Fritenkeren

| Denne artikkelen ble første gang publisert i Magsinet Plot #37, juni 2017 |

– Nei, jeg aksepterer ikke at jeg er en frafallen. Jeg har jo ikke frafalt noe som helst. For å ha falt fra noe, må du jo først ha akseptert det. Og jeg aksepterer ikke at man er det man er født inn i, eller det foreldrene har valgt. Min far var sekulær, og moren min en from, troende kvinne. Men jeg anerkjenner ikke at jeg automatisk har samme troen.

– Er du ateist, da?

– Nei, jeg klarer ikke å rope «Ja, jeg er det!». Og det undrer jeg meg litt over. Jeg tror nok jeg er et spirituelt menneske. En spirituell ateist, i så fall. Tro, religiøsitet, spiritualitet er noe personlig som formes med den man er som individ.

– Hva legger du i spirituell?

– Jeg har vært et søkende menneske hele mitt liv, og jeg har hatt både mystiske og spirituelle opplevelser, så hvis man kan ha det og samtidig være ateist, ja, da har du meg der.

– Hadde du ingen barnetro?

– Nei.

– Sikker?

– Jeg har aldri blitt stilt det spørsmålet før. Nei. Jeg hadde ingen barnetro. Men jeg hadde en veldig rik indre fantasiverden. Som barn kunne jeg leke mye alene i skogen, noe som var litt uvanlig på Holmlia der vi hadde venner fra femti forskjellige land.

Min offentlige inntreden tidlig i tjueårene handlet aldri om å gjøre opprør mot religion, for det hadde min familie allerede gjort

– Ba du aftenbønn, ba dere bordbønn for maten?

– Nei, vi ba ikke så mye bordbønn, vi var vel mer en familie som holdt på med overlevelse. Survival.

– Og du gikk heller ikke i moskeen med moren din?

– Nei, vi levde ikke i noe religiøst fellesskap, vi søkte ikke noe typisk minoritetsfellesskap, og det tror jeg var fordi faren min drakk alkohol.

– Jeg har snakket med en kristen barndomsvenninne av deg som husker en bursdag der du ikke spiste pølser?

– Nei, jeg spiste ikke gris.

– Dermed må du ha visst at du var annerledes?

– Men ikke at det handlet om religion. Jeg husker jeg var rasende på tannlegen som puttet sine skitne hender i min munn, hender som hun spiste gris med, for da kom det til å skje noe forferdelig med meg. Men dette var ikke noe foreldrene mine hadde fortalt meg. Grisen var det forbudte dyret. Men det ble ikke forklart i noen religiøs sammenheng. Vi spiser ikke gris, for vi er pakistanere. Men vi drikker alkohol.

Foto

Rehman løftet Max Hermansen under en islamfiendtlig Pegida-demonstrasjon utenfor Oslo Rådhus i 2015. Hun kaller det en performance. Hun ville vise at han ikke var en farlig mann. Foto: Cornelius Poppe, NTB Scanpix

– Hvordan vil du beskrive din eksistensielle eller religiøse selvbiografi. Du startet jo som en opprører?

– Men min offentlige inntreden tidlig i tjueårene handlet aldri om å gjøre opprør mot religion, for det hadde min familie allerede gjort. Og den sosiale kontrollen innad i min familie eksisterte heller ikke. For meg var det en selvfølge å kunne gripe mikrofonen og være kunstner og fritenker. Reaksjonene kom fra troende mennesker som lurte på hvordan jeg med mitt muslimske navn kunne tillate meg det. Mitt opprør handlet om å si til dem: «Min grense er her. Dere kan ikke invadere meg med deres tro.»

– Du brukte altså ikke disse første stuntene til din egen frigjøring? Du var i utgangspunktet allerede fri?

– Jeg var fri. Det var min synliggjøring som allerede fri kvinne. Men for noen er fritenkeren en provoserende figur, ikke sant. Et farlig forbilde, som må usynliggjøres. Dette var ikke det ønskede bildet av den pakistanske kvinnen. Mange ønsket å se den troende pakistanske kvinnen som var integrert og tok sin utdanning, men som holdt seg innenfor de troendes rammer. Der hørte aldri jeg hjemme.

– Savnet du noen gang det troende fellesskapet i moskeen?

– Jeg har aldri savnet det, for det var ikke det fellesskapet jeg søkte. Jeg søkte menneske til menneske-relasjonen. Jeg søkte kommunikasjon av menneskelige erfaringer, gleden og smerten, behovet for frihet, behovet for aksept fra det samfunnet jeg vokste meg inn i.

– Og den fikk du?

– Jeg gjorde det, fordi jeg skrev den rollen selv. Den fantes jo ikke der fra før.

– Tilbake til det første spørsmålet, siden du ikke er overbevist ateist: Tror du da på Gud?

– Jeg har mine, hva skal jeg si … det hender jeg blir litt melodramatisk og snakker til min Skaper. Jeg klarer ikke å kalle den for Gud eller Allah. Men Skaper. Den første beveger. Den som har satt dette i gang, det tror jeg på. Jeg tror på en bevegelse.

– En opprettholder?

– Jeg vet ikke om den opprettholder så mye, det er jo kaos som råder. Men jeg har kjent en forbindelse med den Skaperen i naturen, i en forelskelse, i en skapende virksomhet. Og den erfaringen er magisk nok til at jeg er blitt mer åndelig av meg. Samtidig har jeg undret meg over vårt samfunns frykt for religiøsitet, og denne automatiske kritikken både av organisert religion, men også av andre åndelige retninger, meditasjon, eller det man litt nedlatende kaller new age.

For noen er ­fri­tenkeren en ­provoserende figur

– Er du ikke selv kritisk til nyreligiøsiteten?

– Jeg er kritisk til sider ved både kommersiell åndelig shopping og organisert tro. Men jeg opplever at jeg har en åndelig side, og at jeg dyrker den gjennom kunsten, men også gjennom meditasjon. Den er der, og jeg kan ikke fornekte den. Det er derfor jeg ikke klarer å si ja, jeg er ateist. Men jo, jeg er en åndelig ateist.

– Din familie er fra Pakistan, med andre ord India, hvis vi går litt tilbake i tid. Der har også yoga og meditasjon lange tradisjoner?

– Jo da, jeg har mine yoga-ting som bare må ut, kan ikke nekte for det. Vi har alle vår Krishna der inne et eller annet sted!

– Knytter du bevisst an til den hinduistiske tradisjonen?

– Jeg elsker spekteret av guder og gudinner i indisk myologi, denne eksplosjonen av konkret åndelighet. Den snakker mye mer til meg enn den ensidige, monoteistiske guden. Inderne er mektige historiefortellere og hinduismen er jo veldig visuell, mens den islamske kulturen nærmest er antivisuell. Som kunstner kommer jeg i kontakt med mine forfedre som pakistaner gjennom disse originale, klassiske historiene fra for eksempel Mahabharata (indisk epos, red.anm). Dette er en levende kulturarv som indere og pakistanere deler.

– Mye av dette stoffet populariseres jo i de populære Bollywood-filmene?

– Jeg er vokst opp med Bollywood-filmer som visualiserte den indiske mytologien og fremstilte religiøse riter som noe bare vakkert. Jeg er oppdratt med muslimsk mor, sekulær far og indisk mytologi på kabel-TV. Og norrøn mytologi på skolen.

– For der hadde du en kristen lærer?

– Min lærer Tora Mæhle var veldig kristen. Og hun lærte meg om den norrøne mytologien. Som barn i hennes klasse ble jeg vist rett inn i den norrøne mytologien. Så du kan kanskje si at det kulturelle og religiøse mangfoldet er en del av min barnetro.

Foto

Fra valgvaken til Miljøpartiet De Grønne under kommune- og fylkestingsvalget i 2015. Shabana Rehman var 2. kandidat i Oppegård. Foto: Ole Gunnar Onsøien, NTB Scanpix

– Si mer om hvilken del av den indiske myologien du forholder deg mest til?

– Hvis det er én gudinne som jeg plukket opp, er det Kali. Men hun er skummel! Ja, hun er kjempeskummel. Men jeg har danset Kalis dans i et norsk standup-show, og hun har hatt stor påvirkning på min skapende virksomhet.

– Hun er en blodtørstig gudinne?

– Ja, hun er blodtørstig, men hun er også en overlevelsesgudinne. Hun hersker over liv og død.

– Kali både ødelegger og gjenoppretter?

– Hun gjenskaper. Ny fødsel. Jeg har selv hatt mye kaos i mitt liv. Ikke minst har et kontroversielt offentlig virke ført med seg trusler som har påvirket meg psykisk i tidlige år. Kali er sirkelen. Hun forteller at ødeleggelse ikke er slutten. Det hun lærer er «liv-død-liv»-syklusen, at man ikke trenger å være redd for døden. Den kommer uansett, det gjelder bare å akseptere den syklusen.

– Også det synlige mørket? Depresjonen?

– Det også. Demonene. Det vi kjemper mot inni oss. Vi kan vinne over dem, for Kali tar grep. Hun er ofte avbildet mens hun holder i demonen som hun har kuttet hodet av. Hun er kraften som tar tak i de indre demonene som forteller at du er ikke verdt en dritt. Hun tar dem, og danser på de dødes grav. Ja, Kali er mektig.

– Det høres nesten terapeutisk ut …?

– Ja, det kan du virkelig spørre om. Man sier at religion er terapeutisk, at det er sunt for folk å tro på noe. Er ikke all religion det?

– Det kan jo slå begge veier ...?

– Jo, fanatismen har jeg alltid protestert mot, for jeg har opplevd det selv. Det går helt gærent når man skal tvinge troen på andre, og i verste fall ender i en forskrudd forestilling om at hvis du ikke tror eller mener det samme som meg, har jeg rett til å ta livet ditt. Det er jo dette som skaper krigene våre ... Men min positive opplevelse av religiøst mangfold er jo det stikk motsatte. Ikke monoteisme, ikke å dyrke en egen gud, men dette å kunne bevege seg, hoppe fritt, bejuble tankefrihet og konverteringsfrihet. Som kunstner har jeg alltid lekt med de gudene jeg ville. Jeg har vært Ronja Røverdatter i skogen på Holmlia og jeg har danset som Kali på scenen, hele dette mangfoldet av menneskelig kreativitet er ment for overlevelse, for å kunne ane det vi ikke fatter. Da må vi kunne leke med det og hente inn de kreftene som finnes i den religiøse symbolikken. Det finnes alltid en gud. Det finnes elefantguden, det er festivaler, ja, til og med Allah kan være en hjelp til å skjerme seg mot kaoskreftene i tilværelsen.

Jeg har en åndelig side. Jeg dyrker den gjennom kunsten, men også gjennom meditasjon

– Du skrev i boken Blåveis (2009) om din voldelige ungdomskjæreste og din vei ut av volden og traumene. Den boken dediserte du «Til Tora og guden hennes»?

– Ja, jeg har det. Ateisten meg, liksom. Jeg skriver ikke veldig ut om det i Blåveis, men der nevner jeg at jeg ber ... Det kom en periode i ungdomsårene hvor livet ble så tøft at jeg ville gjøre slutt på det. Jeg satt med pillene i hånda. Akkurat da ringer Tora og jeg vet ikke hva jeg skal si til henne. Hun hører at jeg er helt stille. Det var et sånt mystisk øyeblikk hvor Tora bare sier: «Jeg ber for deg.» Det er alt hun sier. Og så gjør jeg ikke det jeg var i ferd med å gjøre. Det var noen der som tenkte på meg, som ba til en Gud jeg ikke tror på.

– Men du erkjente at det var en kraft i det?

– Det er en kraft i det. Og den kraften traff meg. Kraften i den religiøse omsorgen fra menneske til menneske. Jeg har respekt for den religiøse omsorgen fra foreldre til barn, eller for en mor som ber over matfatet før hun gir det videre. Jeg synes maten smaker bedre da. De gangene moren min ba over maten, smakte den alltid bedre.

– «Jeg skal be for deg», det er sånt man ikke sier lenger. Det er pinlig?

– Jo, det finnes folk som sier det, etter terroraksjoner, for eksempel: «Be for Paris». Da blir noen kjempesinte, for de mener religion er selve årsaken til terror. Selv har jeg erfaring med at bønn er det samme som å sende energi. Bønn er en aktiv handling. Du setter i gang et system og sender noe videre. Jeg tror at bønn, i likhet med meditasjon, er en intensiv handling, der energi samles og konsentreres, nærmest som i en diamant ... der du gir deg helt over til Skaperen.

– «Den signifikante voksne i Shabanas liv», sier din barndomsvenninne om din lærerinne Tora Mæhle.

– Det har hun vært hele livet. Til Nordstrand skole kom jo de første taterbarna, holdt jeg på å si, altså vi pakistanerbarna fra Holmlia. Og det var misjonsfamiliene som stilte opp, og den kristne Tora som tok disse barna i sin klasse. Hun hadde en åpenhet: «fortell hvem dere er». Og vi lærte om hverandres språk og etnisitet. Vi sang salmer i begynnelsen av timen, og vi gikk i Nordstrand kirke.

– Var det påtvunget?

– Nei, det var en del av kulturen. I tredje klasse ble det livssyn i stedet, for da mente noen av de norske foreldrene at det var for mye kristendom.

– Norske foreldre ville ha livssynsundervisning, ikke de pakistanske?

– Nei, for dem var det jo godt at Tora var religiøs, for da ble barna passet på. Da ble det ikke noe ateistisk tull. Men Tora aksepterte alle barna for hvem vi var. Og barn merker slikt. Vi var liksom ikke de pakistanske ungene, slik vi var det i andres øyne. For henne var vi individer. Tora ga oss pennen og ba oss fortelle vår egen historie. Hun oppmuntret skrivingen min, og fikk meg til å tro at det som foregikk i hodet mitt, mine tanker, betydde noe. «Skriv det ned», sa hun, «fortell det». Så det gjør jeg nå også. For nå skriver jeg bok om Tora: Frøken Tora. Der reiser jeg tilbake til hennes vestlandske barndomsdal og skriver om kulturarv og om hva Tora har plantet i meg. Også jeg som innvandrer kan se tilbake og savne den tiden hun representerer.

– Hva slags kristendom var det hun viste deg?

– Tora sto stødig i troen, men hun var aldri misjonerende. Hun var superaksepterende. Hun var først og fremst en pedagog som så elevene, aksepterte oss og var opptatt av at vi skulle utvikle oss som oss selv. Og så hadde hun sin kristne medfølelse. Hun hjalp flyktninger, hun hjalp innvandrerbarn. Hun ønsket å være der for de som trengte det, og det tror jeg skyldtes hennes kristne oppdragelse og at hun kom fra en lærerfamilie. Tora var den første som fikk meg til å forstå at et religiøst menneske også kan være sammensatt. For hun var jo et opplyst menneske.

Jeg er oppdratt med muslimsk mor, sekulær far og indisk myto­logi på kabel-TV. Og ­norrøn mytologi på ­skolen

– Du fortalte om dette rike mangfoldet av indiske gudebilder. Vi vet jo egentlig ingenting om Gud. Men tør du si noe om hvem Gud ikke er? Hva slags gudsbilde kan du absolutt ikke akseptere?

– Den gud som stopper helbredelse. Den gud som stopper kreativitet og vekst. Hvis en løvetann trykkes ned i naturen, vokser den opp igjen. Uansett hva man trykker ned av natur og kreativitet, vil det helbredes og gå videre. Dette er så fundamentalt i hele vår eksistens, at å stoppe dette, det er antigud. Å stoppe helbredelse er antigud.

Foto

Shabana Rehman var i 2001 initiatiativtaker til en demonstrasjon mot gjengkriminalitet i Oslo. Hun tok til orde for at innvandrerungdommen måtte engasjerer seg. Foto: Bjørn Sigurdsøn, Scanpix

– Det bringer oss inn på naturen. Jeg antar at din spiritualitet henger sammen med et helhetssyn, et holistisk syn på tilværelsen?

– Før jeg ble komiker, var jeg traumatisert, dette skriver jeg om i Blåveis, selv om det ikke er all volden jeg skriver om der. Men det kjentes som jeg gikk rundt med et åpent hull i solar plexus. Jeg greide ikke å være i et forhold hvor noen kunne ta på meg. Det var grusomt, jeg hadde angst, jeg fikk en masse rare diagnoser, invalidiserende depressiv. Det var så vondt å være i denne kroppen ... Så derfra til å male kroppen min med det norske flagget, eller å stå på scenen og løfte mullaer og få folk til å le, det var et stort sprang. Det var på ingen måte gitt at det skulle gå den veien. Men det skjedde en helbredelse, det kom en latter, en vilje til å overleve, til å leve og spre energi. Og den helbredelsen har jeg som voksen kvinne begynt å få et holistisk forhold til. Helbredelse som en del av naturen. Jeg er blitt bevisst på at menneskekroppen er et levende, organisk liv som må næres for å kunne vokse. For på denne måten ble den dypt traumatiserte kroppen min frisk.

– Grodde den?

– Ja, den grodde, rett og slett. Det er litt Frida Kahlo over dette. Det vokser og gror overalt og i alle sårene.

– Hennes selvportretter er både skremmende og vakre ...?

– Det er smerter og vekst, det er jungel og dyr og det er øyne. Men fysisk, ute i naturen, var jeg selv veldig redd. Jeg gikk aldri tur i skogen. I hytta på Hvaler var det utedo. Hjelp! Vi vanket mye på Knatten på Hvaler, hos kunstnerparet Eva Lange og Erik Frisch, dit jeg som ung komiker søkte ro fra de kontroversielle debattene. På den tiden, i tjueårene, hadde jeg mer enn nok med det som skulle heles innvendig. Samtidig skjedde flere alvorlige hendelser, som skyteepisoder mot familierestauranten på Grünerløkka, jeg måtte flykte til USA, det kom konkurs og skilsmisse, og de gamle traumene kom opp igjen. Men jeg fant kjærligheten, jeg giftet meg igjen, og, hva skal jeg si ... Man kommer til et punkt i livet hvor man vil ha barn. Denne kroppen, som har helet seg etter den lange offentlige reisen, etter all denne tøffheten jeg måtte lære meg, og så er egentlig alt man vil å ha et hjem. Jeg kom i slutten av tredveårene og tenkte at jeg vil ha barn. Og jeg fikk det ikke. Jeg gikk gjennom en masse kjemiske greier hvor jeg skulle prøve å bli mor. Og det funka ikke.

– Og dette er en voldsom belastning for kroppen?

– Det gjør veldig mye med kroppen, og jeg tenkte: Jeg ville ikke gjøre det, hvis ikke denne kroppen vil. Jeg prøvde to-tre ganger, men da skjønte jeg at jeg måtte stoppe. Nå får jeg bare se hva livet bringer ... Og livet brakte med seg en hund.

– En hund?

– Det begynte med at jeg mediterte, og sa til min Skaper at nå gir jeg meg. Nå orker ikke denne kroppen mer. Det var en total overgivelse, med hormoner og kjemisk behandling og hele pakka.

– Hva sa du da?

– Jeg satt i stua, ateisten meg, og ba: «Vet du hva», ba jeg, «Nå bare gir jeg meg helt over..Jeg klarer ikke å kjempe mer. Jeg vet ikke om jeg klarer kunsten min, økonomien min, ingenting, denne kroppen orker ikke mer.» Da tok jeg et valg om at det som nå måtte komme opp av bilder, det skulle jeg følge. Uansett. Det var bare å overgi seg og åpne hjertet og se hva som ville komme. Jeg hadde flere år tidligere meditert ved hjelp av bøkene til Eckhart Tolle, som jeg hadde blitt kjent med gjennom Erik Frischs norske oversettelser. Den gang satt jeg på svaberget på Hvaler og leste om å være «in the present moment» og mediterte. Den boka fant jeg frem igjen. Jeg husket Hvaler, jeg husket havet og solskinn og mediterte ved hjelp av Eckhart Tolles teknikker, som handler om å være fullstendig til stede i nuet og se hva universet bringer deg. Såpass gæren var jeg da. Men det er også noe nydelig i den galskapen. Litt arabisk. La det komme det som komme vil!

– Og da kom hunden?

– Så kom ordet. Ikke bildet. Men ordet «hund». Og det kom ikke på pakistansk, for da ville det vært et banneord. Det kom på norsk. Og jeg ble veldig overrasket. Universet sendte meg ordet hund. Det var en sånn «be, og du skal få»-følelse. Men det var helt uventet. For selv om jeg ikke hadde noen barnetro, var jeg vant med å tenke at hunden er et skittent dyr. Grisen også. Du skal ikke være glad i de dyrene der. «Hvis en hund kommer inn i huset, løper englene ut», sier man i muslimsk kultur.

– Er det sant?

– Jeg visste det ikke før jeg selv fikk hund, da fikk jeg høre det. Og jeg hadde heller ikke hatt nærkontakt med hunder før. Mannen min sa først nei, det går ikke, vi reiser mye og du er syk, og vi bor midt i byen. Men jeg gjorde det! Det kom en hund, nå er det vel fire år siden. En samojedhund, en stor, hvit polarhund. I strøket hvor vi bodde var det fullt av damer med veskehunder, men jeg ville ha en hund som kunne få meg ut i naturen. En del av min utbrenthet handlet om å sitte hjemme å jobbe og skrive. Jeg ville ikke ha en liten veskehund, men en hund som dro meg ut. Jeg måtte ut og vekk. Jeg måtte tørre å dra. Så kom vår lille Eckhart, en liten fluffy ball av en valp, i dag en stor, klassisk hund fra Sibir. Og han ble oppkalt etter Eckhart Tolle. Da vi flyttet ut hit til Oppegård var det kort vei til naturen og skogen. Jeg var først kjemperedd. Er det ulv her? Men denne polarhunden drar meg ut fire ganger om dagen, og sakte men sikkert går jeg fem hundre meter inn i skogen, så én kilometer, og så blir jeg mer og mer kjent og jeg kan huske igjen den lille jenta fra Holmlia som lekte alene i skogen. Da er plutselig trærne min garde og jeg kan gå langt inn i skogen sammen med den hvite hunden min. Det er bare meg og ham og lydene fra skogen. Det er en spirituell opplevelse. Der og da begynner jeg på min andre helbredelse.

– Og samtidig begynte du å engasjere deg i natur- og miljøvern?

– Takket være hunden. Jeg gikk sammen med ham og snuste i skogen. «Hvorfor ligger det plast her i bekken?» Hunden ga meg et hudløst møte med naturen. Så jeg ringte Miljøpartiet de grønne: «Har dere sett alle disse glasskårene? Sånn kan vi ikke ha det!?»

– Du ble lokalpolitiker?

– Jeg ble det. Ikke veldig aktiv, men jeg ville være med å påvirke. På samme tid fikk moren min slag, og på sykehjemmet hennes var det ikke tillatt med hunder. Hun har jo seks andre barn som kom på besøk sammen med barnebarn. Mens hun Shabana som ikke får noen unger, «kan du ikke få barn snart da», hun kommer her med ei bikkje. Mammaen min kunne ikke røre halve kroppen sin. På vei inn til henne mister jeg Eckhart, og han løper opp på fanget hennes. Og for første gang på seks måneder løfter hun hånda!

– Hun blir redd?

– Hun blir så redd. Etter det er han akseptert. Englene får heller gå, for Eckhart skal være her. Mamma, som er troende, sa: «Nei, dette er ingen skitten hund. Han er Shabanas unge, og jeg er mormoren hans.»

Siden jeg er kvinne med muslimsk bakgrunn, har jeg provosert mye mer enn hvis en norsk mannlig komiker hadde gjort det samme

– Din barndomsvenninne sa at du er en person som ser verden gjennom andres blikk. «Hun klarer å låne andres perspektiv og se verden fra deres side. Nå er det dyrene som er heldige at hun låner deres blikk.»

– Å, det var fint sagt. Og jeg har begynt undre meg over hva slags vesener de er, disse dyrene som har påvirket meg så sterkt. Hele min offentlige virksomhet har jo vært å si nei til vold, psykisk vold eller fysisk vold, og sette grenser for sosial kontroll. Så begynte jeg å undersøke rundt vold mot dyr, og tok på meg jobben som kommunikasjonsrådgiver for NOAH, organisasjonen for dyrs rettigheter.

– «Det dere har gjort mot en av disse minste, har dere også gjort mot meg», sier Kristus, i en total identifikasjon med de laveste i verden?

– Selv om vi er ateister, trenger vi ikke å forkaste visdom. Eller religiøs etikk. For meg er det å sitte i meditasjon med Eckhart Tolle like selvfølgelig som å kunne gå i moskeen og eller i en kirke under påsketid. Hvorfor ikke? Men jeg er oppmerksom på faren for fanatisme ... Alt kan dras ut til det ekstreme, ikke bare i religionen, også dyrevernet. Ja, til og med komedien. Siden jeg har vært i Barnevernet, er jeg hypersensitiv på hvordan søkende mennesker kan unyttes. Det har jeg også skrevet om i Blåveis. Slike mennesker finnes også i dyrevernbevegelsen, de finnes i moskeen, de finnes i kirken, og de kan også finnes i såkalte nyreligiøse miljøer. I alle disse miljøene, både sekulære og religiøse, har jeg møtte mennesker som blir utnyttet. Misbrukt. Og det skremmer meg. Det tvinger frem en bakkekontakt og en åpenhet for ytringsfrihet, etikk og alt dette jeg også er opptatt av. Men hvis vi klarer å sette oss inn i de andres perspektiv, er det en god medisin mot fanatisme. Den sterke individualismen og uavhengigheten er fortsatt til stede hos meg. Samtidig kan jeg oppsøke sånne fellesskap og finne en ro, og til og med kanskje en slags religiøs rus. Jeg er ikke redd for det, så lenge man beholder bakkekontakten og en oppriktig søken.

– Du tror altså det går an å kombinere fri og uavhengig tenking med en spirituell dimensjon i tilværelsen?

– Jeg tror det. Jeg sier ikke at det er lett og selvfølgelig, men jeg tror det. Og jeg misliker at folk begynner å hate og å forakte religion, eller til og med radikaliseres mot religion. Det har ikke jeg ingen åpning for.

– Ser du tendenser til det?

– Ja, jeg forstår at det kan skje, for eksempel eksiliranere mot hijab, som ikke ser at det hijabkledte mennesket de møter i Norge – som er vokst opp her og har sin egen kreative bruk av sin hijab – mentalt sett er på et helt annet sted enn dem om bruker tvangshijaben i torturregimet Iran. Det skaper unødvendig polarisering. Jeg ser det, og forstår det, men vil ikke være med på det.

Foto

I dokumentarfilmen «Shabanas valg» fra 2010 skildrer Shabanas ektemann, journalisten Martin Rehman Gaarder, et utradisjonelt forhold mellom en norsk familiefar og en kjent og omstridt pakistansk kvinne. Foto: Sigurd Fandango

– Vil du være en forkjemper for kvinners rett til å bruke hijab?

– Jeg vil drøfte det. Som kommentator og forfatter vil jeg drøfte det offentlig, fra et uavhengig sted. Dette vil jeg bruke mer tid på, gjerne sammen med andre. Det handler om hvordan vi kommuniserer i et flerreligiøst demokrati. Vi må anstrenge oss for å se hverandre og bekjempe frykten. Tidligere har jeg trodd at hvis en person tror eller mener det og det, er han også imot meg som menneske. Vi må gå aktiv inn og bryte slike tankemønstre. Derfor er jeg blitt mer og mer nysgjerrig på å være aktiv ikke-voldsaktivist.

– Som da du grep inn i Pegida-demostrasjonen i Oslo i 2015. Hva tenkte du da?

– Jeg tenkte helt bevisst på at vi må møte disse redde menneskene med kjærlighet og aksept, og spørre dem: «Hva er dere redde for?»

– Du fikk dem til å rope: «Ja, vi elsker muslimer»? Og etterpå løftet du Max Hermansen?

– Mens motdemonstranter sto rundt og ropte skjellsord og hatytringer til dem. Jeg bare gikk inn der og Hermansen ønsket meg velkommen.

– Var det ikke avtalt?

– Jo, jeg ringte Max Hermansen først, og sa at jeg vil komme på demonstrasjonen og løfte deg. Jeg ser deg.

– Hva legger du i dette «jeg ser deg»? Er det en klem?

– Det er en performance.

– Ligger det ikke også en anerkjennelse i det å løfte opp noen?

– Det kan tolkes åpent. Men det er i hvert fall nærkontakt. Og det er ingen voldelig handling.

– Den andre blir overgitt. For det er skummelt å henge i en annens armer. Jeg kan godt skjønne det ubehaget Mulla Krekar utstrålte etter at du løftet ham.

– Derfor må man be om lov først.

– Det hadde du ikke gjort med Krekar?

– Nei, det var ikke planlagt, det første løftet. Men han kom smilende bort til meg, og han smilte på vei opp også. Det var publikums reaksjon som gjorde at han ble redd. Ikke selve løftet.

– Er du sikker?

– Ja, jeg er sikker. Etterpå sa han at jeg tok på ham, og det var han som muslimsk mann imot. Men det er dobbeltmoral, for han har jo selv sørget for å drepe folk. Da snakker vi om nærkontakt av en ganske annen grad.

– Hva er dette løftet?

– Jeg sier at det er et zen-løft. Jeg ønsket heller ikke Krekar noe som helst vondt der og da. Jeg skulle vise publikum at han ikke var en farlig mann. La oss teste det! Og da må man løfte med glede. Det var et Pippi-løft! Ingen onde intensjoner lå bak dette, og det var også grunnen til at Max Hermansen sa ja. Det er jo interessant at et menneske som arrangerer tog mot sine medborgere, et antiislamsk tog, en mann som av venstresiden var definert som Satan selv, likevel åpnet seg for aksept og lot meg slippe så tett innpå, synes du ikke?

– Men forandret det noe, tror du? Beveget det noe i ham?

– Jeg vet ikke om det beveget noe hos ham. Men det jeg ble kjent med, var et menneske som var veldig redd, som bar i seg en oppriktig frykt som bare hadde eskalert. Vi trenger mange flere som kan gå rett fram og si til slike medmennesker: «Jeg ser deg». «Jeg ser deg og griper inn i situasjonen». Det er litt gandhistisk, dette.

– Gandhi, ja, selvfølgelig!

– Gandhi var jo en dypt religiøs mann, og til å begynne med aksepterte han ikke ateisme. Etter hvert lærte han seg å respektere den, takket være samtaler han hadde med ateister. Og ikke ville han bli kalt Mahatma (en hellig mann, red.anm) heller, for han var ingen stor mann i egne øyne. Men han var stadig søkende, og Gandhis tanker om flerreligiøst demokrati og religiøs dialog er ganske underkommunisert i norsk offentlighet. Han utviklet spennende tanker om hvordan religiøse gruppekonflikter kunne håndteres mens India og Pakistan stadig var ett land. Han innså at de behøvde samhold for å kunne frigjøre seg fra engelskmennene. Dette er spennende tanker i et globalt samfunn, også med tanke på gruppekonfliktene her i Norge. Hvordan håndterer vi hijab i politiet? Hvordan skal kommunikasjonen foregå i et klima der frontene er blitt hardere, og man merker radikaliseringsretorikk på begge sider?

– Gandhi hadde humor. Der er han vel også et forbilde?

– Han var en stunter, ikke sant. Du husker vel hva han svarte da han ble spurt om hva han syntes om den vestlige sivilisasjon?

– «I think it would be a good idea!»

– Det er fantastisk, jeg elsker det sitatet! Men også stoltheten og verdigheten i stuntene hans. Saltmarsjen, ikke sant. Jeg liker å nytolke Gandhi inn i vår tid, i ikkevoldsaktivismen. Dette er noe jeg eksperimenterer med. Etter at jeg løftet Max Hermansen, skrev jeg en serie artikler om ikkevold, og begynte å lese mer forskning på humoristiske stunt og ikkevoldsaktivisme. Det finnes faktisk forskning på dette, og det driver jeg og fordyper meg i for tiden.

– Innser du at du er et forbilde?

– Kanskje skjønner jeg mer av det nå som jeg begynner å få mindre hatmeldinger.

– Jeg tenker særlig for yngre jenter?

– Ikke forbilde, men jeg skjønner at jeg har vært en foregangsperson for den generasjonen jeg tilhører. Men jeg tror det fortsatt sitter langt inne for mange i innvandrermiljøene å omtale en mullaløfter, en som har vist rompa si, som et forbilde.

– Har du kastet skam over pakistanske kvinner?

– Før mente mange det, men i dag har mange endret oppfatning av de;, ut fra hva jeg får av tilbakemeldinger fra pakistanere. Jeg var en foregangskvinne når det gjelder å offentlig vise min uavhengighet og at jeg eier min egen ære. Ingen kultur, religion eller kvinnesyn gjør det.

– Hvorfor er det viktig å understreke det?

– Fordi det er korrekt i min historikk. Men jeg blir lest som en religionskritiker. Det er greit nok det, for som feminist er jeg veldig i opprør mot en del religiøse kjønnsroller. Absolutt. Men jeg understreker i min historikk at stuntene ikke har vært rettet mot islam eller kristendom eller mot en gud, men det har vært å demonstrere min egen uavhengighet. Siden jeg er kvinne med muslimsk bakgrunn, har jeg provosert mye mer enn hvis en norsk mannlig komiker hadde gjort det samme. Det må jeg bare leve med.

– Ser du deg selv også som brobygger mellom sekulære og religiøse miljøer, siden du åpenbart har både venner og egne bein i begge leirer?

– Det er ingen aktiv rolle, men det kommer kanskje naturlig siden jeg er nysgjerrig på ulike mennesker. Nylig ble jeg leder for noe som heter Sekulær Feministisk Front, det var ikke noe jeg bevisst valgte, men siden ingen var erfarne nok til å behandle denne tematikken offentlig, ble jeg litt presset frem som leder. Greit, jeg kan påta meg den hatten i en overgangsfase, til organisasjonen har etablert seg. Derfor tok jeg på meg en ny rådsleder- og mullahatt. Frihetshatten!

– Jeg la merke til at du hadde den på deg i diverse TV-opptredener.

– Når mullaer og biskoper kan ha hatt, hvorfor kan ikke en rådsleder for Sekulær feministisk front ha en hatt, tenkte jeg.

– Hadde den ikke også en slags vaginaform?

– Den har det, men egentlig er det den stolte hane. Det er en vegansk hatt. Ingen dyr har lidd under fremstillingen av den, den tar opp i seg alt jeg egentlig står for: Feminisme, sekulært samfunn, frihet, veganisme.

– Når ble du vegetarianer?

– Jeg sluttet å spise kjøtt da jeg begynte i NOAH, det kjentes naturlig. Og jeg har skjønt jeg er heldig, for vi lever i en tid hvor det finnes masse gode kjøtterstatninger. For meg ble dette samtidig en gjenoppdagelse av min mors kjøkken, med det mangfoldet av plantebaserte retter som hun laget. Det ble en reise tilbake til barndommen.

– Kommer det kokebok snart, da?

– Ikke kokebok, men jeg blogger i hvert fall. Og nå skal jeg skrive om mat i Morgenbladet.

– Du er ikke redd for å bli ufarliggjort?

– Nei, jeg lengter etter det. Please, please, gjør meg ufarlig! Jeg orker ikke mer. Haha! Jeg vil heller dulle med polarhunder og skrive om mat. Fantastisk. Mer av det!