Hav skjer når sjefen sitter på overtid? Jan Sælid spiller kongen i teaterstykket «Kongen dør»
Øyvind Eide/Nationaltheatret
Klamrer seg til makten
| Denne artikkelen ble første gang publisert i Magsinet Plot #37, juni 2017 |
Kongen er ikke i særlig god form når vi først møter ham på Nationaltheatrets amfiscene i «Kongen dør». Han subber rundt i en sliten gullfarget slåbrok med våpenskjold på de skarlagensrøde fløyelstøflene, mens hans kone nummer én, Marguerite, kjefter på ham, og hans kone nummer to, Marie, ung og pen - en typisk trofékone, prater ham etter munnen og duller rundt ham.
Dronning Marguerite og livlegen er skjønt enig i at nå er det nok. Om nøyaktig halvannen time, når stykket slutter, skal kongen dø. Det må han bare finne seg i, konge eller ei, for han har ikke noe valg. Han burde ha tenkt på det før! Hvorfor forberedte han seg ikke til dette øyeblikket, som han visste at måtte komme, og levde et klokere og mer ansvarlig liv med en dødsbevissthet, eller for å oversette til næringslivsspråk: Hvorfor sørget han ikke for at virksomheten var i bedre stand, og at det stod en ny leder rede til å ta over?
Han subber rundt i en sliten gullfarget slåbrok med våpenskjold på de skarlagensrøde fløyelstøflene
Befolkningen i kongeriket var på 900 millioner da han tok over for 400 år siden, får vi vite, mens nå er det bare noen tusen igjen, og de formerer seg ikke. Ungdommer blir oldinger før dagen er omme. Alle ministrene er forsvunnet; de er dratt til elven på fisketur. Kongen vil vite hvor de er, og tjenestepiken Juliette titter over slottsmuren. Hun utbryter at «nei, nå har de jammen falt i elven alle sammen». Så nå har han ikke flere ministre igjen.
Og verre skal det bli utover i stykket – helt til kongen sitter der blind, lam og siklende, og ikke kan legge samme to og to. Han husker ikke lenger hva en hest er. Han som i sin tid oppfant automobilen og elektrisiteten og skapte solen.
Ionesco og det absurde teatret
- Eugène Ionesco, rumensk-fransk dramatiker, født i 1909 i Slatina i Romania, døde i Paris i 1994.
- Blant hans mest kjente stykker er «Den skallede sangerinnen» og «Leksjonen». I «Neshornet», hvor temaet er konformitet og massesamfunnet, omdannes alle menneskene – unntatt ett – til neshorn. «Kongen dør» kom i 1962, og er et relativt lite spilt Ionesco-stykke
- Kritikeren Martin Esslin (1918-2002) så en felles tendens i det nyskapende teatret i sin samtid og kalte det for «absurd teater». Han nevnte Samuel Beckett, Eugène Ionesco, Arthur Adamov og Jean Genet. Siden er forfattere som Tom Stoppard, Friedrich Dürrenmatt, Fernando Arrabal, Edward Albee, Boris Vian og Jean Tardieu blitt lagt til listen. Ionesco likte imidlertid ikke sekkebegrepet absurd. Han mente at han selv skrev realistisk.
- I sin bok «Absurd Drama», skrev Esslin: «Det absurde teatret angriper religiøse eller politiske behagelige vissheter. Det sikter mot å sjokkere tilskuerne ut av deres vante tankebaner, å bringe dem ansikt til ansikt med det disse forfatterne mener er livets harde realiteter. Men utfordringen i dette budskapet er ikke desperasjon. Utfordringen er å akseptere menneskets lodd som det er, absurd og merkverdig, og å bære det med verdighet, edelhet og ansvar, nettopp fordi det ikke finnes noen enkle svar på tilværelsens mysterium, fordi mennesket til syvende og sist er alene i en meningsløs verden.»
- Ionesco skrev: «Jeg syntes det er underlig å anta at det er unormalt stadig å stille spørsmål om universets natur, om menneskets stilling i det, om mitt eget liv, hva jeg gjør her i verden, om vi kan gjøre noe i det hele tatt. På meg virket det motsatt – at det er unormalt om mennesker ikke tenker på dette – at de tillater seg å leve, for å si det sånn, ubevisst.»
Hva har jeg utrettet?
Ionescos komedie «Kongen dør», som for tiden går på Nationaltheatret, kan ses som en tragikomedie om døden. Alle mennesker dør, og konger er vi alle på sett og vis. I hvert fall er vi hovedpersonen i vårt eget liv, og vi vil for enhver pris leve. Eller det kan ses på som en allegori over et menneske med mye makt, for eksempel en næringslivleder, som klamrer seg til sin posisjon selv om hans tid er forbi.
– For meg handler stykket om hvor vanskelig det er å gå av som leder. Når lederen går av, tenker han gjerne på det som har vært. «Hva har jeg skapt? Hva har jeg utrettet – og hvilke destruktive krefter har jeg satt i gang?» Det siste er veldig tydelig i «Kongen dør», kommenterer gestaltterapeut og næringslivsrådgiver Heidi Minde.
Heidi Minde har truffet mange narsissistiske ledere. De kan være farlige hvis de ikke gir seg i tide. Foto: Nina Kraft
Minde har ikke veiledet noen konger, men hun har truffet en del generaler, offiserutdannet som hun er, og enda flere næringslivsledere; etter å ha kjørt kurs for ledere i over 30 år.
– To tredjedeler ut i stykket sier kongen: «Jeg ser meg selv. Bak alle ting ser jeg meg selv. Og mer enn det. Jeg er jorden, jeg er himmelen, jeg er vinden, jeg er ilden. Er jeg i alle speilbilder, eller speiler alt seg i meg?» – og legen kommenterer: Det er en psykisk lidelse som er vel kjent: Narsissisme.
Narsissisme
Begrepet narsissisme, som gjerne brukes om sykelig eller skadelig selvnytelse – det å være forelsket i seg selv, er hentet fra den gamle greske myten om Narkissos som så sitt eget speilbilde i vannet og ble så henført at han ble forelsket.
Hele «Kongen dør» er bygget på at kongen har en narsissistisk personlighet og er destruktiv som leder, mener Minde, og viser til at narsissisme er overrepresentert blant ledere. Narsissistiske ledere er ofte dyktige – besluttsomme, karismatiske og godt likt. Men vel så ofte er de mindre dyktige – og til og med en katastrofe for organisasjonen. En narsissistisk leder som blir truet, eller som føler seg utrygg, kan være farlig. For han er jo ikke interessert i organisasjonens ve og vel, han er kun interessert i seg selv.
Kongen, spilt av Jan Sælid, er vant til å herske over sin vakre kone nummer to, Marie, og sin tøffe kone nummer en, Marguerite. Og over alle andre i kongeriket også. Foto: Øyvind Eide/Nationaltheatret
– Det som kommer til syne når en narsissistisk leder blir truet, eller når det blir for mye for ham, er ikke vakkert. Denne kongen oppfører seg som et lite barn til slutt, alt er «meg, meg meg». Han er en liten, bortskjemt drittsekk. Vi kan se på de øvrige rollefigurene – de to konene, legen, tjenestepiken og gardisten – som ledergruppen hans. Han er ufin mot dem, befaler, ydmyker, latterliggjør og fornærmer dem alle. Han er en elendig lytter. Hustru nummer to er allikevel oppriktig glad i ham. Hun ser individet Bérenger, ikke kong Bérenger den første. Hun er opptatt av hvordan han har det, men han spør ikke en eneste gang om hvordan hun har det. Tjenestepiken Juliette ser også mannen, og ikke bare posisjonen. Han tar imot hennes omsorg, men legger ikke merke til hvor hardt hun jobber. Dette er typisk for narsissister, sier hun.
Blir seg selv mot slutten?
– Bérenger er konge hele tiden, også i egne øyne. Jeg har truffet slike ledere. Andre mennesker har behandlet dem som direktøren – eller som her på scenen, som kongen – så lenge at de i egne øyne er blitt direktøren eller kongen. Når en slik leder ikke lenger har lederposisjonen sin, har han mistet alt. Denne lederen kunne like gjerne vært død, slik han opplever det selv.
Det foregår en maktkamp mellom dronning Marie, spilt av Anneke von der Lippe, og den aldrende kongen, spilt av Jan Sælid. I midten: legen, spilt av Espen Alknes; han er på parti med den som vinner. Foto: Øyvind Eide/Nationaltheatret
Minde ser imidlertid en mulighet for at kongen greier å slutte å se på seg selv som konge, og begynner å se seg selv i kvitøyet helt mot slutten av stykket. Vi har vært vitne til en lang dødsprosess der den døende kongen må godta at alt forsvinner for ham – først kongeriket, så de andre medvirkende på scenen, til han er helt alene.
– Legen og dronning Marguerite er begge opptatt av at kongen må komme seg gjennom stadiene i prosessen. Han må slutte å benekte, begynne å akseptere. Dette minner meg om Jungs teori om individuering, hvor et individ virkelig blir seg selv. Vi vet at Ionesco var inspirert av Freud, og kanskje særlig av Jung. Ionesco skrev stykket da han var alvorlig syk og trodde han skulle dø. I møtet med døden er spørsmål som «Hvem er jeg? Hva har jeg gjort med livet mitt?» ekstra påtrengende. I møtet med døden må man forholde seg til seg selv som menneske.
– Er «Kongen dør» etter din mening et stykke hvor religion er helt fraværende? Ingen snakker om noe mulig liv etter døden, og vi ser ikke noe som tyder på det på scenen...
– Nei, jeg opplever det som et stykke hvor det ikke sies om det finnes noe etter døden. Oppsetningen gir rom for at det gjør det. Når Bérenger helt på slutten lenge sitter stille og stirrer på noe vi tilskuere ikke kan se, opplever jeg det som at han kan se noe. Han kan gi seg hen og være klar til å møte – selv om han ikke vet hva han vil møte.
Dilemma
Kongen i teaterstykket skal dø, men han har ikke forberedt seg på dette øyeblikket han vet må komme. Hva har man å tjene på å holde på makt og posisjoner over lang tid; fremfor å å sørge for at nye krefter er rede til å ta over?
Hvordan kan kone nummer to være glad i ham og være så opptatt av hvordan han har det, når han ikke en eneste gang spør om hvordan hun har det? Hvordan kan vi bli så opptatt av oss selv at vi ikke ser andre?
– Hvem er egentlig sjefen i stykket? Kongen er jo temmelig handlingslammet fra første stund og dessuten helt uvitende om elendigheten i kongeriket sitt?
– Det er Marguerite, den praktiske og nøkterne og temmelig kjølige kone nummer én, som representerer den egentlige makten i stykket. Man kan se det som et palasskupp. Den gamle lederen har vært på vei ut døren en god stund, og den nye posisjonerer seg; først bak hans rygg, så tydelig og åpent. Marguerite har alliert seg med legen, som er en slu type som allierer seg med makten uansett hvem det er – så lenge hans egne ambisjoner er ivaretatt. Gardisten er den fødte konformist, han er ikke i stand til å ha en egen tanke, men roper tankeløst ut andres, og når makten skifter, er han med på lasset.
Rebekka Nystabakk spiller den frivole dronning Marie
Realistisk, ikke absurd
– Et spørsmål om «Kongens død» og Ionesco generelt, er om han skrev absurde dramaer, som litteraturvitere og kritikere ofte hevder, eller om han skrev realistisk, som han selv mente?
– Jeg er enig med Ionesco, sier Heidi Minde.
– Han bruker metaforer, som at lederen er blitt til konge, og at dårlige resultater på bunnlinjen er blitt til fjell som faller sammen, men ingenting er uforståelig og ulogisk. Flere studier viser hvordan ledere lett kan korrumperes som mennesker. De begynner å tro at de er noe annet og mer enn andre mennesker, flinkere, mer seksuelt attraktive. For å unngå å utvikle et slikt oppblåst selvbilde, må alle ledere ta oppvasken minst en gang i uka, pleier jeg å si.
Gisken Armand spiller hushjelpen Juliette. Foto Øyvind Eide/Nationaltheatret
– Er det eksistensialistisk? Eksistensialismen var høyeste mote i Paris da det ble skrevet, og Sartre og Camus var de store forfatterne som alle beundret ...
– Heller det. Eksistensialismen til Sartre handler om å innse at man er kastet ut i livet og om å ta ansvar for det livet man lever. «Kongen dør» handler mye om å ta ansvar, eller unnlate å gjøre det.
– Hvis dette er et lærestykke: «Nå må du forberede deg til å gå av som leder, eventuelt på døden, for neste gang er det din tur», hva gjør denne formen med tilskueren? Det er en komedie, men du lo ikke så mye, la jeg merke til?
– Hadde det virkelig vært absurd, hadde jeg ledd mer. Dette er i bunn og grunn et tragisk stykke, og jeg synes synd på den ynkelige lille kongen. «Lille kongen min», som Marie sier. Han ligner oss alle, så alle kan kjenne seg igjen – i hvert fall litt. Alle mister vi grepet en gang, og til syvende og sist skal vi dø. Det er ikke så mye å le av, sier Minde og legger til at Ionescos form nok kan ha virket mer overraskende, og dermed komisk, på det originale publikummet som ikke – som vi – hadde opplevd at alt fra TV-sketsjer til underholdningsfilmer har fått et innslag av «absurd» eller svart humor.
Per Egil Aske som gardisten - den eneste soldaten som er igjen i kongeriket. Foto: Øyvind Eide/Nationaltheatret
Du ser deg selv
Selv om formen ikke er så original som den en gang var, mener Heidi Minde at innholdet i stykket er mer aktuelt enn noensinne. Ionesco viser hvordan Bérenger ikke bare har vanskjøttet menneskene han har ansvar for, men også rasert naturen.
– Det vekker nok en annen type ettertanke hos oss enn hos tilskuerne i Paris i 1962. Vi lever i en verden som er preget av alt vi skal og må ha, et forbrukersamfunn som ikke var fullt utviklet da stykket ble til. Vi er småkonger som trumfer oss til alt vi ønsker oss, og tror vi har rett til det. Så lenge vi selv har det fint innenfor dette lille rommet, eller i dette lille landet eller bak disse slottsmurene, får det gå som det vil med resten av verden.
