Frafallen, men gjenfunnet

– Jeg er nervøs.

– Jeg er også nervøs. Jeg liker best å synge om min tro, ikke snakke om den.

– Og jeg er nervøs fordi jeg tror jeg blamerte meg overfor deg for snart 20 år siden.

– Det husker jeg ikke.

– Jeg dret meg ut som konsertarrangør en sen kveld. Du og bandet ditt hadde levert en profesjonell og helstøpt konsert, og vi drakk vin sammen etterpå. Men jeg var inne i en dyp krise i mitt eget liv, og ut på natten begynte jeg å henvende meg til deg og betro meg om det som plaget meg. Jeg husker at du lyttet vennlig og imøtekommende, men så ble vi avbrutt av noen andre og jeg husker bare at jeg ropte: «Men du er jo prest! Én gang prest, alltid prest! Du kan da ikke fornekte det?» Kan du husker den episoden?

– Jeg husker nå, Alf, at vi hadde det møtet. Du var dypt inne i din egen smerte og det du sto oppe i. Og så husker jeg at det ikke var mulig for oss å gå videre, både på grunn av alkoholen og forstyrrelser i lokalet. Men jeg har en, om jeg tør å si det, gudegitt gave, som gjør meg til ekspert på å fortrenge ting. Hvis noen forteller meg noe som er tungt for dem, altså bekjenner et eller annet, glemmer jeg det fullstendig. Jeg fortrenger det aktivt inntil det eventuelt blir tatt opp igjen av den det gjelder.

– Møter du ofte mennesker som forventer at du skal være en trøster, sjelesørger, prest ... siden de finner trøst i sangene dine?

– Ja, det opplever jeg stadig vekk. Nesten helt siden jeg begynte å skrive sanger, har jeg tenkt for meg selv at det er sangene mine folk møter, ikke meg. Når noen kjenner at de får veldig trøst av «Eg ser», er det ikke Bjørn Eidsvåg de har fått trøst av, det er sangen. Jeg har ingen sjanse til å leve opp til de forventningene selv.

Foto

Tro og tvil, kjærlighet og anger. Bjørn Eidsvåg har gjennom sine tekster og sin musikk formidlet mange aspekter ved det å være menneske. (Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix)

– Da har du fått en nådegave, vil du si det slik?

– Jeg bruker gjerne slike vakre ord, men det problematiske er at det fort blir litt selvskryt. Man kan bli litt selvhøytidelig. Derfor er jeg forsiktig med å bruke slike ord.

– Du var vel mer selvhøytidelig og selvsikker før, var du ikke det?

– Ja, men det tror jeg du òg var, Alf! Jeg håper livet har lært oss at det ikke er lurt å være verken for skråsikker eller selvhøytidelig.

– Du tok deg selv svært lite høytidelig i en episode av tv-serien Presten på NRK2 i fjor. Det er når den nybakte presten Bjarte Tjøstheim skal holde sin første gudstjeneste i Maridalen kirke, og stolt kunngjør at han har fått Bjørn Eidsvåg til å synge. Men ut av en taxi søndag klokka kvart på elleve, stavrer en full og svimmel Bjørn Eidsvåg og mumler «Amarone» ...

– Altså, det er skuespill. Det er skuespill!

– Du får ligge flatt ut på gulvet i sakristiet mens gudstjenesten begynner. I denne scenen fikk du samtidig sagt noe om nåden, at Gud kan bruke den ubrukelige. For det slutter med et magisk tv-øyeblikk: Du står oppe på galleriet som en blanding av soulsanger og prest, og synger «Kyrie» til orgelakkompagnement.

– Det var veldig fint å gjøre den scenen. Kirken var jo full av statister da vi tok det opp, og etter denne åpningen da alt liksom skar seg, med presten som er dum og keitete, og jeg som var hjelpeløs og full, ble det et fabelaktig sterkt øyeblikk for oss alle sammen i det rommet. Vi satt der og gråt hele gjengen.

– Det ble på en måte evangeliet, på noen få minutter?

– Jo, når slike vakre ting skjer, har det i min verden noe evangelisk over seg.

– Din forrige plate med nye låter kom i 2013 og het Far faller. Der er det som om et helt gudsbilde faller i knas. Du kvitter deg liksom med en bør. Var det en forutsetning å legge fra deg ting for å se hvor mye som ble igjen. «Så mye hadde jeg. Så mye ga jeg bort. Så mye fikk jeg igjen»?

– Jeg hadde en lang prosess fra jeg sluttet som prest i 1988, der jeg fikk behov for å holde avstand til det jeg var lært opp i. Jeg gikk nærmest aktivt inn for å avlære meg kristen tenkning, i håp om å finne tilbake til innholdet i ord som «nåde», «kjærlighet», «rettferdighet», «frelse». Jeg har jo operert innenfor et musikermiljø der jeg stadig blir spurt, «hva er det dere egentlig snakker om?», «hva er det dere tror på?». Og dette kommer fra folk som uttrykker seg sterkt uten ord, ikke sant. Så jeg har prøvd å finne tilbake til innholdet i disse tingene. Mens jeg laget Far faller, snakket jeg med en eldre prestekollega om hvordan Gud har forandret ansikt. «Kanskje bildet av Gud som en forelder må falle?» sa han. «Kanskje vi må miste det bildet for å finne tilbake til Gud?» Da fortalte jeg at jeg jobbet med en tittel som het Far faller. «Det er jo en fantastisk tittel!» sa han. Dermed ble jeg kanskje litt for begeistret og ville fylle altfor mye inn i den tittelen. Både at mitt gudsbilde var i ferd med å gå i stykker. Og at jeg som far hadde skuffet mine egne barn. Og historien med min egen far. Det er en del vonde sanger på den plata.

– Du ble jo fra starten kjent som rockepresten Bjørn Eidsvåg. Kom du til et punkt hvor du begynte å forakte den rollen, og måtte velge mellom presten og rocken? Og valgte dermed den brede vei: musikken?

– Og har ikke angret! Nei, men jeg hatet jo ordet rockeprest fra det kom. Det var en journalist i VG som oppfant det, han besøkte meg da jeg nettopp hadde begynt som prest på Lier sykehus. Og jeg ble dypt fortvilet, for heller ikke jeg ville ha gått for å se eller høre en rockeprest! Enten får du være rocker eller prest. Jeg skjønte at ingen ville ta meg seriøst med en slik tittel, så jeg jobbet iherdig og lenge med å bli kvitt den. Til slutt henger slike titler ved deg uansett, og du finner ut at det ikke gjør noe. Nå får folk kalle meg hva de vil, det får være som det vil. Men i en lang periode lot jeg være å spille i kirker. Jeg opptrådte ikke i noen som helst kirkelige sammenhenger, fordi jeg ønsket meg vekk fra det. Jeg ville kun være i den sekulære verden, og ble også rådet til det av managementet og rådgivere rundt, for å bli kvitt den prestegreia.

– Var dette også en del av den avlæringsprosessen du snakket om?

– Ja.

– Men presten dukker likevel opp på platene dine på 1990- og 2000-tallet, gjerne som et rolig sistespor, som på Til alle tider fra 1992, med salmen på tittelsporet helt til slutt. Dette foregår på en konseptplate der det eksplisitt handler om utroskap og å være fraseparert helgepappa, så vi kan anta at artisten befant seg i en vanskelig tid. Med denne bakgrunnen kommer den nydelige salmen som et lynnedslag: «Et ord, en mann, et speil, en gåte / forundret ser jeg speilet gråte / så lite tro jeg har / jeg overhører svar / Jeg trodde det var meg / som skulle redde deg / skamfull ser jeg ned / det var du som led.» Du har visst vært et redskap for nåden også i turbulente tider?

– I mitt liv er det slik at nåden og Guds kjærlighet rykker nærmere i turbulente tider. Min opplevelse av Guds nærhet i mitt liv handler om at Gud er solidarisk med oss i vår avmakt. Denne medfølelsen i det vi sliter med, i det vi står i, det er jo selve nåden. Og jeg har nok laget de beste sangene når jeg har vært i den avmakten. Når det ikke er et tenkt eller konstruert skrik. For det går også an å tenke seg inn i en vond og vanskelig situasjon. Men det er noe annet å være der. «Til alle tider» kom ut av det samme som en mye eldre sang, «Føtter på fjell». Behovet for å kjenne at jeg var elsket til tross for min unnfallenhet og svik var veldig sterkt da jeg skrev de sangene.

– Jeg leste et intervju med deg i Dagbladet fra 2014, det hadde tittelen: «Går i terapi for å bli kvitt Gud.»

– Uff, det er like fortvilende hver gang å se de overskriftene. Jeg har ikke lyst til å gjøre flere slike intervjuer. Det siste jeg så, var at jeg hadde fått et helt nytt liv! Og det er tøys. Jeg har fortsatt det samme gamle.

– Men selve intervjuet var interessant, for du fortalte at dere var en gjeng som «har møtt hverandre jevnlig og gått i terapi for å bli kvitt Gud. Med det mener jeg at vi har gått i terapi for å bli kvitt det som er hemmende og negativt ved den religiøse tradisjonen vi har vokst opp med».

– Ja, vi var fire teologer som i sin tid begynte å jobbe i psykiatrien. Og vi fikk en læremester, en mentor, som var nøye med å plukke av oss det jeg gjerne kaller for «kristligisme», altså en bestemt innforstått måte å snakke på. Han ville hele veien vite: «Hva er det du egentlig sier?» «Hva er det du prøver å formidle når du bruker slike ord som nåde og tilgivelse?» «Ser du det mennesket som står foran deg, som har angst og smerte? Eller ser du bare deg selv som en slags representant eller erstatning for Gud i dette?» Han var hard med oss for å avlære og ta bort flosklene. Hans intensjon var å få oss til å kjenne etter. Kjenne smerten. For det kristne språket kan så lett pakke inn det vonde. Vi bruker det for å unngå å bli konfrontert med smerten i livet.

– Da må disse åtte årene som sykehusprest på psykiatrisk avdeling ha vært formende år for deg, også som sangskriver? Kunne du ha skrevet «Eg ser» uten å ha vært sykehusprest?

– Nei, det kunne jeg ikke. Den kom til helt konkret mens jeg forberedte en preken jeg skulle holde på sykehuset. Men jeg fikk den ikke til. Og dette var en preken som jeg burde ha fått til i det terapeutiske miljøet jeg var i, for utgangspunktet var bibelteksten om pottemakeren som mislyktes i å dreie sitt kar. Han måtte stadig begynne på nytt igjen. Poenget i teksten var det at det ikke nytter å flikke på det som er ødelagt. Du må starte på nytt. Og dette var jo gefundenes fressen for en terapeutaspirerende prest. Men jeg fikk det rett og slett ikke til. Syntes alt ble floskler og tull. Ja, ja, tenkte jeg, jeg tar heller med gitaren og synger. Og da ville jeg helst ha med én ny sang. Så skrev jeg «Eg ser» i løpet av ti minutter, spilte den inn på en kassettspiller og tok den med dagen etter.

– Vi skrev til hverandre på Facebook nå i våres, på en tråd der jeg skrev om å gjøre dybdeintervjuer med frafalne. «Snakk med Bjørn Eidsvåg», var det én som skrev. Og du svarte på samme tråden: «Jeg stiller, Alf, om settingen er ok for oss begge, og da høres Trondheim til sommeren riktig ut. Jeg er frafallen, men gjenfunnet.»

– Du verden, sa jeg det?

– Du skrev det, og det var tidlig på kvelden, og det var modig, tenkte jeg. Men jeg lurer på: Hva besto egentlig det frafallet i? Var det noe mer enn det vi hittil har snakket om, å skrelle vekk floskler? Har du også tvilt på Guds eksistens?

– Det vet jeg egentlig ikke. Frafallet mitt er ... det som har skjedd i mitt liv, er at jeg har forlatt min barnetro.

– Det er jo en modenhet i akkurat det?

– Men det innebærer også at jeg har forlatt en hel teologisk pakke, for å si det kaldt og kynisk. For det måtte jeg gjøre. Jeg kunne ikke leve lenger med et gudsbilde hvor Gud er en slags forelder. Jeg kunne ikke leve med en himmel-og-helvete-forståelse av de fleste bibelske begrepene.

– For meg er dette med helvete for lengst blitt helt umulig. Gud kan da ikke være en sadist? Men dette har da også de fleste kristne tatt innover seg, tror du ikke?

– Jeg tror ikke det. Hvis du spør en kristen i dag om hva det er å bli frelst, tror jeg veldig mange vil si at det betyr at man har fått en slags nøkkel til himmelen, i og med at man tror at Jesus døde for våre synder. Jeg tror ikke det.

– Nei, for du tror at Jesus viser oss hva som er Guds drøm om oss? Noe sånt tror jeg du har sagt.

– Jeg har en teologisk forståelse av at frelse handler om å bli frigjort fra slaveri. Dette har røtter tilbake til Eksodus, til jødenes utmarsj fra Egypt. Det er der ordet frelse henter sin bakgrunn: Man blir frigjort til å leve frie liv.

– Leve slik vi var tenkt å leve fra begynnelsen?

– Ja.

– Men dette budskapet finner jeg igjen også i dine tidlige tekster, som «Å dere dårer» eller « «Fabel» Dette frigjøringsbudskapet går jo som en tråd tilbake til de aller første platene?

– Det er helt riktig. Halvor Moxnes, professor ved Universitetet i Oslo og en av mine teologiske helter, gikk og så Etterlyst: Jesus to ganger. Jeg brukte ham også som konsulent da jeg skrev på forestillingen. Etter den andre forestillingen, sa han: «Oi, den Jesus som du finner til slutt, er jo han du hadde helt fra starten av.»

– Jeg så forestillingen din for første gang i går, og var forberedt på en litt harselerende og selvsikker Bjørn Eidsvåg. Men jeg opplevde en gjennomgående varme og kjærlighet, også når du harselerte over vestlandske svovelpredikanter. Forestillingen var gripende, og det er tydelig at du pirker borti noen lukkede rom i manges liv. Men likevel: Blir du ikke også redd for å fremstå som en slags nymoralist som preker at vi må være gode og snille og ta ansvar for hverandre?

– Jeg blir ofte parodiert på det der. Senest i gårsdagens debatt her på Olavsfestdagene prøvde Tomm Kristiansen å parodiere meg på mitt gudsbilde. Tomm, jeg ser du sitter der! Du spurte en dame i panelet: «Ja, er din Gud slik som Bjørn sin Gud, god og snill?» Jeg hører parodien, altså, på en fyr som kommer fra en slags Kardemomme by. Men slik er det ikke! Jeg har en bønn helt til slutt i stykket mitt, og den først setningen er: «Hjelp meg til å vokse i innsikt og erkjennelse av hva kjærlighet og nåde er.» Fordi kjærlighet og nåde er svære begreper. Det er utfordrende ting. Det er ikke noe enkelt moraliserende. Det er virkelig en vandring som krever både konsentrasjon og meditasjon, samvær og, ja ... nå har jeg glemt spørsmålet ditt.

Foto

Bjørn Eidsvågs teaterstykke «Etterlyst: Jesus» trakk fulle hus hos Det Norske Teatret i fjor, og spilles også denne høsten. (Foto: Erik Berg / Det norske teatret)

– Det er flere som har parodiert deg, jeg satt her i Vår Frue kirke med Ole Paus i fjor. Det virker forresten som om dere to har lengtet i hver deres retning. Han lengter hjem og inn, mens du har lengtet ut, også av kirken?

– Det er en ganske presis beskrivelse.

– Men han skjønte ikke dette med at du som teolog skulle ta et oppgjør med Gud: «For hvis du vet hva du snakker om, bør du i hvert fall veie dine ord», sa han. «Nei, å ta oppgjør med Gud, det er jo Djevelen som gjør.» Da jeg først hørte sangen «Gud med liten g», tenkte jeg at nå har Eidsvåg blitt for høy på pæra. Nå har han til og med begynt å irettesette Gud, liksom: «Du må skjerpa deg, gud».

– «Du må bli bedre enn det her», sier den sangen!

– Men er det Gud du tar oppgjør med, eller våre forestillinger om Gud?

– I min verden er det slik at Gud er skapt i vårt bilde. Det er et postulat som jeg kommer med. Forestillingene vi bærer om Gud, har vi selv skapt utfra våre ønsker og behov. Om det virkelig er noe der ute som responderer på vår lengsel og farger våre tanker, det kan ikke jeg forholde meg til ... Eller, det vet jeg ikke noe om.

– Du forholder deg jo til det hele tiden?

– Jeg forholder meg til det, men jeg kan verken si noe om det eller beskrive det. Utgangspunktet er at jeg erkjenner at jeg ikke kan gi noe fasitsvar. Men da vil jeg i det minste slåss for et gudsbilde som jeg kan leve med. Og et gudsbilde jeg kan leve med, er den guden som mange av de gamle profetene slåss for hver gang den religiøse kulten til jødene tok overhånd. Når tilbedelsen og gudsdyrkelsen ble forurenset, kom profetene, den ene etter den andre, og advarte: «Nå er vi på villspor! Det er kjærligheten og rettferdigheten og evnen til å se vår neste som er viktigst! Nå står religionen vår i veien for det!»

– Du sa noe lignende i forestillingen: «Hvis det er et ord i Bibelen som står i veien for kjærligheten, må vi avvise det ordet.» Jeg husker at Halvor Moxnes skriver akkurat det samme i sin bok om Det nye testamentet fra 2015. Han mener at vi som lever i dag må kunne utsette Paulus sine tekster for moralsk kritikk, og ta avstand fra bibelske tekster som er undertrykkende.

– Jeg blir så jublende glad når jeg hører sånt. Selvfølgelig må vi det. Og det er også det vi har gjort. Det er bare å se tilbake og tenke på hvem som kom til helvete for 40 år siden. Hvem i det norske samfunnet dømte kirken til helvete? Jo, blant annet tatere og samer. Verden har altså gått fremover. For det fantes skriftsteder som kunne forsvare at tatere og samer, eller alkoholister og psykisk syke ble holdt utenfor kirken. Da jeg begynte på Lier sykehus, var det ulovlig ifølge norsk lov å gi nattverd til sinnssyke mennesker! Dette var en så fordreid oppfatning av hva Jesus og Gud står for, at jeg ikke kunne ha noe mer med dette å gjøre. Det var det motsatte av hva jeg mente kristendommen dreier seg om.

– Men det har skjedd store endringer i kirken siden du debuterte for 40 år siden. Du har jo fått med deg at kirken er blitt kraftig radikalisert? Nå som partiet SV har mistet sin betydning i norsk politikk, kan det til gjengjeld virke som det har overtatt ledelsen av Den norske kirke?

– Jeg har fått med meg mange endringer. Mens jeg researchet og skrev Etterlyst: Jesus, sa jo plutselig Kirken ja til å vigsle homofile, og det var en strek i regningen. For der hadde jeg tenkt å ta kraftig i. Men samtidig forundrer det meg at vi fortsatt har kirkeledere som snakker om livets to utganger. Vi fikk nettopp en ny biskop i Stavanger som ikke vil vie likekjønnede. Disse tingene opprører meg. Jeg vet at jeg burde vært smartere ... at jeg burde be om nåde til å smake mer på mildhet. Men jeg har alltid blitt opprørt over slike ting. Jeg tenker, og ha meg unnskyldt, at det rett og slett er for dumt. For da har jo nettopp det skjedd, som du siterte i sted, at ordet vinner over kjærligheten, i stedet for omvendt

– Er du redd for å dø og oppdage at du tok feil?

– Nei. Der sier jeg som mange veldig mye større tenkere enn meg: «Jeg var ikke her før jeg kom, og vet ingenting om det. Jeg er ikke her når jeg har gått, så det forholder jeg meg ikke til.»

– For bare fire år siden tok du likevel avstand fra døden i en lys og lett protestsang mot Gamle-Erik, som skal få møte kraftig motstand. «For en håpløs idé at vi en gang skal bli borte» ...

– Det var en sang mot døden og dødskreftene, altså ødeleggelseskreftene. Jeg er veldig lei meg for at vi risikerer å bli sykere jo eldre vi blir. Sangen var en slags mobilisering av motkrefter, og jeg skrev den først og fremst til min mor, som begynte å miste motet og bli veldig syk og gammel. Det var en sånn «kom igjen nå, mor, vi gir oss ikke helt ennå!».

– Det minner meg på at jeg savnet kvinner i forestillingen din.

– Jeg forstår den kritikken. Det er jo ganske gammeldags å sette opp et teaterstykke med bare menn. Så da må man virkelig tenke seg om og ha en god grunn til det. Og det hadde vi, syntes vi. Men det var mye vi ikke hadde ikke plass til, og jeg forstår kritikken. Det kunne nok vært kvinner i forestillingen min.

– Hvem da?

– Min mor kunne ha vært der. Min kone kunne ha vært der. Hvis jeg først skulle fortelle min troshistorie, er dette to viktige personer.

Foto

Under Spellemannprisen 2006 ble Bjørn Eidsvåg tildelt juryens hederspris sammen med Sissel Kyrkjebø og Åge Aleksandersen. (Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix)

– Nåde og tilgivelse er noe helt konkret, det er gjerne smertefulle og dype ting. Alle som har levd i relasjoner og hatt sine opp- og nedturer, vet noe om det. Er det ikke nettopp i kjærlighetsrelasjonen, til din kone, til våre elskede, at vi møter det kristne budskapet om tilgivelse og oppreising som noe helt håndfast?

– Min kone er i hvert fall nærmere nådens kilde enn det jeg er. Så sånn sett har jeg fått mye tilgivelse ... Men dette ønsker jeg ikke å snakke for mye om. Hun er bare et fabelaktig menneske som også har hatt en helt annen tilnærming: Hun har aldri vært involvert i det pietistiske og lavkirkelige slik jeg har. Hun tar alt mye roligere. Når jeg holder på å gå i frø fordi en biskop sier noe jeg synes er helt avskyelig, sier hun bare: «Er det så nøye, da?» Og det synes jeg er fint. Det har blitt mitt nye livsmotto. Er det så nøye, da!

– Etter du har passert 60 år setter du deg altså ned og leser teologi og filosofi, intenst og sannhetssøkende. Og helt til slutt i Etterlyst: Jesus, sier du at det du nå er kommet frem til, ikke er hogget i stein. Det er skrevet i sand. Det er tydelig at arbeidet med denne forestillingen har vært forløsende for deg?

– Ja.

– Har du kommet hjem på noe vis?

– Jeg er mye sterkere i min tro i dag enn jeg har vært siden jeg var liten gutt. Jeg ønsker å tilhøre denne bevegelsen som de gamle kalte «Veien», eller «Jesus-bevegelsen». Jeg ønsker å være der fordi jeg synes det er vakkert å velge å si at Jesus er vårt bilde på hva Gud vil med oss. Jesus sto for kjærlighet og nåde. Han hadde et sterkt øye for dem som lider. Jeg ønsker å gå til gudstjeneste for å bli løftet opp mot dette forbildet: En Gud som solidariserer seg med sorgtyngede, istykkerslåtte, utstøtte, usikre, sårede og krenkede. Det gir meg påfyll til å gå ut og være en av mange som vil akkurat dette. Så i dag er min frimodighet på hva jeg tror på blitt langt større. Også min frimodighet til å si hva jeg ikke tror. Jeg tror ikke på det syndsbegrepet vi har blitt lært opp til å tro på. Jeg tror ikke på helvetet. Tro er for meg å hengi meg til noe, være glad i noe. Ja, å elske noe! Det er å tro.

– Husker du den sene kvelden, da jeg ville at du fortsatt skulle være prest? Du har vel aldri søkt deg fritatt fra ditt ordinasjonsløfte?

– Nei, for da måtte jeg gått til biskopen og sagt at jeg ikke tror lenger. Og det har jeg ikke kunnet gjøre.

– Dermed er du faktisk prest?

– Da er jeg faktisk prest. Mine venner og særlig min gode venn Trond Bakkevik, som har vært en støttespiller og en kritiker i mange år ...

– Også kritiker?

– Ja, jeg får øra flagrer blant mine venner. Når jeg kritiserer kirken, sier han alltid: «Men Bjørn, du er jo i kirken. Du er jo prest. Du kan ikke stille seg på utsiden. Ta heller ansvaret for å si dette innenfra.» Så ja, jeg er prest. Men jeg har hatt problemer med å definere … Jo, jeg må fortelle en liten historie, hvis det er et rom for det. Da jeg sluttet som prest, i 1988, ønsket jeg så gjerne at biskopen min, som da var Tunsberg-biskopen, skulle innkalle meg til samtale, for det hørte jeg var vanlig når noen sluttet, så jeg kunne få redegjøre for hvorfor jeg ikke lenger ønsket å være prest. Men det skjedde ikke.

– Da kan du gjøre det nå?

– Jeg klarte ikke lenger å være en representant for kirken slik den var da. Men, som du har sagt: Mye har forandret seg siden den gang. Men så reiste jeg til Afrika, til Botswana, i samme tidsrom, og der traff jeg en biskop som het Walter Makhulu. Han var da biskopen til Desmond Tutu. Vi var en kveld på grillfest, og jeg hadde med norsk linjeakevitt til ham, det likte han godt. Og jeg fortalte denne historien til ham, og sutret nok litt over Den norske kirke. Da sa han: «Jeg elsker Den norske kirke. Når Den norske kirkes folk kommer ned til oss, slår de seg løs og er vitale og friske og fine. Men når jeg kommer og besøker dem i Norge, er de livredde. Da har de glemt alt de sto for her nede. Men Bjørn, du skal vite én ting, og det er at kirken er så mye større enn Den norske kirke. Så jeg kan være din biskop.» Og så knelte jeg ned, ute ved en swimmingpool ved siden av en linjeakevittflaske, og han la hendene på hodet mitt og velsignet meg, og sa: «Nå er jeg din biskop.» Det var forløsende for denne karen!

– Da vil jeg spørre deg om noe vi ikke har avtalt på forhånd. Kan jeg få lov til å lese opp den bønnen som du avsluttet Etterlyst: Jesus med?

– Ja.

– Vil du da være prest, og lyse velsignelsen etterpå?

– Ja.

– «Kjære, Gud. Hjelp meg til å vokse i kunnskap og innsikt av hva kjærlighet og nåde er. Gi meg styrke til å tåle å få avslørt mine fordommer og dårlige valg. La meg ikke se ned på noe menneske på grunn av rase, rang, legning, kjønn, utseende, tilstand. La meg gjøre godt, og være snill. Og la meg når jeg møter det som er stort og viktig og vakkert, få klokskap til å bøye meg for det og til å omfavne det. Takk for den stunden jeg får være med i dette livet. Og la meg sammen med alle andre få være med og gjøre det enda bedre og enda vakrere for dem som kommer etter oss. Og la meg til slutt få finne den evige hvile. Og finnes det en himmel, åpne den i alle fall for dem som har hatt et helvete på jord ... Amen.»

– Da kan de som vil, reise seg og ta imot Herrens velsignelse: Herren velsigne deg og vare deg. Herren la sitt andlet lyse over deg og vere deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen.