til New York, der han gikk på The Art Students League, og hvor han har bodd i 17 år.

«Polloch og de Koning har laget gode ting, som direkte avspeiler virkeligheten. Men det jeg frykter, er at kunsten bare gjøres til medium for et verdensbilde som man ikke kan identifisere seg med, og som har sterke destruktive elementer i seg», sa han allerede som noen-og-tjue-åring.

– Liker du ikke moderne kunst overhodet?

– Noe av det. Jeg liker for eksempel Anselm Kiefer, Gerhard Richter og Joseph Beuys, som kommuniserer med en nesten kompromissløs brutalitet; det ligger noe «bjørnboesk» i det. Problemet er at kunsthistorien skrives i «evolusjonistiske» termer slik at alt per definisjon går fremover. De som da maler på en måte som ligner det noen malte før dem, maler per definisjon i et formspråk som er passé. Vi skal liksom ha videreutviklet oss fra dette lavere stadiet. I sin ytterliggående konsekvens er et fullstendig modernistisk kunstsyn en form for verdi-nihilisme som benekter at det er verdiforskjeller i verden.

Skal jeg få ut ­kraften i meg, må jeg knytte den til noe som er større enn det jeg er

– Kan man si mer om erkjennelse med figurativ kunst, som jo er din form, enn med non-figurativ kunst?

– Modernismens prosjekt var jo nettopp å bryte med tradisjonen dens akademisme og håndverkstradisjon. Et abstrakt formspråk er alltid mer åpent, noen ganger fullstendig åpent, så da blir det jo subjektivt for både kunstneren og betrakteren. Det figurative kommuniser på en helt annen måte med gjenkjennelighet, og kan i sin natur derfor lettere være narrativ og utforske andres liv og også forvalte den kollektive erindringen, sier Sand.

Kunstneren mener at kvalitetskriteriene er oppløst i samtidskunsten, særlig i konseptkunsten. Han minner om at kunstneren, kuratoren og kunstinstitusjonen har definisjonsmakt. Hvis du ser en brukt colaboks i en søppelkasse utenfor Museet for samtidskunst, er det bare en tom colaboks. Hvis de rette menneskene tar den over terskelen til museet og stiller den ut på en pidestall, så er det museet og kunstneren som definerer colaboksen som kunst. Colaboksen er ikke kunst i seg selv, men blir det i kraft av en definisjonsmakt. Hadde man derimot oppdaget et forlatt Rembrandt-maleri ved siden av den samme søppelkassen, ville Rembrandt være like mye kunst utenfor som inne på museet. Rembrandts bilde er et kunstverk i seg selv, og trenger ikke å bli båret av noen definisjonsmakt, argumenterer Sand.

– Etter modernismen og nå konseptkunsten har det oppstått mye forvirring rundt hva kunst er. Så mye bløff som ingen tør si er bløff. Erling Kagge viste sin kunstsamling på Astrup Fearnley-museet, og da var det en kassalapp og et bananskall som høytidelig ble stilt ut. Da kom til og med kulturministeren og bukket for det bananskallet. Politikerne tør ikke noe annet, for de har vært med på å finansiere hele det modernistiske paradigmet. Står du utenfor dette, er du isolert. Det er det få som ønsker å være, for den sosiale kontrollen er sterk i Norge – på stadig flere områder, sier Sand.

– Det er ikke populært å si dette. Men som Kirkegaard sa: «Den som gifter seg med tidsånden i en generasjon, blir raskt enkemann i den neste.»

Foto

– Folk blir lurt inn i bildene mine og tror at de ser idyller, men så ser de inn i nullpunkter i Europas historie, sier Vebjørn Sand. Foto: Nina Kraft (utsnitt fra maleri)

Picassos Guernica

– Du har blant annet valgt den byen som Picasso også malte i et av sine mest berømte verk, Guernica. Måler du deg mot Picasso – det vil si; er du bedre enn Picasso?

– Jeg har i hvert fall gjort mer research enn Picasso. Jeg har jobbet i Guernica flere ganger og gjort research. Jeg har også malt et av tidsvitnene. Hvert ansikt du ser på bildene mine er en historisk person. Det samme gjorde jeg med krigen som fulgte. Jeg ble kjent med den eneste overlevende fra den mest kjente tyske motstandsbevegelsen mot Hitler-regimet, de kalte seg «Den hvite rose». Svakheten ved Picassos Guernica er at det ikke går inn på den konkrete hendelsen, maleriet er mer et tidløst symbol på terror og krig og en oppvisning av Picasso-kunst enn en skildring av den helt spesielle skjebnen som Guernica fikk. Det som gjorde utslettelsen av Guernica mulig, var moderne teknologi. Det finnes ikke spor av teknologi i Picassos bilde, bare en lyspære.

– Er du glad i eller imponert over – eller blir du berørt av Picassos bilde?

– Ja, det berører meg. Det er noe med det store formatet. Men det er andre kunstnere som kommuniserer mer med meg. Når det gjelder lidelse: Goya og Kollwitz.

Hvert ansikt du ser på bildene mine er en historisk person

Idealer under press

– Er du en politisk maler?

– Det er fremmed for meg å ta det ordet i min munn. Jeg jobber med verdier. I et totalitært regime ville disse verdiene ha vært definert som politiske fordi jeg står for vestlige idealer og kjemper for dem i kunsten min. Det er idealer som vi i Norge har vokst opp med, som har vært som luften vi puster i. Dette er idealer som nå er under press.

– Du har malt religiøse motiver helt fra du var ung. Hva slags forhold har du til kristendommen?

– Et slikt forhold som min bror Eimund har. Han jobber jeg sammen med om geometriske prosjekter, og i sin siste bok innledet han med dette sitatet av Goethe: «Jeg tror at vi bærer i oss en gnist av det evige lys, som stråler på bunnen av væren, men som våre svake sanser bare aner langt borte. Å gi næring til denne gnisten, slik at den kan bli til en flamme, og slik virkeliggjøre det gudommelige, det er vår høyeste plikt.»

– Bildene din er ofte vakre. Hvorfor – når temaet er så stygt?

– I de senere årene har jeg brukt virkemidler fra impresjonismen. Vi elsker Monet og Renoir som kun maler det vakre og behagelige. Folk blir lurt inn i bildene mine og tror at de ser idyller, men så ser de inn i nullpunkter i Europas historie. Jeg har lært dette grepet fra filosofen Hannah Arendt, som beskriver ondskapens banalitet. Hun skriver at bak fasaden, alminneligheten, byråkratiet, ja idyllen, så skjuler demonene seg.