Lærer du mer om deg selv og verden ved å gå på teater?

En gang fikk jeg et spørsmål av en ung tysk kvinne som hadde vokst opp i det tidligere Øst-Tyskland, tydeligvis i en familie hvor det ikke var noen selvfølge å lese aviser – de var jo uansett bare propagandaorganer i hennes barndom. «Hvorfor leser du aviser?», spurte hun, og jeg ble nesten svar skyldig. Spørsmålet kom så bardus på og virket så underlig på meg.

Selvfølgelig har jeg egentlig mange svar, blant annet at jeg liker å lære nye ting og at enkelte, spesielt gode artikler, hjelper meg til å tenke og fundere over tilværelsen; at jeg må holde meg orientert som journalist og samfunnsborger; at mediene er en del av demokratiet – det er delvis gjennom dem at vi får den informasjonen vi trenger for å ta politiske valg. Men det første svaret jeg kom opp med til min tyske venninne var faktisk: «Fordi jeg alltid har gjort det.»

Noe lignende kunne jeg nok ha sagt om teater – eller kino, eller i enda større grad bøker. Det er noe man gjør, og så får man noe ut av det. Iblant, eller ofte.

Menneskets eksistens

Jeg begynte å reflektere over dette da redaktøren av Plot ba meg om å beskrive artikkelserien om teater som jeg har skrevet for magasinet de siste tre årene. Det var redaktøren, Magne Lerø, som ga meg i oppdrag å skrive om teaterstykker, og vi ble enige om at det ikke skulle gjøres som vanlig teaterkritikk. Artiklene skulle inngå i Eksistens-seksjonen i Plot og gå inn på allmennmenneskelige og mellommenneskelige tema. Det inngikk også i formen, helt fra begynnelsen av, at jeg tok med meg noen på teater. Et par dager senere, når opplevelsen hadde sunket litt, skulle vi snakke om det vi hadde opplevd.

Det var et spennende oppdrag, men jeg visste ikke hvordan det ville fungere. Dette er ikke en vanlig form innenfor journalistikken – tradisjonelt skriver avisene en kritikk, og noen ganger forhåndsomtaler. Innenfor journalistikk blir veien ofte til mens man går. Det er ingen vitenskap, det finnes ingen rigorøse regler. Det ligger en frihet i det – men det kan jo også bli skrekkelig dumt og pinlig hvis man begir seg inn på en vei som blir for vanskelig å få til i en journalistisk form. Så det var noen feilskjær, og det hendte jeg måtte endre på eller findyrke formatet.

For eksempel: Jeg skulle altså ha med meg noen. Hvem skulle det være?

Det fungerte åpenbart best med en person som er spesielt opptatt av det temaet som ligger innebygd i stykket. Det er en fordel at vedkommende vet noe om menneskenaturen, gjerne i profesjonell sammenheng, og innehar en del personlig klokskap; slik at samtalen blir interessant for en leser. Dette ikke er ment som en øvelse i teaterkritikk, men en samtale om tematikken i stykket, og det er gjerne personene i stykket som målbærer denne. Jeg har intervjuet en del psykologer, de har god bakgrunn for å kommentere mange av stykkene. Men jeg er åpen for alle mulige yrker og erfaringsbakgrunner – så lenge min samtalepartner har både følsomhet og vett. Og er litt verbal, man kan ikke tvinge ord ut av folk.

Åpenhet og overraskelser

Jeg gikk bort fra å sette meg i salen uten å ha en tanke i hodet om hvordan artikkelen skulle bli. Hvis man til neste uke skal ha ferdig en artikkel om en del av menneskenaturen, om en del av menneskelivets muligheter, fristelser, farer eller gleder, er det litt risikabelt å håpe at noe sånt automatisk vil springe ut av ethvert teaterstykke som settes opp på en norsk scene. Jeg lærte meg å se etter potensielle tema før jeg valgte hva vi skulle se. Ville dette stykket si noe om makt, maktesløshet, hat, kjærlighet, håp, sannhet, rotløshet, samhørighet eller noen andre av de store menneskelige temaene? I så fall var det kanskje passende.

Godt drama inneholder gjerne flere rom, og vi må ikke åpne alle dører hver gang

Det hendte allikevel at mine samtalepartnere styrte hele samtalen i retninger jeg ikke hadde forutsett. I det lå noe av det mest spennende. Det er ikke noe poeng i å gå på teater hvis man ikke er åpen for å oppleve noe annet enn det man kanskje på forhånd trodde man ville gjøre. Det har skjedd rett som det er under disse teaterbesøkene. For meg, og for mine samtalepartnere. De har iblant valgt å legge vekten på noe annet enn det jeg hadde sett for meg. Jeg hadde for eksempel trodd at Ionescos Kongen dør skulle dreie seg om døden, om at vi vet at vi alle skal dø, men stritter imot så godt vi kan og fornekter så godt vi kan, for det er en vanlig utlegging av stykket. Men gestaltterapeut og næringslivsrådgiver Heidi Minde syntes den mest interessante ved Ionescos ynkelige konge, var at han lignet på en næringslivsleder som ikke vil gi seg, men sitter på overtid. Dermed ble dét tema for samtalen.

Godt drama inneholder gjerne flere rom, og vi må ikke åpne alle dører hver gang. Psykolog Peder Kjøs så noe i Ibsens John Gabriel Borkman som talte til hans erfaring som terapeut, særlig for barn og unge. Derfor snakket vi om forholdet mellom generasjoner og ikke om andre tema som også ligger som muligheter i stykket, for eksempel Borkmans økonomiske adferd og hvordan den kan ha hengt sammen med Ibsen egen økonomi i faser av livet hans, eller forholdet mellom kjønnene, som jo var i sterk endring i Ibsens tid, og som Ibsen også tematiserer i dette og flere andre stykker. Andre ganger kom det ganske tungt faglig innhold på høyt nivå fra mine samtalepartnere. Og ettersom jeg ikke vil undervurdere mine lesere, videreformidlet jeg blant annet filosof Arne Johan Vetlesen og statsviter Bernt Hagtvets spennende og utfordrende tanker om ondskapens natur og holocaust samtidig som jeg forsøkte å holde fast i teaterversjonen av Tadeusz Słobodzianek basert på en bok av Jan Gross.

En risikabel hybrid

Et av de mer uventede utslagene av å la mine samtalepartnere sette tonen, skjedde da forskningsdirektør på Det norske Nobelinstituttet, Asle Toje, ble bedt om å se på og så uttale seg om et teaterstykke basert på Machiavellis Fyrsten. «Hva syntes du? Fikk du egentlig noe ut av dette?», var hans første hoderystende respons til meg. Jeg forsøkte å være diplomatisk og ikke si så mye selv for heller å få ham på gli, og han var ikke tung å be. Det han hadde å si om Nationaltheatrets oppsetning var neppe sånt som teatret selv ville bli så glad for, men det han fortalte om Machiavelli og hvordan han brukes i dag, var interessant. Han fikk plass til å utfolde seg om den italienske renessanseforfatteren, og jeg avspiste kvaliteten i selve oppsetningen med noen få fyndord fra Toje (som jeg ikke var uenig i, skjønt jeg hadde nok sagt det litt snillere hvis jeg skulle ha vært kritiker).

Som sagt, dette er ikke tradisjonell teaterkritikk, det skal ikke være noen faste regler. Målet med artiklene er ikke at de skal fungere som kritikk av hver enkelt oppsetning. Noen oppsetninger syntes jeg personlig var fantastiske (for eksempel et stykke av Arne Lygre på Nationaltheatret), andre, også kritikerroste stykker, syntes jeg ikke så mye om. Det kunne også være at mine ledsagere ikke syntes de var spesielt vellykkede. Men dersom teksten var bra nok og tematikken var noe vi kunne ha en god samtale rundt, lot vi det ligge. Det som derimot er viktig, er at artiklene skal være interessante å lese også for alle dem som ikke har sett oppsetningen – ja, ikke kjenner stykket heller. Kanskje spesielt for dem. Slik at de kanskje blir nysgjerrige og begynner å gå mer på teater selv.

Et annet mål med artiklene var rett og slett å få et påskudd til å skrive i journalistikkformat, for folk flest, om noe vesentlig. Noe som er vesentlig i hvert enkelt menneskes liv. Mye journalistikk handler jo om ting som er udiskutabelt viktige (flyktningstrømmer, statsbudsjettet, valgkampen osv.), men det er ofte litt på armlengdes avstand. Din, altså leserens, egen søken etter mening, dine forventninger, sorg eller anger – slike helt personlige grunnleggende følelser – får sjeldnere plass utenfor det man gjerne kaller ukebladjournalistikk.

Men fungerer denne hybriden eller blandingsformen; litt vurdering med personlig vri, litt (oftest mer) en samtale om menneskelige egenskaper og (iblant samfunnsmessige) utfordringer? Er det ikke de som virkelig har greie på teaterkunst som bør forklare og bedømme en oppsetning, ikke psykologer, politikere, akademikere, bokhandlere og trendforskere? Ut fra hva de faktisk kom med i intervjuene, synes jeg svaret gir seg selv. Ikke til forkleinelse for teatereksperter og kritikere, de har åpenbart mye å bidra med, men det de snakker om er noe annet enn det man kan forvente at «helt vanlige» publikummere primært etterspør.

Ekspertene beveger seg ofte på det formale planet. De ser i stor grad på komposisjon, versefot, i hvilken grad et drama skriver deg inn i en tradisjon eller er et brudd med den, eller de analyserer regissørens grep, skuespillernes prestasjoner, scenografien. Ikke så at jeg skiller klart mellom form og innhold, mellom dramatikk på papiret og oppsetningen – innholdet finnes ikke uten formen, det er barnelærdom. Men innholdet tas ikke så sjelden for gitt i tradisjonell kritikk, særlig for eldre stykker som stadig settes opp, for stykket er jo kjent fra før, og vanlige lesere behandles omtrent som om de skulle kjenne hele oppsetnings- og resepsjonshistorien. Når det gjelder nyere dramatikk, er stykkenes innhold ofte mer tematisert. Men ofte ikke hva oppsetningen gjør med den som snakker. Det vil av mange fagfolk bli regnet for naivt å fortelle om hvordan man selv blir berørt, om hvilken sammenheng det som foregår på scenen har med ens eget liv, om hvor treffende tematikken er for mennesker flest. Det siste kan psykologer gjerne uttale seg om med større kompetanse enn teatervitere, litteraturvitere eller kritikere.

Så hva syntes mine teaterledsagere om opplevelsen? Jeg spør et lite utvalg av dem, og begynner med det samme enkle spørsmålet som står som tittel for denne artikkelen:

«Lærer du mer om deg selv og verden ved å gå på teater?»

Utfordrer meg personlig

Svaret fra psykolog Steinar Bjartveit, som underviser på Handelshøyskolen BI, kommer umiddelbart: «Ja, ja ja!» (Det hørtes nesten ut som ha ha ha! - så munter og livfull og samtidig insisterende er han i stemmen) «Men det krever mange ganger en vinkling, eller en oversetting fra den rene opplevelsen av å gå i teater. En del teaterstykker, og det gjelder særlig eldre stykker, krever en form for kommentar. Jeg må lese noe, eller noen må gjøre meg oppmerksom på dybder eller fortolkningsmuligheter som jeg ellers hadde oversett. Nylig leste jeg Kierkegaards kommentar om Elvira-skikkelsen i Mozarts Don Giovanni, det ga meg en helt annen forståelse for teksten, som gjorde den mer relevant for meg. Ellers kan teater – eller opera – lett bli underholdning, adspredelse et par-tre timer. Eller for Mozarts vedkommende, kun vakker musikk.»

Peer Gynt kan ­utfordre meg direkte, og det er spennende. Men ikke alltid behagelig

Kan eller bør ikke regissøren legge til rette for at stykket oppfattes som noe som taler til vår samtid, må man virkelig ha med seg eller søke ekspertise selv for å få utbytte av en oppsetning, vil jeg vite, og Bjartveit svarer:

«Jovisst, det avhenger også av dyktige skuespillere og fremfor alt dyktige regissører. Jeg syntes oppsetningen hvor Peer Gynt var tatt inn i et Skavlan-studio virkelig lyktes. Den tok Peer ut av det urnorske og inn i vår samtid. I oppsetningen ved Gålåvannet, med Mads Ousdal som Peer, la jeg særlig merke til hvordan Peer ikke spilles med noen sentimentalitet i Mor Aases dødsscene. Han er så sint på henne og seg selv. Han sleper den døde kroppen over grusen ved Gålåvannet. Når han ror ut på vannet med liket, venter du bare på at han skal bikke henne over ripa og ned i vannet, ned i det mørke dypet. Den scenen var verdt hele forestillingen.»

Peer-skikkelsen utfordrer oss personlig, forteller Bjartveit. «Peer Gynt utfordrer mine egne tendenser til unnasluntring og hvordan jeg kan være veldig opptatt av å være likt. Det skremmende er at han ikke har noen kjerne. Han er ikke bare en skikkelse som minner om de jeg kan se rundt meg, han kan utfordre meg direkte, og det er spennende. Men ikke alltid behagelig.»

Må gripe oss i følelseslivet

Jeg lurer alltid på hvor ofte publikummere får denne følelsen av at nå brenner det, dette er vesentlig for meg personlig, og jeg spør psykologi Silje Reme om man bør være en trenet teatergjenger for å få fullt utbytte.

«Jeg tror ikke man må gå ofte på teater for å få denne opplevelsen. Jeg selv går ikke så ofte, men har altså hatt slike opplevelser ved flere anledninger», svarer hun. «Det avgjørende, tror jeg, er om stykket og skuespillerne kommuniserer noe som resonnerer og gir en form for gjenkjennelse hos publikum. Og så tror jeg det emosjonelle aspektet er viktig – dersom stykket på en eller annen måte berører en emosjonelt, vil det ofte gi tilgang til innsikter om en selv og verden man ellers ikke ville fått.»

Jeg tror de fleste innsiktene jeg har fått ved å gå på teater, handler om den menneskelige natur og relasjonene til de rundt oss

Verken Bjartveit eller Reme tror at tiden stykket er skrevet i er avgjørende, både nyskrevne og 2500 år gamle teaterstykker kan oppleves som nærværende og «relevante». «Da jeg var psykologistudent, oppsøkte jeg ofte moderne teaterstykker som tematiserte psykologiske fenomener og begreper som for eksempel ødipuskomplekset, traumer eller eksistensiell ensomhet. Det ga et samtidsblikk og perspektiv på fenomenene og teoriene jeg leste om hele dagen som var veldig nyttig», forteller Reme og legger til at hun siden i større grad har fått øynene opp for flere av de store klassikerne. «Det fascinerende med dem, er å se hvor tidløse og allmennmenneskelige temaene de omhandler er.»

«Jeg tror de fleste innsiktene jeg har fått ved å gå på teater, handler om den menneskelige natur og relasjonene til de rundt oss. Det har ofte slått meg at de sterkeste følelsene ofte utløses av de samme temaene», fortsetter hun. «Det er som om det finnes noen få kjernetemaer som går igjen til alle tider og i alle kontekster, og som berører oss på bestemte måter. Behovet for å bli sett og elsket, behovet for tilhørighet og mening, sorgen over tap, sinne utløst av svik; for å nevne noen. Det beste eksempelet er kanskje det nyeste, nemlig stykket vi så sammen - Barnet av Jon Fosse. En av innsiktene fra denne forestillingen er hvor intens og vond ensomheten er. Og hvor mye skam den aktiverer. Som tilskuer til forestillingen kunne jeg formelig kjenne dette ubehaget på kroppen. Forestillingen viste videre hvordan denne ensomheten kan opptre i ulike roller og i alle sosiale segmenter av samfunnet. Enten man er sykepleier eller uteligger, er ensomheten like brutal og kald.»

En samklang i alle menneskers liv

Også Asle Toje trekker frem oppsetningen Barnet på Nationaltheatret. Han griper dessuten straks fatt i mitt uttrykk «innsikt», som jeg ikke hadde definert («Hvilke nye innsikter får du når du ser teater?») – og som jo heller ikke er så lett å definere. Det er et av disse begrepene som peker på noe faktisk og som gjenkjennes, uten å kunne omformuleres med andre ord på en helt tilfredsstillende måte.

«Ha! Jeg traff en gang en nordmann som hadde viet et år til å sitte på en strand i Columbia og røyke cannabis. Han insisterte på at dette hadde gitt ham tilgang til en rekke dype innsikter», sier Toje, og fortsetter:

«Infam som jeg er, spurte jeg om hvilke? Han svarte “Du vet at når folk sier en ting, sier de egentlig en helt annen ting?” Slik er det. Dype innsikter høres ofte forbausende banale ut når de artikuleres. Men la meg prøve. Jeg så nylig Jon Fosses Barnet på Nasjonalteateret. Dette er et stykke om de såre, nære ting. Det er også et stykke som minner oss på at trass i all individualisme og trass i ulike omstendigheter, så er det en samklang i alle menneskers liv, en samklang som bunner i at de største lykker og de største ulykker i ett liv ofte er de samme.»

Samtalene etterpå

Det siste spørsmålet jeg stiller de tre teaterledsagerne, er om det har noe for seg å ha med seg noen på teater for så å diskutere opplevelsen noen dager etterpå.

«Det var en helt ny opplevelse for min del, men en veldig god idé, viste det seg», sier Silje Reme. «Hele formatet rundt det å se forestillingen sammen, la den synke noen dager uten umiddelbare refleksjoner eller tolkninger, for deretter å sette seg ned å ha en strukturert samtale og dialog rundt oppsetningen, var veldig interessant. Jeg tror man får mye mer ut av en forestilling ved å gjøre det på denne måten. Det disiplinerer hjernen til å holde fokus på opplevelsene og erfaringene fra forestillingen litt lenger, slik at det ikke umiddelbart forsvinner i hverdagens travelhet og kaos. På den måten får man bearbeidet refleksjonene og opplevelsene forestillingen trigget på en grundigere måte, som også kan bidra til større innsikter om en selv og verden. Litt terapeutisk, faktisk», mener hun.

«Dette må jeg jo svare positivt på, for jeg gjør omtrent det samme selv», svarer Bjartveit. Han bruker teater og litteratur i sin undervisning på Handelshøyskolen BI, og han går ofte i teater med næringslivsledere når han jobber som coach og rådgiver for ledere og ledergrupper.

«Teatret tvinger deg til å dvele i det, du kan ikke gå din vei. Du blir sittende og ta inn, kanskje en type erfaringer og inntrykk du ikke alltid er vant til å la få stor plass i livet ditt. Og er det god kunst, og treffer det en nerve, får mine folk stort utbytte av det. Og det er ikke bare jeg som snakker og analyserer i etterkant – og i forkant – det kommer mange interessante tanker og perspektiver fra dem jeg går sammen med. Å se noe fra en annen side, å bruke et annet språk, frigjør andre talenter og personlighetstrekk i dem», forteller han.

Toje synes norsk teaterkritikk jevnt over er tam og gjenspeiler hvordan kritikere har en tendens til å ta hensyn til venner og kjente i det lille miljøet i kultur-Norge. Karakteristisk nok er han selv den mest hardtslående:

«Men dette er da en umistelig del av teateropplevelsen! Dette å gå ut etterpå og snakke om hva vi har sett – diskutere regissørens vinklinger – undres over hvorfor også denne oppsetningen fikk stående applaus? Å notere navn på skuespillere for å huske å gå på ethvert stykke hun er med i? Slik er det i alle fall i min familie. Men dette med intervjuet er nytt. Jeg synes det er en god ide. Kanskje det kan bli en kilde til fornyende teaterkritikk? Anmeldelsene du leser i avisene er stort sett som om de skulle vært skrevet av regissørens mamma.»