Kjærlighetens måned

PLOT Foreningen mellom mann og kvinne feires med lokale variasjoner over hele verden. Hos oss står bruthfor eller bruthlaup for den reisen som bruden foretar fra sitt gamle til sitt nye hjem. Feiringen er symbolmettet, og peker tilbake på foreningen mellom himmel og jord. Den jordiske bruden er hovedpersonen; med praktfulle klær og blomster skal hun kles opp og vies inn i en himmelsk sfære. Det ofres jordvekster; den asiatiske skikken med å kaste ris på brudeparet har spredd seg over hele verden. Gifteringen forteller at dette har ingen begynnelse og ingen slutt. Her er slør og kranser og kroner. Det moderne samfunnet holder eldgamle bryllupsskikker i hevd, ektepakten inngås under evighetens perspektiv.

Gudinnen Juno

I det romerske samfunnet hadde mannen en Genius og kvinnen en Juno, skytsånder som representerte hvert av kjønnenes livskraft og uttrykte den biologiske evnen til å skape liv. Genius sto for mannens avlsegenskaper og personlighet. En kvinnes Juno var bundet til hennes natur og oppgave som mor. Det var når hun ble en fullbyrdet kvinne at hun fikk eller ble en juno, altså seg selv som kvinne. Og denne kraften deler navn med en virkelig stor gudinne, selveste sjefsguden Jupiters hustru, den som måneden juni er oppkalt etter, gudinnen Juno, Saturns datter. Hun utgjorde en del av en guddommelig treenighet der de to andre var Jupiter og Minerva. Hennes navn er kanskje avledet av det tidlig indoeuropeiske yeu, livskraft, opprinnelsen til det engelske youth. Men dette er gjetning, etruskerne hadde nemlig en guddom med navn Uni, med en annen navneopprinnelse. Uni var etruskernes virkelig store gudinne − for krig, kjærlighet, måne, stjerner og fødsel. Hun rådde over lynet, våket over gravide kvinner og beskyttet byene som dyrket henne.

Og Juno hjalp til ved barnefødsler. For som himmeldronning var hun også lysets gudinne, følgelig kunne hun også bringe barnet ut i lyset. Slik ble hun også beskytter. Derfor mente mange romere at det var tryggest å gifte seg i måneden som bar hennes navn.

Eros er livsglede

I Hellas sto mektige Afrodite og den villstyrige Eros for kjærligheten. Ifølge Hesiod er Eros like gammel som jorden selv.

I Drikkegildet i Athen lar Platon kjendiser fra samtiden drikker seg fulle og diskutere nettopp Eros. Det er to slags Eros, er mennene her enige om; en jordisk og en himmelsk. Den som er tiltrukket av den lavere Eros, elsker kroppen, mens den som dyrker den himmelske, elsker sjelen – og dette er mer høyverdig. Her heter det også at Eros er en skapende kraft innen alle kunster. Den fagmann som har Eros til lærer, blir berømt, mens den som er uten kjærlighet til sitt fag, må leve beskjedent i mørke. Den entusiastiske håndverker kan lage gull av gråstein og gjøre nye oppfinnelser, den som gjør sitt arbeid mekanisk og av pliktfølelse mangler Eros, og dermed blir resultatet deretter. Eros er livsglede, eksistensen i seg selv må ha en begeistring bak sin energi, ellers hadde ingenting giddet å eksistere. Uten Eros er vi tomme skall, fortapte, levende døde.

Denne Platons undersøkende hyllest til kjærligheten kan minne aldri så lite om apostelen Paulus sine ord i sin advarsel til de som trodde de kunne skeie ut med prostitusjon siden de nå en gang for alle var omvendt til Kristus:

Om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.

Høysangen

Og siden vi plutselig befinner oss i den kristne kulturkrets, kommer vi ikke utenom Høysangen, et dikt fra brud til brudgom og omvendt. Etter bryllupet tenker bruden på hvordan kjærligheten har utviklet seg, hva den betyr, og undrer seg over at hun har fått del i den. Tilnærmingen er svært legemlig, noe som har fått puritanere til å vri seg litt, men motsetningen mellom det åndelige som fint og det legemlige som grovt, er ukjent i det gamle testamentet. Dette er skrevet lenge før Platon.

Hun synger:

Hans lokker er kruset, svarte som ravnen.

Hans øyne ligner duer ved bekker med rennende vann.

Hans kinn er som et angende blomsterbed,

der det vokser krydderurter.

Leppene er som liljer

Og han svarer:

Hvor vakkert du trer frem i dine sko,

Dine buede hofter er som et smykke,

smidd av kunstnerhånd.

Ditt skjød er som et rundt beger;

måtte det aldri mangle vin!

Dine bryster er lik to rådyrkalver,

lik tvillingene til en gasell.

Kjærlighetens kraft

Man kan gjerne tolke dette allegorisk, men bildene er og blir sanselige. Høysangen er skrevet av noen som anerkjenner kjærlighetens kraft.

Og den blir besunget mer enn noe annet – av mytepoeter og romantikere av alle støpninger. Og man gifter seg og lover evig troskap – hele året, men særlig i juni. Og Statistisk Sentralbyrå kan opplyse at rundt halvparten av ekteskapene ryker, de aller fleste etter mellom fem og syv år, og slik juni er tid for bryllup, er oktober måneden med de fleste skilsmisser. Evigheten er ikke hva den en gang var.